Aids

Aids (av engelsk acquired immune deficiency syndrome), eller ervervet immunsviktsyndrom, er en sykdom – eller et kompleks av sykdommer – forårsaket av hiv (humant immunsviktvirus), som første gang ble registrert i San Francisco i 1981. Tross intens forskning har det ikke lykkes å fremstille en vaksine mot hiv, men i 1996 ble en kombinasjonsbehandling av minst tre ulike antiretrovirale medisiner (HAART) (highly active antiretroviral therapy) introdusert som hindrer virusets mulighet til å reprodusere seg og dermed dets evne til å fremkalle sykdom.

Acquired Immune Deficiency Syndrome
Område(r)		Infeksjonsmedisin
Symptom(er)		Feber, lymfeknutesvulst, diaré, letargi, vekttap, Efflorescenser, Opportunistiske infeksjoner, Kaposis sarkom, lymfekreft, nevropati, nattsvette, myalgi, sår hals, utmattelse, forstørrelse av lymfenoder, munnsår, skjelving
Ekstern informasjon
ICD-10-kode		B24
ICD-9-kode		042
ICPC-2		B90
OMIM		609423
DiseasesDB		5938
MedlinePlus		T1
eMedicine		211316
MeSH		D000163

Røde sløyfe: Et symbol for støtte til hiv-positive personer

Aids er en terminal, irreversibel diagnose basert på det sykdomsforløp man kjente da hiv-epidemien oppstod på 1980-tallet. Med riktig antiretroviral behandling er det blitt mulig å bryte hivs reproduksjonskjede, gjenoppbygge immunforsvaret og spole sykdomsforløpet tilbake. Aids-diagnosen er derfor i praksis reversibel, og hivpositive vil – forutsatt riktig behandling – ikke dø av aids, men av sykdommer som ikke inngår i listen over hivrelaterte sykdommer.

Definisjoner

For industrialiserte land brukes nå 1993-definisjonen av aids, som ble publisert av Center for Disease Control and Prevention (CDC) i USA. Før dette sa man at en person hadde aids dersom vedkommende utviklet en eller flere hivrelaterte opportunistiske infeksjoner. Etter 1993 er definisjonen utvidet til å omfatte personer som har under 200 000 CD4-positive celler per milliliter blod, eller mindre enn 14 % av totale sirkulerende lymfocytter og hiv-infeksjon er påvist. Det ble da også lagt til tre nye sykdommer i listen over opportunistiske infeksjoner, eller tilstander som kvalifiserer for diagnosen. I listen over aids-definerende sykdommer inngår blant annet Candida-infeksjon i lunger eller spiserør, invasiv cervical cancer, Kryptokokk-infeksjon, Cytomegalovirus-infeksjon utenfor det lymfatiske system, utbredt og vedvarende Herpes Simplex, Kaposis sarkom, Burkitts lymfom, Histoplasmose, Pneumocystis pneumoni, Salmonella-sepsis, progressiv multifokal leukoencephalopati, hjerne-toxoplasmose, hiv-relatert demens og hiv-relatert avmagringssyndrom. En rekke av disse sykdomstilstandene, som Candida-infeksjon i lunger og spiserør, Kaposis sarkom etc, opptrer aldri, eller uhyre sjelden, uavhengig av hiv-smitte, og er derfor enkeltvis aidsdefinerende.

For utviklingsland brukes en litt annen definisjon da man her ikke har tilgang til den avanserte laboratorieteknologi som er nødvendig for å kunne stille diagnosen etter CDC-kriteriene. Verdens helseorganisasjon, WHO, etablerte en aidsdefinisjon for utviklingsland i 1985, som ble revidert i 1994. Diagnosen bygger på en kombinasjon av alvorlige og mindre alvorlige symptomer og funn.

Sykdomsforløp

Ubehandlet vil hiv gradvis angripe kroppens T4-lymfocytter eller CD4-celler. Disse cellene er hvite blodlegemer som har en sentral oppgave i koordineringen av immunologiske reaksjoner i kroppen. Hiv er et såkalt retrovirus, som vil si at det angriper levende celler i kroppen gjennom å binde seg til celleoverflaten og sende sitt arvestoff av typen RNA inn i vertscellen, der det konverteres til DNA og inkorporeres i cellens eget arvestoff. Ettersom virus ikke har noe eget stoffskifte, utnytter det vertscellens stoffskifte til å reprodusere seg. Vertcellene blir således fabrikker for produksjon av nye viruskopier.

Hivinfeksjonens utvikling fra primærinfeksjon via asymptomatisk fase til symptomatisk fase og aids.

Det er særlig de celler som er vitale i menneskets immunforsvar som angripes av viruset. Når et stort nok antall slike celler er infisert, vil hele reguleringen av immunforsvaret bryte sammen. En rekke opportunistiske infeksjoner vil da oppstå, dvs. infeksjoner som utnytter immunforsvarets svekkelse til å gå til angrep på kroppen (se ovenfor].

Hivinfeksjonens fire stadier

Sykdomsforløpet mot aids kan deles opp i 4 stadier fra hiv kommer inn i kroppen:

Fase 1: Primærinfeksjon

Primærinfeksjon 3–4 uker smitte med kraftige influensasymptomer, hovne lymfekjertler og feber. Symptomene vil gå over etter normal rekonvalesenstid. Ikke alle som smittes har denne akuttreaksjonen.

Fase 2: Asymptomatisk fase

Etter primærinfeksjonsfasen inntrer en asymptomatisk fase som kan vare fra ett til opp til tjue år. Normal latenstid er 6–8 år. Noen vil imidlertid kunne utvikle lett forstørrede lymfekjertler og ha diffuse feberfornemmelser eller av hete samt tiltakende tretthet.

Fase 3: Symptomatisk fase

Etter en lengre asymptomatisk fase vil forstadiene til aids melde seg i form av en lang rekke flere diffuse, men stadig mer spesifikke symptomer. Disse vil variere fra individ til individ, men visse symptomer er gjennomgående. Man vil gå kraftig ned i vekt, være plaget av feber, kraftig nattesvette, utmattelse og tretthet, markant forstørrede lymfeknuter, diaré, soppinfeksjon i munn eller spiserør, helvetesild samt økende plager med utbrudd av herpes.

Fase 4: Aids

Aids er det terminale, dvs. det dødelige stadiet av en hiv-infeksjon da kroppen ikke lenger har et fungerende immunforsvar. Infeksjonssykdommer som kroppen ellers nedkjemper samt visse former for kreft og sykdommer i hjernen vil da melde seg og ha dødelig utgang.

Historisk spredning

Hovedartikkel: Hiv

Spredningen av hiv og dermed aids har gått raskt og i akselererende tempo. De første tilfellene av aids ble offisielt påvist 5. juni 1981 i San Francisco, USA, og i 1984 ble hiv-viruset påvist av to uavhengige forskergrupper fra USA og Frankrike som årsak til sykdomstilstanden. Senere forskning har imidlertid påvist hiv i en rekke tilfeller så langt tilbake som til 1950-tallet. På 1970-tallet forekom det epidemier med aidsdefinerende sykdomstilstander i flere afrikanske land, men dette påkalte ikke forskernes oppmerksomhet og ble forklart ut fra den generelle sykdomsproblematikk som preger fattige land. Det var først i 1981 det ble klart at man stod overfor en ny sykdomstrussel. Ikke lenge etter at de første tilfellene i USA var blitt påvist, ble nye tilfeller registrert i London og deretter i de fleste andre vesteuropeiske land. Man regner i dag med at hivsmitte eksisterte i alle verdensdeler og i de fleste av verdens regioner innen utgangen av 1980-tallet.

Årlig økning av hivrelaterte dødsfall i USA fra 1982 til 1993 i forhold til andre dødsårsaker

Utbredelse

Totalt i verden anslås det pr. 2015 at mellom 36,7 millioner mennesker er hivsmittet. Tallet er usikkert på grunn av mangelfulle rapporteringssystemer i ulike land og fordi diagnostiske metoder og kriterier varierer. Det er beregnet at ca. 35 millioner personer har dødd av aids siden sykdommen ble oppdaget i 1981. Aids er vår tids verste helsekatastrofe. I 2015 ble 2,1 millioner mennesker hivsmittet, mens ca. 1,1 millioner mennesker døde av aids.

Spredningen av hiv og dermed aids er globalt svært ujevnt fordelt. I den vestlige verden har USA fra epidemiens start vært et episenter. Det er anslått at 1,2 millioner personer er hivsmittet i USA alene, av disse har 350 000 fått aidsdiagnosen. Vest-Europa har hatt samme utvikling i smittemønster som USA, men i mindre omfang. Globalt er det Afrika sør for Sahara som er hardest rammet, med nærmere 30 millioner, eller to tredeler, av det samlede antall smittede i verden. I Asia er India hardest rammet tett fulgt av de sørøstasiatiske landene. Øst-Europa har hatt en eksplosjonsartet utvikling siden slutten av 1990-tallet med en tjuedobling av antall smittede de siste ti år. Verst stilt er Ukraina, Russland og Estland. Estland har hatt den største relative vekst i verden med nær en hundredobling på ti år. De sentralasiatiske republikkene som danner hovedårene for internasjonal narkotikatrafikk, har de seneste år hatt en epidemisk spredning. Det er fryktet at Kina står foran en eksplosjonsartet spredning. Områder som til nå har vært minimalt berørt, er Midtøsten med unntak av Iran, Nord-Afrika samt Tyrkia og statene på Balkan med unntak av Albania.

Hivs utbredelse i verden pr 2008.

Situasjonen i Afrika sør for Sahara har lenge vært spesielt dramatisk. Her har hiv satt den økonomiske og sosiale utvikling tilbake med mange tiår og forandret kontinentet mer grunnleggende enn slavehandel og kolonialisme noen gang rakk å gjøre. Tidlig på 1980-tallet var smitten mest utbredt i et bånd tvers over kontinentet fra Vest-Afrika i vest, til Indiahavet i øst og med tyngdepunkt i de sentralafrikanske republikkene samt i Etiopia. Senere er epidemien forskjøvet sørover, slik at de de sørafrikanske statene i dag er verdens hardest rammede region. I Sør-Afrika er 18,8 prosent av befolkningen mellom 15 og 49 år smittet. I tillegg kommer ca. 270 000 barn. I Cape Town-regionen alene er det beregnet at minst 40 prosent av befolkningen er smittet. Hvert år dør ca. 350 000 av aids i Sør-Afrika. I Vest-Afrika stabiliserte imidlertid smitten seg på et relativt lavt nivå. Unntaket er Nigeria, som er verdens tredje hardest rammede land.

Alternative hypoteser

Hiv/aids har vært gjenstand for en rekke konspirasjonsteorier og alternative forklaringer, representert ved forskere som Peter Duesberg, Kary B. Mullis og den såkalte Perth-gruppen i Australia. Ifølge disse forskerne er hiv et harmløst virus og aids en sykdomstilstand fremkalt av fattigdom, seksuell promiskuøsitet og bruk av rekreasjonelle ulovlige rusmidler, samt av de antiretrovirale medisinene selv. Disse påstandene blir ansett som fullstendig faglig grunnløse og uvitenskapelige av det overveiende flertall av forskere. Medisinske forskere hevder at personer som sår tvil om sammenhengen mellom hiv og aids begår et tragisk feiltrinn ved selektivt å ignorere resultater som taler for at hiv forårsaker aids og at de utgjør en trussel mot folkehelsen ved å så tvil om viktigheten av hiv-testing og anerkjente behandlingsmetoder

Forkjempere for alternative hypoteser om aids hevder at dagens etablerte tilnærming til aids, basert på at hiv er årsaken, har resultert i unøyaktige diagnoser, psykologiske redsler, behandling med giftige medisiner som påstås i seg selv å føre til sykdom, og ødsling av offentlige midler. Synspunktene til forkjemperne for alternative hypoteser har blitt undersøkt og deretter forkastet, og anses som pseudovitenskap av det vitenskapelige miljøet.

I Norge

Det første dødsfallet i Norge skjedde høsten 1983. Den døde skal ha vært en homofil mann på 35 år fra Larvik. Han døde på Ullevål sykehus etter lengre tids sykeleie. Vedkommende skulle tidligere ha oppholdt seg flere perioder i USA, og det er antatt at det var der han ble smittet. Det var per september 1983 registrert fire personer i Norge med AIDS. Den første «hiv-kjendisen», Henki Hauge Karlsen, døde i desember 1988. Karlsen ble kjent da han gikk til sak mot sin arbeidsgiver, Papillon restaurant i Fredrikstad, da han ble oppsagt etter å ha stått frem som hivpositiv. Saken ble ført helt til Høyesterett, der det ble slått fast at oppsigelsen var usaklig. Henki Hauge Karlsen var den første i Norge som stod offentlig frem som hivsmittet, og hans valg om å stå frem var viktig fordi det gjorde hiv/aids til en sykdom som allmennheten lettere kunne oppfatte på et menneskelig plan.

I 1993 ble den blødersyke gutten Odd Kåre Rabben landskjent da han stod frem som aidssyk. Han var blitt hivsmittet under en blodoverføring. Han døde hjemme like før han fylte 17 år, etter å ha hatt aidsdiagnosen i fire år. Odd Kåre Rabben betydde mye for å avmystifisere hiv/aids. Han gjorde en stor innsats for forskningen rundt hiv ved Rikshospitalet. Han opprettet også et fond og spilte inn en kassett med egne sanger. Da han døde i februar 1993 hadde han fått inn mange penger som kom forskningen til gode.

Aidsdiagnose for fall

Diagnosen aids er etablert ut fra det sykdomsbildet man kjente ved hivepidemiens start på begynnelsen av 1980-tallet, og er en terminal og i prinsippet irreversibel diagnose. Dagens medisinske virkelighet er en annen. Med vellykket antiretroviral behandling kan aids reelt sett reverseres og immunforsvaret bygges opp igjen med tilnærmet samme styrke som før sykdom satte inn. Har man først fått diagnosen aids, vil man imidlertid ha denne så lenge man lever, selv om man takket være behandling er blitt frisk. Hivpositive under behandling vil i dag ikke dø av aids, men av andre sykdommer som ikke er klassifisert som hivrelaterte, men som kan være forbundet med langvarig smitte og medisinering. Det empiriske forskningsgrunnlag er fortsatt ufullstendig, men foreliggende forskning peker mot at hivpositive under behandling har en statistisk høyere sjanse for å pådra seg hjerte- og karsykdommer, visse kreftformer samt sykdommer forbundet med lever og nyre. Slike dødsfall vil imidlertid ikke bli registrtert som hivrelaterte.

Det er derfor behov for et nytt klassifikasjonssystem som beskriver sykdomskomplekset rundt hiv på en mer sakssvarende måte. Aids vil da måtte inngå som ett av flere sykdomskompleks forbundet med hiv.

Det kan diskuteres om Aids-diagnosen er nyttig som klinisk verktøy, når immunsvikten er reversert. I epidemiologisk sammenheng vil det imidlertid fortsatt være behov for å registrere nye aids-tilfeller, for dermed å kunne danne at bilde av behandlingsdekning og mørketall i form av ukjente hiv-positive.

Se også

• Hiv
• Hiv og aids i Afrika
• Aids-dagen
• Immunforsvar
• Freddie Mercury

Litteratur

• John Galt (pseud): Døden ved min side. Å leve med hiv. Aschehoug 2008, ISBN 978-82-03-29139-5
• Alt annet, bare ikke dette, Aftenposten 31. august 2008

Eksterne lenker

• Artikler om Hiv/aids i Tidsskrift for Den norske legeforening
• Verdens aids-dag – 1. desember
• FNs AIDS-prosjekt, «UNAIDS»
• Fakta om HIV og AIDS - artikkel fra forskning.no 7.5.02
• Tusenvis dør av AIDS hver dag - artikkel fra forskning.no 30.11.06