Christina av Sverige

Denne artikkelen omhandler dronning Christina av Sverige. For informasjon om prinsesse Christina, se Christina, fru Magnuson.

Christina av Sverige (også kjent som Maria Christina Alexandra og under kallenavnet Grev Donna; født 7. desember^jul./ 17. desember 1626^greg., død 9. april^jul./ 19. april 1689^greg.) var regjerende dronning av Sverige fra 1632 til 1654 og senere teaterleder og produsent i Roma.

Christina Dronning av Sverige
Født		17. desember 1626 Tre Kronor i Stockholm
Død		19. april 1689 (62 år) Roma
Beskjeftigelse		Kunstsamler, monark, kunstmaler, skribent, filosof
Embete		Svensk monark (1632–1654)
Ektefelle		Ugift
Far		Gustav II Adolf av Sverige
Mor		Maria Eleonora av Brandenburg
Søsken		Gustav Gustavson
Barn		Ingen
Nasjonalitet		Sverige
Gravlagt		Grotte Vaticane Peterskirken
Annet navn		Maria Christina Alexandra
Regjeringstid		1632–1654
Forgjenger		Gustav II Adolf
Etterfølger		Karl X Gustav
Signatur
Våpenskjold
Christina av Sverige på Commons

Hun var datter av Gustav II Adolf av Sverige og arvet tronen etter ham da han falt i slaget ved Lützen 6. november 1632.

I kraft av Norrköpings arvförening hadde kongen latt stendene fastslå at Christina var «rätta arvfurstinna och drottning» allerede i 1627 i tilfelle han ikke skulle få en sønn innenfor ekteskap. Det var viktig for Gustav Adolf å handle raskt ettersom den polske grenen av huset Vasa fortsatt hevdet sin rett til den svenske tronen.

I et brev datert 4. desember 1630 ga kongen sin betrodde rikskansler Axel Oxenstierna myndighet over Christina i tilfelle han skulle dø mens hun var barn. I det 17. århundre ble Sverige en av stormaktene i Europa, etter at landet med suksess hadde deltatt i 30-årskrigen. Gustav Adolf la i nært samarbeid med kansleren Axel Oxenstierna grunnlaget for Sverige som stormakt. Sverige ble involvert i krigen da Gustav Adolf gikk i land i Pommern i 1630. Etter kongens død i 1632 ble Oxenstierna i praksis landets regent ettersom dronning Christina var umyndig. Oxenstierna videreførte den svenske krigføringen med nye seire i de tyske områdene og angrep på Danmark i 1645.

I 1654 konverterte hun til katolisismen, og måtte derfor abdisere – det var dødsstraff for å konvertere fra 1617. Hun ble konfirmert av pave Alexander VII i 1655.

Oppvekst

Slottet Tre Kronor i Stockholm, malt av Govert Dircksz Camphuysen. Nedbrent i 1697.

Gustav Adolf fikk aldri noen sønn som kunne overta tronen. Først kom to døtre som begge ligger gravlagt i Riddarholmskyrkan i Stockholm – en navnløs prinsesse som døde i 1620, og den første prinsesse Christina som ble født i 1623 og døde året etter. Det knyttet seg derfor nytt håp til Maria Eleonoras tredje svangerskap i 1626 og slottet ble fylt av glede da hun nedkom med et barn som først ble tatt for å være en gutt han var så lodden og skrek med sterk, hes stemme.

Christina skrev i sin selvbiografi: «Dyp forlegenhet spredde seg blant kvinnene da de oppdaget at de hadde tatt feil.» Imidlertid var kongen like blid og sa: «Hun kommer til å bli dyktig, for hun har lurt oss alle!» Christina var født med seiersskjorte, dvs med en mer eller mindre intakt fosterhinne klebende til seg. Dette kan ha vært årsaken til at hun først ble tatt for å være en gutt – men uansett ble seiersskjorte regnet som et lykkelig varsel.

Gustav Adolf var nært knyttet til barnet, som på sin side så svært opp til ham, mens moren forble fjern i sin skuffelse over datterens kjønn. Før Gustaf Adolf dro ut i tredveårskrigen for å forsvare protestantismens sak, sørget han for å gjøre piken til tronarving og sikre hennes interesser i tilfelle han ikke kom tilbake. Det gjorde han da heller ikke.

Axel Oxenstierna.

Christina skal ha grått i tre dager etter farens avreise, enda hun var et barn som sjelden tok til tårene. Det er bevart brev hun skrev til ham på tysk i femårsalderen – skoletimene var dagens lyspunkt for henne. Moren hadde hentet faren hjem fra Tyskland i en kiste og stengte seg inne i sin leilighet der vinduer og vegger var dekket med svart stoff. Hun hadde tilbedt sin mann og befalte at han ikke skulle i jorden før hun skulle begraves sammen med ham. Hun forlangte at kisten skulle være åpen og hver formiddag satt hun og klappet liket uten å ense forråtnelsen. Kongen hadde falt i november 1632, men ble først gravlagt 22. juni 1634, mer enn halvannet år senere. Etter kort tid tok Maria Eleonora seg inn i gravkammeret og prøvde å krype ned til liket. Rikskansler Axel Oxenstierna måtte sette ut en vaktpost for å hindre gjentagelser.

Datteren, som av utseende lignet sin far, ble plutselig sentrum for morens oppmerksomhet Fra å stille seg helt likegyldig til datteren, ble Maria Eleonora plutselig sykelig opptatt av henne. Gustav Adolf hadde bestemt at datterens oppdragelse i tilfelle hans død skulle overgå til hans søster, Catharina av Pfalz, som var gift med grev Johan Kasimir, og hadde flyttet tilbake til Sverige ved tredveårskrigens utbrudd. Christina kjente paret godt; kusinen Maria Eufrosyne giftet seg senere med en av Christinas nære venner, og fetteren Karl Gustav ble hennes barndomskjæreste og senere tronarving. Men denne løsningen passet ikke dronningen, som forviste sin svigerinne fra slottet. Hun ville selv oppdra barnet. Rikskansler Oxenstierna så ingen annen utvei enn å forvise dronningen til Gripsholms slott, og det var Riksrådet som skulle avgjøre når hun fikk treffe den ni år gamle Christina.

Det fulgte nå tre gode år, hvor piken hadde sin tante Catharina og hennes familie boende på slottet, men da Catharina døde i 1639, flyttet Oxenstierna resten av familien ut. Senere i livet skrev Christina på sin selvbiografi i flere omganger. Her skrev hun at det var vondt å skilles fra sin mor, «som jeg fremdeles skal vise». Dessverre slutter selvbiografien her.

Barnepikene hadde ved en anledning mistet Christina i gulvet da hun var baby, så hun brakk et krageben og fikk brudd på et skulderblad. Hun ble skjev for livet med en skulder som var høyere enn den andre, men utviklet seg til en særdeles dyktig rytterske som også fikk timer i fekting og skyting. Tidlig viste hun en imponerende modenhet – 15. mars 1633 ble hun utropt til dronning, bare seks år gammel, og måtte som sin første offisielle handling motta den russiske utsendingen som var imponert over barnet.

Teologen Johannes Matthiae Gothus var etter kongens ønske hennes hovedlærer, og underviste henne i religion, filosofi, gresk og latin. Hun fikk også lære om svensk historie og moderne språk og hadde et helt uvanlig språkøre. Da Frankrikes ambassadør Pierre Hector Chanut kom til Stockholm i 1645, konstaterte han: «Hun snakker fransk som om hun var født i Louvre!»

Otto Sperling, som var lege for Christian IVs datter Leonora Christina, møtte Christina i Sverige vinteren 1653 og samtalte med henne på italiensk, som han behersket flytende etter å ha bodd i Italia i fire år. Han forundret seg over at hun som aldri hadde vært i Italia, snakket språket som en innfødt. Christina satte seg også inn i islam, og hun leste Les trois imposteurs, et verk som sådde tvil om all organisert religion.

Christina var en mønsterelev og rikskansler Oxenstierna skrev stolt om fjortenåringen at hun «ikke var som en kvinne», men derimot hadde «god forstand» – dette hadde hun etter sin far som hadde studert under Galileo Galilei. Oxenstierna underviste henne i politikk. Han og Gustav Adolf hadde skilt ut krongods som belønning til adel og feltherrer for å sikre seg deres lojalitet, en politikk som Christina skulle oppdage forrykket maktbalansen mellom konge og adel. Hennes oldefar Gustav Vasa hadde gått over til protestantismen og derved forøket krongodset med kirkens og klostrenes beslaglagte eiendommer, slik at kongehuset satt med ca. 30 % av jorden, de frie bøndene med noe over halvparten, og adelen med ca. 20 %. Men fordi Gustav Adolf hadde stykket ut krongodset som lønn til feltherrer og embetsmenn, eide adelen på Christinas tid nesten 75 % av jorden. I løpet av hennes ti år på tronen ble antall adelsfamilier doblet, fra 300 til 600, fordi hun ikke hadde annen måte å lønne folk for deres krigsinnsats på. Overføringene skjedde så raskt at man ikke alltid rakk å føre dem inn i jordeboken, og iblant ble samme jordstykket gitt bort to ganger.

Forholdet til moren

René Descartes i samtale med Sveriges dronning Christina. Utsnitt av maleri utført av Pierre Louis Dumesnil.

Maria Eleonora skrev jevnlig klagebrev til datteren om at hun og hennes tyske hoff ønsket seg vekk fra eksilet på Gripsholms slott. Christina svarte taktfullt; Riksrådet ville ikke la enkedronningen flytte derfra. Hun bad da om lov til å forlate Sverige. Christina inviterte sin mor til Stockholm og forsøkte å overtale henne til å bli i landet; men i 1640 flyktet enkedronningen sammen med sin hoffdame Anna Sofia von Bülow til Danmark med en dansk båt, og ble vel mottatt av Christian IV uten at det fikk den kravstore Maria Eleonora til å like Danmark noe bedre. Hun ville hjem til Brandenburg, men kurfyrsten der forlangte i så fall økonomisk kompensasjon fra Sverige, mens det svenske Riksrådet tvert om ville inndra apanasjen og konfiskere eiendommene hennes. Til slutt fikk Christina forhandlet seg til et visst underhold for sin mor, og supplerte dette med midler fra sin egen kasse.

Portrett av dronning Christina malt av den nederlandske maleren David Beck. Beck var virksom i Sverige i årene 1647–1651.

I 1648 kom moren tilbake til Sverige. Christina kjøpte da det nylig oppførte slottet Makalös til henne. Det lå like ved det kongelige slottet Tre Kronor. Makalös var kolossalt dyrt, men Christina betalte da heller ikke. I stedet leverte hun slottet tilbake i 1652. Moren døde i 1655, året etter at Christina hadde abdisert.

Besøk av Descartes

Christinas gode venn, ambassadør Pierre Hector Chanut, korresponderte med filosofen René Descartes og formidlet hans tanker til henne. Christina ble så interessert at også hun begynte å brevveksle med Descartes og snart inviterte hun ham til Sverige. Hun advarte ham mot den svenske vinterkulden og foreslo at han skulle komme på våren eller sommeren. I stedet ankom han 4. oktober 1649 og i de følgende månedene ble det klart at kulden plaget ham sterkt. Han bodde hos Pierre Hector Chanut. Descartes stilte opp i slottsbiblioteket klokken 5 om morgenen for å diskutere filosofi med henne og bibliotekaren Johan Freinsheim. Lokalet var iskaldt og i februar 1650 ble Descartes syk og døde ti dager senere. Christina sørget og var plaget av skyldfølelse over hans død.

Dronning

Christina som sekstenåring.

I sin selvbiografi fra 1681 skriver Christina: «Min mening er at kvinner aldri bør regjere». Dette er oppsiktsvekkende fra en kvinne som selv styrte et land i ti år og gjorde det godt.

Riksrådet foreslo at Christina tiltrådte regjeringen da hun var seksten år, men hun bad om å få vente til hun var atten, siden hennes far hadde ventet til da. I 1644 besteg hun tronen og hennes første store oppgave ble å slutte fred med Danmark. Dette kom Sverige heldig fra; Danmark måtte avstå øyene Gotland og Øsel, mens Norge mistet Jämtland og Härjedalen.

Rikskansler Oxenstierna oppdaget snart at Christina gikk inn for en annen politikk enn han. Til fredskongressen i Tyskland i 1645 sendte han sin sønn Johan Oxenstierna nedover, med den holdning at det var i Sveriges interesse at tredveårskrigen fortsatte. Christina ønsket derimot fred, og sendte derfor sin egen forhandler Johan Adler Salvius. Han var blant de borgerlige hun sørget for å få i sin tjeneste. Like før fredsslutningen fikk hun Salvius utnevnt til riksråd, mot rikskansler Oxenstiernas vilje og til generell bestyrtelse fordi Salvius ikke var adelig; men Christina ønsket seg nettopp en motvekt til adelen.

Med sitt fredsønske fremsto hun som langt mer folkelig enn sin far; men først 24. oktober 1648 ble fredsforhandlingene i Westfalen ratifisert. Én god ting hadde krigen ført med seg: ervervelsen av store boksamlinger tatt som krigsbytte. I Christinas samling fantes flere dubletter og disse ble auksjonert bort, slik at noen faktisk havnet hos Oslo katedralskole.

Ebba Sparre, gift med Jacob De la Gardie.

Christina visste at man forventet at hun skaffet landet en tronarving. Fetteren Karl Gustav var forelsket i henne og de ble hemmelig forlovet før han i 1642 dro ut i tre års krigstjeneste i Tyskland. Men Christina skriver i sin selvbiografi at hun hadde «en uovervinnelig motvilje mot ekteskapet»; likeledes kjente hun «en uovervinnelig motvilje for alt hva kvinner snakket om og gjorde» og det eneste de to hadde felles ser ut til å ha vært en forkjærlighet for hunder. Hun sov tre-fire timer om natten og var mest opptatt av studier; hun glemte å gre håret, kastet klærne på seg i en fart og gikk av bekvemmelighetshensyn med lavhælte herresko, enda hun var så vidt over 150 cm høy. Imidlertid ble det sagt at hun hadde sjarm, og at det rufsete håret kledde henne. Hennes beste venninne var den jevngamle Ebba Sparre som hun kalte Belle (= den vakre). Hun var vertinne ved Ebbas bryllup med Jacob De la Gardie i 1653, men ekteskapet kom bare til å vare i fem år. Ebba besøkte sin mann i Helsingør da han ble skutt ned og drept og deres tre barn døde alle som små. Ebba selv døde allerede i 1662, bare fire år etter sin mann. Christina holdt kontakten med henne i brev og gav alltid uttrykk for stor kjærlighet til venninnen.

26. februar 1649 offentliggjorde Christina at hun ikke ønsket å gifte seg overhodet, men ville ha fetteren Karl Gustav som sin tronarving. Adelen gikk imot forslaget, mens de andre stendene aksepterte det. «Jeg vil ikke at en mann omgås meg slik bonden omgås sin åker,» sa hun en gang.

Slottet Jacobsdal, det nåværende Ulriksdal.

I oktober 1650 kunne så Christina krones som dronning. Hun dro ut til slottet Jacobsdal, nå kjent som Ulriksdal, og steg inn i en kroningsvogn trukket med svart, gullbrodert fløyel og trukket av seks hvite hester. Triumftoget til Storkyrkan i Stockholm kjørte gjennom tre æresporter og var så langt at da de første nådde frem, hadde ikke de siste forlatt Jacobsdal. De fire stendene – adel, geistlighet, borgere og bønder – var invitert til middag på slottet. Torgets fontener sprutet vin, og det ble budt på spiddstekt okse og fyrverkeri. Festdeltakerne var utkledd i fantastiske drakter som til karneval. På Norrmalmstorg var det bygd en stor triumfbue med tre hvelv etter modell av den romerske Konstantinbuen, men av tre og papir, slik at den snart ble rasert av vær og vind.

Dronning Christina til hest, maleri av Sébastien Bourdon fra 1653. Maleriet var en gave fra Filip IV av Spania og henger nå i Museo del Prado.

Under et kostymeball Helligtrekongersdag 1653 stiftet dronning Christina Amaranterordenen.

Religion

Christina var hele sitt liv svært tolerant mot andres religiøse overbevisning. Hennes lærer Johannes Matthiae sto for en mildere holdning enn lutheranere ellers. I 1644 foreslo han en ny kirkeordning, men ble nedstemt fordi den ble tolket som kalvinisme. Christina som da var blitt dronning, forsvarte Matthiae stikk i strid med kansler Oxenstiernas råd, men tre år senere måtte forslaget trekkes tilbake.

I 1647 ønsket geistligheten å innføre Konkordieboken, som definerte korrekt lutheranisme og kjetteri, slik at fri teologisk tenkning ikke lenger ville være mulig. Matthiae satte seg sterkt imot og fikk igjen støtte av Christina. Konkordieboken ble ikke innført.

Da Ludvig XIV trakk tilbake ediktet i Nantes fra 1598, slik at franske protestanter igjen kunne forfølges, skrev hun et indignert brev, datert 2. februar 1686 rettet til den franske ambassadøren. Solkongen tok ikke dette nådig opp, men Christina ville ikke gi seg.

I Roma fikk hun pave Klemens X til å forby skikken med å jage jøder gjennom gatene under karnevalet. 15. august 1686 undertegnet hun en erklæring om at Romas jøder sto under hennes beskyttelse og undertegnet la Regina – dronningen.

Som ung dronning hadde hun selv vært i en presset situasjon, mens hun regjerte et protestantisk land og skjulte at hun personlig var katolikk. I august 1651 ba hun Riksrådet om å få abdisere, men ga etter for deres bønner om å fortsette som dronning. Hun hadde ført lange samtaler med Antonio Macedo, tolken for Portugals ambassadør. Han var jesuitt og i august 1651 tok han med seg et hemmelig brev fra Christina til jesuittgeneralen i Roma. Som svar på brevet dro to jesuitter på hemmelig oppdrag til Sverige våren 1652, under falske navn og forkledd som adelsmenn. Christina hadde flere samtaler med dem hvor hun blant annet ønsket å vite mer om katolisismens forhold til fornuft og fri vilje. For en kvinne som følte motvilje mot ekteskapet, måtte også katolisismen virke tiltrekkende med sin jomfrudyrkelse og forherligelse av sølibatet.

Alt dette måtte hun holde skjult for omgivelsene og det tok slik på henne at hun ble syk. I februar 1652 kom den franske legen Pierre Bourdelot til Sverige. I motsetning til datidens leger ellers hadde han ingen tro på årelating, men beordret rikelig søvn, varme bad og sunne måltider som en motvekt mot det asketiske livet Christina hittil hadde ført. Hun var bare 25 år og burde glede seg over livet. Skuespill hadde alltid interessert henne, særlig Pierre Corneille med sin vekt på heroiske idealer. Bourdelot fikk kunstnere til å komme til det svenske hoffet, som i økende grad ble et kultursentrum.

Abdikasjon

I 1654 abdiserte Christina fra sølvtronen, som fremdeles er den svenske monarkens formelle sete i Stockholm slott.

6. juni 1654 sa Christina fra seg den svenske tronen i Rikssalen i Uppsala slott. Hun bar kroningskappen, rikseplet, septeret og kronen, som deretter ble tatt av henne, gjenstand for gjenstand; men Per Brahe som skulle ta av henne kronen, rørte seg ikke, så den måtte hun ta av selv. Bare iført en enkel hvit taftkjole holdt hun avskjedstalen med sviktende stemme, takket alle og overlot makten til sin fetter. Per Brahe mente at hun «stod så skjønn som en engel». Dokumentet hvor hun frasa seg tronen, stemplet med 306 segl, ligger i dag i Vatikanets arkiver.

Økonomisk var Christina sikret gjennom inntekter fra blant annet Norrköping, Öland, Gotland og gods i Pommern. Hun forlot Sverige sommeren 1654, skiftet til mannsklær ved den danske grensen og red som mann gjennom Danmark. Forholdet mellom de to landene var ennå så spent at en tidligere svensk dronning neppe kunne reist trygt i Danmark.

I august ankom hun Antwerpen som dengang lå under Spania. Det ble holdt fester til hennes ære; dit kom også ambassadør Chanut og tidligere stattholder i Norge, Hannibal Sehested.

24. desember 1654 konverterte hun til den katolske tro i erkehertug Leopolds kapell i Brussel. Dette torde hun likevel ikke gå ut med offentlig i tilfelle det svenske Riksrådet da ville avslå å betale underhold til henne. I tillegg forberedte Sverige krig mot Pommern, slik at hennes inntekter derfra ble sterkt redusert. Paven og kong Filip IV av Spania kunne heller ikke gå åpent ut med støtte til henne, siden hun offisielt ennå ikke var katolikk. I stedet fikk hun ordnet med et stort lån slik at hun kom seg sørover med et følge bestående av 255 personer og 247 hester. Hertugen av Tyrol ble på det nærmeste ruinert av besøket.

Pavens utsending, bibliotekaren Lucas Holstenius, møtte henne i Innsbruck. Han var selv konvertitt. 3. november 1655 konverterte Christina offentlig i Innsbrucks slottskirke og skrev om avgjørelsen til pave Alexander VII og sin fetter, Karl X Gustav. Nå var det ingen vei tilbake.

Roma

Christina ble feiret i Palazzo Barberini 28. februar 1656 med en opera av Marco Marazzoli.

Ferden sørover gjennom Italia var nøye planlagt av Vatikanet og en strålende triumf. I Pesaro ble Christina kjent med de to brødrene Santinelli, som sjarmerte henne slik med sine dikt og danseferdigheter at hun tok dem i sin tjeneste. 20. desember kom hun frem til Vatikanet; det siste stykket i en bærestol tegnet av Bernini. Hun fikk sin egen fløy i Vatikanet, Vindenes tårn, og da paven oppdaget inskripsjonen som symboliserte nordenvinden, Omne malum ab Aquilone (= alt ondt kommer nordfra), sørget han for at den straks ble malt over.

23. desember fulgte inntoget i selve Roma, på hesterygg gjennom Porta Flaminia som i dag heter Porta del Popolo på Piazza del Popolo. Bernini hadde smykket porten med Christinas våpen (et kornaks for Wasa-slekten) under pave Alexanders (seks fjell med en stjerne over). Også i dag kan man lese inskripsjonen Felici Faustoq Ingressui Anno Dom MDCLV (= for et lykkelig og velsignet inntog i året 1655). Christina møtte Bernini noen dager senere, og de to ble gode venner. Hun besøkte ham ofte i hans atelier, og da han lå for døden, ville han at hun skulle be for ham, fordi hun førte et språk som Gud ville forstå.

I Peterskirken knelte hun foran alteret, og første juledag mottok hun sakramentet av paven selv. Til hans ære tok hun tilleggsnavnene Alexandra Maria – Alexandra både etter paven og etter sin store helt, Aleksander den store. Om Christina viste paven respekt i hans embete, hadde hun ikke like stor respekt for ham som privatperson. Dette skal hun engang ha kommentert til en av hans tjenere. Pavens sommerresidens var dengang Quirinal-palasset, som lå på Monte Cavallo (= hesteberget). Hun skal da ha sagt at Monte Cavallo heller burde hett Monte degli Assisi (= Eselberget), for i de 30 årene hun da hadde bodd i Roma, hadde hun aldri møtt en pave med menneskevett.

Palazzo Farnese i Roma.

Christina bosatte seg i Palazzo Farnese som tilhørte hertugen av Parma, like overfor St. Birgittas kirke, en annen svensk kvinne som hadde gjort Roma til sitt hjem. Hun åpnet et akademi der 24. januar 1656, kalt «Arcadia», hvor deltakerne dyrket musikk, teater, litteratur og språk. Hver onsdag kunne besøkende fra de høyere klasser beundre palassets kunstgjenstander.

Men den avtalte apanasjen fra Sverige kom ikke; Christina levde på lån og gaver. Tjenerne brukte dørene som brensel, og brødrene Santinelli og enda et stabsmedlem, Gian Rinaldo Monaldeschi, solgte ut av palassets kunstgjenstander. Hærverket ble forklart med at tjenerne ikke hadde fått lønn. Samtidig var Christinas oppførsel en kilde til forargelse. Hun var en ung kvinne på 29, og omgikkes unge menn helt fritt, noe som vakte anstøt.

En av dem var kardinal Decio Azzolino (1623–89), som hadde vært sekretær for ambassadøren i Spania, og satt med ansvaret for Vatikanets korrespondanse med europeiske hoff. De stod hverandre så nært at paven bad ham forkorte besøkene hos Christina; men deres vennskap varte livet ut.

I et brev til Azzolino skriver Christina på fransk at hun aldri ville krenke Gud eller gi Azzolino grunn til å føle seg støtt, men at dette «hindrer meg ikke i å elske Dem til døden, og siden fromheten fritar Dem fra å være min elsker, så fritar jeg Dem fra å være min tjener, for jeg vil leve og dø som Deres slave». Han var mer forbeholden i sine svar. Christina skrev mange brev til Azzolino når hun var på reise; av disse er ca. femti bevart. De ble skrevet i en kode som friherre Carl Bildt, Norges og Sveriges ambassadør i Roma rundt århundreskiftet, klarte å knekke.

Iblant gikk det voldsomt for seg mellom de to. En gang hadde Christina og Azzolino avtalt å møtes i Villa Medici ved Monte Pincio, men kardinalen dukket ikke opp. Christina stakk da over til Engelsborg og fyrte av en av kanonene. Fremdeles kan man se merket i bronseporten foran Villa Medici der kulen traff.

Til kretsen rundt Christina hørte også Francesco Negri, en fransiskaner fra Ravenna som regnes som Nordkapps første turist. Negri skrev åtte brev om sin vandring gjennom Skandinavia helt opp til «Capo Nord» i 1664; det ene er adressert til rikskansler Ove Bjelke på Austråt, der Negri hadde vært gjest i noen dager. Hun knyttet også til seg komponistene Alessandro Scarlatti og Arcangelo Corelli; sistnevnte dediserte sitt første verk, Sonata da chiesa opus 1, til Christina.

Svensken Lars Skytte var også fransiskaner og ble under navnet pater Laurentius Christinas skriftefar gjennom åtte år. Også han var elev av Johannes Matthiae, og hans onkel hadde vært Gustav Adolfs lærer. Som diplomat i Portugal hadde han konvertert og bad om å bli overflyttet til Roma da han hørte at Christina skulle dit. Hun var imidlertid mer tiltrukket av den spanske presten Miguel Molinos, som hadde hatt inkvisisjonen etter seg på grunn av sin lære, som var inspirert av mystikeren Teresa av Avila. Det var henne Christinas venn Bernini hadde avbildet i statuen Den hellige Teresa, som står i kirken Santa Maria della Vittoria i Roma.

Drapet på Monaldeschi

Spania satt med herredømmet over Milano, Sicilia og kongedømmet Napoli. Den franske politikeren Mazarin, som selv var italiener, hadde forsøkt å befri Napoli for det spanske styret de hadde gjort opprør mot; men en ekspedisjon i 1654, der også Christinas hoffmann Monaldeschi deltok, hadde mislykkes.

Mazarin vurderte nå om Christina kunne være et passende dronningemne for Napoli. Befolkningen ville ikke ha en italiensk fyrste på tronen; de foretrakk en fransk prins. Sommeren 1656 seilte Christina til Marseille og dro derfra til Paris for å diskutere saken; offisielt het det seg at hun skulle ordne opp i avtalen med Karl X om sitt økonomiske underhold.

22. september 1656 var avtalen mellom henne og Ludvig XIV klar. Han skulle anbefale henne som dronning for napolitanerne og garantere beskyttelse mot spansk aggresjon. Dagen etter reiste hun til Pesaro og slo seg ned der i påvente av sakens videre utvikling. Som dronning av Napoli ville hun bli økonomisk uavhengig av Sverige og dessuten mekle frem fred mellom Spania og Frankrike.

Men Mazarin la saken på is. På dette tidspunkt hadde han fremforhandlet en fredsavtale med Spania på annet vis og styrket den med en avtale om ekteskap mellom Ludvig 14. og hans spanske kusine, Maria Theresia – de ble gift i 1660. Men Christina var ukjent med dette og sendte først Monaldeschi, deretter Francesco Santinelli for å minne Mazarin på deres avtale. Sommeren 1657 tok hun selv turen til Frankrike, offisielt for å besøke pavebyen Avignon. I oktober inviterte Ludvig 14. henne til å bo på slottet Fontainebleau. Her lot hun Monaldeschi drepe 10. november 1657.

Interiør fra Fontainebleau.

Hun har selv skrevet en redegjørelse for dette, som ble spredt rundt i Europa. Hun hadde gjennom to måneder hatt mistanke til Monaldeschi og beslaglagt hans korrespondanse. Av den fremgikk det at han hadde forrådt hennes interesser og attpåtil lagt skylden på en fraværende hoffmann. Hun tok opp saken med Monaldeschi, som hevdet at forræderi burde straffes med døden. Hun satt med bevisene og mente at han nå hadde avsagt dødsdom over seg selv. Pateren Le Bel, som oppholdt seg på slottet, skulle ta imot hans skriftemål i Galerie des Cerfs (= hjortegalleriet).

Le Bel var sjokkert da han forstod hva som foregikk. De tre mennene i salen utenom Monaldeschi og ham selv, skulle henrette Monaldeschi som ble jagd rundt i rommet i flere timer før de fikk inn et dødelig stikk. Han hadde på seg en brynje som fremdeles er utstilt i en glassmonter utenfor salen. Le Bel, som hadde tigget på sine knær om at de måtte skåne mannen, fikk beskjed om å sørge for at han ble gravlagt inne i kirken, og Christina, som virket helt uberørt på Le Bel, betalte klosteret for å holde sjelemesser for den døde. Hun «beklaget at hun hadde vært nødt til å gjennomføre denne henrettelsen. Men, sa hun, rettferdigheten har skjedd fyllest for hans forbrytelse og forræderi. Hun bad Gud tilgi ham,» skriver Le Bel.

Drapet på Monaldeschi gav gjenlyd i samtiden. Mazarin rådet Christina til å legge skylden på Santinelli og gi ham avskjed, men hun insisterte på at hun alene stod ansvarlig. Hun hadde skrevet til Ludvig 14. om saken, og to uker senere avla han henne et vennskapsbesøk i Fontainebleau uten at saken ble nevnt mellom dem. I Roma var folk annerledes opprørte. Monaldeschi hadde vært en italiensk adelsmann, drept av en utenlandsk barbarkvinne med Santinelli som bøddel. Brevene som beviste hans skyld, er borte; Christina overlot dem til Le Bel på drapsdagen, og han bekreftet at de fantes.

Christina fortalte aldri hva som stod i brevene. Kanskje hadde Monaldeschi røpet Napoli-planene for Spania – men hvorfor skulle han det, når han selv hadde vært en av lederne under opprøret i Napoli? Kanskje Mazarin var den som fikk ham til å informere spanjolene, slik at planen med Christina ikke lenger kunne realiseres, uten at Mazarin var den som fikk skylden for dette.

Filosofen Gottfried Wilhelm Leibniz mente Christina hadde juridisk rett til å la Monaldeschi henrette, fordi hun som suveren dronning rådet over sine undergivne. Ut fra sin tids tankegang måtte hun som dronning også presisere hva som var rett og galt, og Christina hadde sterk pliktfølelse. Hennes oppfatning av seg selv om suveren dronning varte livet ut. Venninnen Angela Maddalena Voglia ble sendt i kloster av paven for å få henne ut av et litt for nært forhold til en kardinal ved Sacro Collegio. Angela klarte å flykte fra klosteret og søkte tilflukt hos Christina, men ble der overfalt og voldtatt av en abbed. Christina var forståelig nok opprørt over at noe slikt var hendt under hennes tak, og ville ha abbeden dømt og henrettet, men han klarte å flykte.

Tilbake i Roma

Riario-palasset, nå villa Corsini.

15. mai 1658 ankom Christina for andre gang Roma, men denne gang var det ikke i triumf. Hun hadde satt over styr sin popularitet da hun dømte Monaldeschi til døden. Alexander VII holdt seg i sin sommerresidens og ville ikke ha flere besøk av denne kvinnen han omtalte som en barbar. For å bli kvitt henne, hadde det franske hoffet lånt henne 80 000 écu og stilt Palazzo Rospigliosi, som tilhørte Mazarin, til hennes disposisjon. Dette ligger i nærheten av Quirinal-palasset, og paven var lettet da Christina i juli 1659 flyttet til Trastevere for å bo i villa Corsini, som dengang ble kalt Riario-palasset – tegnet av Bramante og hjemmet til familien Sforza fra slutten av 1500-tallet. Det var kardinal Azzolino som underskrev leiekontrakten, slik at leietakerens navn ikke ble avslørt før etterpå, og skaffet henne nye tjenere til erstatning for Francesco Santinelli, som hadde vært Monaldeschis bøddel og attpåtil bestjålet Christina i årevis.

Riario-palasset ble hennes hjem livet ut. Hun dekorerte veggene med malerier, hovedsakelig fra renessansen; ingen kunstsamling i Roma kunne måle seg med hennes. Her fantes også portretter av hennes venner Azzolino og Bernini, ambassadør Chanut og legen Bourdelot, venninnen Ebba Sparre og Descartes. Azzolino sørget for at Christina ble forsonet med paven, og at denne bevilget henne en pensjon.

Gjensyn med Sverige

I april 1660 fikk Christina vite at Karl X var død i februar. Sønnen hans, Karl XI, var bare fem år. Utpå sommeren reiste hun til Sverige og bekjentgjorde der at hun hadde overlatt tronen til sin fetter og hans arving, så hvis Karl XI skulle dø, ville hun overta tronen igjen. Som katolikk kunne hun ikke det, og geistligheten nektet henne å holde katolsk messe der hun losjerte. Etter noen uker i Stockholm slo hun seg ned i Norrköping, som var hennes område. Der fikk hun høre at Mazarin var død, og at Ludvig 14. ville bli enevoldskonge.

På tilbaketuren til Roma tilbrakte hun et år i Hamburg for å ordne sine finanser. Hun overlot sine inntekter til bankmannen Diego Texeira – hans egentlige, jødiske navn var Abraham – mot at han sendte henne et månedlig beløp og dekket hennes gjeld i Antwerpen. Hun både besøkte Texeira-familien og inviterte dem hjem til seg, noe som var uvanlig overfor jøder.

Sommeren 1662 ankom hun Roma for tredje gang. Nå fulgte noen bekymringsløse år, men i 1666 måtte Christina igjen dra til Hamburg for å sikre sin økonomi. I Sverige var hun uønsket, men dro likevel dit våren 1667, bare for å måtte returnere med uforrettet sak. Dette ble hennes siste besøk i hjemlandet.

I Hamburg fikk hun vite at Alexander VII var død. Den nye paven, som tok navnet Clemens IX, hadde vært fast gjest i Christinas palass. I sin glede over valget stelte hun i stand storslått bankett i sitt losji i Krayenkampfstrasse overfor Michaeliskirken i Hamburg, med illuminasjon (600 små fakler rundt et enormt emblem med pavens nøkler og tiara) og vin i fontenen utenfor. Imidlertid hadde hun glemt at dette var protestantisk område, og da hun skulle legge seg, begynte folk utenfor å hive stein. Christina holdt seg rolig og lot dørene barrikadere, men da noen prøvde å slå inn hovedporten, gav hun vaktene ordre om å åpne ild. Åtte døde lå igjen utenfor, noen kanskje trampet ned og ikke skutt, men nå kom omsider byens kommandant til unnsetning. Christina følte seg krenket, og gav ordre til at alle skip fra Hamburg som lå i havn i hennes len, skulle tas i arrest som hevn. Ingen skip lå inne da, men for svenske styresmakter ble det pinlig, og hun måtte trekke ordren tilbake. Familien Texeira måtte betale for hærverket.

Hjem til Roma

Tor di Nona-teateret lå på Tiberens venstre bred, overfor Engelsborg. Maleri fra 1823.

22. november 1668 var dagen for Christinas fjerde og siste inntog i Roma. Som første gang red hun denne gang gjennom Porta del Popolo i triumf. Clemens IX besøkte henne ofte; de delte interessen for skuespill, og Christina etablerte Romas første offentlige teater i et tidligere fengsel, Tor di Nona, som nå tilhørte en munkeorden. Da paven mot slutten av 1669 fikk slag, var hun blant de få han ønsket å se ved sykesengen. 9. desember døde han, og den nye paven, Clemens X, bekymret seg for teaterets innflytelse på moralen. Verre ble det under Innocens XI, som omgjorde Christinas teater til kornkammer, enda han tidligere ofte hadde vært gjest i hennes losje sammen med de andre kardinalene. Han forbød også kvinner å opptre med sang eller skuespill, og å gå med nedringede kjoler. Christina syntes dette var noe tøv, og i hennes palass ble det fremdeles oppført skuespill med kvinner på scenen. Innocens XI sendte henne et brev om at hennes pensjon på 12 000 scudi var inndradd, slik at pengene kunne brukes til krigen mot tyrkerne som også var en hjertesak for Christina. Nyheten gjorde henne likevel rasende, men hun svarte: «Det eneste jeg beklager, er at man ikke har kunnet berøve meg 100 000 écu i måneden, for det ville vært en støtte til keiseren verdig en pave.»

I sin kjeller hadde hun et laboratorium, der hun og Azzolino eksperimenterte med alkymi. Hun skrev også – essays om sine helter Aleksander den store og Julius Cæsar i tillegg til en selvbiografi.

Sykdom og død

Christinas sarkofag i pavekrypten i Vatikanet.

I februar 1689 ble den 62-årige Christina alvorlig syk og mottok den siste olje. Hun kom seg imidlertid, og det hørtes lovsanger i kirkene. Trolig led hun av diabetes og gallestein, som hun forsøkte å lindre ved å unngå krydder i maten og vin. Men i midten av april fikk Christina lungebetennelse og høy feber. På sitt dødsleie sendte hun bud til paven om han kunne tilgi hennes fornærmelser, og det kunne han. Azzolino vek ikke fra sengen før Christina var død.

Selv ønsket hun en enkel begravelse og å begraves med den enkle innskriften «D.O.M. Christina levde i 63 år», men Alexander VIII lot henne i stedet ligge fire dager på lit de parade i Riario-palasset. Fra kirken Santa Maria in Valicella gikk så begravelsesprosesjonen til Peterskirken. Christina var balsamert og dekket av hvit brokade, en sølvmaske, forgylt krone og septer. Hun ble lagt i en tredobbel kiste, først en av sypress, en av bly og så en av trevirke. Hennes innvoller lå i en høy urne, som sammen med kisten ble plassert i kirkekrypten blant pavene. Hun er den ene av bare to kvinner som er gravlagt i Peterskirken. Kisten stod etterhvert nedstøvet og langt på vei glemt i et hjørne, før den på 1900-tallet ble flyttet til en ny marmorsarkofag med en ny og lengre innskrift etter initiativ fra pavelig kammerherre Christopher Tostrup Paus.

Monument over Christina i Peterskirken, Roma.

I 1702 reiste pave Clemens XI over henne et monument som står til høyre for kirkens inngang. Hun hadde oppført Azzolino som sin enearving for at han skulle ordne opp i gjelden hun etterlot seg. Imidlertid var han for syk og utslitt til å gå i begravelsen hennes og døde alt i juni samme år. Hans nevø, Pompeo Azzolino, var hans enearving, og han solgte raskt unna Christinas eiendeler. Hennes bibliotek ble kjøpt av Alexander VIII til Vatikan-biblioteket, mens de fleste maleriene havnet i Frankrike. Tre hundre malerier talte Christinas samling, og størsteparten stammet fra hennes fars plyndring av Praha i 1648. For Sverige var det i første omgang et tap at hun førte alle disse kunstskattene ut av landet; men i 1697 brant slottet i Stockholm ned, slik at bare en fløy stod igjen, så maleriene ville neppe ha eksistert i dag om de dengang hadde blitt i Sverige. Et av dem, «Venus sørger over Adonis» av Paolo Veronese, var krigsbytte fra Praha, ble solgt av Azzolinos nevø og endte til sist i Stockholms Nationalmuseum.

Var hun tvekjønnet?

Rykter har gått om at Christina skulle være født som hermafroditt. I 1943 ble hennes kiste åpnet da sarkofagene i krypten ble flyttet. Man fant sølvmasken, kronen og septeret, mens brokaden langt på vei var borte. I desember 1965 ble kisten åpnet igjen. Det dreide seg om en enkel, nærmest råtten kiste påheftet en blyplate med inskripsjon. Sølvmasken, kronen og septeret var imidlertid på plass, og skjelettet ble målt og undersøkt. Det fremkom ingenting annet enn typisk kvinnelige kjennetegn. Dr Carl-Herman Hjortsjö leste obduksjonsrapporten skrevet et døgn etter Christinas død. Denne nevner ingenting om anomalier ved hennes kjønnsdeler, og ryktene har neppe hatt annet grunnlag enn at Christina av bekvemmelighetsgrunner trivdes i herresko, hadde dyp stemme og ikke var det minste interessert i å gifte seg.

Fort Christina i Den nye verden

Kopien av «Kalmar Nyckel» i Chesapeake Bay, Maryland, i 2008.

3 km fra stedet der Christina River munner ut i Delaware River, lå den først svenske bosetningen i Amerika. Den ble reist i 1638, kalt Fort Christina etter dronningen og lå ca. 1,5 km øst for sentrum i dagens Wilmington. Fort Christina var den første permanente europeiske bosetningen i Delaware Valley. De svenske skipene «Kalmar Nyckel» og «Fågel Grip» dro innover i landet med Peter Minuit som kaptein. Han valgte stedet der Christina River flyter sammen med South River, da dette ville være et naturlig stopp for indianerne som kom i kano fra innlandet for å selge pels og skinn. Imidlertid gjorde nederlenderne krav på området siden Henry Hudsons reise i 1609, så dette ble starten på en konflikt mellom nederlendere og svensker som varte i sytten år, til Peter Stuyvesant tok kontroll over Fort Christina og området rundt. I mangel av svenske kolonister hadde myndighetene lokket over folk fra Finland som praktiserte svedjebruk og langt på vei hadde utpint hjemlandets jord. Finnene introduserte tømmerkoien i området. Det står i dag et minnesmerke på stedet der Minuit steg i land, og en kopi av «Kalmar Nyckel» har Wilmington som sin hjemmehavn.

Eksterne lenker

• (en) Christina of Sweden – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Christina of Sweden – galleri av bilder, video eller lyd på Commons