Cæsars borgerkrig
Cæsars borgerkrig (49–45 f.Kr.), også kalt for Den store romerske borgerkrigen, var en av de siste konfliktene i den romerske republikk før etableringen av det romerske prinsipatet (keiserdømmet). Det begynte som en rekke av politiske og militære konfrontasjoner mellom Julius Cæsar, hans politiske tilhengere (kjent som Populares) og hans legioner, mot den konservative og tradisjonalistiske fraksjonen i det romerske senatet, i mange tilfeller kjent som optimatene (Optimates eller Boni), anført av Pompeius.[1]
| Cæsars borgerkrig | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
| Julius Cæsar og hans tilhengere, popularene | Det romerske senat | ||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
| Julius Cæsar | Pompeius, Titus Labienus, Metellus Scipio, Cato den yngre, Gnaeus Pompeius | ||||||
| Cæsars borgerkrig | |
|---|---|
| Dyrrhacium - Farsalos - Ruspina - Thapsus - Munda |
Etter en langvarig krig som ble utkjempet i løpet av fem år, mellom 49 og 45 f.Kr., i Italia, Illyria, Hellas, Egypt, Nord-Afrika og Hispania, beseiret Cæsar den siste av optimatene i slaget ved Munda den 17. mars 45 f.Kr.[2][3] Han ble deretter dictator perpetuo («diktator på livstid») av Roma.[4] Endringene i den romerske regjeringen som etterfulgte krigen eliminerte bortimot de politiske tradisjonalistene i den romerske republikken (509–27 f.Kr.) og førte til dannelsen av Romerriket (27 f.Kr.–476 e.Kr.).
Mange historikere ser på krigen som kulminasjonen av en lang rekke politiske omstillinger av den romerske institusjonen, som begynte allerede med Tiberius Gracchus, og fortsatte med Marius' militærreformer, uttrykt gjennom Sullas blodige diktatorstyre. Om disse hendelsene la grunnlaget eller ikke er vanskelig å fastslå, men det er tydelig at de gjorde det mulig for Cæsar å utnytte svakhetene som fantes i det politiske systemet i Roma. For noen historikere markerer denne borgerkrigen, og det korte diktatorstyret til Cæsar, slutten på den romerske republikk, og er ofte blitt sett på som begynnelsen på det romerske keiserriket. I dag legger imidlertid de aller fleste historikere starten på keiserriket til Augustus' regjeringstid, som tok sin fulle kraft etter slaget ved Actium i 31 f.Kr.
Referanser
rediger- ^ Kohn, G.C. (1986): Dictionary of Wars, s. 374
- ^ Dio Cassius: Roman History. Book 47: 28–42
- ^ Julius Cæsar: Commentarius De Bello Hispaniensi, 1–42.
- ^ Hornblower, S., Spawforth, A., red. (1998): The Oxford Companion to Classical Civilization, s. 219-224
Se også
rediger- Commentarii de Bello Civili, Julius Cæsars egen framstilling av borgerkrigen
Litteratur
rediger- Gruen, E.S. (1974): The Last Generation of the Roman Republic, California U.P., ISBN 0-520-20153-1, s. 449–497
- Gelzer, Mattias (1968): Caesar — Politician and Statesman, oversatt av Peter Needham, Harvard University Press, kapittel 5