Christiansborg (fort)

Christiansborg (fort), også kjent på engelsk som Osu Castle,^[1] var et dansk handelsfort på Gullkysten, i byen Accra som i dag er hovedstad i Ghana. Fortet eksisterer fremdeles og benyttes nå som museum og kontorer for Accra kommune.

Christiansborg var ett av tilsammen seks handelsfort Danmark-Norge hadde på Gullkysten midt på 1700-tallet som en del av Danmarks kolonirike. Ett av de mindre fortene het Fredensborg og er i dag en ruin som man forsøker å bevare som kulturminne. Handelsfortene var sentrale i dansk-norsk slavehandel på 1700-tallet og ble solgt til Storbritannia i 1850,^[2] nærmere femti år etter at slavehandelen ble forbudt i Danmark-Norge. Da var Storbritannia i ferd med å skaffe seg større innflytelse, og noen år seinere ble kronkolonien Gullkysten opprettet.

Christiansborg fort ble bygd i 1652 av Sverige, men ble erobret av Danmark-Norge som i 1658 opprettet sitt første handelsfort eller loge på Guineakysten, eller Kysten som var den danske betegnelsen på denne tiden. Hensikten var å drive handel med afrikanere. Fortet lå på grunn leid av lokale herskere. Viktige varer var slaver, elfenben og gull. Slike handelsfort lå på rad og rekke; det var engelske, franske, nederlandske og portugisiske ved siden av de danske. Det var sterk konkurranse mellom europeerne for å oppnå de samarbeidende afrikanernes gunst. De fleste skipene som anløp handelsfortene gikk i den såkalte trekantfarten.

Christiansborg i Accra var Danmarks-Norges hovedfort. Det lå sentralt i forhold til ashantifolkets område. De fleste danske skip som anløp Gullkysten for å kjøpe slaver ankret opp utenfor Christiansborg, slik som slaveskipet «Fredensborg» i 1767.

Bak fortet lå en dansk kirke. Det var alltid dansker stasjonert på fortet for å drive handel med afrikanerne. Noen av dem bygde seg egne hus nær fortet. Mange dansker som var stasjonert her døde av tropesykdommer og fikk sin grav på kirkegården bak fortet.

Danskene ved handelsfortene hadde anledning til å inngå midlertidige ekteskap med afrikanske kvinner. Barna fra disse ekteskapene tok gjerne tjeneste på europeiske fort, bl.a. som soldater. På Gullkysten ga lys hudfarge status. Presten Johannes Rask var prest på Christiansborg fra 1709 til 1712 og senere sogneprest i Sør-Folla. Etter hans død ble hans dagbok fra Guineakysten utgitt i 1754^[3]. Dette var den første skildringen av den dansk-norske slavehandelen.^[4]

Slaver var den viktigste varen på de europeiske handelsfortene. De ble skaffet til veie av de lokale herskere. Europeerne solgte våpen, geværer og ammunisjon, og rustet ut sine samarbeidspartnere ved kysten. Disse drev små kriger mot folk lenger inne i landet. De som ble tatt som krigsfanger kunne ende som slaver.

Gullkysten eller Ghana var ikke koloni på denne tiden. Slavehandelen var virksomhet der afrikanerne deltok som likeverdige partnere. Lokale herskere bygde seg opp økonomisk og strategisk på handelen med europeerne. En av dem var kongen for ashanti-folket. Da Danmark fra ca. 1800 forbød slavehandel på danske skip hadde samarbeidspartnerne på Gullkysten vanskelig for å akseptere dette. Da Storbritannia i 1807 forbød slavehandel,^[5] overtok de makten på Gullkysten for med makt å hindre slavehandel i fortsettelsen.

Et av de siste danske slaveskip bar navnet Kongen av Assianthe – oppkalt etter den viktige afrikanske samarbeidspartner. Da Danmark forbød slavehandel, ble skipet solgt som handelsskip til Leth i Arendal.

Det er fortsatt kulturminner i Accra som forteller om den danske virksomheten på stedet for to hundre år siden.

Da Ghana ble uavhengig i 1957, ble stedet omdøpt til «Government House» og ble sete for landets regjering.^[2]

Presidenten holder idag til i Acrra sentrum og den eldste delen av festningen er et museum som kan besøkes i helgene. Den nyere delen, som består av kontorer, benyttes idag av Accra kommune.

Referanser

^ Rawlinson, Kevin (5. november 2018). «Prince Charles says Britain's role in slave trade was an atrocity». the Guardian (på engelsk). Besøkt 6. november 2018.
^ ^a ^b «Prince Charles tours Christiansborg Castle». Besøkt 6. november 2018.
^ Rask, Johannes (1969). Ferd til og frå Guinea: 1708-1713. Oslo: Fonna forl.
^ Hansen, Thorkild (1990). Slavenes kyst. [Stabekk]: Den norske bokklubben. ISBN 8252519326.
^ «After Abolition: Britain and the Slave Trade Since 1807 | Origins: Current Events in Historical Perspective». origins.osu.edu. Besøkt 6. november 2018.

Kilder

G. Nørregaard: Vore gamle tropekolonier. Bind 8. Guldkysten. 1968.
Leif Svalesen: Fredensborgprosjektet, fra lokalhistorie til verdenshistorie. Aust-Agder-Arv 1999.

Eksterne lenker

Geografisk Tidsskrift, Bind 65 (1966): Henrik Jeppesen: Danske plantageanlæg på Guldkysten 1788-1850
Historisk Tidsskrift, Bind 10. række, 3 (1934–1936): Georg Nørregaard: Englands Køb af de danske Besiddelser i Ostindien og Afrika 1845 og 1850
Geografisk Tidsskrift, Bind 44 (1941): Sophie Petersen: I en gammel dansk Koloni
Sune Wadskjær Nielsen: I Asjantiernes vold
Slaveri hjemme og ute, om dansk-norsk slavehandel, artikkel hos Norgeshistorie.no

[1] Rawlinson, Kevin (5. november 2018). «Prince Charles says Britain's role in slave trade was an atrocity». the Guardian (på engelsk). Besøkt 6. november 2018.

[:0-2] «Prince Charles tours Christiansborg Castle». Besøkt 6. november 2018.

[TFG-3] Rask, Johannes (1969). Ferd til og frå Guinea: 1708-1713. Oslo: Fonna forl.

[THSK-4] Hansen, Thorkild (1990). Slavenes kyst. [Stabekk]: Den norske bokklubben. ISBN 8252519326.

[5] «After Abolition: Britain and the Slave Trade Since 1807 | Origins: Current Events in Historical Perspective». origins.osu.edu. Besøkt 6. november 2018.

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]