Agilulfingerne

Agilulfingerne var en adelsslekt som styrte hertugdømmet Bayern på vegne av de merovingiske kongene i Frankerriket fra rundt 550 og fram til 788. En slektsgren av agilulfingerne hersket også det langobardiske kongerike i nordlige Italia periodisk fra 616 til 712. De er omtalt som det ledende dynasti i Lex Baiuvariorum (ca. 743).^[1]^[2] Opprinnelsen til agilulfingerne er uklar, men deres status var beskrevet som høy i Lex Baiuvariorum. I henhold til denne lovteksten hadde slekten arverett til å styre Bayern: «Hertugen, som presiderer blant folket i Bayern, har alltid vært og vil alltid være slekten til agilulfingerne (de genere Agilofingarum) som kongene av forgjengere har gitt til dem...» ^[2] Deres sete var i Regensburg.

Dynastiets eponymiske stamfar er Agilulf, ^[3] en delvis legendarisk fyrste hos den germanske stammen sveberne, og en etterkommer av Hermenrik (død 441), en svebisk konge av Galicia. Denne stamfaren er muligens identisk med en Agilulf som var administrator av den vestgotiske kong Teoderik II og henrettet i 457.^[4]

Den første hertugen som er identifisert med agilulfingerne i tysk historieforskning er Garibald I (Gariwald), som styrte i tiden fra 555 til 591.^[5] Imidlertid har moderne forskning stilt seg tvilende til hans medlemskap i denne slekten,^[6] noe som gjør Tassilo I (styrte i tiden 591–610) til det første sikre medlemmet av slekten.^[7]

Agilulfingerne hadde nære bånd til merovingerne. Garibald I giftet seg med Waldrada, enken etter kong Teodebald I,^[8] i 555 etter at hennes ekteskap med Klotar I ble avlyst på grunnlag av konsangvinitet (for nært slektskap). Da agilulfingernes skjebne var knyttet til merovingerne, motsatte de seg veksten karolingerne som først ble makten bak den merovingsk tronen, deretter avsatte merovingerne på tronen i Frankerriket, og til sist også fjernet agilulfingerne fra makten i Bayern.

I 789 kom Karl den store. Han hevdet at Tassilo III, hertug av Bayern, var en uegnet og uskikket hersker da han hadde brutt sin ed og således var en opprørsk vasall. Anklagene var overdrevet, men Tassilo ble uansett avsatt og plassert i forvaring i klosteret i Jumièges.^[9] I 794 ble Tassilo tvunget til frasi seg alle krav og rettigheter til Bayern for seg selv og sin slekt ved kirkemøtet i Frankfurt; han overførte formelt alle rettigheter han hadde til den frankiske kongen.^[10] Som kongen hadde gjort med Sachsen, ble Bayern inndelt i franske grevskap.

Referanser

^ Sic, Magdolna (2015): Tamás Nótári Law and Society in Lex Baiuvariorum, Scielo.org.za
^ ^a ^b Royal Historical Society (1999): Transactions of the Royal Historical Society: Volume 9: Sixth Series, Cambridge University Press, s. 97
^ Fox, Yaniv (2014): Power and Religion in Merovingian Gaul: Columbanian Monasticism and the Formation of the Frankish Aristocracy, Cambridge University Press, s. 60
^ Jarnut, Jörg (1986): Agilolfingerstudien. Untersuchungen zur Geschichte einer adligen Familie im 6. und 7. Jahrhundert. Stuttgart. Disse synspunktene er delt av Störmer, Wilhelm (2007): Die Baiuwaren. Von der Völkerwanderung bis Tassilo III. München
^ Paulus Diaconus (1907): History of the Langobards (Historia Langobardorum), overs. av William Dudley Foulke, Philadelphia: University of Pennsylvania, III, x, kaller ham «konge av bayerne»
^ Hammer, Carl I. (2007): From Ducatus to Regnum. Ruling Bavaria under the Merovingians and early Carolingians, Brepols, ISBN 978-2-503-52582-2
^ Paulus Diaconus (1907): [EN^{[død lenke]}.pdf?lbisphpreq=1 History of the Lombards]^{[død lenke]} (PDF), bok 4, kapittel VII
^ Gregorius av Tours: Historia Francorum, bok IV, 9.
^ Goldberg, Eric Joseph (2006): Struggle for Empire: Kingship and Conflict Under Louis the German, 817–876, Cornell University Press, ISBN 0-8014-3890-X, s. 48–.
^ Collins, Roger (1998): Charlemagne, University of Toronto Press, ISBN 978-0-8020-8218-3, s. 87–

Litteratur

Oman, Charles (1914): The Dark Ages, 476–918. London: Rivingtons. ASIN B008WI02H8.
Pearson, Kathy Lynne Roper (1999): Conflicting Loyalties in Early Medieval Bavaria. Aldershot: Ashgate Publishing. ISBN 978-0754600114.

[1] Sic, Magdolna (2015): Tamás Nótári Law and Society in Lex Baiuvariorum, Scielo.org.za

[RoyalHistoricalSociety-2] Royal Historical Society (1999): Transactions of the Royal Historical Society: Volume 9: Sixth Series, Cambridge University Press, s. 97

[3] Fox, Yaniv (2014): Power and Religion in Merovingian Gaul: Columbanian Monasticism and the Formation of the Frankish Aristocracy, Cambridge University Press, s. 60

[4] Jarnut, Jörg (1986): Agilolfingerstudien. Untersuchungen zur Geschichte einer adligen Familie im 6. und 7. Jahrhundert. Stuttgart. Disse synspunktene er delt av Störmer, Wilhelm (2007): Die Baiuwaren. Von der Völkerwanderung bis Tassilo III. München

[5] Paulus Diaconus (1907): History of the Langobards (Historia Langobardorum), overs. av William Dudley Foulke, Philadelphia: University of Pennsylvania, III, x, kaller ham «konge av bayerne»

[6] Hammer, Carl I. (2007): From Ducatus to Regnum. Ruling Bavaria under the Merovingians and early Carolingians, Brepols, ISBN 978-2-503-52582-2

[7] Paulus Diaconus (1907): [EN^{[død lenke]}.pdf?lbisphpreq=1 History of the Lombards]^{[død lenke]} (PDF), bok 4, kapittel VII

[8] Gregorius av Tours: Historia Francorum, bok IV, 9.

[9] Goldberg, Eric Joseph (2006): Struggle for Empire: Kingship and Conflict Under Louis the German, 817–876, Cornell University Press, ISBN 0-8014-3890-X, s. 48–.

[10] Collins, Roger (1998): Charlemagne, University of Toronto Press, ISBN 978-0-8020-8218-3, s. 87–

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]

[8]

[9]

[10]