Antigone (skuespill)
Antigone (gresk: Ἀντιγόνη) er en tragedie av den greske dramatikeren Sofokles skrevet i 442 f.Kr. eller noe tidligere. Hovedfiguren er Antigone, datter til kong Oidipus og Kreon den nye kongen av Theben og bror til Oidipus' hustru Iokaste. Fortellingen foregår tidsmessig sist av hans tre skuespill fra Theben, men ble skrevet først.
| Antigone | |||
|---|---|---|---|
 Antigone finner den døde Polyneikes | |||
| orig. Ἀντιγόνη | |||
| Forfatter(e) | Sofokles | ||
| Språk | Gammelgresk | ||
| Sjanger | Tragedie | ||
| Utgitt | 442 f.Kr., til norsk 1942 ved Eirik Vandvik | ||
| Forlag | Tanum | ||
Dramaets figurer
rediger- Antigone, datter av kong Oidipus
- Ismene, hennes søster
- Kor av eldre fra Theben
- Kreon, konge av Theben
- En vakt
- Haimon, Kreons sønn
- Teiresias, en blind profet
- Eurydike, Kreons hustru
- En budbringer
Handlingen
redigerHandlingen foregår i Theben like etter at kong Oidipus (se Kong Oidipus) har forlatt byen for å gå i eksil og etterlatt tronen til sine to sønner Eteokles og Polyneikes i den tro at de to skulle regjere sammen. Det klarte de ikke, og det brøt ut borgerkrig i det Polyneikes, forvist av sin bror, angrep byen med en fremmed armé. Stykket begynner like etter at brødrene har drept hverandre i slaget som fulgte Polyneikes angrep. Den nye herskeren, Kreon, bestemmer at liket av Polyneikes ikke skal begraves med de vanlige ritualene, men ligge åpent for vær og åtseldyr fordi han forrådte landet sitt; Eteokles derimot skal begraves med heder og ære.
I åpningsscenen diskuterer Antigone og Ismene, søstrene til de to avdøde, denne bestemmelsen. Antigone mener den strider med gudenes vilje – "de uskrevne og ufeilbarlige himmelske bestemmelser". Hun avslører sin plan om å begrave Polyneikes. Ismene tør selv ikke delta, men støtter søsteren. Kreon får vite at noen vil gravlegge Polyneikes og begynner undersøkelser som fører til at Antigone blir tatt og ført frem for den rasende Kreon. Kreon dømmer henne til døden; Antigone godtar dette, for hun ser ikke noe galt i å ære sin bror. Ismene blir ikke straffet.
Antigones forlovede – og fetter – Haimon, sønn av Kreon, kommer og forteller at hele byen mener Antigone gjorde det rette. Haimon sier han selv er nøytral i en slik sak, men sier han tar statens parti. Kreon svarer med å gå til angrep på Haimons mandighet, og gjøre narr av ham for å la seg påvirke av en kvinne. Dette får Haimon til å si at Antigones død vil føre med seg nok en død. Kreon blir først enda sintere fordi han tror dette er en trussel mot ham selv, men Haimon forsikrer ham om at det er det ikke; Kreon bestemmer så at Antigone skal sulte ihjel, stengt inne i en hule.
Den blinde profeten Teiresias (Tiresias) kommer, og sier til Kreon at det han har gjort ikke er rett. Kreon svarer i sinne med å anklage alle profeter for å la seg styre av kjærlighet til gull; Teiresias slår da fast at Kreon snart vil måtte betale med "lik for lik" og at Kreons handlinger bare avler uhygge (miasma). I møte med dette fryktelige profetiet begynner Kreon å nøle, og bestemmer seg for at Polyneikes skal begraves og at Antigone ikke skal dø.
Dette Kreons meningsskifte (anagnorisis) kommer dessverre for sent. Haimon har alt dratt til hulen der Antigone sitter for å sulte ihjel og funnet henne død. Hun tok livet sitt ved å henge seg, akkurat som hennes mor Iokaste. Kreon iler etter, og finner Haimon knelende ved liket. Haimon truer Kreon, men tar til slutt sitt eget liv. I sorg over sønnen begår så Kreons kone Eurydike selvmord. Kreon lar seg føre vekk, knust etter at hans tragiske feilgrep (hamartia) har tatt fra ham alle han hadde kjær.
Dramatiske betydning
redigerStykket er et av de få greske skuespill som lar publikum få se innsiden av palasset; vanligvis foregikk all handlingen i en gresk tragedie på utsiden av palasset eller huset som vises på skenen (bakteppet). Dødsfall foregår på innsiden, utenfor publikums rekkevidde. I Antigone', derimot, åpnes scenen slik at publikum skal se Kreon når han finner liket av sin kone Eurydike.
Det forekommer også en uvanlig karakter: Vakten. Han snakker ikke som de andre karakterene i et stilisert, poetisk språk, men i et mer dagligdags språk; denne rollen finnes også hos Shakespeare.
Konflikten mellom Kreon og Antigone demonstrerer en konflikt i gresk tenkning: Kreon på den ene siden setter menneskeskapte lover høyest, mens Antigone på den annen side setter plikten til gudene og til familien høyest. Således er Antigone mye sitert til støtte for naturrett. Først etter at han har mistet hele sin familie skjønner Kreon at han gjorde galt i å sette menneskeskapte lover over gudenes lover.
Stykket kan òg leses som å ta for seg feministiske problemstillinger. Det er ett av få greske dramaer der en kvinne både er sentral for handlingen og handler av egen fri vilje – i motsetning til å bli styrt av en guddommelig kraft, slik Faidra blir i Evripides' Hippolytos. Antigone gjør ikke bare opprør, hun insisterer også på sin rett til å utføre begravelsesritualene, en oppgave som tradisjonelt var kvinnenes.
Historisk kontekst
redigerAntigone ble skrevet i en tid med nasjonal begeistring. I 441 f.Kr., kort tid etter at stykket ble framført, ble Sofokles utnevnt til en av de ti generalene som skulle lede en militærekspedisjon mot øya Samos. Det er slående at et framtredende drama i en tid med slik imperialisme inneholder lite politisk propaganda, ingen lidenskapelig apostrofe,[1] og – med unntak av epikleros (datterens rett til å fortsette sin døde fars avstamning når han ikke hadde sønner)[2][3] og argumenter mot kaos — gir ingen moderne hentydninger eller forbigående henvisninger til Athen.[4]
I stedet for å gå på et sidespor med datidens problemer, forblir Antigone fokusert på karakterene og temaene i stykket. Det avslører imidlertid farene ved den absolutte herskeren, eller tyrannen, i personen til Kreon, en konge som få vil snakke fritt eller tør å gi sine sanne meninger, og som derfor gjør den alvorlige feilen å fordømme Antigone, en handling som han angrer ynkelig i stykkets siste replikker. Athenerne, som er stolte av sin demokratiske tradisjon, ville ha identifisert feilen hans i de mange dialoglinjene som understreker at folket i Theben tror han tar feil, men at de ikke har noen stemme til å fortelle ham det. Athenerne ville identifisere dårskapen ved tyranni.[5][6]
Referanser
rediger- ^ «apostrofe», NAOB
- ^ Foxhall, Lin: «Female inheritance in Athenian law» (PDF), Center for Hellenic Studies, Harvard University
- ^ Rosenfield, Kathrin H. (2010): Antigone: Sophocles' Art, Hölderlin's Insight. Oversatt til engelsk Charles B. Duff. Aurora, Colorado: The Davies Group, Publishers. ISBN 978-1934542224; s. 1–22.
- ^ Letters, F.J.H. (1953): The Life and Work of Sophocles. London: Sheed and Ward. s. 147–148.
- ^ Stolarskyj, Teresa: «The folly of tyranny and the failure of absolute rule in Sophocles’ Antigone», Reflections on culture and society
- ^ Plescia, Joseph (1976): «Sophocles' "Antigone:" Creon Or Tyranny On Trial», Aevum 50(1/2), s. 129-136
Litteratur
rediger- Sofokles, Tragedier, oversatt av Peder Østbye. Gyldendalske bokhandel, 1924
- Antigone. Oslo: Samlaget. 1923. oversatt til nynorsk av Matias Skard
- Antigone. Oslo: Johan Grundt Tanum. 1942. oversatt til nynorsk av Eirik Vandvik
- Greske tragedier: Oriestien, Antigone, Elektra, Medea, Hippolytos. Gyldendal 2007. ISBN 978-82-05-37514-7
Eksterne lenker
rediger- Antigone, engelsk oversettelse ved Joseph E. Harry (1911) hos Wikisource
- Oppsetning av stykket på Trøndelag Teater 2009
