Øverstkommanderende
Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. |
En øverstkommanderende er en person som har øverste kommando over militære styrker i et bestemt område eller en stat. I praktisk betydning beskriver begrepet den militære myndighet som tilligger statssjefen i en nasjonalstat. Den øverstkommanderende behøver ofte ikke å være eller tidligere ha vært offiser eller å ha tjenestegjort i militæret, og det er på denne måten at sivil kontroll over militæret blir virkeliggjort. Sivil kontroll over militæret er et krav for NATO-medlemskap.
Vervet som øverstkommanderende tilfaller vanligvis statssjefen, selv om den reelle utøvende myndighet innehas av en separat regjeringssjef. I monarkier er monarken øverstkommanderende, mens i republikker er presidenten øverstkommanderende. I kolonier er ofte koloniguvernøren utnevnt til øverstkommanderende over militære styrker i kolonien.
Under den nasjonale øverstkommanderende utnevnes ofte forskjellige regionale øverstkommanderende. For eksempel hadde Royal Navy ved begynnelsen på andre verdenskrig ni forskjellige øverstkommanderende, fra Øverstkommanderende Portsmouth (Commander-in-Chief Portsmouth) til Øverstkommanderende Kina (Commander-in-Chief China Station). Slike lokale øverstkommanderende har vanligvis full avgjørelsesmyndighet.
NATO har også etablert flere øverstkommanderende, for eksempel Øverstkommanderende Allierte styrker Nord (Commander-in-Chief Allied Forces North) og Øverstkommanderende Øst-Atlanteren (Commander-in-Chief East Atlantic).