Wikipedia

Berlevåg lufthavn

flyplass i Berlevåg i Finnmark

Berlevåg lufthavn (IATA: BVG, ICAO: ENBV, nordsamisk: Bearalváhki) ligger et par kilometer nordvest for Berlevåg i Berlevåg kommune i Øst-Finnmark. Den eies og drives av Avinor, og trafikkeres av Widerøe med Dash 8-100 og Q200-fly med tre ruteavganger om dagen. I 2016 hadde lufthavnen 5 921 passasjerer gjennom terminalen. Flyplassen har én asfaltert rullebane, som måler 1040×30 meter og har retningen 06–24.

Berlevåg lufthavn
Bearalvági girdihámman
IATA: BVG – ICAO: ENBV
Basisdata
FlyplasstypeSivil
EierAvinor
OperatørAvinor
BetjenerBerlevåg, Finnmark
Høyde13,1 m / 43 ft
70°52′17″N 29°2′3″Ø
Rullebane(r)
Retning Lengde Banedekke
m ft
06/24 1 040 3 412 Asfalt
Statistikk (2016)
Passasjerer 5 921
Flybevegelser 1 865
Frakt (tonn)
Nettside
www.avinor.no/
Kart
Berlevåg lufthavn
70°52′17″N 29°02′03″Ø
Sjekk lokale AIP for siste oppdateringer

Flyplassen ble etablert av Wehrmacht høsten 1943; de stasjonerte jagerfly her for å beskytte tyskkontrollerte skip som passerte utenfor Varangerhalvøya. Det ble startet taxi- og ambulanseflyvninger i 1970, som ble utført av Varangfly. Planlegging av en lufthavn startet i midten av 1960-årene, og den sto ferdig i 1974. Den ble fra starten trafikkert av Widerøe med Twin Otter. I 1980 brant garasjen og verkstedet ned og en ny bygning ble åpnet i 1982. Passasjerterminalen ble sist utvidet i 1988. Rutene til og fra Berlevåg har siden 1. april 1997 vært konsesjonsruter med støtte fra Samferdselsdepartementet. Det har vært lokale forslag om å utvide flyplassen, men Avinor har ikke ønsket å gå videre med disse.

Historie

rediger

Den første flyvningen til Berlevåg fant sted 28. juli 1941, da en Messerscmitt Me 110 landet like ved gården Storsletta ca. 3 km vest for Berlevåg. Flyet hadde fått motorproblemer under luftkamp, og måtte nødlande. Senere samme sommer måtte også et annet tysk fly nødlande i samme område. Nødlandingene gjorde angivelig at de tyske styrkene ble oppmerksomme på at dette var en egnet plass for å anlegge en flyplass.[1] Under den tyske okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig var tyske Wehrmacht avhengig av forsyninger til Kirkenes, og de måtte sendes forbi Varangerhalvøya. Konvoiene var mål for sovjetiske bombefly, som var stasjonert på Kolahalvøya. Opprinnelig ble konvoiene beskyttet av den tyske Jagdgeschwader 5 basert på Alta lufthavn. Med et økende antall raid, besluttet Luftwaffe å bygge to flyplasser på Varangerhalvøya, Berlevåg og Vardø lufthavn.[1]

Utstikkingen av flyplassen startet allerede høsten 1941, men den var ikke ferdig til bruk før høsten 1943, og da som framskutt flyplass til forsvar av tyskkontrollerte skip som passerte utenfor Varangerhalvøya. Landingsbanen var 950 meter lang, dekket av planker, slik at den skulle være lett å reparere i tilfelle bombeangrep.[2] Flyplassen fikk en avdeling med jagerfly fra Jagdgeschwader 5,[3] blant annet av typen Focke-Wulf Fw 190.[4] Det ble bygd en radar på en bakketopp ved flyplassen i 1944.[5] Flyplassen ble ødelagt av tyskerne under tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms i 1944. Treverket fra rullebanen ble senere brukt av lokalbefolkningen som byggemateriale til gjenoppbyggingen av bygda.[6]

Planlegging

rediger

Varangfly-direktør Odd Bentzen lanserte i 1964 idéen om å bruke flyplassområdet som sivil lufthavn. Etter et besøk på Island foreslo han å bygge en rekke enkle flyplasser med kort rullebane i Finnmark, som kunne brukes av flyselskapets luftambulansetjeneste.[7] I 1966 lanserte flere av de større flyselskapene, blant annet SAS, Braathens SAFE og Widerøe, et forslag om å etablere et nettverk av kortbaneflyplasser; hvor Berlevåg var én av seks mulige flyplasser i Finnmark.[8] Et utvalg oppnevnt av fylkeskommunen anbefalte i 1966 at det burde bygges seks kortbaneflyplasser i Finnmark, hvorav én i Berlevåg.[9] Spørsmålet ble behandlet i formannskapet i Berlevåg kommune i 1967. De bevilget 175 000 kroner til rydding og planering av den gamle flystripa. I de påfølgende årene ble det bevilget penger fra kommunen slik at flyplassen kunne brukes av luftambulansetjenesten. En medvirkende grunn til at flyplassen var interessant, var Berlevågs dårlige havnefasiliteter, noe som gjorde at sjøfly ofte måtte lande i Kongsfjord.[10]

Norving (tidligere Varangfly) begynte å fly til den gamle militærflyplassen i 1970 med sine nye Britten-Norman Islander.[11] Bakgrunnen var en landing på flyplassen for å transportere en baby til Kirkenes sykehus. Luftfartsverket var ikke imot å bygge mindre ambulanseflyplasser, men mente at staten burde prioritere å bygge et nettverk av kortbaneflyplasser.[12] Ruta startet med en daglig rundtur bestilt av distriktslegen; pasienter hadde prioritet, men flyselskapet transporterte også andre passasjerer. Etter en måned ble det innført en andre daglig rundtur.[10]

Berlevåg flyplass fikk offentlig godkjenning for taxiflyging 27. mai 1971. Varangfly var det første selskapet som startet med regulære flyforbindelser til Berlevåg. Ruten ble etterhvert forlenget til Gamvik, hvor det ble anlagt en landingstripe i nærheten av Slettnes fyr. Denne første flyforbindelsen var organisert som en linjetaxi. Det ble benyttet énmotors de Havilland Canada DHC-3 Otter, som kunne lande på både land og i vann. Det ble senere satt inn et tomotors, 8-seters Britten-Norman Islander.[2]

I drift som lufthavn

rediger

Stortinget vedtok i 1972 å bygge seks kortbaneflyplasser i Nord-Troms og Finnmark, som den fjerde og siste fasen i utbyggingen av kortbanenettet.[5] Både Widerøe og Norving søkte om konsesjon for å drive flyruter i Finnmark. Norving søkte om tillatelse til å drive rutene som linjetaxiruter, siden de stadig oftere hadde flyvninger til Berlevåg. Flyselskapet var på det tidspunktet nødt til å fly sine flytaxiruter på kundens angitte tidspunkter. En konsesjon til å fly faste taxiruter ville gjøre det mulig for flyselskapet å fly trafikk med faste rutetabeller.[13] Norving planla å bruke fly av typene Britten-Norman Islander og Britten-Norman Trislander. Widerøe planla å bruke Twin Otter.[14] Kontrakten ble gitt til Widerøe, som allerede hadde konsesjonsruter i resten av landet.[15] 14. november 1980 brant garasjen og verkstedet ned; en ny bygning ble bygget og åpnet i 1982. Passasjerterminalen ble utvidet i 1988 med en ny ankomst- og avgangshall. Widerøe begynte å bruke Dash 8 på sine Finnmarksruter i 1995.[5] Flyplassen ble overtatt av staten og Luftfartsverket (senere Avinor) 1. januar 1997. Staten betalte Berlevåg kommune 2,2 millioner kroner i erstatning for overtakelsen.[16] 1. januar 2005 ble det åpnet sikkerhetskontroll ved flyplassen.[17]

Fremtid

rediger

Berlevåg lufthavn ligger i et åpent og flatt område, og er derfor blant de gunstigste stedene for bygging av en ny hovedflyplass i Finnmark. En utvidelse til 2000 meter eller lenger vil føre til at det må bygges en helt ny rullebane.[18] I midten av 2000-årene lanserte Berlevågs ordfører Erik Brøske planer om å utvide flyplassen med en rullebane på rundt 3000 meter, og med en helikopterbase. Planene var i starten rettet mot å etablere en fraktterminal for å eksportere fisk til Asia, mens helikopterbasen skulle betjene fremtidige oljefelt i Barentshavet.[19] Avinor sa i 2012 at de ikke ønsket å gå videre med forslagene.[18]

Avinor har satt i gang undersøkelser for å avklare hvilke flytyper som skal benyttes på kortbaneflyplasser når det forventes at Dash-8 100 fases ut i perioden 2025–2030. Avinor mener at det ikke er behov for å forlenge rullebanen, på grunn av lave passasjertall, og at det derfor ikke er behov for større flytyper. I Nasjonal transportplan (NTP) mener man at Berlevåg kan trafikkeres med småfly med 19 seter.[20]

Berlevåg ligger 91 km fra Båtsfjord lufthavn langs veien. Kjøretiden er ca. 90 minutter og inkluderer en værutsatt strekning. Det har likevel blitt foreslått å utbedre veien mellom tettstedene for å klare seg med én flyplass, ettersom det bare er 38 km i luftlinje i mellom. Dette vil kreve bygging av en 12 km lang tunnel, som vil gjøre veien til Båtsfjord 30 km kortere og gjøre veien mer vintersikker. Fjellovergangen over Båtsfjordfjellet må ofte stenges på grunn av snøstorm og var stengt 65 ganger i vinteren 2016/2017.[21]

Fasiliteter

rediger
 
Venteområde på flyplassen.

Berlevåg lufthavn ligger 2 km vest for Berlevåg og ligger langs fylkesvei 271. Det finnes ti parkeringsplasser og en taxiholdeplass ved flyplassen.[22] Flyplassen har ingen fast bussrute.[23]

Terminalbygget er 360 m² stort, hvorav passasjerdelen er 110 m² og har en kapasitet på 70 passasjerer i timen.[18] Kontrolltårnet utgjør en egen fløy av passasjerterminalen. I tillegg finnes det et driftsbygg med garasjer.[22]

Rullebanen er asfaltert, måler 1040×30 meter og har baneretningen 06–24, der rullebane 06 har 879 meter og rullebane 24 har 888 meter tilgjengelig for avgang.[24] Flyplassen har parkeringsplasser for to Dash 8-100-fly, og er utstyrt med SCAT-I, et GPS-basert landingssystem.[18]

Trafikk

rediger
 
Widerøes Dash 8-100 på Berlevåg lufthavn 20. september 2009.

Berlevåg lufthavn betjener i hovedsak innbyggerne i Berlevåg kommune og de nordøstre delene av Tana kommune. Widerøe har direkteflygninger fra Berlevåg med Dash 8-100 og Dash 8-200. Flyplassen betjenes med tre flygninger om dagen: et morgenfly som ankommer fra Hammerfest og Tromsø, som forsetter videre til Båtsfjord, Vardø, Vadsø og Kirkenes, et ettermiddagsfly som kommer fra Vadsø og Kirkenes og som fortsetter til Mehamn, Hammerfest og Tromsø, og et kveldsfly som kommer fra Kirkenes og fortsetter videre til de andre flyplassene på Varangerhalvøya. I Kirkenes og Tromsø er det korresponderende avganger til Oslo. Rutene er en anbudsrute som er subsidiert av Samferdselsdepartementet, som også bestemmer avgangstidene.[25] I 2016 reiste 14 869 passasjerer gjennom lufthavnen.[26] Berlevåg lufthavn var 2013 den mest subsidierte flyplass i Norge med et underskudd på 21 millioner kroner. Dette tilsvarer omtrent 3 500 kroner per passasjer.[27] Underskuddet dekkes opp av overskudd fra de største flyplassene i Norge. Berlevåg lufthavn hadde 5 921 passasjerer (14 869 inkludert transittpassasjerer som ikke forlater flyet) i 2016.[28]

Innland

rediger
Flyselskap Destinasjoner
  Widerøe[29] Båtsfjord, Hammerfest, Kirkenes, Mehamn, Tromsø, Vadsø, Vardø

Statistikk

rediger
År Flybevegelser Endring (%) Frakt (tonn) Endring (%) Terminalpassasjerer Endring (%) Passasjerer i transitt Passasjerer totalt Endring (%)
2016 1 865   1,4 5 921   0,5 8 848 14 869   3,9
2015 1 840   1,0 5 949   1,8 8 361 14 310   1,6
2014 1 822   2,6 2,4   79,3 6 060   3,1 8 018 14 078   2,9
2013 1 775   2,7 11,5   64,3 5 950   0 8 254 14 204   7,8
2012 1 828   1,1 32,3   13,5 5 949   2,5 9 457 15 406   1,9
2011 1 844   0,5 37,3   7,2 6 101   6,7 9 599 15 700   3,8
2010 1 853   2,8 34,8   15,1 5 720   5,0 9 399 15 119   5,9
2009 1 906   0,6 41   1,0 6 023   0,9 10 048 16 071   3,3
2008 1 894   0,9 40,6   0,7 5 967   17,2 10 659 16 626   4,6
2007 1 878   0,1 40,9   13,5 5 093   14,3 10 255 15 899   23,9

Ulykker

rediger

11. mars 1982 klokken 13.27 styrtet Widerøe rute 933 i Barentshavet ved Gamvik (i ettertid kjent som Mehamn-ulykken). Flyet med registreringsnummer LN-BNK, var på tur mellom Berlevåg og Mehamn lufthavn etter å ha hatt to mellomlandinger siden det startet ruta i Kirkenes. Alle femten ombord omkom. Ulykken ble forårsaket av strukturell kollaps av flyhalen på grunn av turbulens. En mekanisk svikt i høyderorkontrollene førte til at pilotene mistet kontroll over flyets pitch. Deretter mistet flyet høyde, og pilotene kunne ikke justere høyden for å motvirke dette. Ulykken fant sted samtidig som en av NATOs millitærøvelser, innenfor flyforbudssonen for millitære fly på øvelse, øst for den 24. lengdegrad. Det oppsto derfor en konspirasjonsteori om at flyet hadde kollidert med et britisk Harrier-jagerfly. Dette førte til at det ble gjennomført fire undersøkelser, der ingen av dem fant noen tegn på kollisjon.[30]

Referanser

rediger
  1. ^ a b Hafsten (1991), s. 171
  2. ^ a b Olsen-Hagen, Bernt (2013). «Berlevåg lufthavn - Dokumentasjon for arkivmessig bevaring» (PDF). Norsk Luftfartsmuseum. Arkivert fra originalen (PDF) 12. juni 2016. Besøkt 1. august 2017. 
  3. ^ Hafsten (1991), s. 223
  4. ^ Hafsten (1991), s. 226
  5. ^ a b c Gynnild, Olav (2009). «Flyplassenes og flytrafikkens historie». Kulturminner på norske lufthavner – Landsverneplan for Avinor. Avinor. ISBN 9788299799003. Arkivert fra originalen 25. januar 2013. Besøkt 1. august 2017. 
  6. ^ Dancke (1986), s. 367
  7. ^ Melling (2009), s. 52
  8. ^ Melling (2009), s. 54
  9. ^ Melling (2009), s. 64
  10. ^ a b Melling (2009), s. 75
  11. ^ Melling (2009), s. 66
  12. ^ Melling (2009), s. 73
  13. ^ Melling (2009), s. 97
  14. ^ Melling (2009), s. 109
  15. ^ Melling (2009), s. 117
  16. ^ Rapp, Ole Magnus (27. juli 1997). «Staten kjøper flyplasser på krita». Aftenposten. s. 4. 
  17. ^ Solberg, Pål E. (30. september 2004). «Tre usikre flyplasser i Midt-Norge». Adresseavisen. s. 4. 
  18. ^ a b c d «Konsekvenser for luftfart» (PDF). Avinor. oktober 2012. s. 52–54. Arkivert fra originalen (PDF) 25. januar 2013. Besøkt 1. august 2017. 
  19. ^ Rønning, Asle (20. november 2006). «Høye håp i nord». Aktuell. Arkivert fra originalen 4. februar 2013. Besøkt 1. august 2017. 
  20. ^ «Nasjonal transportplan 2014–2023: Framtidsrettet utvikling av lufthavnstrukturen». Avinor. 15. februar 2012. Arkivert fra originalen 2. april 2015. Besøkt 1. august 2017. 
  21. ^ Eriksen, Inghild (3. april 2020). «Rekordmange stengte veger i Nord-Norge i vinter». NRK. Besøkt 3. april 2020. «Fv. 891 Båtsfjordfjellet har vært stengt 35 ganger, som er over gjennomsnittet på 32 for de siste vintrene, men langt unna uværsvinteren 2016/2017, da fjellet var stengt 65 ganger.» 
  22. ^ a b Bjørke, Aslaug (2. oktober 2009). «Reguleringsplan Berlevåg lufthavn Berlevåg kommune» (PDF). Avinor. s. 10–11. Besøkt 1. august 2017. 
  23. ^ «Til og fra flyplassen». Avinor. Besøkt 13. januar 2017. 
  24. ^ «ENBV - BERLEVÅG» (PDF). Avinor. 2. februar 2017. Arkivert fra originalen (PDF) 1. august 2017. Besøkt 1. august 2017. 
  25. ^ «Widerøe vinner kontrakt på alle ruteområdene i Nord-Norge». Samferdselsdepartementet. 17. oktober 2016. Besøkt 8. august 2017. 
  26. ^ Månedlig trafikkstatistikk
  27. ^ Sætre, Jonas (9. februar 2014). «Her ble hver passasjer subsidiert med 3 500 kr». Dagbladet. Besøkt 8. august 2017. 
  28. ^ STATISTICS
  29. ^ WF.no: Rutekart
  30. ^ «Rapport til Stortingets presidentskap fra Stortingets granskningskommisjon for Mehamn-ulykken» (PDF). Stortinget. 20. september 2005. Arkivert fra originalen (PDF) 20. oktober 2012. Besøkt 1. august 2017. 

Litteratur

rediger

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Berlevåg_lufthavn&oldid=23888350»
  NODES
mac 2
os 6