Bybrannen i Oslo 1624

Bybrannen i Oslo 1624 var den største og mest kjente av en rekke bybranner som herjet middelalderbyen Oslo. Den brøt ut 17. august 1624 og la størstedelen av byen i aske. Etter brannen bestemte Christian IV at byen skulle gjenreises i nærheten på vestsiden av Bjørvika, nær Akershus slott og festning. Den nye byen fikk navnet Christiania, mens den bebyggelsen som dukket opp der byen før hadde ligget beholdt navnet Oslo. Området som brant tilsvarer i stor grad Gamlebyen.

Hallvardskatedralen var en av mange bygninger som ble lagt i ruiner under brannen.

Foto: Pål Giørtz

Før brannen

Middelalderbyene ble stadig herjet av bybranner. De tjærebredde trehusene stod tett i tett. Selv et moderne brannvesen har vanskelig nok for å stanse en fullt utviklet brann i tett trehusbebyggelse, og for middelalderens bøttegjenger var det håpløst, særlig i sterk vind. I tillegg var folk avhengig av åpen ild for matlaging, oppvarming og belysning. Og om folk var forsiktige – de var selvfølgelig klar over brannfaren – så kunne lynet slå ned i et kirkespir, og en kirkebrann kunne spre gnister, glør og brennende trestykker over hele byen hvis vindretningen var ugunstig.

Oslo var typisk for denne perioden, med ca. 18 bybranner i 1080–1567. Like mange ganger ble byen gjenoppbygget, som regel på de gamle tomtene, hvor grunnmurer og kjellere gjerne var intakte. Samtidig vokste Oslo – men svært langsomt, til ca. 3 000 innbyggere i 1624.

Skadene

I et brev til kongen undertegnet av borgermester Søffren Mogensen og medlemmene av byens råd ble skadene beskrevet. De fleste bolighus var ødelagt, bare noen bolighus sto igjen. Hallvardskatedralen og sjøbodene hadde blitt flammenes rov, med alt innhold. Grunnmuren til byens sognekirke og rådhuset sto igjen. Oslo Hospital, Oslo Bispeborg og Oslo katedralskole overlevde brannen, skolen med store skader. Kjellere var også i stor grad uskadet.

Ettertiden viste at Hallvardskirken ikke kan ha vært helt utbrent, for den ble brukt i lang tid etterpå. Den siste begravelsen inne i kirken fant sted hele 30 år etter brannen, i 1654.

Etterspill og gjenreising

Kart over middelalderbyen som brant. Mot vest Akersneset og Akershagen, der Christiania ble reist. Det stiplede gatenettet viser tilstanden på begynnelsen av 1900-tallet. Kartet er tegnet av Amund Helland.

Overtroen stod sterkt på 1600-tallet, som også var et høydepunkt for hekseprosessene. En prosess fant frem til tre hekser som ble dømt skyldige og brent på bålet.

I sitt brev til kongen søkte borgermesteren og rådet om tillatelse til å gjenreise byen på samme sted. De ba også allernådigst om å få slippe å betale skatt i noen år framover. Begrunnelsen for å ville bygge opp byen på samme sted var at mange av grunnmurene og kjellerne sto, så man ville spare både tid og penger på å bygge samme sted.

Kongen ville det annerledes. Borgerne klagde på avgjørelsen om å flytte byen, ettersom mange ikke hadde råd til å starte helt på nytt, og kjellere og grunnmurer var fremdeles i behold. Det ble ikke gitt tillatelse til noen gjenoppbygging på branntomtene, men vinteren var på vei (klimaet på den tiden var kaldere enn nå), og det ble en del bygging uten tillatelse.

Den nye byen, Christiania, ble omgitt av voller i en halvsirkel fra skrenten mot Pipervika til stranden mot Bjørvika. Snorrette gater ble anlagt mellom rektangulære kvartaler, og dette «rutenettet» ble i nyere tid kalt Kvadraturen. Det ble murtvang i byen for å forhindre nye storbranner, men bare for adel og borgere med formue. Borgere uten kapital til å oppføre dyre murhus kunne bygge i utmurt bindingsverk. Mange oppførte ulovlige hus av lafteverk, og kongens krav om å rive dem ble ikke tatt til følge. I vestre tredjedel av byen bodde for det meste håndverker og småkårsfolk i trehus, og i 1686 ble denne bydelen ødelagt i en brann som begynte da lynet slo ned i Hellig Trefoldighets kirke på Christiania torv.

Da den nye byen var anlagt, ble området der Oslo hadde ligget lagt ut som ladegård for Akershus festning, med tilleggsjord fra gårdene Valle, Bergsløkken, Klosterløkken, Provstengen og deler av Oslos bymark eller «takmark». Gården skulle skaffe forsyninger til festningen. Det var lenge et jordbruksområde, men med noen få murbygninger som helt eller delvis hadde overlevd brannen – Oslo ladegård, på ruinene av den gamle bispeborgen, Oslo bispegård på ruinene av Olavsklosteret, og Oslo Hospital. Saxegården besto som privat eiendom og ble gjenreist som trehus på en hvelvkjeller fra middelalderen. Først langt inn på 1800-tallet begynte det å komme bebyggelse i større skala i området hvor byen hadde ligget.

Eksterne lenker

• (no) Bybrannen i Oslo 1624 på NLIs Lokalhistoriewiki.
• Byens brannhistorie på Brannmuseets hjemmesider
• Borgermesterens beskrivelse av skadene og søknad om gjenreising, datert 20. september 1624 (på vigerust.net, arkivert utgave)