Wikipedia

Theresa May

britisk politiker

Theresa Mary May, baronesse May av Maidenhead, (født Brasier; 1956) er en britisk konservativ politiker som var statsminister i Storbritannia fra 13. juli 2016 til 24. juli 2019. David Cameron trakk seg etter folkeavstemningen som ga flertall for at Storbritannia skulle gå ut av Den europeiske union. May var landets andre kvinnelige statsminister, etter Margaret Thatcher.

Theresa May
FødtTheresa Mary Brasier
1. okt. 1956[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (68 år)
Eastbourne[5]
BeskjeftigelsePolitiker Rediger på Wikidata
Utdannet vedWheatley Park School[4]
St Hugh's College (1974–1977) (akademisk grad: bachelorgrad, studieretning: geografi)[4][6]
EktefellePhilip May (1980–) (bryllupssted: Wheatley)[7][8][9]
FarHubert Brasier[10]
MorZaidee Mary Brasier[11]
PartiDet konservative parti[12][13]
NasjonalitetStorbritannia[14][15][16]
UtmerkelserAbdulaziz-ordenen
Time 100 (2017)[17]
Nettstedwww.tmay.co.uk Rediger på Wikidata
Storbritannias statsminister
13. juli 2016–24. juli 2019
RegjeringMay-regjeringen
ForgjengerDavid Cameron
EtterfølgerBoris Johnson
Leder av det konservative partiet
11. juli 2016–7. juni 2019
ForgjengerDavid Cameron
EtterfølgerBoris Johnson
Storbritannias innenriksminister
12. mai 2010–13. juli 2016
ForgjengerAlan Johnson
EtterfølgerAmber Rudd
Storbritannias kvinne- og likestillingsminister
12. mai 2010–4. september 2012
ForgjengerHarriet Harman
EtterfølgerMaria Miller
Generalsekretær i det konservative partiet
23. juli 2002–6. november 2003
ForgjengerDavid Davis
EtterfølgerLiam Fox
Maurice Saatchi
Parlamentsmedlem
for Maidenhead
1. mai 1997–30. mai 2024
Forgjengervalgkrets opprettet
EtterfølgerJoshua Reynolds
Signatur
Theresa Mays signatur
Theresa May på Commons

Theresa May ble medlem av underhuset i 1997 for valgkretsen Maidenhead i Windsor i Berkshire. Hun var innenriksminister fra 2010 til 2016. Hennes politiske ståsted er beskrevet som liberalkonservativ. Hun var leder av Det konservative partiet fra partiets ledervalg i juli 2016 til 7. juni 2019.[18]

Etter flere mislykkede forsøk på å få flertall i underhuset for en avtale med Den europeiske union (EU) om Storbritannias utmelding av unionen kunngjorde May den 24. mai 2019 at hun ville gå av som statsminister.

Liv og virke

rediger

Bakgrunn

rediger

Theresa Brasier ble født i Eastbourne som eneste barn til Zaidee Mary (født Barnes, 1928–1982) og Hubert Brasier (1917–1981). Faren var prest i Church of England (den anglikanske kirke).[19][20][21][22] Begge hennes foreldre døde brått, faren i en bilulykke.[23]

May gikk på offentlig barneskole og grammar school, og dessuten en kortere tid på en uavhengig katolsk skole. Hun begynte først på Heythrop Primary School i Oxfordshire,[24] deretter på St. Juliana's Convent School for Girls,[25] en katolsk skole i Begbroke.[26] Som 13-åring vant hun en skoleplass ved Holton Park Girls' Grammar School i Wheatley. I 1971 ble skolen stengt mens hun fortsatt gikk der, og ble til Wheatley Park Comprehensive School.[25][27]

Etter denne grunnutdannelsen flyttet hun til Oxford og studerte geografi ved St Hugh's College ved Universitetet i Oxford.

Fra 1977 til 1983 arbeidet May hos Bank of England og fra 1985 til 1997 hos Association for Payment Clearing Services. Hun var samtidig lokalpolitiker for London-bydelen Mertons Durnsford Ward.[28]

Opposisjonspolitiker

rediger

Theresa May stilte til valg til Underhuset i 1992 og 1994, men ble ikke valgt inn. I parlamentsvalget i 1997 stilte hun igjen til valg, denne gangen for den nyopprettede valgkretsen Maidenhead, og ble valgt inn i Underhuset. May har innehatt en rekke roller i skyggekabinettene ledet av William Hague, Iain Duncan Smith, Michael Howard og David Cameron, blant annet skyggeleder av underhuset og skyggeminister for sysselsetting og pensjoner. Hun var også styreleder i det konservative parti fra 2002 inntil 2003.

Innenriksminister

rediger

Etter sammensetningen av David Camerons første koalisjonsregjeringen etter parlamentsvalget i 2010, ble May utnevnt til innenriksminister og kvinne- og likestillingsminister, sistnevnte inntil 2012. Hun ble utnevnt til samme verv, etter den konservative seieren som følge av parlamentsvalget i 2015. Dermed ble hun den innenriksminister med lengst tjenestetid siden James Chuter Ede (innenriksminister 1945–1951). Hun har arbeidet for politireform, innført en hardere linje innen narkotikahåndheving og introdusert restriksjoner på innvandring.[29]

Hun ble som innenriksminister den fjerde kvinnen til å inneha en av Storbritannias «Great Offices of State», etter (i rekkefølge etter ansiennitet) Margaret Thatcher (statsminister), Margaret Beckett (utenriksminister) og Jacqui Smith (innenriksminister).[30]

Inntil hun i juli 2016 ble utnevnt til statsminister var hun med sine 6 år og 62 dager den innenriksminister som hadde tjenestegjort lengst på over 60 år siden James Chuter Ede. Utnevnelsen av May som innenriksminister kom noe uventet da Chris Grayling hadde tjenestegjort som skyggeinnenriksminister i opposisjon.[31][32]

Mays debut som innenriksminister bestod blant annet i å reversere flere av Labour-regjeringens tiltak på datainnsamling og overvåking i England og Wales. Ved hjelp av Identity Documents Act 2010 effektuerte hun avskaffelsen av Labour-regjeringens National Identity Card og databaseoppsett[33][34] og reformerte forskriften om oppbevaring av DNA-prøver fra mistenkte og kontroll av kameraovervåking. Den 20. mai 2010 annonserte May utsettelse av deportasjon til USA av den påståtte datahackeren Gary McKinnon.[35] Hun suspenderte også registreringsordningen for pårørende til barn og sårbare mennesker, hvor May uttalte at tiltakene var «svært strenge. Du ble antatt å være skyldig til du ble bevist uskyldig, og fortalt at du igjen kunne arbeide med barn.»[36][37]

 
Theresa May taler i 2014 under «Ukraine Forum on Asset Recovery».

Den 4. august 2010 ble det rapportert at May ville avvikle Labour-regjeringens foreslåtte lov om besøksforbud (go orders) for å beskytte kvinner fra vold i nære relasjoner.[38] Dette ble etterfulgt den 6. august 2010 av lukkingen av det tidligere offentlige databasen «ContactPoint» som inneholdt 11 millioner mindreårige designet for å beskytte barn i kjølvannet av Victoria Climbié-barnemishandlingsskandalen.[39]

Den 2. juni 2010 opplevde May sin første store nasjonale sikkerhetshendelse som innenriksminister med skuddene i Cumbria.[40][41] Hun holdt sin første store tale i Underhuset som innenriksminister i en uttalelse om denne hendelsen.[42] Senere besøkte hun ofrene sammen med statsministeren.[43][44]

May nektet i juni 2010 den indiske muslimske læreren Zakir Naik innreise inn i Storbritannia.[45] Ifølge avisen The Telegraph, ble en av innenriksdepartementets tjenestemenn som var uenige med denne beslutningen, suspendert.[46] Mot slutten av juni 2010 annonserte May planen for et midlertidig tak på visum for immigranter fra ikke-EU land.[47] Grepet vakte bekymring om virkningen på den britiske økonomien.[48]

I august 2013 støttet May interneringen av David Miranda, partneren til The Guardian-journalisten Glenn Greenwald, i henhold til Terrorism Act 2000, hvor hun uttalte at kritikere av handlingene til Metropolitan Police trengte å «tenkte på hva de tolererer».[49] Den adelige liberaldemokraten og den tidligere riksadvokaten Ken Macdonald anklaget May for et «stygt og uhjelpsomt» forsøk på å implisere de som var bekymret for politiaksjonen av å «tolerere terrorisme».[49] High Court anerkjente senere at det var «indirekte konsekvenser for pressefriheten», men slo fast at forvaringen var lovlig.[50]

May var pådriver for lovgivningen som har fått klengenavnet snokervedtektene, som krever at leverandører av internett- og mobiltjenester måtte ta vare på informasjon om internettbruk, telefonsamtaler og e-post i opptil ett år, slik at politiet kan be om tilgang til informasjonen mens de etterforsker en forbrytelse. Liberaldemokratene blokkerte første forsøk,[51] men etter at det konservative partiet fikk majoriteten som et resultat av valget 2015, annonserte May at en ny Draft Investigatory Powers Bill tilsvarende den tidligere Draft Communications Data Bill, men med noen begrensede rettigheter og mer tilsyn.[52][53]

Politi og kriminalitet

rediger

May kunngjorde i en tale på Association of Chief Police Officers' (ACPO) konferanse den 29. juni 2010 radikale kutt i Innenrikdepartementets budsjett som ville føre til en reduksjon i antall stillinger i politiet.[54] I juli 2010 presenterte May et forslag for en grunnleggende gjennomgang av den tidligere Labour-regjeringens sikkerhets- og anti-terror-lovgivning, inkludert muligheten til «stopp og søk», og for en gjennomgang av 28-dagers begrensning på internering av mistenkte terrorister uten siktelse.[55][56]

Den 26. juli 2010 annonserte May en reformpakke for politivirksomheten i England og Wales i Underhuset.[57] Den sentrale politienheten opprettet av Labour-regjeringen, Soca (Serious Organised Crime Agency), skulle erstattes av et nytt National Crime Agency. I samsvar med det konservative partiets flaggskipforslag om et «Big Society» basert på frivillig innsats i valgprogrammet fra 2010, foreslo også May å øke rollen til sivile «reservister» i kriminalitetskontroll. Reformene ble avvist av Labour-opposisjonen.[57]

Som et resultat av at noen medlemmer av Black Bloc vandaliserte angivelige skatteunndragende butikker og bedrifter på dagen til 26. mars UTC-marsjen, offentliggjorde innenriksministeren reformer[58] som hindret retten til å protestere, inkludert å gi politiet ekstra myndighet til å fjerne masker fra personer samt til å overvåke sosiale nettverkssteder for å forhindre illegale protester som ikke var godkjent av politiet eller varslet til politiet.[59]

I juli 2013 mottok May statistikken som viste en nedgang i kriminaliteten på 10 % under koalisjonsregjeringen, mens det samtidig var muligheter til å foreta innsparinger. Hun sa at dette var delvis på grunn av at regjeringen hadde fjernet byråkrati for å gi politiet mulighet til å konsentrere seg om kriminalitetsbekjempelse.[60]

I 2014 holdt Theresa May en tale til Police Federation, hvor hun kritiserte mange aspekter av kulturen i politiet.[61] I talen uttalte hun:

 Når du husker listen over de nylige avsløringene om politiets forsømmelser, er det ikke nok å ty til banaliteter som «noen dårlige epler». Problemet kan ligge i et mindretall av tjenestemenn, men det er fortsatt et betydelig problem, og et problem som må løses ... ifølge en nylig utført undersøkelse, stoler bare 42 % av svarte mennesker med karibisk bakgrunn på politiet. Det er rett og slett ikke bærekraftig ... Jeg vil snart offentliggjøre forslag for å styrke beskyttelsen av varslere i politiet. Jeg gjør politikorrupsjon til en ny straffbar handling. Og jeg er fast bestemt på at bruk av stopp og søk må reduseres, bli mer målrettet og føre til flere arrestasjoner. 

fritt oversatt etter Theresa May[62]

Den 9. desember 2010, i kjølvannet av de voldelige studentdemonstrasjonene i det sentrale London på grunn av økningen i skolepenger til høyere utdanning, roste May handlingene til politiet i å kontrollere demonstrasjonene, men ble beskrevet av The Daily Telegraph som «under et økende politisk press» på grunn av håndteringen av protestene.[63][64]

I desember 2010 erklærte May at utplassering av vannkanoner hos politistyrker i Fastlands-Storbritannia var en operativ beslutning som ledende polititjenestemenn så langt hadde motsatt seg.[65] Hun avviste bruk av vannkanoner etter de omfattende opptøyene sommeren 2011 og sa: «Måten vi utfører politiarbeid i Storbritannia er ikke gjennom bruk av vannkanoner. Måten vi utfører politiarbeid i Storbritannia er gjennom samtykke fra lokalsamfunn.» May uttalte: «Jeg fordømmer helt volden i Tottenham ... En slik mangel på respekt for offentlig sikkerhet og eiendommen vil ikke bli tolerert, og Metropolitan Police har min fulle støtte i å gjenopprette orden.»[66]

I kjølvannet av opptøyene oppfordret May om at så mange som mulig av de unge kriminelle som var involvert ble identifisert. Hun sa: «Da jeg var i Manchester i forrige uke, fikk jeg spørsmål om anonymiteten til mindreårige som er funnet skyldig i forbrytelser av denne typen. The Crown Prosecution Service skal beordre aktorene til å søke om at anonymitet kan oppheves i saker mot mindreårige i de tilfeller de tror det er i offentlighetens interesse. Loven beskytter for tiden identiteten til noen mistenkte som er under 18 år gamle, selv om de er dømt, men det åpner også for en søknad om å ha slike restriksjoner opphevet, hvis det anses hensiktsmessig.» May la til at «det jeg har bedt om er at CPS' veiledning bør gå til aktorene for å si at der det er mulig, bør de be om at anonymitet til mindreårige som er funnet skyldig i kriminell aktivitet skal heves».[67]

Antisosial oppførsel

rediger

May foreslo den 28. juli 2010 en gjennomgang av Labour-regjeringens lovgivning om antisosial oppførsel og varslet avskaffelsen av «Anti-Social Behaviour Order» (ASBO). Hun viste til det høye nivå av feil der nesten halvparten av ASBOene mellom 2000 og 2008 ble brutt, noe som førte til «fasttrack» kriminelle domfellelser. May foreslo en mindre straffebasert, mer nærmiljøbasert tilnærming til å takle sosial uorden. May foreslo at antisosial oppførsel-retningslinjen «må bli snudd på hodet», reversere ASBOens rolle som flaggskip innen kriminallovgivningen slik den var under Labour.[68][69] De tidligere Labour-innenriksministrene David Blunkett (som introduserte ASBOene) og Alan Johnson uttrykt sin misnøye med forslagene.[70]

Narkotikapolitikken

rediger
 
Khat

Innenriksminister May besluttet i juli 2013 å forby den stimulerende planten khat, mot rådene til Advisory Council on the Misuse of Drugs (ACMD). ACMD kom frem til at det var «ikke tilstrekkelig bevis for» det forårsaket helseproblemer.[71] May forklarte endringen i klassifiseringen slik: «Beslutningen om å kriminalisere khat er en fin balansegang og tar hensyn til vitenskapelige ekspertråd og disse bredere bekymringer», og pekte ut at produktet allerede hadde blitt gjort ulovlig i majoriteten av medlemslandene i EU, så vel som de fleste av G8-landene, inkludert Canada og USA.[72] En rapport på khatbruken publisert av ACMD i januar 2013 hadde bemerket at produktet var satt i sammenheng med «akutte psykotiske episoder», «kronisk leversykdom» og familiesammenbrudd. Den konkluderte likevel med at det var ingen risiko for skade for de fleste brukere, og anbefalte at khat forble ukontrollert da det manglet gode nok bevis for disse sammenhengene.[73]

Den liberaldemokratiske ministeren Norman Baker beskyldte May for å undertrykke forslag til behandling i stedet for å rettsforfølge mindre narkotikalovbrytere fra en rapport om narkotikapolitikken på oppdrag fra innenriksdepartementet.[74][75] Innenriksdepartementet benektet at dets tjenestemenn hadde vurdert dette som en del av sin strategi. Baker siterte vanskeligheter i arbeidet med May som årsaken til hans avgang fra innenriksdepartementet i oppkjøringen til valget 2015.[76][77][78][79]

Innvandring

rediger

May lovet i 2010 å bringe nivået på netto migrasjon ned til mindre enn 100 000.[80] I februar 2015 rapporterte den britiske avisen The Independent at «Office for National Statistics (ONS) annonserte at netto migrasjon var på 298 000 migranter til Storbritannia i de 12 månedene som ledet opp til september 2014, opp fra 210 000 året før.»[81] Totalt 624 000 personer innvandret til Storbritannia i det året som sluttet september 2014 og 327 000 forlot i samme periode. Statistikkene viste «betydelig økning i migrasjon blant både ikke-EU-borgere - opp 49 000 til 292 000 - og EU-borgere, som økte med 43 000 til 251 000».[81]

May forkastet EUs forslag om obligatoriske flyktningkvoter.[82] Hun sa at det var viktig å hjelpe mennesker som lever i krigssoneregioner og flyktningleirer, men «ikke de som er sterke og rike nok til å komme til Europa».[83] I mai 2016 The Daily Telegraph meldte at hun hadde forsøkt å spare GBP 4 millioner ved å avvise et etterretningsprosjekt for å bruke fly overvåking for å oppdage båter med ulovlige innvandrer.[84]

Familieinnvandring

rediger
 
Det europeiske økonomiske samarbeidsområde er merket i blått og grønt.

Innenriksminister May annonserte i parlamentet den 11. juni 2012 at nye restriksjoner ville bli introdusert, med hensikt å redusere antall av familieinnvandring fra utenfor Det europeiske økonomiske samarbeidsområde. Endringene var hovedsakelig ment å gjelde for nye søkere etter 9. juli 2012.[85]

De nye reglene trådte i kraft fra den 9. juli 2012 slik at bare de britiske borgere som tjener mer enn 18 600 pund kan bringe sin ektefelle eller sine barn til Storbritannia. Dette tallet vil stige betydelig i de tilfellene der visumsøknader også er gjort for barn. Prøvetid for partnere på to år ble økt til fem år. Reglene forhindrer voksne og eldre pårørende fra å bosette seg i Storbritannia med mindre de kan vise at, som et resultat av alder, sykdom eller uførhet, de krever en grad av langsiktig personlig pleie som bare kan leveres av en slektning i Storbritannia.[86]

Et parlamentsmedlem, som var bekymret for dette, stilte et spørsmål til innenriksminister May om hun hadde undersøkt eller ikke hvilken innvirkning dette ville ha på lokalsamfunn og familier med moderat inntekt, men han fikk ikke noen direkte svar.[87] Liberty konkluderte med at de nye reglene viste lite aktelse til effekten de ville ha på ekte familier.[88] Parlamentarikergruppen om migrasjon utførte en faktabasert gransking av virkningen av reglene og konkluderte i sin rapport at reglene forårsaket at svært små barn kunne bli skilt fra sine foreldre, og kunne sende britiske statsborgere i eksil fra Storbritannia.[89]

Utvisningssaker

rediger
 
May, David Cameron og Malaysias statsminister Najib Razak, 14. juli 2011

Under det konservative partiets konferanse den 4. oktober 2011, mens man argumenterte at menneskerettsloven måtte endres, ga May et eksempel på en utlending som domstolene hadde avgjort at kunne forbli i Storbritannia, «fordi — og jeg finner ikke på dette — han har en katt som husdyr». Som svar ga Royal Courts of Justice en uttalelse som avviste at dette var årsaken til domstolens avgjørelse i den saken, og uttalte at den virkelige årsaken var at han var i et genuint forhold med en britisk partner, og å eie et kjæledyr, katt, var bare et av mange bevis som ble gitt for å vise at forholdet var «genuint». Innenriksdepartementet hadde unnlatt å bruke sine egne regler for håndtering av ugifte partnere til personer bosatt i Storbritannia.[90] Amnesty International uttalte at Mays kommentarer bare ga drivstoff til «myter og misforståelser» om menneskerettsloven og justisminister Kenneth Clarke kalte senere Mays kommentarer «latterlig og barnslig».[90][91]

I juni 2012 ble May ilagt rettergangsstraff av dommer Barry Cotter, og ble anklaget for «uakseptabel og beklagelig oppførsel» for å skulle ha vist mangel på respekt for en juridisk avtale om å frigi an algerier fra et britisk interneringssenter for innvandrere. Da hun til slutt ga lov til at fangen ble satt fri, førte det til at May unngikk ytterligere sanksjoner, slik som bøter eller fengsel.[92][93]

May besvarte en høyesterettsavgjørelse i november 2013 om å omgjøre forgjengeren Jacqui Smiths beslutning om å frata statsborgerskapet til den irakisk-fødte terrormistenkte Al Jedda med å beordre statsborgerskapet inndratt for andre gang, noe som gjør ham til den første personen som to ganger har blitt fratatt britisk statsborgerskap.[94][95][96]

I saken om deportasjonen av den psykisk syke nigerianske mannen Isa Muazu anklaget Roger Roberts May for å være villig til å la noen å dø «for å score et politisk poeng».[97] I ølge Muazus advokater hadde May arrangert for asylsøkeren, som det ble sagt var «nær døden» etter en 100-dagers sultestreik, skulle bli deportert ved hjelp et innleid privat jetfly.[97] For å styrke innenriksdepartementets tøffe holdning til «slutten på livet»-plan som angivelig tilbudt til Muazu, som var en av flere sultestreikende i Harmondsworth Immigration Removal Centre.[98]

Abu Qatada-deportasjonen

rediger
 
Abu Qatada går ombord i et fly for deportasjon til Jordan.

Abu Qatada er en radikal imam som ble arrestert i Storbritannia i 2002. En rekke innenriksministre klarte ikke å få saken løst.[99] Den 7. juli 2013 ble han deportert til Jordan etter en tiårs lang kamp som har kostet Storbritannia 1,7 millioner pund i saksomkostninger.[100] Deportasjonen var et resultat av en avtale som ble fremforhandlet av May i april 2013 hvorpå Jordan gikk med på å gi Qatada en rettferdig rettergang, samt å avstå fra å torturere ham.[101]

May har ofte pekt på Qatadas deportasjon som en triumf og garanterte i september 2013 at «han vil ikke returnere til Storbritannia» samt erklærte i sin 2016 lederskapskampanjekunngjøring at hun ble fortalt at hun «kunne ikke utvise Abu Qatada», men at hun «fløy til Jordan og forhandlet frem avtalen som fikk ham ut av Storbritannia for godt».[29][102] Utvisningen av Qatada har også formet Mays syn på Den europeiske menneskerettskonvensjon og Den europeiske menneskerettsdomstol, der hun har uttalt at de har «flyttet målstengene» og har en «sprø tolkning av våre menneskerettighetslover». Som et resultat av dette har May kjempet mot institusjonene samt uttalt at Storbritannia bør vurdere å trekke seg fra dem.[100]

Passkontorets etterslep

rediger

Det britiske passkontoret hadde i midten av 2014 et etterslep i håndteringen av søknader som resulterte i at omtrent 30 000 søknader fikk forsinket behandling.[103] David Cameron antydet at dette hadde skjedd på grunn av at passkontoret hadde mottatt en «høyere enn normalen» økning i søknader i en størrelsesorden av 300 000.[104] Det ble kjent at May et år tidligere, i juli 2013, var blitt varslet om at en økning på 350 000 ekstra søknader kunne forekomme som et resultat av avviklingen av søknadshåndtering utenlands som ble utført som del av finansminister Osbornes spareprogram.[105] Omkring 674 000 pund ble utbetalt til ansatte som hjalp til med å avvikle etterslepet.[106]

Skoleuroen i Birmingham

rediger

I juni 2014 oppsto det en betent offentlig krangel mellom innenriksministeren og utdanningsministeren rundt ansvaret for den påståtte ekstremismen i Birminghams skoler.[107][108] Statsminister David Cameron grep inn for å løse krangelen og insistere på at May sparket sin spesialrådgiver Fiona Cunningham for å ha publisert et konfidensielt brev til Mays kolleger på Mays nettsted,[109] og at utdanningsminister Michael Gove beklaget til innenriksdepartementets leder for sikkerhet og antiterror, Charles Farr, for dokumenter som havnet på forsiden av The Times.[110][111]

Kvinne- og likestillingsminister

rediger
 
May og Justine Greening taler under Youth For Change den 19. juli 2014.

May var Kvinne- og likestillingsminister parallelt med at hun var innenriksminister fra 2010 til september 2012, da denne rollen ble overtatt av Maria Miller.[112]

Mays utnevnelse til kvinne- og likestillingsminister ble kritisert av meldemmer av LGBT-rettigheter bevegelsen,[113] fordi hun stemte mot reduksjonen i seksuell lavalder (i 1998) samtutvidede adopsjonsrettigheter for homoseksuelle (i 2002), selv om hun hadde stemt for sivile partnerskap.[114][115] May senere uttalte under en deltakelse på BBCs Question Time, at hun hadde «endret oppfatning» i relasjon til adopsjon for likekjønnede par.[116] I en artikkel i PinkNews i juni 2010 klargjorde May sitt forslag for forbedring av LGBT-rettigheter inkludert tiltak for å takle homofobi i idretten, ved å ta orde for det britiske samfunnets behov for «kulturell endring».[117]

Den 2. juli 2010 uttalte May at hun ville støtte den tidligere Labour-regjeringens antidiskrimineringslover som var en del av Equality Act 2010 på tross av at hun tidligere hadde vært i mot.[118] Equality Act ble en lov i England, Wales og Scotland den 1. oktober 2010.[119] Hun uttalte dog at en klausul hun kalte «Harman's Law»[120] som ville ha krevd et offentlig organ til å vurdere hvordan de kunne redusere sosioøkonomiske ulikheter når de tar beslutninger om forbruk og tjenester[121] ville bli vraket på grunn av at den var «ubrukelig».[122]

Statsminister

rediger

Lederskapsvalget

rediger

Etter at David Cameron i juni 2016 leverte inn sin oppsigelse etter folkeavstemningen om Storbritannias EU-medlemskap, kunngjorde May at hun var kandidat til det konservative partis ledervalg 2016.

May fremhevet behovet for samling innen både partiet og landet på tross av holdningen til forholdet til EU og argumenterte med at hun kunne tilføre nasjonen «sterkt lederskap» og «positiv visjon».[123] Hun gikk inn for at artikkel 50 (den formelle varslingen av Storbritannias utmelding fra EU) skulle leveres inn før mot slutten av 2016. På spørsmålet om innvandring, gikk hun med på at det var et behov for å gjenvinne mer kontroll over hvor mange mennesker som kommer til Storbritannia fra Europa.

Hun inntok en liberal-konservativ linje som skilte seg fra forgjengeren Margaret Thatchers mer tradisjonelle konservatisme.[124]

I meningsmålinger var May ansett som folkets favoritt, i en meningsmåling utført av Sky News den 30. juni 2016 svarte 47% at May var deres foretrukne konservative kandidat som statsminister.[125] Mays støttespillere inkluderer en rekke regjeringsmeldemmer, slik som Amber Rudd, Chris Grayling, Justine Greening, Jeremy Hunt, Michael Fallon og Patrick McLoughlin.[126]

May vant første runde i avstemningen den 5. juli hvor hun fikk støtte fra 165 parlamentsmedlemmer, mens Andrea Leadsom fikk 66 stemmer og Michael Gove fikk 48. Ifølge The Guardian var May «nesten sikker som en av de to finalistene».[127] Etter at resultatet ble offentliggjort sa May at hun var «fornøyd» og «takknemlig» for støtten fra de andre parlamentsmedlemmene og bekreftet at hun ønsket å samle partiet og Storbritannia, å forhandle en «best mulig avtale for når vi forlater EU», samt å «gjøre at Storbritannia fungerer for alle».[128] De to kandidatene med færrest stemmer, Liam Fox og Stephen Crabb, øyeblikkelig fremførte sin støtte for May.[129] May kom på førsteplass i den andre valgomgangen den 7. juli med et overveldende flertall på 199 parlamentsmeldemmer mot 84 for Leadsom og 46 for Gove, som ble eliminert.[130] Etterpå uttalte May at hun var henrykt for støtten blant parlamentsmedlemmene, og hun fortsatte til en avstemning blant det konservative partiets meslemmer opp mot Leadsom.[131]

  Wikinews: Theresa May to become UK Prime Minister as opposition begins leadership election – relatert engelskspråklig nyhetssak

Den 11. juli annonnserte Leadsom at hun trakk seg fra ledervalget kun timer etter at May adde gjort sin første valgkamptale, hvor hun grunnla det med sin mangel på støtte blant konservative parlamentsmedlemmer som et hinder for å bli en troverdig statsminister.[132] Som den siste gjenstående kandidaten ble May utpekt som leder av det konservative partiet den kvelden.[133][134] Kort tid deretter ble May defakto leder av det konservativet den 11. juli 2016 og David Cameron opplyste at han ville innlevere sin oppsigelse som statsminister to dager senere noe som gjorde May til Storbritannias andre kvinnelige statsminister etter Margaret Thatcher.[135][136]

Virke som statsminister

rediger
 
May og Russlands president, Vladimir Putin, i et møte under G20-møtet i Hangzhou i Kina.

Etter å ha bli utnevnt av dronning Elisabeth II den 13. juli 2016 ble May den andre kvinnelige statsminister i Storbritannia etter Margaret Thatcher, og den første kvinnelige britiske statsminister i det 21. århundre.[137][138][139] May fortalte media den 12. juli 2016 at hun var «beæret og ydmyk» av å bli statsminister.

«Kilder nær til fru May» uttalte at det ikke ville bli holdt et tidlig valg.[140] Den 15. juli reiste May til Edinburgh for å møte førsteminister Nicola Sturgeon for å forsterke tilknytningen Scotland og resten av nasjonen. «Jeg kommer hit for å vise mitt engasjement for å bevare denne spesielle union som har holdt ut i århundrer,» uttalte M;ay.[141]

Hun utnevnte også nye regjeringsmedlemmer, og flere fremtredende medlemmer, inkludert seks av Camerons ministre ble fjernet fra sine poster.[142][143]

De tidlige utnevnelsene ble tolket både som et forsøk på å gjenforene det konservative partiet i kjølvannet av Storbritannias avstemning om å forlate EU samt et «skifte mot høyre», ifølge The Guardian.[144]

Selv om May hadde støttet å fortsette i EU, utnevnte hun tilhenegere av Brexit til nøkkelposisjoner med ansvar for fremforhandlingen av Storbritannias uttreden fra Den europeiske union, deriblant utenriksministeren, Ministeren for uttreden fra EU og handelsministeren.[141][145]

Av de totalt 25 medlemmene av May-regjeringen (inkludert May selv), støttet syv Brexit, mens de 18 andre støttet å bli.[144] May utnevnte tidligere borgermester i London Boris Johnson som utenriksminister, tidligere energi- og klimaendringsminister Amber Rudd til Innenriksminister og tidligere utenriksminister og forsvarsminister Philip Hammond som hennes Chancellor of the Exchequer.[146]

May avviklet Departementet for energi og klimaendringer, og la spørsmålet omkring klimaendringer innunder ansvarsområdet til det nye departementet for næringsvikrsomhet, energi og industriell strategi. Endringen ble kritisert av blant andre Greenpeace, som uttrykket bekymring for at regjeringen unnlot å se trusselen fra klimaendringer, og av Friends of the Earth[147][148]

May-regjeringen utsatte den endelige godkjennelsen av atomreaktoren Hinkley Point C i juli 2016, et prosjekt som May hadde vært i mot da hun var innenriksminister.[149][150][151]

May hadde høy oppslutning i løpet av sin første uke som statsminister. Resultatet av en spørreundersøkelse Ipsos MORI offentliggjorde 14. juli indikerte at 55 prosent av de spurte mente at May var passende som statsminister, mens 23 prosent mente at opposisjonslederen Jeremy Corbyn ville være en god statsminister.[152]

Den 18. juli 2016 spurte George Kerevan henne om hun var forberedt på å autorisere drapet på hundre tusen uskyldige personer ved et atomangrep under en «Trident-høring» i Underhuset. May svarte bekreftende:

 Ja. [...] Hele poenget med en [kjernefysisk] avskrekking er at våre fiender trenger å vite at vi ville være forberedt på å bruke den. I motsetning til noens forslag om at vi kunne ha en kjernefysisk avskrekking, men faktisk ikke være villig til å bruke den, som kommer fra Arbeiderpartiets frontbenk. 

Theresa May[153]

Den 20. juli 2016 deltok May for første gang i Statsministerens spørsmål, derefter foretok hun sin første utenlandsreise som statsminister hvor hun besøkte Berlin for å ha samtaler med den tyske kansleren Angela Merkel. I løpet av besøket sa May at hun ville utløse artikkel 50 av Lisboa-traktaten, prosessen for utmelding fra EU, før 2017 for å få tid til å forhandle frem en «fornuftig og ryddig utgang» fra EU. Men selv om Merkel sa at det var riktig at Storbritannia «tok en stund» før oppstart av prosessen, oppfordret hun May til å gi mer klarhet i en tidsplan for forhandlinger. Kort tid før reisen til Berlin hadde May også kunngjorde at Storbritannia ga avkall på formannskapet i Den europeiske union, som går på omgang mellom medlemslandene hvert halvår, og som Storbritannia var planlagt å inneha i andre halvdel av 2017.[154][155]

May støttet den militære intervensjonen i Jemen i 2015 og forsvarte salget av våpen til Saudi-Arabia,[156] som er anklaget for krigsforbrytelser i Jemen.[157] Hun insisterte på at Storbritannias nære forhold til Saudi-Arabia «hjalp til slik at folk var trygge i Storbritannias gater».[158]

Avgang

rediger

Til tross for en lang rekke forsøk på å vinne flertall for en brexit-strategi i parlamentet, lyktes May ikke med å melde Storbritannia ut av EU innen 29. mars 2019, som var den opprinnelige fristen. Heller ikke flere utsettelser ga henne den nødvendige majoriteten, og i mai samme år hadde hun ikke lenger tilstrekkelig støtte i sitt eget parti til å fortsette i statsministerstillingen. Den 24. mai 2019 kunngjorde hun at hun ville gå av 7. juni.[159][160][161]

Overhuset

rediger

Hun tok sete i overhuset 12. september 2024.[162]

Referanser

rediger
  1. ^ Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Theresa Mary May, brockhaus.de, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000029744, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ FemBio-Datenbank, FemBio-ID 31612, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b c BBC News Online, «Who is Theresa May: A profile of UK's next prime minister», arkiveringsdato 13. juli 2016, arkiv-URL web.archive.org, verkets språk britisk-engelsk, utgitt 12. juli 2016, besøkt 13. juli 2016[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ blog.findmypast.co.uk[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ www.st-hughs.ox.ac.uk, «Mrs May studied Geography at St Hugh’s between 1974 and 1977»[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ next.ft.com, besøkt 3. juli 2016[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ www.telegraph.co.uk[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ www.independent.co.uk, «They were married on 6 September 1980.»[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ The Guardian, TheGuardian.com, Andrew Gimson, «Theresa May: minister with a mind of her own», arkiveringsdato 17. september 2016, arkiv-URL web.archive.org, verkets språk britisk-engelsk, utgitt 20. oktober 2012, besøkt 30. desember 2016[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ Who's Who, Who's Who UK-ID U27084, besøkt 7. mars 2022[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ www.workwithdata.com, besøkt 15. oktober 2024[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ UK Parliament Website, «Rt Hon Theresa May MP», verkets språk britisk-engelsk, arkiv-URL web.archive.org, besøkt 13. juli 2016[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ www.bbc.co.uk[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ www.bbc.co.uk[Hentet fra Wikidata]
  16. ^ www.bbc.co.uk[Hentet fra Wikidata]
  17. ^ www.today.com[Hentet fra Wikidata]
  18. ^ «May officially steps down as Tory leader». BBC News (på engelsk). 7. juni 2019. 
  19. ^ The International Who's Who. Europa Publications. 2004. s. 1114. 
  20. ^ Davies, Ben (22. mai 2001). «Vote 2001: Key People Theresa May Education and Employment». BBC News. Besøkt 20. oktober 2010. 
  21. ^ «Index entry». FreeBMD. ONS. 
  22. ^ «Famous family trees: Theresa May». Blog.findmypast.co.uk. 19. mars 2013. Arkivert fra originalen 10. august 2016. Besøkt 1. juli 2016. 
  23. ^ Day, Elizabeth. «Theresa May – what lies beyond the public image?». The Guardian. Besøkt 10. juli 2016. 
  24. ^ «Screaming arrival». BBC News. 8. mai 2000. Besøkt 20. oktober 2010. 
  25. ^ a b Kite, Melissa (15. mai 2011). «How clashes with Theresa May led Dame Pauline Neville Jones to quit». The Sunday Telegraph. Besøkt 5. juli 2016. 
  26. ^ The Little Book of Oxfordshire – Paul Sullivan. New York: History Press. 2012. ISBN 9780752482439. Besøkt 5. juli 2016. 
  27. ^ «Girls were taught in idyllic surroundings at Holton Park». Oxford Mail. 8. juni 2009. Besøkt 28. juli 2010. 
  28. ^ Merton Council election results «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 23. desember 2014. Besøkt 11. juli 2016. 
  29. ^ a b Rentoul, John (1. juli 2016). «Boring and competent Theresa May is what the nation needs after the shock of the Brexit vote». The Independent. London. Arkivert fra originalen 13. juli 2020. Besøkt 11. juli 2016. 
  30. ^ «Theresa May flies the flag for women in Government». The Independent. London. Press Association. 12. mai 2010. Besøkt 16. september 2010. 
  31. ^ Morris, Nigel. «Theresa May is surprise choice to be Home Secretary». Besøkt 10. juli 2016. 
  32. ^ «Cabinet update: Theresa May is surprise Home Sec». The Week. Arkivert fra originalen 18. september 2016. Besøkt 10. juli 2016. 
  33. ^ «Identity cards to be scrapped within 100 days». The Independent. London. Press Association. 27. mai 2010. Arkivert fra originalen 30. mai 2010. Besøkt 28. oktober 2010.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 30. mai 2010. Besøkt 19. juli 2016. 
  34. ^ «Identity cards set to be scrapped». BBC News. 12. mai 2010. Besøkt 28. oktober 2010. 
  35. ^ Sugden, Joanna (21. mai 2010). «Pentagon hacker Gary McKinnon wins extradition reprieve». The Times. London. Arkivert fra originalen  28. mai 2010. Besøkt 28. oktober 2010. 
  36. ^ Coughlan, Sean (15. juni 2010). «Child abuse vetting scheme cancelled as 'draconian'». BBC News. Besøkt 16. september 2010. 
  37. ^ «Vetting and Barring Scheme registration halted» (pressemelding). Home Office. 15. juni 2010. Besøkt 16. september 2010. 
  38. ^ Morris, Nigel (4. august 2010). «Theresa May scraps power to band domestic abusers from victims' homes». The Independent. London. Besøkt 4. august 2010. 
  39. ^ Dickinson, Matt (6. august 2010). «Child database scrapped». The Independent. London. Besøkt 6. august 2010. 
  40. ^ «Home Secretary makes statement on events in Cumbria» (pressemelding). Home Office. 2. juni 2010. Besøkt 28. oktober 2010. 
  41. ^ «Gunman kills 12 people in Cumbria rampage». BBC News. 2. juni 2010. Besøkt 28. oktober 2010. 
  42. ^ «Theresa May updating MPs on Cumbria shootings». BBC News. 3. juni 2010. Besøkt 28. oktober 2010. 
  43. ^ «Cameron visit after gun killings». BBC News. 4. juni 2010. Besøkt 28. oktober 2010. 
  44. ^ «Cumbria shootings». The Daily Telegraph. London. 4. juni 2010. Besøkt 28. oktober 2010. 
  45. ^ «Indian preacher Zakir Naik is banned from UK». BBC News. 18. juni 2010. Besøkt 18. juni 2010. 
  46. ^ Hope, Christopher (3. august 2010). «Home Office officials Should Quit». The Daily Telegraph. London. Arkivert fra originalen 6. august 2010. Besøkt 3. august 2010. 
  47. ^ Morris, Nigel (26. juni 2010). «Theresa May to press ahead with cap on migration». The Independent. London. Besøkt 26. juni 2010. 
  48. ^ «Interim cap on non-EU migrant workers coming to UK». BBC News. 26. juni 2010. Besøkt 20. oktober 2010. 
  49. ^ a b Watt, Nicholas (22. august 2013). «Theresa May attacked for comments on critics of David Miranda's detention». The Guardian. London. Besøkt 19. oktober 2013. 
  50. ^ «David Miranda detention at Heathrow airport was lawful, high court rules». The Guardian. London. 19. februar 2014. Besøkt 31. juli 2014. 
  51. ^ Gayle, Damien (9. mai 2015). «Theresa May to revive her 'snooper's charter' now Lib Dem brakes are off». Guardian. Besøkt 13. juli 2016. 
  52. ^ «Theresa May says 'contentious' parts of web surveillance plan dropped». BBC. 1. november 2015. Besøkt 9. november 2015. 
  53. ^ «Britain to present new watered down surveillance bill». Reuters. 1. november 2015. Arkivert fra originalen 15. juli 2016. Besøkt 10. november 2015. 
  54. ^ «Police must do more». BBC News. 29. juni 2010. Besøkt 29. juni 2010. 
  55. ^ «Counter-terrorism measures to face government review». BBC News. 13. juli 2010. Besøkt 14. juli 2010. 
  56. ^ «May announces scope of anti-terror law review». BBC Democracy Live. 13. juli 2010. Besøkt 14. juli 2010. 
  57. ^ a b «Radical police shake-up announced». BBC News. 26. juli 2010. Besøkt 26. juli 2010. 
  58. ^ «Police may be given new powers after cuts protest, says home secretary». The Guardian. London. 28. mars 2011. Besøkt 1. april 2011. 
  59. ^ «Police may get social media crime powers». publicservice.co.uk Ltd. 29. mars 2011. Arkivert fra originalen 7. april 2011. Besøkt 1. april 2011.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 7. april 2011. Besøkt 20. juli 2016. 
  60. ^ «Crime is down by more than 10% under this government». 
  61. ^ Robinson, Nick (21. mai 2014). «May tells police – change or be changed». Besøkt 10. juli 2016. 
  62. ^ May, Theresa. «The police must change and so must the Federation». Gov.uk. Besøkt 10. juli 2016. 
  63. ^ Kirkup, James (10. desember 2010). «Royal car attack: How did the police get it so wrong». The Daily Telegraph. London. Besøkt 10. desember 2010. 
  64. ^ «Royal car is attacked by protesters». Sky News. 9. desember 2010. Arkivert fra originalen 30. juli 2012. Besøkt 10. desember 2010. 
  65. ^ Porter, Andrew (12. desember 2010). «Police could use water cannon to disperse rioters, Theresa May says». The Daily Telegraph. London. Besøkt 9. august 2011. 
  66. ^ «London riots: Police patrol streets after violence». BBC News. 7. august 2011. Besøkt 9. august 2011. 
  67. ^ Whitehead, Tom (14. august 2011). «UK riots: Juveniles could be named and shamed, says Theresa May». The Daily Telegraph. London. Besøkt 28. november 2013. 
  68. ^ «Time to 'move beyond ASBOS' says Home Secretary May». BBC News. 28. juli 2010. Besøkt 28. juli 2010. 
  69. ^ «Home Secretary signals the end of Asbos». The Daily Telegraph. London. 28. juli 2010. Besøkt 31. juli 2010. 
  70. ^ Johnson, Wesley (28. juli 2010). «Approach to anti-social behaviour "must be turned on its head"». The Independent. London. Besøkt 28. juli 2010. 
  71. ^ "Herbal stimulant khat to be banned". BBC News. 3. juli 2013.
  72. ^ "May under fire for banning khat". London Evening Standard. 3. juli 2013.
  73. ^ ACMD Report on Khat. 2013.
  74. ^ «Norman Baker reveals drugs proposals Theresa May stripped from report». The Guardian. London. 27. desember 2014. Besøkt 27. desember 2014. 
  75. ^ «Ex-minister Norman Baker leaks details on Home Secretary's drug stance». The Independent. London. 26. desember 2014. Arkivert fra originalen 26. desember 2014. Besøkt 27. desember 2014.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 26. desember 2014. Besøkt 21. juli 2016. 
  76. ^ «Norman Baker: I resign – and it's Theresa May's fault». The Independent. London. 3. november 2014. Besøkt 3. november 2014. 
  77. ^ «Norman Baker resigns as Home Office minister». The Guardian. London. 3. november 2014. Besøkt 3. november 2014. 
  78. ^ «Norman Baker quits as Home Office minister». BBC News. 3. november 2014. Besøkt 3. november 2014. 
  79. ^ «Norman Baker resigns from Government». The Daily Telegraph. London. 3. november 2014. Besøkt 12. november 2014. 
  80. ^ «Theresa May to tell Tory conference that mass migration threatens UK cohesion». The Guardian. London. 6. oktober 2015. 
  81. ^ a b Grice, Andrew (26. februar 2015). «David Cameron immigration pledge 'failed spectacularly' as figures show net migration almost three times as high as Tories promised». The Independent. London. Besøkt 20. juli 2015. 
  82. ^ Travis, Alan (11 May 2015). "Home secretary hardens refusal to accept EU resettlement programme". The Guardian (London).
  83. ^ Mother Angela: Merkel's Refugee Policy Divides Europe. Der Spiegel. 21. september 2015.
  84. ^ Dominiczak, Peter (31. mai 2016). «Theresa May scrapped aerial border surveillance despite warnings from former security minister». The Daily Telegraph. London. Besøkt 31. mai 2016. 
  85. ^ «House of Commons Hansard Debates for 11 Jun 2012 (pt 0002)». UK Parliament. Besøkt 19. oktober 2013. 
  86. ^ Grower, Melanie (18. desember 2012). «Changes to Immigration Rules for family members – Commons Library Standard Note SN06353». Besøkt 6. januar 2014. 
  87. ^ Mair, Lucy (18. juli 2012). «Supreme court strikes down Home Office's back-door changes to immigration rules». The Guardian. Besøkt 16. mars 2013. 
  88. ^ Salehi, Yusef; Robinson, Rachel (juni 2012). «Liberty's briefing on the Statement of Changes in Immigration Rules» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 10. november 2012. Besøkt 6. januar 2014. 
  89. ^ Grove-White, Ruth (juni 2013). «Report of the inquiry into new family migration rules» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 20. oktober 2013. Besøkt 6. januar 2014.  «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 20. oktober 2013. Besøkt 21. juli 2016. 
  90. ^ a b «Theresa May under fire over deportation cat claim». BBC News. 4. oktober 2011. Besøkt 5. oktober 2011. 
  91. ^ «Clarke hits out at 'childish remarks'». Nottingham Post. 6. oktober 2011. Arkivert fra originalen 8. oktober 2011. Besøkt 14. oktober 2011.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 8. oktober 2011. Besøkt 22. juli 2016. 
  92. ^ «Theresa May accused of unacceptable and regrettable behaviour by judge». The Daily Telegraph. London. 20. juni 2012. Besøkt 24. juni 2012. 
  93. ^ «Home Secretary, Theresa May, found guilty of contempt of court over UK Immigration issue». UK Immigration Barristers blog. 21. juni 2012. Arkivert fra originalen 5. februar 2013. Besøkt 24. juni 2012. 
  94. ^ «Home Secretary Theresa May strips man of UK citizenship – for the second time». The Independent. London. 1. desember 2013. Besøkt 8. desember 2013. 
  95. ^ «Home Secretary strips man of UK citizenship – for the second time». The Bureau of Investigative Journalism. 2. desember 2013. Arkivert fra originalen 7. desember 2013. Besøkt 8. desember 2013. 
  96. ^ «Terror suspect Hilal Al-Jedda stripped of UK citizenship». BBC News. 2. desember 2013. Besøkt 8. desember 2013. 
  97. ^ a b Travis, Alan (29. november 2013). «Failed asylum seeker deported from UK after 100-day hunger strike». The Guardian. London. Besøkt 30. november 2013. 
  98. ^ Allison, Eric (16. november 2013). «Home Office issues 'end of life plan' to hunger-striking asylum seeker». The Guardian. London. Besøkt 28. november 2013. 
  99. ^ «Abu Qatada deported from UK to stand trial in Jordan». BBC. BBC. Besøkt 2. juli 2016. 
  100. ^ a b Ttavis, Alan (8. juli 2013). «Theresa May criticises human rights convention after Abu Qatada affair». The Guardian. London. Besøkt 2. juli 2016. 
  101. ^ «Abu Qatada timeline». BBC News. Besøkt 2. juli 2016. 
  102. ^ Halliday, Josh (24. september 2014). «Abu Qatada will not be allowed back in UK, says Theresa May». The Guardian. London. Besøkt 2. juli 2016. 
  103. ^ «Up to 30,000 passports hit by delays, says David Cameron». BBC News. 11. juni 2014. Besøkt 22. juli 2016. 
  104. ^ Mason, Rowena; m.fl. (11. juni 2014). «Cameron accuses Miliband of scaring holidaymakers over passports backlog». The Guardian. Besøkt 6. juli 2014. 
  105. ^ Warrell, Helen (12. juni 2014). «May ignored passport office warnings, says Labour Party». Financial Times. London. Besøkt 6. juli 2014. 
  106. ^ Syal, Rajeev (5. september 2014). «Passport Office staff given up to £674,000 in bonuses amid delays». The Guardian. Besøkt 9. september 2014. 
  107. ^ Brogan, Benedict (4. juni 2014). «Theresa May is angry. Really angry». The Daily Telegraph. Arkivert fra originalen 7. juni 2014. Besøkt 8. juni 2014. 
  108. ^ Young, Toby (4. juni 2014). «Five things you need to know about Theresa May's row with Michael Gove». The Daily Telegraph. Arkivert fra originalen 7. juni 2014. Besøkt 8. juni 2014. 
  109. ^ «Home Office Quietly Deletes Letter To Michael Gove on Islamic Extremism (But It's Still on Google)». buzzfeed.com. 6. juni 2014. Besøkt 19. juni 2014. 
  110. ^ «Michael Gove apologises over 'Trojan Horse' row with Theresa May». BBC. 8. juni 2014. Besøkt 8. juni 2014. 
  111. ^ Helm, Toby; Boffey, Daniel; Mansell, Warwick (7. juni 2014). «Furious Cameron slaps down Gove and May over 'Islamic extremism' row». The Observer. Besøkt 8. juni 2014. 
  112. ^ Maria Miller becomes culture secretary, The Guardian, 4 September 2012, Retrieved 11 December 2012.
  113. ^ «Analysis: How pro-gay is the new home secretary and minister for equality Theresa May?». Pink News. 12. mai 2010. Besøkt 28. oktober 2010. 
  114. ^ «Theresa May MP, Maidenhead, Homosexuality – Equal rights». The Public Whip. Besøkt 28. oktober 2010. 
  115. ^ Coates, Sam; Jagger, Susz (14. mai 2010). «From senior to junior – demoted Tories lose seats at the top table» . The Times. London. Besøkt 28. oktober 2010. 
  116. ^ «I've changed my mind on gay adoption, says Theresa May». BBC News. 20. mai 2010. Besøkt 28. oktober 2010. 
  117. ^ «Theresa May says sportsmen and newspaper editors must 'take action' against homophobia». Pink News. 18. juni 2010. Besøkt 29. juli 2010. 
  118. ^ «Labour to stick with Labour's Equality Act». BBC News. 2. juli 2010. Besøkt 3. juli 2010. 
  119. ^ «New equality rights in workplace come into force». BBC News. 1. oktober 2010. Besøkt 1. oktober 2010. 
  120. ^ Hope, Christopher (17. november 2010). «Theresa May axes Harman's Law». The Daily Telegraph. London. Arkivert fra originalen 20. november 2010. Besøkt 18. november 2010. 
  121. ^ Kirkup, James (9. september 2009). «Middle classes to lose out under Harman's equality plan». The Daily Telegraph. London. Besøkt 18. november 2010. 
  122. ^ «Theresa May shelves 'equality duty' on councils». BBC News. 17. november 2010. Besøkt 18. november 2010. 
  123. ^ Quinn, Ben (30. juni 2016). «Theresa May sets out ‘one-nation Conservative’ pitch for leadership». the Guardian. Besøkt 12. juli 2016. 
  124. ^ Gordon Rayner (18. mai 2017). «Theresa May redefines Conservatism as Tories move on from Thatcher» (på engelsk). The Telegraph. Arkivert fra originalen 16. januar 2019. Besøkt 24. mai 2019. 
  125. ^ Carr, Harry (30. juni 2016). «Theresa May Is Britons' Favourite For PM – Poll». Sky News. Sky UK. Besøkt 2. juli 2016. «The other candidates lagged far behind, with Michael Gove on 9%» 
  126. ^ Asthana, Anushka (1. juli 2016). «Tory party leadership: support for Theresa May surges as Gove struggles». The Guardian. London. 
  127. ^ «Conservative leadership election: Theresa May wins more than half of MPs' votes as Liam Fox is knocked out of race». The Guardian. London. 5. juli 2016. 
  128. ^ «Tory leadership: Theresa May tops first vote but Liam Fox out». BBC. BBC. Besøkt 5. juli 2016. «She added: "I am the only candidate capable of delivering these three things as prime minister, and tonight it is clear that I am also the only one capable of drawing support from the whole of the Conservative Party."» 
  129. ^ Asthana, Anushka. «May takes big lead as Fox and Crabb drop out». The Guardian. London. 
  130. ^ «Theresa May v Andrea Leadsom to be next prime minister». BBC News. 8. juli 2016. Besøkt 8. juli 2016. 
  131. ^ Cowburn, Ashley (7. juli 2016). «Tory leadership election». The Independent. London. 
  132. ^ Ft authors (11. juli 2016). «May to take over as UK PM by Wednesday». Financial Times. 
  133. ^ «Theresa May to succeed Cameron as UK PM on Wednesday». BBC. BBC. 13. juli 2016. Besøkt 11. juli 2016. «The timing of the handover of power from David Cameron looks set to be after PM's questions on Wednesday.» 
  134. ^ «Theresa May gives first speech as leader of the Conservative party». The Telegraph. London, UK. 11. juli 2016. 
  135. ^ Parker, George; Warrell, Helen (25. juli 2014). «Theresa May: Britain's Angela Merkel?». 
  136. ^ «Theresa May to succeed Cameron as UK PM on Wednesday». BBC. BBC. 11. juli 2016. Besøkt 11. juli 2019. «The timing of the handover of power from David Cameron looks set to be after PM's questions on Wednesday.» 
  137. ^ Adam.Vallance (12. juli 2016). «The Queen received in audience The Right Honourable Theresa May». Besøkt 17. juli 2016. 
  138. ^ McKenzie, Sheena. «Theresa May becomes new British Prime Minister». CNN.com. Besøkt 13. juli 2016. 
  139. ^ «Theresa May to succeed Cameron as Unitied Kingdom Prime Minister on Wednesday». BBC. 11. juli 2016. Besøkt 11. juli 2016. 
  140. ^ «Tributes for David Cameron at his final cabinet as UK PM». BBC News. BBC. 12. juli 2016. Besøkt 12. juli 2016. 
  141. ^ a b Stewart, Heather (14. juli 2016). «Theresa May's decisive reshuffle draws line under Cameron era». The Guardian. London, UK. 
  142. ^ Holton, Kate; Pitas, Costas (14. juli 2016). «May builds new-look Brexit cabinet to steer EU divorce». Thomson Reuters. 
  143. ^ Hughes, Laura (14. juli 2016). «Theresa May appoints Justine Greening and Liz Truss after mass cull of old government sees Michael Gove and Nicky Morgan axed». The Telegraph. London, UK. 
  144. ^ a b Stewart, Heather (13. juli 2016). «Theresa May appeals to centre ground but cabinet tilts to the right». The Guardian. 
  145. ^ James, William; MacLellan, Kylie (15. juli 2016). «May Builds New-Look Brexit Cabinet to Steer EU Divorce». Reuters. Besøkt 15. juli 2016. 
  146. ^ «Who is David Davis? A profile of Britain's new 'Brexit Secretary'». The Daily Telegraph. Besøkt 15. juli 2016. 
  147. ^ Ian Johnston. «Climate change department shut down by Theresa May in 'plain stupid' and 'deeply worrying' move». The Independent. Besøkt 15. juli 2016. 
  148. ^ Page, Michael Le (8. desember 2009). «What Theresa May’s new cabinet really means for climate change». Newscientist.com. Besøkt 17. juli 2016. 
  149. ^ Why have ministers delayed final approval for Hinkley Point C?, The Guardian, 29. juli 2016
  150. ^ Theresa May 'raised objections to project as home secretary', The Guardian, 30. juli 2016
  151. ^ Nick Timothy: The Government is selling our national security to China, Conservative Home, 20. oktober 2015
  152. ^ «Two in three say Labour should change leader before next General Election». Ipsos MORI. Ipsos MORI. 14. juli 2016. Besøkt 18. juli 2016. 
  153. ^ Members of the House of Commons (18. juli 2016). FULL VIDEO : Trident Debate – Theresa May Vs Jeremy Corbyn – UK Parliament – Nuclear Weapons Vote (Video recording) (på engelsk). Hous of Commons, London: EU Debate. Hendelsen inntreffer 19 minutes and 33 seconds in. 
  154. ^ «Brexit: Theresa May says talks won't start in 2016». BBC News. BBC. 20. juli 2016. Besøkt 20. juli 2016. 
  155. ^ Mason, Rowena; Oltermann, Philip (20. juli 2016). «Angela Merkel backs Theresa May's plan not to trigger Brexit this year». The Guardian. Guardian Media Group. Besøkt 20. juli 2016. 
  156. ^ «Theresa May claims selling arms to Saudi Arabia helps 'keep people on the streets of Britain safe'». The Independent. 7. september 2016. Besøkt 1. oktober 2016. 
  157. ^ «UK accused of blocking UN inquiry into claim of war crimes in Yemen». The Guardian. 25. september 2016. Besøkt 1. oktober 2016. 
  158. ^ «Theresa May rejects calls for UK to halt arms sales to Saudi Arabia». Financial Times. 7. september 2016. Besøkt 1. oktober 2016. 
  159. ^ «Theresa May resigns over Brexit: What happened?» (på engelsk). BBC. 24. mai 2019. Arkivert fra originalen 9. november 2019. Besøkt 24. mai 2019. 
  160. ^ Heather Stewart (24. mai 2019). «Theresa May announces her resignation» (på engelsk). The Guardian. Arkivert fra originalen 24. mai 2019. Besøkt 24. mai 2019. 
  161. ^ Marthe S. Lien Halvor Bjørntvedt og Ahmed Fawad Ashraf (24. mai 2019). «Gråtkvalt Theresa May går av som Storbritannias statsminister» (på norsk). VG. Arkivert fra originalen 24. mai 2019. Besøkt 24. mai 2019. 
  162. ^ [1]

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Theresa_May&oldid=24722580»
  NODES
Association 4
INTERN 8
Note 1
Project 1
twitter 1
USERS 1