Wikipedia

Bukkeblad

plante som vokser i vatn

Bukkeblad (Menyanthes trifoliata) er en flerårig sump- eller vannplante.[1] Fordi planten har vært en kjent og nyttig medisinplante er den blitt omtalt ved et stort antall navn opp igjennom tiden. Den er den eneste arten i sin slekt (Menyanthes), og tilhører bukkebladfamilien.

Bukkeblad
Nomenklatur
Menyanthes trifoliata
L.
Populærnavn
bukkeblad
Klassifikasjon
Rikeplanteriket
Divisjonkarplanter
Klasseblomsterplanter
Ordenkurvplanteordenen
Familiebukkebladfamilien
Slektbukkebladslekta
Økologi
Habitat: myr og sump
Utbredelse: kjølige områder på den nordlige halvkule
Inndelt i
  • M. t. var. minor
  • M. t. var. trifoliata
Bukkeblad i Austevoll.
Foto: Marius Vassnes

De tre bladene som er sammenvokst ved grunnen er lett å kjenne igjen, og derfor inngår de i en del av navnene. Andre framtredende trekk ved den, er de vakre blomstene med lange frynsehår, og det at den vokser i vann.

Smaken av plantens blader, røtter og blomster er svært bitter, så selv om den er spiselig er det bare i nødsår den har vært nyttiggjort i maten. Bittersmaken har på den annen side gjort den ettertraktet i folkemedisinen, hvor man ofte mente at «vondt skulle vondt fordrive». Den brukes fortsatt som smakstilsetning i noen bitre drikker, som en appetittvekker, og for å lindre magebesvær.

Beskrivelse

rediger

Den er en flerårig plante og har en trekoblet bladplate, noe som betyr at tre småblad vokser ut fra samme punkt. Bladene vokser på lange kraftige stilker over vannflaten. Søterot som også er kjent for sin bitre smak, har motsatte blad, i motsetning til bukkeblad som har en spredtstilt bladstilling.[2] Over- og undersiden av bladene er ensartet lysegrønn. Blomstringen finner sted allerede i slutten av mai og begynnelsen av juni, og den bærer hvite blomster med karakteristiske frynsete kronblad. Blomstene blir omkring 14–16 mm og vokser i løse opprette klaser. De er stive og rosa utenpå, men hvitaktige inni. Frukten er en rund eller eggformet kapsel. Planten brer seg teppeaktig ved hjelp av lange, kraftige, krypende jordstengler.[1][3]

Blomstene hos bukkeblad er heterostyle. Det vil si at hos noen individer er pollenbærerne lengre enn griffelen, mens forholdet er omvendt hos andre individer. På den måten unngår bukkeblad selvpollinering, som etter noen generasjoner kan svekke plantene.[4]

Systematisk og folkelig navn

rediger

Det systematiske slektsnavnet Menyanthes kommer av det greske ordet menyanthos, «vann», som ble brukt av grekeren Theofrastos for å beskrive en vannplante. Noen mener det greske ordet er sammensatt av to ord som betyr henholdsvis «avslører» og «blomst», og knytter det til blomsterstanden som blomstrer én etter én.[5] En annen forklaring er at det kommer av menyos, «liten» og anthos, «blomst».[6] Artsepitetet trifoliata betyr «tre blader».[7]

De tre-koblete bladene har ført til at den har fått navn med endelsen -kløver, slik som i bukkekløver, og geitkløver.[8] Den har også fått det folkelige navnet trifolium. Det ser ut til å henge sammen med det systematiske navnet den ble gitt av botanikeren Carl von Linné. Dette er interessant fordi det er vanskelig å si hvordan vanlige folk, med begrensede leseferdigheter, begynte å kalle den ved det navnet i stedet for å bruke et av de eldre norske navnene på en velkjent plante. Det kan kanskje forklares gjennom personlig kontakt med lesekyndige i embetsstanden som ble kjent med den gjennom omtale i legebøker.[9] Andre norske dialektnavn omfatter geitklauv, saltgras, blekk/blekke, trestikler.[9]

 
Bukkeblader i Austevoll.
Foto: Marius Vassnes

Utbredelse og økologi

rediger

Arten har en sirkumpolar utbredelse i kjølig tempererte og subarktiske strøk på den nordlige halvkule. I fjellene vokser den sørover til steder som Himalaya, Riffjellene i Marokko og Sierra Nevada i California. Den rapporteres som en innført plante på New Zealand på den sørlige halvkule.[10][3] I Norge vokser den over hele landet unntatt på Svalbard.[11]

Av og til skilles bukkeblad i Nord-Amerika øst for Rocky Mountains ut som en egen varietet, Menyanthes trifoliata var. minor. Disse plantene har mindre blomster som er rent hvite uten rosa skjær og kortere frynser. Oppsplittingen er ikke bredt anerkjent.[12]

Voksestedet er grunt vann eller vannmettet mark i myr og sump. I Sør-Norge forekommer den opp til 1150 moh., og lenger sør i Europa kan vokse den helt opp til 1800 meters høyde. Den er svært vanlig i fattigmyrer omkring sjøer og tjern. Der vokser den på bredden eller litt ute i vannet, ofte som en sammenfiltret matte langt utover i åpent vann. Bukkeblad vokser sammen med blant annet flaskestarr, trådstarr, duskull og myrhatt.[1][13][3]

Bukkeblad er vertsplante for sommerfuglene sumplinjemåler, Hemileuca, stor snabelsvermer og myrkleggpraktvikler.[14]

Bruk

rediger

Blader og blomster av bukkeblad kan sankes omkring mai–juni, men det er særlig bladene som blir brukt. Planten inneholder bitterstoffglykosider som kan utnyttes som en bitterdroge hvis bladene tørkes mørkt. Selv om den inneholder lignende bitterstoffer som gulsøte (Gentiana lutea), smaker den ikke like bittert. Siden innholdet også omfatter andre innholdsstoffer som kan forårsake irritasjoner i mage- og tarmkanalen bør den brukes med forsiktighet.[15] Noen av disse stoffene er garvestoffer, saponin, pektin og eterisk olje.[16] Bittersmaken utnyttes som smaksetting i brennevin, bitre dråper og snaps og har vært brukt som erstatning for humle i øl,[17] ja til og med som erstatning for tobakk.[9] Mange dyr, slik som elg og rein liker den godt, og den er blitt brukt en del som fôrplante, særlig til gris.[9]

Fra Midt-Norge og nordover er mageplager hos en del husdyr som ku, sau og geit blitt behandlet med uttrekk fra den.[9] I folkemedisinen i Norge er bruken av den kjent helt tilbake til 1600-tallet.[18][19] På dette området er det i hovedsak fordøyelsessykdommer som har vært behandlet med den, for eksempel forstoppelse, og den har vært anvendt som et «blodrensende» middel.[9] Ut over dette har den blitt anvendt for å lindre gikt, nervøsitet og skjørbuk og for å fremme uteblitt menstruasjon.[20] Den vanlige metoden for å innta den er ved å bruke små mengder blad i en bitter te.[17] Inntil 1963 var planten også brukt innen skolemedisinen mot fordøyelsesbesvær.[20] Tradisjonell bruk av tørkede blader som en infusjon i te er på markedet i Polen, og produkter hvor råstoffer fra planten inngår, er på markedet i Østerrike, Ungarn og i Storbritannia. Et utkast til en monografi er publisert av Komitéen for plantelegemidler (HMPC) i 2018 i forbindelse med en utredning og eventuell godkjenning av disse preparatene ellers i EU.[21]

De tykke jordstenglene har også tjent som mat i nødstid. Ifølge Jens Holmboe var den blant befolkningens viktigste kilder til spiselige røtter i Norge, i tiden før poteten gjorde det unødvendig å sanke ville planter.[22][8] Røttene inneholder stivelse, men krever behandling for å vaske ut bittersmaken. De ble tørket, malt til mel, skylt og vasket i flere omganger, og deretter blandet med annet mel som melsurrogat, før det til slutt ble brukt i brød, på samme måte som bark i barkebrød.[23]

Galleri

rediger
  •  
    I blomst
  •  
    Gjennomskåret stengel
  •  
    Typisk voksested
  •  
    Nærbilde av blomstene
  •  
    Fruktkapsler

Referanser

rediger
  1. ^ a b c Grey-Wilson, Christopher (1992). Teknologisk forlags store illustrerte flora. Teknologisk forl. s. 310. ISBN 8251203554. 
  2. ^ Norges planter. Cappelen. 1994. s. 86. ISBN 8202142520. 
  3. ^ a b c «Vattenklöver». Den virtuella floran. Arkivert fra originalen 12. juli 2022. Besøkt 4. mai 2021. 
  4. ^ Eimear M. Nic Lughadha og John A.N. Parnell (1989). «Heterostyly and gene-flow in Menyanthes trifoliata L. (Menyanthaceae)». Botanical Journal of the Linnean Society. 100 (4): 337–354. ISSN 1095-8339. doi:10.1111/j.1095-8339.1989.tb01726.x. 
  5. ^ «Menyanthes». The Jepson Herbarium. Besøkt 29. april 2021. «Greek: disclosing, flower, from flowers opening in succession in inflorescence» 
  6. ^ Grindeland, John Magne. «bukkeblad». Store norske leksikon. Besøkt 2. mai 2021. 
  7. ^ «Menyanthes trifoliata». Missouri Botanical Garden. Besøkt 29. april 2021. «Genus name comes from the Greek word menyanthos meaning water. A plant mentioned by Theophrastus. Specific epithet means three leaves or leaflets» 
  8. ^ a b Nordal, Arnold (1988). Urter til mat og medisin. [Oslo]: NRK. s. 70. ISBN 8240300391. 
  9. ^ a b c d e f Ove Arbo Høeg (1974). Planter og tradisjon. Universitetsforl. s. 80, 453-455. ISBN 8200089304. 
  10. ^ «Menyanthes trifoliata L.». GBIF Secretariat. GBIF Backbone Taxonomy. Besøkt 2. mai 2021. 
  11. ^ Bukkeblad i Artsdatabanken. Besøkt 4. mai 2021.
  12. ^ R. Elven m.fl. (red.) Menyanthes trifoliata i Annotated Checklist of the Panarctic Flora (PAF): Vascular plants. Besøkt 5. mai 2021.
  13. ^ G. Halliday og A. Malloch, red. (1982). Ville vekster i Norge og våre naboland. Oversatt av P. Sunding og A.M. Sunding. Schibsted. s. 94, 108. ISBN 82-516-0908-9. 
  14. ^ G.S. Robinson m.fl. (2010). «HOSTS - a Database of the World's Lepidopteran Hostplants». Natural History Museum. Besøkt 7. oktober 2022. 
  15. ^ «Urtekildens planteleksikon». Besøkt 29. april 2021. 
  16. ^ Hoppe, Elisabeth (1992). Dyrking og bruk av urter. Oslo: Mortensen. s. 188. ISBN 8252711634. 
  17. ^ a b Knut Fægri (1970). Norges planter : blomster og trær i naturen. Bind 2. Cappelen. s. 145-146. 
  18. ^ Blekastad, Hans (1979). Naturen som spiskammer. Gyldendal. s. 62. ISBN 8205115583. 
  19. ^ Legeplanter på Nordkalotten. Tromsø: Universitetet i Tromsø. 1981. s. 33. 
  20. ^ a b Ove Arbo Høeg (1984). Våre medisinske planter. Oslo: Det Beste. s. 114. ISBN 8270101567. 
  21. ^ «(Draft) Assessment report on Menyanthes trifoliata L., folium»  (PDF) (på engelsk). HMPC. Besøkt 2. mai 2021. 
  22. ^ Jens Holmboe (1929). Gamle norske matplanter. Oslo: I kommisjon hos J. Dybwad. s. 16, 22. 
  23. ^ Holmberg, Pelle (1998). Cappelens lille fjellflora. Oslo: Cappelen. s. 30. ISBN 8202170516. 

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Bukkeblad&oldid=23757971»
  NODES
Intern 1
os 32