Wikipedia

Antonio Vivaldi

italiensk komponist og fiolinist
«Vivaldi» omdirigeres hit. For annen bruk, se Vivaldi (andre betydninger).

Antonio Lucio Vivaldi (født 4. mars 1678 i Venezia, død 28. juli 1741 i Wien) var en italiensk[12] komponist, fiolinist og katolsk prest.

Antonio Vivaldi
Antonio Lucio Vivaldi
FødtAntonio Lucio Vivaldi
4. mars 1678[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Venezia (Republikken Venezia)[5][4][6]
Død28. juli 1741[1][2][3][7]Rediger på Wikidata (63 år)
Wien (Erkehertugdømmet Østerrike, Det tysk-romerske rike)[8][4][6]
BeskjeftigelseKomponist Rediger på Wikidata
Embete
  • Kapellmester (1718–1720)
  • musikklærer (1703–)
  • romersk-katolsk prest (1703–) Rediger på Wikidata
FarGiovanni Battista Vivaldi[5]
MorCamilla Calicchio
NasjonalitetRepublikken Venezia
GravlagtWien
Periodebarokkmusikk
Sjangre/
former		Opera, kammermusikk, kirkemusikk, solokonsert, Sinfonia, Sardana[9]
InstrumentFiolin,[10] cembalo, viola d'amore[11]
IMDBIMDb
Signatur
Antonio Vivaldis signatur
Antonio Vivaldi på Commons

I vår tid regnes Vivaldi som en av de viktigste komponistene fra barokken, og som hovedskaperen av solokonserten, en genre Arcangelo Corelli initierte. I sin egen tid var Vivaldi en av Italias mest beundrede fiolinvirtuoser.

Vivaldis musikk fikk betydelig innflytelse over hele Europa, og Johann Sebastian Bach arrangerte og transkriberte mer musikk av Vivaldi enn av noen annen komponist. Vivaldi var særlig aktiv innen opera og instrumentalmusikk, spesielt musikk for fiolin. Han skrev et stort antall konserter, sonater, operaer, i tillegg til kirkemusikk, og var stolt av å kunne komponere en konsert raskere enn noen klarte å kopiere den etter ham.[13]

Presteyrket og et karakteristisk rødt hår ga ham navnet il Prete rosso («den røde prest»). Som tilfellet var for mange komponister på 1700-tallet ble både musikken og navnet hans fort glemt etter hans død. Først etter at J.S. Bach var blitt gjenoppdaget på 1800-tallet ble det en viss interesse for Vivaldi blant musikkvitere, men den virkelig anerkjennelsen kom på første halvdel av 1900-tallet.

Mange av Vivaldis komposisjoner er livsglade og lekende, og ment for det brede publikum. Fiolinkonsertene «De fire årstider» hører til blant de mest populære komposisjonene i den klassiske musikken.

Vivaldi regnes som en av de komponistene som førte barokkmusikken inn i en retning som senere utviklet seg til den klassiske stil.

Biografi

rediger

Oppvekst

rediger
 
Kirken Vivaldi ble døpt i: Chiesa di San Giovanni Battista in Bragora, Sestiere di Castello, Venezia.
Foto: Didier Descouens

Vivaldis far, Giovanni Battista Vivaldi (1655–1736), kom fra Brescia til Venezia som tiåring. Han var barberer som sin far, men ble senere yrkesmusiker. I 1676 giftet han seg med skredderdatteren Camilla Calicchio, og Antonio var deres førstefødte av i alt ni barn, og den eneste som ble yrkesmusiker. Han skal ha kommet til verden under et jordskjelv og ble døpt i all hast, enten på grunn av jordskjelvet eller fordi hans senere helseplager var åpenbare allerede ved fødselen. Faren hadde et godt ry som musiker, og ble i en av samtidens reisehåndbøker nevnt som en fiolinvirtuos verd å høre. Han ble ansatt som fiolinist i Markuskirken og hadde som medlem av musikerforeningen Sovvegno dei musicisti di Santa Cecilia en mengde verv innenfor det venetianske musikklivet

Antonio viste tidlig sin begavelse på fiolin og skal allerede i ung alder ha vikariert for sin far i orkesteret. Giovanni Legrenzi oppgis å ha gitt Antonio undervisning i musikkteori, men siden Legrenzi døde da Vivaldi bare var tolv år blir dette betvilt – selv om han i den beskjedne alder av tretten år skrev verk påvirket av Legrenzis stil. Faren kan ha vært komponist selv: operaen La Fedeltà sfortunata (1688) var komponert av en Giovanni Battista Rossi, det samme navnet Vivaldis far var oppført under i Sovvegno di Santa Cecilia. Navnet Rossi (rød) bar han på grunn av hårfargen.

Vivaldi led av en medisinsk tilstand han selv omtalte som tetthet i brystet, sannsynligvis en form for astma. Dette forhindret ham ikke i å lære å spille fiolin, komponere eller delta i ulike musikkaktiviteter, men blåseinstrumenter kunne han ikke spille. 15 år gammel, i 1693, begynte han å studere til prest i den katolske kirke. Ordinasjonen skjedde da han var 25 år, og han fikk snart det kjente tilnavnet il Prete Rosso («den røde prest»), sannsynligvis fordi han i likhet med sin far var rødhåret. Mange venetianere kjente ham bare under dette navnet.[14]

Ved Conservatorio dell'Ospedale della Pietà

rediger
 
Ospedale della Pietà i Venezia

Etter ordinasjonen ble han kapellan ved kirken Sta. Maria della Pietà, og på oppdrag av Francesco Gasparini fiolinlærer ved det tilknyttede barnehjemmet Ospedale della Pietà, for foreldreløse og forlatte jenter. Dette var en av fire slike institusjoner finansiert av Republikken Venezia. Foreldreløse gutter lærte et håndverk mens jentene fikk musikalsk opplæring. De mest talentfulle ble igjen som medlemmer av Ospedales anerkjente kor og orkester.

I et og et halvt år holdt Vivaldi messer her, men i 1704 ble han fritatt fra denne oppgaven. Han beholdt prestetittelen, men det ser ikke ut til at han var i aktiv prestetjeneste senere. I et vesentlig senere brev oppgir Vivaldi strettezza di petto, dvs tetthet i brystet, som årsak til at han sluttet i prestetjenesten. Mer nærliggende er det nok at det skyldtes personlige årsaker, problemer med ledelsen, at musikeryrket ga lite tid til overs og at han ikke lengre var avhengig av inntektene fra arbeidet som prest.

Det framgår av bøkene til Ospedale della Pietà at han etter kort tid underviste i cello og viola d'amore i tillegg til fiolin. Ifølge en anekdote spilte han også cembalo.

Ospedales orkester oppnådde snart en legendestatus som lokket tallrike reisende til byen. Framførelsene skjedde under gudstjenestene. Den største delen av Vivaldis tallrike fiolinkonserter og sonater skrev han for Ospedale. Av disse ble 30 fiolinkonserter skrevet for hans dyktigste elev og senere kollega ved Ospedale, Anna da Violin.

Forholdet til Ospedales ledelse var ofte anstrengt. Lærerne var ansatt for et år av gangen, og styret stemte hvert år over hvorvidt de skulle beholde en lærer. Vivaldi ble sjelden enstemmig valgt, og i 1709 mistet han jobben etter 7 mot 6 stemmer. Han var da freelancemusiker i ett år, men ble enstemmig valgt inn igjen i 1711, så styret forsto nok hvor viktig han var. I 1713 ble han ansvarlig for de musikalske aktivitetene ved institusjonen, og i 1716 forfremmet til maestro di' concerti.

 
Ukjent musiker, kanskje Vivaldi
maleri, F. M. de La Cave (1723)

Etter at han fikk trykt to sonatesamlinger, 12 triosonater op.1 og 12 fiolinsonater op.2 (Venezia hhv. 1705 og 1709), vant Vivaldi europeisk berømmelse med konsertsamlingen L'Estro Armonico (omtrentlig «den harmoniske inspirasjon») op. 3 (Amsterdam 1711). Denne dundrende suksessen fulgte han i 1714 opp med La stravaganza (forsøksvis «Det ekstraordinære»[15]) op 4, en samling konserter for solo fiolin og strykerorkester. Fram til 1729 ga han ut tilsammen 12 samlinger, deriblant de tolv solokonsertene op 8 (1725) Il cimento dell'armonia e dell'inventione (ca. «konkurransen mellom harmoni og oppfinnsomhet») hvor de fire første konsertene er Le Quattro Stagioni («de fire årstider»).

I «De fire årstider» framstiller Vivaldi naturscener ved hjelp av instrumentalmusikk. Her hører vi kvitrende fugler av ulike arter, bjeffende hunder, summende mygg, gråtende gjetere, stormer, branner, fulle dansere, stille netter, jegere, byttedyr, klukkende bekker, frosne landskap og barn som går på skøyter. Vivaldi forfattet selv en beskrivende sonett til hver av konsertene.

Operaimpresario

rediger

Vivaldi begynte å komponere operaer allerede mens han var ansatt i Ospedale, og fram til 1739 komponerte han over 50 operaer. Den første var Ottone in villa som ble uroppført i Vicenza i 1713. Året etter tok Vivaldi spranget over til Venezias operascene og ble impresario ved det venetianske operahuset San Angelo.

I anledning venetianernes seier mot tyrkerne i august 1716 komponerte Vivaldi det patriotiske oratoriet Juditha triumphans med stoff fra Judits bok. Oratoriet ble oppført på Ospedale hvor alle de elleve sangerne var jenter fra Pietà, de sang også de mannlige karakterene. Mange av ariene inneholdt partier for soloinstrumenter, som blokkfløyte, obo, klarinett, viola d'amore og mandolin, og viser hvilken bredde det var på jentenes talenter.

Samme år, 1716, skrev og produserte Vivaldi også to operaer, L'incoronazione di Dario (RV 719) og La costanza trionfante degli amori e degli odi (RV 706). Den siste var så populær at den ble utgitt på ny to år senere med tittelen Artabano re dei Parti (RV 701, tapt) og ble tilslutt oppført i Praha i 1732. De følgende årene skrev Vivaldi flere operaer som ble oppført over hele Italia.

 
Omslagssiden til Il teatro alla moda

Vivaldis moderne operastil gav ham en del problemer med mer konservative musikere. For eksempel skrev amatørmusikeren Benedetto Marcello en pamflett med tittelen Il teatro alla moda som angrep Vivaldi og den moderne operastilen. Marcellofamilien var Sant'Angelo-teatrets rettmessige eiere og hadde kjempet en lang og forgjeves rettslig kamp for å få kontroll over det igjen. Pamfletten angriper Vivaldi uten å nevne ham direkte, men omslaget viser båten Sant'Angelo med en fiolinspillende engel iført prestehatt ombord (til venstre i båten). Den obskure teksten under bildet nevner ikke-eksisterende steder og navn, og ikke minst ALDIVIVA som er et anagram over A.Vivaldi.

Reiseår

rediger

Etter stridighetene i Venezia aksepterte Vivaldi et tilbud om en prestisjefylt post hos greve Philipp von Hessen-Darmstadt i Mantova. Her var han i tre år fra 1718 og skrev flere operaer, blant annet Tito Manlio (RV 738). I 1721 reiste han til Milano for å presentere det pastorale dramaet La Silvia (RV 734, tapt). Året etter var han tilbake med oratoriet L'adorazione delli tre re magi al bambino Gesù (RV 645, også tapt).

Fra 1721 oppholdt han seg flere ganger i Roma, spilte to ganger for pave Benedikt XIII og fikk mange bestillinger på operaer og kirkemusikk. I 1726 vendte han tilbake til Venezia som musikalsk leder ved Teatro S. Angelo. Der ble han en levende legende som fiolinvirtuos og et valfartsmål for mange musikere fra hele Europa. På denne tiden lærte han mezzosopranen Anna Girò å kjenne. Hun ble hans elev, protégée og foretrukne prima donna. Anna og halvsøsteren Paolina fulgte Vivaldi på mange reiser, og det ble selvsagt spekulert mye rundt dette. Vivaldi selv sto fast på at forholdet var rent kunstnerisk,[16] og man fant aldri bevis for annet enn vennskap og profesjonelt samarbeid. Mellom 1729 og 1733 besøkte Vivaldi tallrike norditaliensk byer (Verona, Ancona, Reggio og Ferrara). Han var sannsynligvis også i Praha hvor han fikk uroppført to operaer.

Siste år og død

rediger
 
Karikatur, P.L.Ghezzi (1723)

Rundt 1730 skjedde det en stilendring i musikklivet, barokkmusikken ble etter hvert sett på som gammeldags og den galante stilen kom på moten. Det venetianske publikumet sviktet Vivaldi, og det er en sannsynlig grunn til at han i sine sene år reiste rundt og promoterte musikken sin i Nord-Italia. I 1740 reiste han til Wien, sannsynligvis i håp om å tjene til livets opphold hos Karl VI av Det tysk-romerske rike som var en stor beundrer av Vivaldis musikk. Keiseren døde imidlertid i oktober samme år, og Vivaldis helse var på dette tidspunktet så dårlig at han døde 28. juli 1741, ti måneder etter ankomsten. Han som en gang var Europas mest kjente musiker døde ensom og fattig, og ble lagt i en enkel grav ved Stefansdomen hvor den unge Joseph Haydn på det tidspunktet var korgutt. Både samtidige beretninger og nyere forskning støtter antakelsen om at Vivaldi døde som et fattiglem.[17] Han er begravet ved Karlskirche i Wien der hovedbygget til Technische Universität ligger. Huset han bodde i mens han var i Wien er revet – det lå der det kjente Hotel Sacher senere ble oppført. Minneplaketter er satt opp på begge stedene.

Musikk

rediger

I over 240 av Vivaldis nesten 500 konserter er fiolin hovedinstrumentet. Deretter følger 39 fagottkonserter på andreplass, konserter for ulike treblåserinstrumenter, noen konserter for cello og noen få for viola d'amore og mandolin. Rundt 70 konserter er skrevet for to eller flere solister og noen for helt spesielle instrumentkombinasjoner.

Vivaldi banet veien for at solokonserten og tresatsige verk fikk sitt gjennombrudd i barokkmusikken. Han introduserte ritornell-formen (tilbakevendende, refrengaktige motiver) i de hurtige yttersatsene hvor orkesteret gjentar en passasje flere ganger og veksler med solistene som spiller de samme motivene fritt og episodisk, og med modulerende passasjer. I den langsomme midtsatsen spiller solisten sangbare partier (kantilene).

Hans rundt 55 ripieno-konserter (dvs uten solister) og rundt 21 kammerkonserter (for solister uten orkester) viser en ganske heftig eksperimentering med konsertformen. Vivaldi hevdet selv å ha komponert 94 operaer, men til nå er det bare identifisert 49. Av disse er omkring 20 helt eller delvis bevart. Alle Vivaldis operaer er en tidlig form for dramma per musica.

Johann Georg Pisendel formidlet Vivaldis teknikker ved hoffet i Dresden, og studium og transkripsjon av en rekke av Vivaldis konserter kan ha vært en kritiske faktor til å hjelpe den hovedsakelig selvlærte Bach til å forstå hvordan «Ordnung», «Zusammenhang» og «Verhältnis» kunne skapes i musikken.[18]

Ettermæle

rediger

Vivaldis musikk var gammeldags ved hans død, og selv hans publiserte konserter falt stor sett i glemsel. Også etter at interessen for Bach begynte å stige, ble Vivaldi ignorert. I 1930- og 1940-årene begynte den franske musikkforskeren Marc Pincherle og andre samlere å kjøpe bunkevis av manuskripter som hadde ligget nedstøvet på slott og i klostre i over 200 år, og etter hvert som man ble klar over omfanget av og kvaliteten i Vivaldis musikk våknet interessen. Tidligmusikkbevegelsen førte bare til enda mer oppmerksomhet, og nå er Vivaldi kanskje den klassiske komponisten som appellerer til det bredeste publikummet.

Verkfortegnelse

rediger
 
Førsteutgaven av Juditha triumphans, Vivaldis første store oratorium.

De første som forsøkte å katalogisere Vivaldis verk var Mario Rinaldi (RN eller Op.) og Giovanno Ricordi (RC eller PR). Senere gjorde Pincherle (P, PS eller PV) et mer fullstendig forsøk som viste seg å ha alvorlige luker etterhvert som det dukket opp flere komposisjoner. En verksfortegnelse av Antonio Fanna (F) er fremdeles i bruk.

Den danske musikkvitenskapsmannen Peter Ryom (født 1937) offentliggjorde i 1973 en oppdatert verksfortegnelse (RV), og det er denne som nå vanligvis brukes.

Verkene nedenfor ble publisert allerede i Vivaldis levetid, de fleste i Amsterdam. Man kan gå ut fra at de fleste av disse ble skrevet opp mot ti år før de ble publisert.

  • Op. 1: 12 Triosonater da camera for 2 fioliner og generalbass (1705)
  • Op. 2: 12 Sonater for fiolin og generalbass (1709)
  • Op. 3: 12 Fiolinkonserter L'estro armonico (for 1–4 solofioliner og orkester) (1711)
  • Op. 4: 12 Fiolinkonserter La Stravaganza (1712)
  • Op. 5: 6 Sonater for 1 eller 2 fioliner (1716)
  • Op. 6: 6 Fiolinkonserter (1716)
  • Op. 7: 12 Fiolin- og obokonserter (1717)
  • Op. 8: 12 Fiolinkonserter Il cimento dell'armonia e dell'inventione (1725, deriblant «De fire årstider»)
  • Op. 9: 12 Fiolinkonserter La Cetra (1727)
  • Op. 10: 6 Fløytekonserter (1728)
  • Op. 11: 6 Fiolin- og obokonserter (1729)
  • Op. 12: 6 Fiolinkonserter (1729)
  • Op. 13: 6 Sonater for fløyte og generalbass Il Pastor Fido (1729)[19]
  • L'Olimpiade (1734), opera i tre akter, libretto av Pietro Metastasio
  • Op. 14: 12 Sonater for cello og generalbass (1737)
Se også

Referanser

rediger
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Antonio Lucio Vivaldi, brockhaus.de, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b MEHI – Media Art Database[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b c Česká divadelní encyklopedie, Česká divadelní encyklopedie ID 780, encyklopedie.idu.cz, besøkt 16. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b www.francemusique.fr, besøkt 11. januar 2020[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 9166, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 34155, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ https://www.musicsperlacobla.cat/compositor.php?autor_id=1596.
  10. ^ https://www.francemusique.fr/personne/antonio-vivaldi.
  11. ^ (på it) Dizionario Biografico degli Italiani, 1960, Dizionario biografico degli italiani antonio-vivaldi, Wikidata Q1128537, https://www.treccani.it/enciclopedia/elenco-opere/Dizionario_Biografico 
  12. ^ For enkelthets skyld kalles Vivaldi ofte italiensk, men Republikken Venezia var på Vivaldis tid en uavhengig stat. Italia ble ikke forent før i 1861
  13. ^ «Je l’ai ouï se faire fort de composer un concerto, avec toutes ses parties, plus promptement qu’un copiste ne le pourrait copier.», gjengitt etter Charles de Brosses i hans brev 29. august 1739 til M. de Blancey, en av Lettres familières écrites d’Italie en 1739 et 1740.
  14. ^ Etter Goldoni (Mémoires) : R. de Candé, op.cit. side 37
  15. ^ For en utførlig forklaring av navnet og konsertene se Christopher Hogwood. «VIVALDI "La Stravaganza"». Besøkt 12. mai 2009. 
  16. ^ Heller, Karl (1997). Antonio Vivaldi: The red priest of Venice. Hal Leonard Corporation, ISBN 978-1-57467-015-8
  17. ^ Musikkviteren H. C. Robbins Landon støtter denne antakelsen og siterer rapporten om Vivaldis død i Commemorali Gradenigo hvor det skrives at Vivaldi tjente over 50 000 dukater i sitt liv, men at han sløste bort alt på en uansvarlig livsførsel: «Abbe Lord Antonio Vivaldi, incomparable virtuoso of the violin, known as the Red Priest, much esteemed for his compositions and concertos, who earned more than 50,000 ducats in his life, but his disorderly prodigality caused him to die a pauper in Vienna», Landon, Vivaldi: Voice of the Baroque Thames and Hudson 1993, p.166
  18. ^ Wolff: Johann Sebastian Bach – The Learned Musician s.169ff
  19. ^ Usikker, muligens av den franske komponisten Nicolas Chédeville. Det var ikke uvanlig å utgi musikk under en populær komponists navn i håp om å øke salget.

Litteratur

rediger

Eksterne lenker

rediger
Online-partiturer
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Antonio_Vivaldi&oldid=24646738»
  NODES
Done 2
orte 5
punk 2
see 1