Amasoner

Amasoner (gresk: Ἀμαζόνες, Amazónes, entall Ἀμαζών, Amazōn; «uten bryst» eller «månetilbeder») var ifølge gresk mytologi innbyggere i et legendarisk matriarkalsk rike i ytterkanten av den kjente verden, styrt av kvinnelige krigere. Legendene ser ut til å ha sin basis i fakta om kvinnelige krigere blant de iransktalende skyterne (se Sarmatere), og de gamle grekerne sluttet aldri å forundre seg over slike rollebytter. Amasonene var trolig modell for våre norrøne valkyrier; i Danmark er det funnet spor etter innvandring fra skytiske områder fra århundret før Kristi fødsel. I nyere tid har ordet «amasone» blitt brukt på sterke og uavhengige kvinner. Det mest kjente moderne eksempelet på en amasone, er superhelten Wonder Woman. Amasoner var også fremstilt i TV-serien Xena: Warrior Princess.

Herakles kjemper mot en amasone, detalj av en attisk vase fra ca. 530 –520 f.Kr.

Etymologi

Navnet Ἀμαζὼν har trolig sin opprinnelse i det iranske ordet ha-mazan-, som betyr «krigere». Den greske varianten av navnet består av en privativ a og mazos, «uten bryst», forbundet med et etiologisk sagn som gikk ut på at amasonene fikk sitt høyre bryst skåret eller brent bort i barndommen, for bedre å kunne spenne buen. Det fins ikke noen støtte for denne tradisjonen i kunsten, amasonene ble alltid avbildet med begge bryster, selv om det høyre brystet ofte var tildekket. Andre teorier om ordets opprinnelse er:

• a- (intensiv) og mazos (bryst), «helbrystet/fullbrystet»
• a (privativ) og masso (berøring), «ikke berør» (menn)
• maza, et tsjerkessisk ord som betyr «måne», som kan tyde på en forbindelse med tilbedelse av en månegudinne, muligens den asiatiske gudinnen som tilsvarer Artemis.

Homers Iliaden refererte til amasonene som Antianeria «de som sloss som menn». Herodotos kalte dem Androktoner «mannedrepere». Andre tolkninger er «jomfruelig», «beltebærere», «de som spiser mot» og «de som spiser sterk mat».

Amasonene i gresk mytologi

Relieff på en marmorfrise funnet i Athen, som viser to amasoner i kamp med en gresk kriger.

Det fortelles om to unge skytiske prinser, Hylinos og Scolopotossom, som ble utstøtt fra stammen sin og fikk med seg horder av følgere; menn, kvinner og barn. De slo seg ned i grenselandet ved fjellene i Kaukasus, men etter en stund økte begjæret etter rikdom, og de erobret naboområdene. Dette førte til at nabostammene massakrerte de skytiske mennene. Enkene ble rasende og hevnet seg, først på nabostammene og senere på alle menn som kom i deres vei. Dette skal ha ført til grunnleggelsen av et rike uten menn. Kvinnene tok i bruk og helligholdt (jomfru)beltet, et symbol på «ugift tilstand» både i Asia og Øst-Europa. De valgte to dronninger, en til å administrere interne forhold og en med ansvar for å forsvare stammen. Etter hvert erobret de riket de ble utstøtt fra, og fortsatte med områdene rundt. Stammens økonomi var basert på krig, og økende befolkning krevde nye erobringer. En av de første erobrerdronningene som nevnes, er Marpesia, som la under seg de nordre områdene av Kaukasus, og dro mot syd og vest, over Kappadokia og til slutt endte ved bredden av elven Thermodons utløp i Svartehavet, der de slo seg ned.

Amasonedronningen Omfale kjøpte Herakles som slave, og lot ham karde ull, spinne og veve. Bartholomäus Spranger.

Thermodon (nåværende Terme i Nord-Tyrkia) lå i Pontus-området nordøst i Lilleasia. Her skal amasonene ha dannet et uavhengig kongedømme under ledelse av en dronning som ofte blir kalt Hippolyta («hun som slipper løs hestene»). Ifølge Herodots historier IV 110-117, grunnla de en by på bredden av Thermodon, som ble kalt Themiskyra og som ble amasonenes hovedstad. Fra dette senteret utførte amasonene flere krigslignende ekskursjoner – til Skytia, Trakia, kysten av Lilleasia og øyene i Egeerhavet, til og med så langt som til Arabia, Syria og Egypt. De skal ha grunnlagt flere byer, blant annet Smyrna (dagens Izmir), Efesos, Sinope i Lilleasia og Páfos på Kypros. Noen mener at amasonene opprinnelig kom til Thermodon fra Palus Maeotis (Azovhavet nord for Krim).

I noen historieversjoner sies det at ingen menn fikk oppholde seg i amasonenes områder, men en gang i året, for å hindre at rasen døde ut, besøkte de nabostammen gargarenene (en stamme med bare menn). Guttebarna som var resultat av disse besøkene ble enten drept, lemlestet eller sendt tilbake til fedrene. Jentebarna ble matet med hestemelk og strengt oppdratt av mødrene. De ble trent opp i våpenbruk, jakt, ridning og jordbruk fra ung alder.

Amasonene er nevnt i forbindelse med flere greske legender. Iliaden sier at de invaderte Lykia, men ble bekjempet av helten Bellerofon, som var sendt for å møte dem av den lykiske kongen Iobates, som håpet at amasonene ville drepe ham. Ifølge den greske historikeren Diodorus Siculus ledet dronning Myrine amasonene til seier mot atlanterne, Libya og store deler av Gorgon (gorgonene var iflg. gresk mytologi kvinnemonstre, den mest kjente gorgonen er Medusa). Amasonene angrep frygerne, som fikk hjelp av Priamos, konge i Troja, da han var en ung mann. Mye senere, på slutten av den trojanske krigen, tok hans gamle fiender amasonene hans parti mot grekerne under sin dronning Penthesilea, som ble drept av Akilles.

Et av Herakles' tolv storverk var å få tak i jomfrubeltet til amasonedronningen Hippolyta. Herakles fikk hjelp av sin venn, Thesevs, som bortførte prinsesse Antiope, Hippolytas søster. Denne hendelsen førte til et gjengjeldelsesangrep mot Attika, der Antiope omkom, kjempende ved Thesevs' side. Andre versjoner av historien sier at Thesevs giftet seg med Hippolyta, i andre versjoner igjen giftet han seg med Antiope som altså ikke døde. I Parion finnes det en marmorinskripsjon som sier at amasonene invaderte Attika i år 1256 f.Kr. Minnene om slaget mellom athenerne og amasonene ble ofte uttrykt gjennom en egen kunstform, amasonomaki, som er graveringer på terrakotta, eller marmor som på Parthenon.

Amasone forbereder seg til kamp (dronning Antiope eller Hippolyta?). Skulptur av Pierre-Eugène-Emile Hébert.

Det sies også at amasonene foretok en ekspedisjon til øya Leuke ved utløpet av Danube (Donau) i Svartehavet, der Akilles’ mor, havnymfen Thetis, oppbevarte asken etter Akilles. Den døde heltens gjenferd viste seg og skremte hestene slik at de ble ville og trampet på inntrengerne, og de ble tvunget til å trekke seg tilbake. Det fortelles også om amasonene på Aleksander den stores tid, da amasonedronningen Thalestris besøkte ham og fikk en sønn med ham. Pompeius den store fortalte også at han hadde funnet amasoner i hæren til Mithridates av Pontus i Lilleasia. Den romerske forfatteren Virgil lånte mye fra amasonemytene da han skrev Aeneiden og skapte den volskiske skikkelsen Camilla, som var en kvinnelig kriger.

De legendariske amasonene fra greske myter er Ainia, Antianara, Antibrote, Antiope, Asteria, Klete, Helene, Hippolyta, Melanippe, Otrera, Penthesilea, Thalestris og Thebe

Skytisk opprinnelse

Det er umulig å datere amasonenes historie, men noen mener den skal ha startet mellom 2500 og 1500 f.Kr. Andre mener den startet tidligere, på grunn av deres langtrekkende ekspedisjoner og fordi de tidlig ble en del av mytologiens verden. Opprinnelsen til fortellingene om amasonene har lenge vært tema for spekulasjoner blant klassiske forskere, fram til moderne arkeologi avdekket noen skytiske graver med kvinnelige krigere som var begravd under store gravhauger i Altaj-regionen i Sibir, og konkretiserte de greske fortellingene.

Den greske gudinnen Artemis som jeger. François Boucher.

I 1911 drev Encyclopaedia Britannica følgende spekulasjoner om amasonene:

«Mens noen ser på amasonene som et rent mytisk folk, mener andre at de har et historisk grunnlag. Guddommene de tilba var Ares (som konsekvent ble ansett av dem som en krigsgud, og som var en gud av trakisk og generelt nordlig opprinnelse) og Artemis, ikke den kjente greske gudinnen med samme navn, men en på mange måter tilsvarende asiatisk guddom. Man har gjettet at amasonene opprinnelig var tempeltjenerinner og prestinner (hierodulae) for denne gudinnen, og at fjerningen av det ene brystet tilsvarte selvødeleggelsene til guden Attis og til gudinnen Kybeles prester. En annen teori oppsto mens geografikunnskapen økte, og reisende rapporterte om stammer som utelukkende besto av kvinner, som utførte plikter som andre steder ble ansett som særskilt mannsarbeid. Der retten til adel og arv ble overført mellom kvinnene, som også hadde den øverste kontrollen over handelen. Av dette oppsto troen på at amasonene var en nasjon av kvinnelige krigere, organisert og ledet kun av kvinner. Ifølge J. Vurtheim (De Ajacis origine, 1907), hadde amasonene gresk opprinnelse: «alle amasonene var dianer, siden Diana selv var en amasone». Noen mener at det faktum at seieren over amasonene er tillagt de to berømte heltene i gresk mytologi, Herakles og Thesevs – som ble pålagt oppgaver som utsatte dem for monstre og generelt umulige vesener i seg selv, men som var mulige for å illustrere permanent fare og skade – viser at de var mytiske illustrasjoner av farene som møtte grekerne på kysten av Lilleasia. Muligens representerte også mytene konflikten mellom den greske kulturen og de innfødte innbyggernes barbarisme i koloniene ved Svartehavet.»

Den greske historikeren Strabon (ca. 63 f.Kr – 24 e.Kr), sier om skyterne at de levde i nærheten av albanerne og amasonene («Kaukasisk Albania» var en oldtidsrike som bestod av dagens Dagestan og Aserbajdsjan, og må ikke forveksles med dagens land «Albania»). Han sier også: «Det sies at amasonene lever i fjellene ovenfor Albania.»

Herodot fortalte at sarmatene var etterkommere av amasoner og skytere. Deres skytiske/sakiske/kimmeriske/gomerske opprinnelse er ytterligere bevist ved at opphavet til folket som invaderte Thermodon-regionen kom fra områdene rundt Azovhavet og ved sin bruk av pil og bue som primærvåpen i tillegg til å kjempe fra hesteryggen.

Forfattere i middelalderen og renessansen gir amasonene æren for oppfinnelsen av stridsøksen. Dette trolig på grunn av at grekerne har skrevet om sagarisen, et økselignende våpen som skal ha blitt brukt av både amasone- og skyterstammer. Paulus Hector Mair uttrykte forbauselse over at slikt et «mannsvåpen» skulle ha blitt oppfunnet av en «kvinnestamme», men aksepterte at de ble tillagt denne egenskapen av respekt for autoriteten.

Amasonene i gresk kunst

Amasonomakia (kamp mellom grekere og amasoner), relief på sarkofag (ca. 180 f.Kr).

I kunsten ble slag mellom amasoner og grekere plassert på samme nivå som slag mellom grekere og kentaurer. Troen på deres eksistens tatt i betraktning, de hadde en gang blitt akseptert og tatt i bruk i den nasjonale kunsten og poesien, og det var nødvendig å omgi dem så mye som mulig av unaturlige vesener. Amasonene drev med jakt og krig; våpenene var bue, spyd, øks og et halvmåneformet skjold som kaltes pelta. I den tidligste kunsten hadde de også en hjelm, etter modell fra gudinnen Athene. Artemis var modell for amasonene i den senere kunsten, med en tynn kjole i profil. På enda senere vasemalerier ser draktene mer persiske ut – tettsittende bukser og en høy lue som ble kalt kidaris. Den første aksepterte avbildningen av amasoner, er på en gresk terrakottaskål som er datert til 700 f.Kr. Amasonene er bevæpnet med spyd og skjold og bærer lange, mønstrede kjoler og et veldig bredt belte (hofteholder). Motivet er trolig fra kampen mellom Herakles og Hippolyta. Avbildning av amasoner i kamp med grekere kalles amasonomakia.

Amasonene ble vanligvis avbildet på hesteryggen, men også til fots. Kvinnene har ikke den typisk feminine gestalt, men er likevel grasiøse i kamp fra hesteryggen eller i nærkamp. Ansiktene er sterke og vakre, og ofte med myke ansiktstrekk. Kunsten viser aldri amasonene som «troll», men den viser at de ikke var som andre kvinner, skikkelsene er veldig forskjellige fra for eksempel avbildning av kvinnelige guddommer. Slaget mellom Thesevs og amasonene er favorittmotiv på tempelfriser (f.eks. relieffene på frisen fra Apollotempelet i Bassae, nå i British Museum). Motivet er også brukt som relieffer på vaser og sarkofager, i Athen finnes det også på skjoldet til en statue av Athene. Videre finnes motivet på veggmalerier i Theseum (nabotempel til Parthenon i Athen) og Poikile Stoa. Mange av antikkens billedhuggere, deriblant Pheidias, Polyclitus, Cresilas og Phradmon lagde statuer av amasoner, og i dag finnes mange reproduksjoner av disse.

Andre amasonlignende kulturer i historien

Dahomeyamasoner fra Vest-Afrika

Afrika

Dahomeyamasonene var en 6000 personers sterk militærenhet i Dahomey (i nåværende Benin og deler av Nigeria) i Vest-Afrika som var aktive fra 1500-tallet til slutten av 1800-tallet. De hadde stor suksess i slagene mot naborikene, men ble til slutt overvunnet av franske styrker. Libya har en lang historie med amasonkvinner, muligens fra tidligere enn grekerne. Til og med Gadaffi hadde en livvakt av kvinnelige soldater. Andre afrikanske etniske grupper som har brukt kvinner i krig var igbofolket og fulaniene, som integrerte kvinner i sine hærer.

Asia

Opp igjennom historien har bevæpnede kvinner ofte vært kongelige livvakter. Chandragupta Maurya (322–298 f.kr), den første keiseren som utviklet en sentralisert stat i India, hadde en personlig vaktstyrke bestående av greske kjempekvinner. 2000 år senere i Indias historie dukker kvinnelige kongelige vakter opp igjen, som vakter for Nizams av Deccan og Hyderabad. På Sri Lanka hadde den kongelige familien i Kandy en vaktstyrke av kvinnelige bueskyttere. I kongeriket Siam hadde kongen en personlig bataljon med 400 kvinnelige spydkastere på 1800-tallet. De ble valgt ut blant de vakreste kvinnene i landet. Det blir sagt at de var utmerkede spydkastere, men de ble ansett for å være altfor verdifulle til å sendes ut i krig.

Europa

I Europa kjempet kvinner fra keltiske og germanske stammer ofte sammen med sine menn. Tacitus forteller at den keltiske dronningen Boudicca hadde flere kvinner enn menn i hæren sin. I Skandinavia kunne kvinner ta i bruk våpen og leve som krigere før de fikk familieansvar. De ble kalt skjoldmøyer, og vi finner mange av dem i norrøn mytologi. En av dem mest kjente skjoldmøyene er Hervor, som er med i livssyklusen til det magiske sverdet Tyrfing. Den danske kronikøren Saxo Grammaticus skriver at da svenskekongen Sigurd Ring og danskekongen Harald Hildetann møttes i slaget ved Bråvalla, kjempet 300 skjoldmøyer på den danske siden under ledelse av Visna. Saxo forteller at skjoldmøyene sloss med lange sverd og små skjold. I Böhmens historie finner vi en legende som kan ha basis i de greske amasonene. Historien forteller om en stor gruppe kvinner ledet av en viss Vlasta, som kriget mot hertugen av Böhmen og slavebandt eller drepte alle menn de fikk tak i, før de til slutt ble overvunnet av hertugen.

Skjoldmøyen Hervor dør etter et slag med hunnerne i Hervors saga.

Den bevæpnede krigsmøyen er en hyppig skikkelse i europeiske ridderlige epos. Den mest kjente av disse kvinnelige ridderne er Bradamante, datter av Aymon, søster til ridderen Renauld de Montauban (Rinaldo, Ranaldo). Hun ble stammor til Este-familien, etter at hun ble giftet bort til ridderen Ruggerio (eller Rugerio). Bradamantes eventyr har en stor plass i det italienske renessanse-eposet Orlando Innamorato av Matteo Maria Boiardo og i fortsettelsen Orlando Furioso av Ariosto. En lignende skikkelse er den hedenske krigsridder Clorinda som kjemper mot kristne korsfarere i Torquato Tassos epos «Jerusalem er befridd» (La Gerusalemme liberata). Populariteten til kvinnelige riddere i litteraturen fortsatte opp gjennom 1600-tallet og inspirerte ikke bare til dramatiske, men også militære prestasjoner, som hertuginnen av Montpensiers deltakelse i La Fronde (borgerkrig i Frankrike 1648–1653). Under den franske revolusjon vokste det i 1792 også fram en amasonebrigade som besto av kvinner fra markedet og Faubourg St. Antoine.

Amerika

På 1500-tallet nedtegnet den spanske oppdagelsesreisende Francisco de Orellana at han hadde kommet i konflikt tapuyasindianere, hvis kvinner kjempet side og side med mennene. Dette skjedde på Marañónelva i Sør-Amerika. Dette sammenstøtet skal ha gitt storparten av elva navnet Amazonas (amasonenes elv).

Andre folkegrupper som har hatt kvinnelige krigere er araberne, australske aboriginer, kinesere, kurdere, filippinere, berberene, maori-folket, mikroneserne, folk fra Papua Ny-Guinea og Rajputfolket. Rundt 400 kvinner deltok i den amerikanske borgerkrigen. Av kvinnelige soldater kan vi ellers nevne Mary Anne Talbot and Hannah Snell.

Moderne fremstillinger av amasoner

Som tidligere beskrevet har amasoner fram til 1900-tallet blitt fremstilt i litteraturen som en fremmed motstander som truet heltenes maskulinitet. Derfor har heltenes mål vært å overvinne og ydmyke dem for å hevde den mannlige overlegenheten. På 1900-tallet ble amasonene fremstilt med økende sympati. I dag fremstilles de typisk som et isolert samfunn av mektige og vakre krigere som utfordrer de mannlige heltene for at de skal fortjene deres respekt og så bli verdifulle allierte. Det mest kjente moderne eksempelet på en amasone, er superhelten Wonder Woman. Amasoner var også fremstilt i TV-serien Xena Warrior Princess. Og den mest kjente «amasonen» for oss i Norden er nok Pippi Langstrømpe.

Se også

• Skjoldmø
• Valkyrie
• Themis
• Artemis

Litteratur

• Davis-Kimball, Jeannine (2003): Warrior Women: An Archaeologist's Search for History's Hidden Heroines. Warner Books, New York. 1. oppl., ISBN 0-446-67983-6 (pbk).
• Mordtmann, A. D. (1862): Die Amazonen
• Stricker, W. (1868): Die Amazonen in Sage und Geschichte
• Klugmann, A. (1875): Die Amazonen in der attischen Literatur und Kunst
• Krause, H. L. (1893): Die Amazonensage
• Bergmann, F. G. (1853): Les Amazones dans l'histoire et dans la fable
• Lacour, P. (1901): Les Amazones
• Salmonson, J. A. (1991): The Encyclopedia of Amazons, ISBN 0-385-42366-7
• Blok, Josine H. (1995): The Early Amazons: Modern and Ancient Perspectives on a Persistent Myth

Eksterne lenker

• Herodot om amasonene (engelsk)
• Herodot via Prosjekt Gutenberg (engelsk)