Bosmandommen
Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015) |
Bosmandommen var en dom avsagt i EU-domstolen i Luxembourg som slo fast at profesjonelle fotballspillere i EU har rett til å signere for en ny klubb når kontrakten deres går ut, uten at den gamle har krav på noen som helst form for kompensasjon.
Dommens historie
redigerJean-Marc Bosman spilte i belgisk andredivisjon for RFC Liège. Kontrakten hans gikk ut i 1990, og han ønsket en overgang til franske Dunkerque. Imidlertid ble ikke Liège og Dunkerque enige om en overgangssum, så Liège nektet å la ham gå.
I mellomtiden ble Bosmans lønn redusert, siden han ikke lenger var på Lièges førstelag. Da tok han saken til EU-domstolen i Luxembourg fordi han opplevde situasjonen som en handelsrestriksjon. 15. desember 1995 falt dommen, og EU-domstolen ga ham og alle andre fotballspillere i EU retten til gratis overgang til en ny klubb når kontrakten går ut, forutsatt at begge involverte klubber er fra land i EUs indre marked, det vil si EØS-området.
Dommens virkninger
redigerFør bosmandommen kunne en fotballklubb forhindre overganger, selv om de aktuelle spillerne ikke var under kontrakt med klubben. Bosmandommen stadfestet at en spiller har rett til fri overgang til en annen klubb i EØS-området når kontrakten er utgått.
Bosmandommen forbød også nasjonale fotballforbund, samt det europeiske, fra å legge kvoter på antall utenlandske spillere på lagene, såfremt dette gikk utover andre land i EØS-området. Frem til da var det vanlig at de nasjonale forbundene begrenset antall utlendinger hvert lag kunne stille med til kamp. Nå kan de bare legge begrensninger på antall spillere som ikke er fra et EØS-medlemsland. Det norske fotballforbundet opererte med et tak på to utenlandske spillere, UEFA opererte med et tak på tre i sine klubbturneringer, det vil si mesterligaen, cupvinnercupen og UEFA-cupen, hvilket spesielt gikk utover britiske lag, siden UEFA og FIFA, i motsetning til de nasjonale fotballforbundene i Storbritannia, betraktet England, Nord-Irland, Skottland og Wales som forskjellige nasjoner. En walisisk spiller på et engelsk lag ville, før bosmandommen, oppta en av de tre tilgjengelige plassene for utlendinger, til tross for at walisere og engelskmenn har samme statsborgerskap.
Konsekvenser av bosmandommen
redigerDommen ble ikke særlig godt mottatt blant fotballklubbene i Europa. De hadde så langt vært sikret kompensasjon dersom en spiller forlot klubben, uavhengig av spillerens kontraktsstatus, og fryktet dermed umiddelbart at en viktig inntektskilde skulle forsvinne. Det første og umiddelbare resultat av bosmandommen ble derfor at klubbene sikret seg stadig lengre kontrakter med spillerne, for å sikre seg overgangssummer. Gradvis ble det dog klart at også klubbenes tilgang til spillere økte fordi det konsekvent var mange Bosman-spillere på markedet.
Bosman-dommens oppheving av kvotesystemet hadde langt mer vidtgående konsekvenser. Antallet utlendinger i de nasjonale seriene har økt enormt siden midten i 1990-årene.