Berlins historie

Berlin er hovedstaden i Tyskland. Byen ble grunnlagt på 1200-tallet, men det var først som hovedstad i Kongeriket Preussen fra 1701 at den kom til å spille en stor rolle i europeisk historie. Da Det tyske riket ble grunnlagt i 1871 ble Bismarck kansler, og Berlin rikshovedstad.

Berlins byvåpen fra 1839. Over bykronen ses Preussens og Brandenburgs våpner.

Byen vokste frem på 1200-tallet i form av to små byer ved elven Spree ved byens moderne sentrum: Cölln og Berlin. De to byene inngikk i 1307 et formelt samarbeid om politiske og militære saker.

Under andre verdenskrig var byen mål for omfattende alliert flybombing og store deler av byen ble lagt i ruiner. Etter tysk kapitulasjon ble byen okkupert av de allierte som delt i byen mellom seg i fire sektorer. Den sovjetiske sektoren ble til Øst-Berlin som fungerte som hovedstad i Øst-Tyskland (DDR). De tre vestlige sektorene ble til Vest-Berlin som en enklave i Øst-Tyskland og fra 1961 helt innestengt av en mur. Vest-Berlin forble okkupert etter at Forbundsrepublikken (Vest-Tyskland) fikk suverenitet i 1955. I 1989 ble muren åpnet og de to delene av Tyskland gjenforent i 1990. Samtidig ble den allierte okkupasjonen av Berlin formelt avsluttet og de okkupasjonsmaktene sa fra seg alle rettigheter. De siste allierte styrkene forlot byen i 1994. Berlin ble hovedstad i forbundsrepublikken.

Etter istiden

Funn av bearbeidet flint og bein synes å tyde på en bosetning i området som utgjør dagens Berlin for omkring 60 000 år siden. På denne tiden, som faller inn under Weichsel-istiden (115 000-9 600 år siden), var store deler av dagens nordlige og østlige Tyskland dekket med is. I sin sørlige ekspansjon nådde isen sin maksimale utstrekning til Glogau-Baruther Urstromtal, rundt 75 km sør for Berlin, for omkring 20 000 år siden. For 19 000 år siden var lavlandet til de yngre morenene igjen isfritt. For 18 000 år siden ble dalen Berliner Urstromtal dannet av det flytende smeltevannet fra isbréene, og som alle urstrømdalene i det nordlige Mellom-Europa, ble den dannet av sanden fra enorme mengder smeltevann. Elven Spree benyttet dette dalsystemet til sin flyt nordover, fra det som nå er Ebersbach, Neugersdorf og Kottmar i Oberlausitz i Sachsen og nordover til dagens Spandau og ut i Nordsjøen. Her og der dannet de lavere elvedalene til Spree en Tundra, og i vest dominerte det fuktige lavlandet og våtmarker utseendet til dalen.

Platåene Barnim og Teltow dannet seg i parallell med det senere løpet til Spree. Med isens tilbakegang begynte ville dyr som rådyr, hjort, elg og villsvin å komme inn i området og fortrengte reinsdyr. Følgene var at jegere begynte å etablere permanente bosetninger i området. Fra det 9. årtusen f.Kr. har jegere og fiskere etterlatt pilspisser, skraper og steinøkser. Fra det 7. årtusen f.Kr. er det bevart en maske, som trolig ble brukt under jakt og som ble ansett som magisk.

Tidlig historie

I år 98 beskrev Tacitus området kalt Germania. Det som nå er Berlin befant seg utenfor grensene for Romerriket, og germanske stammer kontrollerte området. I folkevandringstiden forflyttet de seg til nye områder, og ble mest sannsynlig herskere i de invaderte områdene i Vestromerriket. Slaviske folkegrupper fra øst bosatte seg i området mellom elvene Elben og Oder på 500-tallet. Tidlig på 800-tallet grunnla lokale slaviske stammer en by som ble kalt «Berolina», som betyr «en dam på en elv». Det var en liten by på handelsveien mellom Sør-Europa og Østersjøen.

I 948 tok Otto I den store kontrollen over den slaviske befolkningen i området og grunnla de tyske bispedømmene Havelberg og Brandenburg. Etter Ottos død i 983 gjorde slaverne opprør og drev germanerne ut fra det som er dagens Brandenburg. Klostrene ble brent og prestene og germanske myndighetspersoner ble drept eller forvist.

Germanerne vender tilbake

På begynnelsen av 1100-tallet erobret saksiske konger de slaviske områdene i Brandenburg. De slaviske innbyggerne ble drevet ut, eller underlagt germanske føydalherrer. Mange etterkommere av overlevende slavere bor fremdeles i området, som sorberne i Brandenburg og Saksen.

I 1150 tok Albrecht I av Brandenburg formelt over Berlin etter Prabislav, den siste vendiske kongen.

Berlin og Cölln

Berlin og Cölln ca. 1270.

Rundt 1200 ble to små byer grunnlagt ved elven Spree: Cölln (fra lat: colona, «koloni») og Berlin. Cölln blir først nevnt i dokumenter fra 1237, Berlin i 1244. Den første kjente omtalen av Berlin med byrettigheter stammer fra 1251, tilsvarende 1261 for Cölln. I 1307 dannet de to byene et formelt samarbeid om politiske og militære saker, og deltakelse i Hansaen.

Berlin og Cölln lå langs begge sidene av Spree, i det som i dag er Berlins Mitte-distrikt. Rundt 1400 hadde de to byene rundt 8000 innbyggere.

I 1417 ble Fredrik I av Brandenburg av Hohenzollern-familien kurfyrste av Brandenburg. Hohenzollerne regjerte Berlin fram til 1918. Da Berlin ble residensby for Hohenzollerne måtte byen oppgi sin deltakelse i Hansaen, og hovednæringen gikk fra handel til produksjon av luksusvarer til hoffet. Berlinerne var ikke tilfredse med disse endringene, og de gjorde opprør mot kongen i 1447. Opprøret ble slått ned, og som et resultat mistet befolkningen mange av sine politiske og økonomiske rettigheter.

I årene etter tredveårskrigen gav kurfyrste Fredrik Vilhelm av Brandenburg Berlins innbyggere stor religionsfrihet og oppmuntret til storstilt immigrasjon. Blant annet omfattet denne immigrasjonen franske hugenotter. I løpet av Fredrik Vilhelms regjeringstid økte Berlins befolkning til 20 000. Men det var først ved fremveksten av kongeriket Preussen på 1700-tallet at Berlin fikk en sentral rolle.

Preussen

Potsdamer Tor omkring 1824 akvarell av Friedrich August Calau

I 1701 kronet Fredrik I seg selv til konge i Preussen (ikke konge av Preussen, siden han ikke hersket over hele Preussen). Han var mest interessert i dekor, og beordret bl.a. byggingen av slottet Charlottenburg vest i byen. Fredrik I gjorde Berlin til hovedstad i Preussen. Sønnen, Fredrik Vilhelm I (soldatkongen) var derimot en nøysom konge, som sentraliserte og forbedret den prøyssiske staten, og gjorde Preussen til en viktig militærmakt i Europa.

I 1709 ble Berlin og Cölln, sammen med de omkringliggende forstedene Friedrichswerder, Dorotheenstad og Friedrichstadt slått sammen under navnet Berlin, med tilsammen 60 000 innbyggere.

Statue av Fredrik den store på Unter den Linden.

Foto: A.Savin

I 1740 ble Fredrik II (Fredrik den store) konge av Preussen. Fredrik II var lidenskapelig opptatt av musikk, poesi og filosofi, og i hans regjeringstid ble Berlin et senter i opplysningstidens Europa. Fredrik II fikk oppført flere kjente bygninger i Berlin. Nesten alle står den dag i dag, slik som de franske og tyske domene på Gendarmenmarkt, Sankt Hedwigkatedralen, og Statsoperaen i Berlin, det kongelige bibliotek (i dag Staatsbibliothek zu Berlin) og prins Henriks slott (nå Humboldt-universitetet) langs paradegaten Unter den Linden.

Under den barnløse Fredrik IIs nevø, Fredrik Vilhelm II fulgte en stagnasjonstid for Berlin. Fredrik Vilhelm II var motstander av opplysningsideene, og innførte sensur som et undertrykkende maktmiddel.

Berlin ble en kort periode i 1760 okkupert av den russiske hæren under sjuårskrigen

I 1806 inntok Napoléon Bonaparte byen. Etter dette fulgte politiske reformer, og frie valg ble innført i 1807.

I 1810 fikk Berlin sitt første universitet, det som nå er Humboldt-universitetet. Dets første rektor var Johann Gottlieb Fichte.

Berlin i 1850.

I løpet av første halvdel av 1800-tallet økte Berlins innbyggertall fra 200 000 til 400 000, noe som gjorde byen til Europas fjerde største. Flere monumentale bygg av arkitekten Karl Friedrich Schinkel fra denne perioden preger Berlins historiske sentrum den dag i dag, som Neue Wache (1816–1818), Schauspielhaus på Gendarmenmarkt (1819–1821) og Altes Museum på Museumsinsel (1823–1830).

Revolusjonene i 1848 nådde også Berlin, men Fredrik Vilhelm IV slo ned opprøret og svarte med å innføre innsnevringer i stemmeretten til kun å gjelde de mest velstående borgerne. Dette systemet ble stående frem til 1918.

I 1861 ble Vilhelm I konge av Preussen. Han utnevnte liberale ministre og skapte et håp om nye reformer, men utnevnelsen av Otto von Bismarck til statsminister gjorde slutt på dette håpet.

Det tyske riket

Fra proklamasjonen av Det tyske riket i Versailles. Maleri av Anton von Werner, 1877

Preussen var den dominerende faktoren i samlingen av Tyskland. Da Det tyske riket ble grunnlagt i 1871 ble Vilhelm I keiser, Bismarck kansler, og Berlin rikshovedstad.

På denne tiden hadde Berlin blitt en industriby med 800 000 innbyggere. Utbedring og utbygging av infrastrukturen var påkrevd, og i 1896 startet konstruksjonen av U-Bahn (ferdigstilt i 1902). Områdene rundt bysentrum, som Kreuzberg, Prenzlauer Berg, Friedrichshain og Wedding ble tett bebygd med bygårder for arbeiderklassen.

Det forente Tyskland ble på mange måter mer demokratisk enn hva Preussen og de fleste andre tyske statene var før samlingen. Det ble opprettet en Riksdag, og alle menn hadde stemmerett i riksdagsvalget. Samtidig måtte lovforslag også godkjennes av et Bundesrat, som fungerte som et overhus. Her var den prøyssiske innflytelsen såpass stor at mange lovforslag kunne blokkeres.

Første verdenskrig førte til sult i Berlin. Vinteren 1916/1917 var 150 000 mennesker avhengige av matforsyninger, og det brøt ut flere streiker. Etter at krigen var over abdiserte den reaksjonære og anti-demokratiske keiser Vilhelm II. Sosialdemokraten Philipp Scheidemann og kommunisten Karl Liebknecht proklamerte begge en tysk republikk. De neste månedene ble Berlin en kamparena for de stridende politiske grupperingene.

Weimar-republikken

Tysklands nederlag i første verdenskrig hadde sendt landet ut i kaos. Utstrakt matmangel, store sosiale forskjeller, impulser fra den russiske revolusjonen og de store tapene i krigen gjorde at det var en reell fare for revolusjon etter russisk mønster også i Tyskland.

Den 23. november 1918 gjorde soldatene i Berlin opprør. Opprøret ble brutalt slått ned. Dette førte til en splittelse på venstresiden, og kommunistene løsrev seg fra det sosialdemokratiske SPD og dannet sitt eget parti, KPD. Flere forsøk fra kommunistene på å skape en arbeiderstat ble slått ned av de sterkt høyreorienterte frikorpsene. Kommunistlederne Rosa Luxemburg og Liebknecht ble drept av et frikorps den 15. januar 1919. Den 19. januar ble det avholdt valg i Tyskland. Ettersom både den ekstreme venstresiden og den ekstreme høyresiden var dårlig organisert, vant moderate krefter valget. På grunn av urolighetene i Berlin dro den nyvalgte nasjonalforsamlingen til Weimar, der en ny grunnlov, Weimarforfatningen, ble utformet. Denne grunnloven var i samtiden ansett som svært liberal og progressiv.

Historiske befolkningstall
1400: 8 000 innbyggere (Berlin og Cölln)
1600: 16 000
1618: 10 000
1648: 6 000
1709: 60 000
1755: 100 000
1800: 172 100
1830: 247 500
1850: 418 700
1880: 1 124 000
1900: 1 888 000
1925: 4 036 000 (etter utvidelse av byområde i 1920)
2003: 3 388 477

I 1920 utvidet man Berlins bygrenser til omliggende byer som Charlottenburg, Köpenick og Spandau og dannet «Stor-Berlin» (Groß-Berlin). Byens innbyggertall ble slik nesten doblet over natten, fra to millioner til nærmere fire millioner innbyggere.

Den økonomiske situasjonen var vanskelig, ettersom Tyskland måtte betale store summer i krigserstatning etter Versaillestraktaten. Regjeringen reagerte med å trykke opp så mye pengesedler at inflasjonen kom ut av kontroll. På det verste var en amerikansk dollar verdt rundt 4,2 trillioner mark. Fra 1924 bedret situasjonen seg på grunn av nye forordninger fra de allierte maktene, amerikansk hjelp og en bedret økonomisk politikk. Berlins «gullalder» kunne begynne. Den ble kontinentets største industriby. Personligheter som Walter Gropius, Albert Einstein og Bertolt Brecht gjorde byen til et kulturelt og intellektuelt senter i Europa. Byen kunne friste med forretninger på linje med London og et pulserende natteliv på linje med Paris, med utallige kaféer, nattklubber og teatre.

I 1922 ble jernbanenettet som bandt sammen Berlin og de omkringliggende forstedene, elektrifisert og ombygd til S-Bahn, og året etter åpnet Tempelhof lufthavn.

I tiden før det økonomiske krakket i 1929 hadde Tyskland 450 000 arbeidsløse. Dette året vant det nasjonalsosialistiske partiet de første setene i byparlamentet i Berlin. Selv om den politiske situasjonen i andre deler av Tyskland var kaotisk, lyktes sosialdemokratene å danne et stabilt demokratisk styre i Preussen, og Berlin var hele tiden en sosialdemokratisk høyborg. Den 12. juli 1932 ble den sosialdemokratiske prøyssiske regjeringen under Otto Braun avsatt i et militærkupp. Republikken nærmet seg sammenbruddet under trykket fra ekstreme krefter både på høyre- og venstresiden. 30. januar 1933 ble Adolf Hitler kansler.

Det tredje riket

Berlin var aldri noe senter for den nasjonalsosialistiske bevegelsen i Tyskland, som hovedsakelig hadde sine røtter i Bayern og Østerrike. Som hovedstad for Weimar-republikken og en utpreget rød og liberal by sto Berlin for det meste av det nasjonalsosialistene ville nedkjempe, men byen fortsatte likevel å være hovedstad under det såkalte «tredje riket».

Den 27. februar 1933 ble Riksdagsbygningen stukket i brann. Dette ga nasjonalsosialistene muligheten til å sette til side grunnloven gjennom en egen fullmaktslov, og åpne for forfølgelse og arrestasjon av NSDAPs motstandere. Massearrestasjonene som fulgte var begynnelsen på de dramatiske begivenhetene som i løpet av en knapp måned førte til at rikskansler Hitler etter hvert kunne etablere seg som diktator, særlig etter De lange knivers natt og Hindenburgs død det følgende året.

Albert Speers modell av Germania, sett langs Nord-sør-aksen fra Südbahnhof, triumfbuen over de falne fra første verdenskrig og opp mot Den store hallen ved Brandenburger Tor

Den 10. mai 1933 gjennomførte SA og nasjonalsosialistiske ungdomsorganisasjoner den berømte bokbrenningen på Opernplatz (nå Bebelplatz) ved Unter den Linden, etter initiativ fra Joseph Goebbels, den tyske propagandaminister. Nasjonalsosialistene brente denne dagen over 20 000 bøker av bl.a. jødiske forfattere, og kjente forfattere som Thomas Mann, Heinrich Heine og Karl Marx.

I 1933 bodde rundt 170 000 jøder i Berlin. Dette utgjorde en tredjedel av hele den jødiske befolkningen i Tyskland, og 4 % av Berlins innbyggere. En tredjedel av disse var fattige innvandrere fra Øst-Europa, som hovedsakelig bodde i et strøk nær Alexanderplatz kalt Scheunenviertel. Rundt 1939 bodde fremdeles 75 000 jøder i Berlin. 50 000 av dem ble deportert til konsentrasjonsleirer, hvor de fleste ble myrdet. Mellom 5 000 og 7 000 jøder i Berlin unngikk deportasjon ved å leve i skjul eller anonymt uten jødiske identitetspapirer og uten påbudt jødestjerne på klærne som såkalte Taucher («dykker»). Tilsammen rundt 1400 jøder overlevde den nasjonalsosialistiske terroren i skjul i Berlin, i tillegg var det 800 syke og døende jøder på det jødiske sykehuset i Wedding.

Tre mil nord for Berlin lå konsentrasjonsleiren Sachsenhausen, som hovedsakelig holdt sovjetiske krigsfanger og politiske opponenter. Sachsenhausen hadde underleirer i nærheten av fabrikker hvor fangene måtte arbeide. Flere av disse underleirene lå inne i selve Berlin.

I 1936 ble de olympiske sommerlekene holdt i Berlin, og dette ble brukt som et utstillingsvindu for Hitler og det nasjonalsosialistiske riket. I denne forbindelse ble forfølgelser av forskjellige grupper dempet eller lagt på is, og mange lot seg imponere av den tyske statens sosiale ordninger.

Hitler ville gjøre Berlin om til Welthauptstadt Germania, en by ingen før hadde sett maken til, etter planer av i første rekke Albert Speer. Bare et fåtall av de enorme bygningene og monumentene ble påbegynt før alle ressurser måtte settes inn i det tyske krigsmaskineriet under andre verdenskrig. Blant de bygg og anlegg med nasjonalsosialistisk arkitektur som ble oppført i disse årene var Olympiastadion, Tempelhof internasjonale lufthavn, Rikskanselliet og Reichsluftfahrtministerium.

Berlin under andre verdenskrig

En ødelagt gate rett ved Unter den Linden, fotografert 3. juni 1945

For byens befolkning var hele krigsperioden preget av vareknapphet og rasjonering på mat, klær og skotøy, med tilhørende svartebørshandel. Det er antatt at rundt 10 % av byens varehandel kom gjennom illegal varehandel. Rasjoneringen ble innført i forkant av felttoget i Polen i 1939. Det store snøfallet og lange kuldeperioden i januar-februar 1940 førte til et visst sammenbrudd i kommunikasjonen til og i byen, noe som igjen blant annet medførte både mat- og kullmangel i byen, da oppvarmingen av bygningene stoppet opp.

Selv om rasjoneringskvotene var relativt romslige og større enn i for eksempel Storbritannia, gjorde varekanppheten at byens innbyggere ikke fikk benyttet sine kvoter. Et oppsving i mattilførselen, samt enn del luksusvarer kom etter seieren over Frankrike sommeren 1940, samt mattilførselen økte sommeren og høsten 1944 som følge av de tyske tilbaketrekningene gjennom Ukraina, hvor særlig husdyr og andre matforsyninger ble sendt vestover slik at dette ikke skulle ende hos Den røde armé.

I løpet av krigen var behovet for arbeidskraft økende, samtidig som det meste av byens mannlige befolkning ble skrevet ut til militærtjeneste. Dette ble søkt løst med omfattende transport av tvangsarbeidere fra okkuperte land og krigsfanger. Denne nye arbeidskraften levde uder svært ulike forhold, hvor særlig tvangsarbeiderne fra vestlige land fikk en viss bevegelsesfrihet i byen. Dette gjorde at Berlin i løpet av krigen ble en ganske internasjonal by med stort innslag av utlendinger.

Videre ble husmangelen forsterket, både som følge av rivearbeidene fra slutten av 1930-tallet i forbindelse med påbegynnelsen av Welthauptstadt Germania, men senere også som følge av den allierte bombingen av byen. Dette førte blant annet til fordrivelse av byens jøder fra deres boliger for å frigjøre disse til andre tyske borgere som ikke var etniske jøder.

Den 20. januar 1942 sammenkalte Reinhard Heydrich femten høyt rangerte medlemmer av SS, NSDAP, den nasjonalsosialistiske politiledelsen og ledere av ulike departement til en konferanse i Berlin ved innsjøen Wannsee. Wannsee-konferansens formål var å samkjøre den allerede påbegynte utryddelsen av jødene i den tyske maktsfære, det som senere er kjent som holocaust.

Den allierte bombingen av Berlin startet i 1943 (en tidlige angrepsfase ble gjennomført høsten og vinteren 1940 som et ledd i britisk krigspropaganda). Bombetoktene på tyske storbyer økte i omfang, og i 1944 var det ikke uvanlig at over 1000 4-maskiners bombefly deltok i toktene. Den 18. mars 1945 alene deltok 1250 amerikanske fly i et angrep på Berlin. Den allierte bombingen gjorde enorme materielle skader, men lyktes ikke å knekke det tyske samfunnet innenfra, som var den uttalte målsetningen fra blant andre Arthur Travers Harris, sjef for RAF Bomber Command. Det ble sluppet rundt 67 000 tonn bomber over byen i løpet av krigen. Det utstrakte nettet av tilfluktsrom bidro til at dødstallene var relativt sett lave, rundt 50 000 for hele krigen, til sammenligning ble det i London sluppet 30 000 tonn bomber under slaget om Storbritannia, og de sivile dødstallene var rundt 30 000. Videre fikk bombingen noe av den samme effekten som i London, da samholdet på tvers av tidligere skillelinjer blant byen befolkning ble sterkere.

Slaget om Berlin

Utdypende artikkel: Slaget om Berlin

Den 16. april 1945 satte 2,5 millioner sovjetiske tropper i gang angrepet på Berlin. Hitler hadde bestemt seg for å bli i byen, samtidig som han erklærte at byen skulle holdes for enhver pris. Etter to ukers harde kamper hadde mesteparten av byen kommet på sovjetiske hender, og den 30. april begikk Hitler selvmord i førerbunkeren.

Ødeleggelsen på bygninger og infrastruktur var nær total i store deler av bykjernen, og alt i alt en femtedel av byens bygningsmasse lå i grus ved krigens slutt i mai 1945. I Øst-Berlin var halvparten av boliger skadet og i 1982 fortsatt mange boligblokker ikke skikkelig reparert. Det var stort sett kvinner (60.000 såkalte Trümmerfrauen) som ryddet byens ruiner med håndkraft etter krigen. Ruinmassen ble blant annet brukt til å lage det kunstige Teufelsberg som består av 26 millioner m³.

Alliert okkupasjon

Utdypende artikkel: Den allierte okkupasjonen av Tyskland

Oversiktskart over Berlin delt inn i soner mellom de allierte og Sovjet.

Tyskland ble i henhold til blant annet London-erklæringen (London-protokollen) fra 12. september 1944, i utgangspunktet delt i tre soner, mellom de sovjetiske, britiske og amerikanske stridskreftene. Berlin ble kalt et «særområde».Etter Jaltakonferansen ble Frankrike tildelt en egen okkupasjonssone. Umiddelbart etter seieren i slaget om Berlin 2. mai, okkuperte sovjetiske styrker hele byen. Berlin-erklæringen 5. juni fastslo at de fire allierte overtok den øverste statsmyndighet i landet. Byen ble delt i fire sektorer, herunder en fransk.

Den vestlige delene av byen ble overlevert til amerikanske og britiske styrker i juli 1945. De franske styrkene besatte sin sektor senere. Berlin forble delt til gjenforeningen i 1990. USAs, Frankrikes og Storbritannias sonsektor ble kalt Vest-Berlin, mens den sovjetiske okkupasjonssektoren ble kalt Øst-Berlin. Øst-Berlin ble senere utropt til hovedstad i DDR, men dette anerkjente ikke vestmaktene.

Delingen av Berlin

Skilt som markerte sonegrensen ved Düppel jernbanestasjon i Zehlendorf, foto fra 1955 før muren ble reist.

Foto: Bundesarchiv, B 145 Bild-F003014-0002 / Brodde

Etter krigen ble byen delt mellom de seirende maktene. Bonn ble provisorisk hovedstad i Vest-Tyskland. Vest-Berlin ble delt inn i britisk, fransk og amerikansk sektorer, mens Sovjetunionen okkuperte den østlige delen av byen, og gjorde den senere til hovedstad i DDR. Den vestlige delen ble sett på som en demokratisk utpost midt inne i det som ble Østblokken, og fikk derfor stor betydning under den kalde krigen. Vest-Berlin ble av de allierte ikke regnet som del av Vest-Tyskland.

• USA okkuperte bydelene Neukölln, Kreuzberg, Tempelhof og Schöneberg (etter 2000 Tempelhof-Schöneberg) og Steglitz og Zehlendorf (etter 2000 Steglitz-Zehlendorf).
• Storbritannia okkuperte bydelene Tiergarten, Charlottenburg og Wilmersdorf (etter 2000 Charlottenburg-Wilmersdorf) og Spandau.
• Frankrike okkuperte bydelene Wedding (per 2018 Wedding og Gesundbrunnen) og Reinickendorf
• Sovjetunionen okkuperte de bydelene Mitte, Pankow, Weißensee (per 2018 Weißensee, Heinersdorf, Blankenburg, Karow og Stadtrandsiedlung Malchow), Prenzlauer Berg, Friedrichshain, Lichtenberg, Treptow og Köpenick.

Berlin ble i utgangspunktet administrert i fellesskap av Det allierte kontrollrådet som hadde ansvaret for hele Tyskland. De fire okkupasjonsmaktene hadde ansvar for hver sin sektor av byen. De tre vestlige okkupasjonsmaktene regnet ikke Berlin som del av den sovjetisk okkupasjonssonen. Et alliert organ (engelsk: inter-allied governing authority, russisk: kommandantura) sammensatt av kommandanter for de fire sektorene skulle sammen lede administrasjonen av Berlin. Fra 7. juli 1945 gikk formannskapet i kommandanturaen på omgang mellom de fire etter en 15 dagers turnus. Innenfor de 15 dagene var formannen øverste militære sjef for Berlin. De fire kommandantene fra de allierte hadde ellers ansvar og myndighet innenfor sin sektor.

Generalene Sjukov, Weeks og Clay ble 29. juni 1945 enige om at vestmaktene skulle bruke visse veier, jernbaner og luftkorridorer gjennom den sovjetiske sonen til Berlin. Det ble ikke utarbeidet noen protokoll fra møtet. Avtalen innebar at flytrafikken skulle foregå uten kontroll fra sovjetisk side, mens landtrafikken kunne kontrolleres av sovjetiske myndigheter.

I 1946 ble det avholdt valg til Berliner Stadtverordnetenversammlung. SPD ble det største partiet med 48,7 %, CDU fulgte med 22,2 % og det sovjettro SED 19,8 %. Sovjetiske myndigheter begynte da å hindre samarbeid i kommandaturaen blant ved hyppig bruk av veto. Situasjonen ble forverret etter møte mellom utenriksministrene i desember 1947 og kommandaturaen sluttet å fungere. Fra januar 1948 innførte sovjetiske myndigheter stadige hindringer for transport mellom de vestlige sonene og Berlin. Passasjertogene sluttet 22. april 1948 og veitrafikken stanset 15. juni. Den sovjetiske delegasjonen trakk seg fra kommandaturaen 1. juli. Den sovjetiske representanten trakk seg fra kontrollrådet 20. mars 1948.

De tre vestlige okkupasjonsmaktene gjennomførte med virkning fra 21. juni en valutareform til tyske mark i sine soner. Valutareformen gjaldt ikke Berlin. Sovjetunionen krevde da rett til å gi lover for hele Berlin, la til grunn at Berlin i økonomisk henseende var en del av den sovjetiske sonen, at Sovjetunionen alene skulle stå for kommadanturaen, og annonserte valutareform for østsonen inkludert hele Berlin. De tre vestlige landene svarte 25. juni med å innføre den nye tyske mark i Vest-Berlin. Sovjetiske militære stanset umiddelbart resterende jernbanetrafikk mellom Vest-Berlin og de tre vestlige. Berlinblokaden var da i gang.

Berlinblokaden

Utdypende artikkel: Berlinblokaden

Den økende politiske forskjellen mellom de allierte og Sovjetunionen førte til at sovjeterne sperret av områdene rundt Vest-Berlin den 24. juni 1948. Britiske og amerikanske myndigheter svarte med trappe opp lufttrafikken mellom sine sektorer av Berlin og de vestlige sonene. Høsten 1948 var striden opp for FNs sikkerhetsråd og Sovjetunionen etablerte samtidig en ny magistrat som skulle være den utøvende sivile administratoren for hele Berlin. Den magistrat som ble satt i fellesskap i 1946 fikk da i praksis sitt virkeområde begrenset til de tre vestlige sektorene av byen. På denne måte ble byens sivile administrasjon delt i to. De vestlige kommandantene konstaterte i desember 1948 at kommandaturaen hadde sluttet å fungere for byen som helhet, men åpnet for at arbeidet kunne gjenopptas. De tre vestlige okkupantene fortsatte deretter å utøve kommandaturaens myndighet i de tre vestlige sektorene.

Forsøket på å presse ut vestmaktene varte til 11. mai 1949, og innbyggerne i Vest-Berlin fikk i mellomtiden fløyet inn forsyninger via «luftbroen til Berlin». Totalt ble 2 250 000 tonn forsyninger levert til Berlin under blokaden, og på det meste landet et fly hvert minutt. Tilsammen ble det foretatt 277 804 flyvninger. Pilotene på fraktflyene, som hovedsakelig landet på Tempelhof lufthavn, pleide av og til å kaste ut søtsaker til barna når de gikk inn for landing. Flyene fikk derfor tilnavnet «Rosinenbomber» (rosinbombere) på folkemunne. I New York ble de fire maktene enige om å fjerne alle hindringer på transport, kommunikasjon og handel mellom Berlin og okkupasjonssoner, og mellom de vestlige og østlige soner fra 12. mai 1949. De fire utenriksministrene møttes i Paris 28. mai for å diskutere Berlin-spørsmål inkludert spørsmålet om valuta for byen, møtet ga ingen resultater. Dette var det siste forsøket på å gjenoppta den felles administrasjonen av Tyskland.

To tyske stater

Utdypende artikkel: Tysklands historie (1945–1990)

Overgangen fra vestlig til sovjetisk sone innenfor Berlin ble kontrollert av allierte soldater til muren ble åpnet i 1989, her Checkpoint Charlie i 1988 med USAs flagg.

Den tyske demokratiske republikk (DDR eller Øst-Tyskland) ble etablert 7. oktober 1949 etter at Forbundsrepublikken (Vest-Tyskland) fikk sin egen regjering 21. september. Etter 1949 anså Sovjetunionen Tyskland som delt i to suveren stater med Berlin som hovedstad i DDR. Sovjetunionen respekterte samtidig avtalen med vestmaktene om at Berlin var en egen sone administrert av de fire allierte i fellesskap. De tre vestmaktene betraktet ikke Tyskland som delt i to suverene stater og regnet Forbundsrepublikkens regjering som den eneste lovlige tyske regjering. Vestmaktene kunne derfor ikke forholde seg til DDR som en stat med en regjering og holdt i stedet Sovjetunionen ansvarlig for den østlige okkupasjonssonen og Berlins østlige sektor. Vestmaktene aksepterte heller ikke at Vest-Berlin umiddelbart ble gjort til en fullverdig delstat (Land) i Vest-Tyskland. De tre vestmaktene la hele tiden til grunn en fremtidig gjenforening.

Den midlertidige grunnloven for Forbundsrepublikken nevnte i artikkel 23 Berlin som en delstat, men de tre okkupasjonsmaktene godkjente ikke at Berlin skulle ha stemmerett i Forbundsdagen og heller ikke skulle administreres av Vest-Tyskland. Berlin fikk anledning til å sende et mindre antall representanter som kunne være tilstede ved møter i vesttyske organer. Bystyret i Berlin utformet en grunnlov for byen, den skulle være midlertidig («provisional») og skulle revideres den dagen Tyskland ble gjenforent. Grunnloven for Berlin la til grunn at byen var en delstat i Forbundsrepublikken, men at dette foreløpig ikke hadde noen praktisk betydning. Mens lover vedtatt av Forbundsdagen i Bonn automatisk ble bindende for delstatene, måtte Berlins parlament gjøre egne vedtak for at disse lovene skulle bli gjeldende i Berlin. Bonn ble i Vest-Tyskland bare ansett som en provisorisk hovedstad inntil Berlin igjen kunne bli landets hovedstad. Da Forbundsforsamlingen i 1969 avholdt sitt møte i Vest-Berlin i stedet for i Bonn protesterte DDR og Sovjetunionen. Myndighetene i Bonn forsøkte flere ganger på 1950-tallet å plassere føderale institusjoner i Vest-Berlin, blant annet ble Forbundsforsamlingens møte (valg av forbundspresident) avholdt i Berlin fra 1954 til 1969. Valgmøtet i 1969 ble avholdt i Vest-Berlin til protester fra DDR og Sovjetunionen. DDR hindret medlemmene av forsamlingen å reise gjennom landet og de bli derfor fraktet til Vest-Berlin med fly. Sovjetiske militære drev manøver i DDR og MiG-jagere nærmet seg delegatenes fly (amerikanske militære DC 9).

Berlin var ikke omfattet av Forbundsdagsvalgene i perioden fra 1949 til 1990. I stedet valgte Berlins parlament et antall representanter til Forbundsdagen. Representantene fra Berlin hadde talerett og kunne ta verv i Forbundsdagen, men hadde formelt begrenset stemmerett. Berlinrepresentantene avga likevel stemme og deres stemmegivning ble offentliggjort. Bestemmelser som ga Berlin en særlig rettslig status ble kalt «Berlin-klausuler». Disse ble imidlertid ved Tysklands gjenforening i 1990 strøket i lovgivningen.

Okkupasjonsmaktene tillot at Berlin ble en del av Vest-Tyskland innenfor det juridiske og finansiell områdene. For eksempel behandlet Bundesverfassungsgericht (forfatningsdomstolen i Karlsruhe) også saker fra Berlin. Vest-Berlin og Vest-Tyskland fikk et ensartet skattesystem og Vest-Berlin ble subsidiert med betydelige beløp hvert år. Vestmaktene godtok også at Forbundsregjeringen i Bonn representerte Vest-Berlin i utenrikspolitisk så lenge det ikke berørte okkupasjonsmaktenes retter. Vest-Tysklands utenriksdepartement hadde et eget kontor i Vest-Berlin. Ifølge Vest-Berlins grunnlov av 1950 ble byen styrt av et by-parlament på 200 medlemmer, et utøvende senat på 16 medlemmer og en «regjerende borgermester». Grunnloven gjaldt i prinsippet hele Berlin og 75 plasser reservert for den østlige sektoren var dermed ikke besatt.

Øst-Berlin fungerte som hovedstad for DDR og DDRs grunnlov fastslo at Berlin var hovedstad i republikken. Presidenten og de fleste ministeriene ble plassert i Berlins østlige sektor. Kontrollen med sivil trafikk til og fra Vest-Berlin over DDRs territorium skulle utføres av DDR selv, mens kontrollen med fransk, britisk og amerikansk militær trafikk skulle utføres av sovjetisk styrker.

Forbundsdagen vedtok i 1957 at Berlin var republikkens hovedstad (den vesttyske sentralmyndighetene fortsatte å ha sete i Bonn). Forfatningsdomstolen i Karlsruhe vedtok i 1957 at Vest-Berlin skulle betraktes som en av de vesttyske delstatene. Vestmaktene godtok ikke denne dommen og holdt fast ved Berlins spesielle status. Den vestlige delen av byen var en demokratisk bystat som i henhold til sin forfatning var en del av Forbundsrepublikken Tyskland. Dette var riktignok ikke akseptert av de vestallierte okkupasjonsmaktene, og Vest-Berlins representanter hadde ingen stemmerett i Forbundsdagen eller Forbundsrådet. Da vestmaktene i 1955 ga Forbundsrepublikken utenrikspolitisk suverenitet tok de forbehold for Berlins spesielle status. Tilsvarende tok Sovjetunionen forbehold da DDR fikk suverenitet i 1955. Berlins status forble da okkupert som i avtalene fra 1945. I en note 1958 erklærte Sovjetunionen at de ikke var bundet av London-protokollen av 1944 og etterfølgende avtaler om firemaktsadministrasjonen av Berlin. Sovjetunionen anerkjente imidlertid vestmaktenes rett til nærvær i Vest-Berlin i rollen som okkupasjonsmakt. NATO erklærte i 1954 at angrep på vestlige styrker i Berlin ville utløse bistandsplikt fra fra alliansen.

17. juni-opprøret

Se hovedartikkel Folkeoppstanden 17. juni 1953

Under byggingen av prestisjeprosjektet Stalin Allee (nåværende Karl-Marx-Allee) i Friedrichshain gikk 60 arbeidere ut i streik med krav om opphevelse av pålegg om større arbeidsbyrde. Dagen etter, den 17. juni 1953 utvidet protesten seg til generalstreik, og protestmarsjer spredde seg til hele Øst-Tyskland. Sovjetiske tropper måtte tilkalles for å slå ned opprøret, noe de gjorde med vold etter å ha møtt innbitt motstand fra befolkningen. Minst 153 mennesker ble drept i kampene. Fortsettelsen av Unter den Linden fra Øst-Berlin inn i Vest-Berlin, den tidligere Charlottenburger Chaussee, ble omdøpt til Strasse des 17. Juni til minne om opprøret, og 17. juni ble gjort til nasjonaldag i Vest-Tyskland.

Østtyske arbeidere bygger Berlinmuren i 1961.

Berlinmuren

Se hovedartikkel Berlinmuren

Checkpoint Charlie under Berlinkrisen, 27. oktober 1961.

De første årene etter opprettelsen av staten DDR flyttet over tre millioner østtyskere til Vest-Tyskland, de fleste av dem via Berlin hvor det fremdeles var mulig å bevege seg fritt mellom de ulike delene av byen. For å stoppe det massive tapet av arbeidskraft, særlig blant de unge og utdannede, bygget det sovjetisk-innsatte regimet i 1961 en 43 km. lang mur som delte byen i to. De østtyske myndighetene kalte muren en «anti-fascistisk forsvarsmur», men for den vestlige verden ble den et symbol på «jernteppet» og delingen av Europa.

Den 26. juni 1963, på 15-årsdagen for starten på luftbroen til Berlin, holdt USAs president John F. Kennedy sin berømte tale foran Vest-Berlins rådhus, til støtte for Berlins befolkning som opplevde en vanskelig tid etter delingen av byen. Presidentens berømte formulering «Ich bin ein Berliner» ble stående som et slagord for Berlin som symbol på frihet og demokrati.

Berlinmuren ble et stadig mer effektivisert grensesystem som nærmest hermetiserte Vest-Berlin. Den ble voktet med minefelt, piggtråd, soldater og i en periode også med selvutløsende skudd. Grenseoverganger som Checkpoint Charlie mellom Mitte og Kreuzberg ble symboler i seg selv, og gjenstand for utallige scener i thrillere om den kalde krigen, på film og i litteraturen.

Det var også ved Checkpoint Charlie at den dramatiske konfrontasjonen mellom sovjetiske og amerikanske stridsvogner fant sted den 27. oktober 1961, etter en tvist om hvorvidt diplomatisk personell fra vestmaktene kunne bevege seg fritt inn i Øst-Berlin. I ett døgn sto troppene mot hverandre med ordre om å skyte om det ble åpnet ild fra motparten, men konflikten løste seg til slutt på fredelig vis.

Høsten 1989 måtte de østlige regimene som omtalte seg som kommunistiske gi tapt for presset fra befolkningen, etter omfattende demonstrasjoner bl.a. i Berlin og Leipzig. Berlinmuren falt natten til fredag 10. november 1989 etter en pressekonferanse holdt av politbyråmedlemmet Günter Schabowski, der han informerte om nye reiseforordninger for østtyske borgere gjennom muren. Det nye reglementet var på det tidspunktet ennå ikke vedtatt av DDRs nasjonalforsamling.

Rundt 240 østtyskere ble drept og ca. 260 ble skadet under fluktforsøk gjennom muren. Etter DDR-statens sammenbrudd ble mange politiske ledere i Øst-Tyskland straffeforfulgt for bl.a. drapene på flyktninger og dømt til lange fengselsstraffer.

Gjenforening og årene etter

Åpningsmarkeringen av Berlins nye Hauptbahnhof i mai 2006.

De allierte avsluttet formelt sin okkupasjon av Berlin i oktober 1990 slik at de to delene av Tyskland samt Berlin kunne forenes i Forbundsrepublikken.

Fra 1990 har det foregått en omfattende byggeaktivitet og rekonstruksjon av byen slik den var før krigen. Berlin ble hovedstad i et gjenforent Tyskland i juni 1991. Ministeriene og statsbyråkratiet flyttet fra Bonn til Berlin i 1999, og byen fremstår igjen som et av Europas viktigste politiske og kulturelle sentre.

Litteratur

• Helge Jordheim Berlin. Byen og historien Forlaget press 2023
• Antony Beevor. Berlin, nederlaget 1945. Damm, 2004.
• Roger Moorhouse: Berlin i krig, liv og død i Hitlers hovedstad, Dinamo forlag, ISBN 978-82-8071-244-8
• R.G. Grant. Muren i Berlin. Libretto. 2000. (For barn/ungdom)
• T.B. Stornæs-Nilsen. Berlin, et europeisk drama. Aschehoug, 1991.
• «Tema: Berlin». I: Arr, idéhistorisk tidsskrift, nr 2, 1996 jfr innholdsfortegnelse

Eksterne lenker

• (en) History of Berlin – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (de) Internettsiden til Foreningen Berlins Historie
• Film fra Berlin i juli 1945 som viser ødeleggelsen etter krigen