Buddhistisk filosofi
Buddhistisk filosofi er navnet på filosofiske systemer som utviklet seg blant forskjellige buddhistiske skoler i India etter Buddhas død, og som senere spredte seg videre i Asia. Buddhismens hovedoppgave har alltid vært frigjørelse fra lidelsen (dukkha),[1] og veien til denne ultimate friheten består av etisk handling (karma), meditasjon og direkte innsikt (prajñā) i «tingenes sanne natur» (yathābhūtaṃ viditvā). Indiske buddhister søkte denne forståelsen ikke bare gjennom Buddhas lærdom, men også gjennom filosofisk analyse og rasjonell diskusjon.[2] Buddhistiske tenkere i India og senere Øst-Asia har utdypet emner som fenomenologi, etikk, ontologi, epistemologi, logikk og filosofi om tid og rom.
Den tidlige buddhismen var basert på empiriske bevis som ble oppnådd gjennom sanseorganene (ayatana),[3] og Buddha synes å ha vært skeptisk til visse metafysiske spørsmål fordi de ikke førte til frigjørelse, men ledet til spekulasjon. Et gjennomgangstema i buddhistisk filosofi har vært konkretisering av emner og den etterfølgende tilbakevending til middelveien.[4][5]
Spesielle temaer i buddhistisk filosofi har skapt uenigheter mellom forskjellige buddhistiske skoler, og ført til disputter i de tidlige buddhistiske skolene. Disse disputtene førte deretter til tradisjonene innenfor mahāyāna og skolene prajnaparamita, madhyamaka, læren om den iboende buddhanaturen (tathāgatagarbha) og yogacara.
Referanser
rediger- ^ Gunnar Skirbekk, Nils Gilje, A history of Western thought: from ancient Greece to the twentieth century. 7th edition published by Routledge, 2001, page 25.
- ^ Siderits, Mark. Buddhism as philosophy, 2007, p. 6
- ^ David Kalupahana, Causality: The Central Philosophy of Buddhism. The University Press of Hawaii, 1975, p. 70.
- ^ Kalupahana 1994.
- ^ David Kalupahana, Mulamadhyamakakarika of Nagarjuna. Motilal Banarsidass, 2006, p. 1.