De internasjonale brigadene
De internasjonale brigadene (spansk: las Brigadas Internacionales) var militære enheter bestående av utenlandske mannskaper som støttet den andre spanske republikkens militære styrker under den spanske borgerkrigen mellom 1936 og 1939. Den var utgjort av mennesker fra land som ikke var innblandet i krigen. Man regner med at cirka 32 000 mennesker fra 53 land var med i brigadene. En stor del av soldatene var kommunister. Det fantes også andre republikanske internasjonale avdelinger blant annet hos anarkistene (CNT). Rundt 350 nordmenn var med i de internasjonale brigadene, hovedsakelig tilknyttet det skandinaviske kompaniet i Thälmann-bataljonen.
- Utfyllende artikkel: Den spanske borgerkrig
Brigadene ble opprettet av Komintern på et møte i Paris, men det var allerede da en rekke utlendinger i Spania som ønsket å kjempe på republikkens side.
Den viktigste rekrutteringssentralen var i Paris, hvor arbeidet ble koordinert av ledelsene i de franske og italienske kommunistpartiene. En av nøkkelpersonene i arbeidet var blant andre Josip Broz, som på dette tidspunktet oppholdt seg i Paris. Den militære treningen og erfaringen blant disse mannskapene var svært varierende, mange kom rett fra kroppsarbeid eller arbeidsledighet hjemme. Mange av dem som vervet seg var også flyktninger fra andre høyre-orienterte autoritære stater, som Miklós Horthys Ungarn, Jerngarden i Romania og Kongeriket Jugoslavia. Først ved årsskiftet 1936/37 kom det frivillige fra Nord-Amerika.
Særlig innledningsvis ble behandlingen av de som ble rekruttert som soldater noe tilfeldig. Etter hvert ble de transportert til Alicante med båt fra Marseille, eller over Pyreneene. I Alicante fikk de internasjonale soldatene en viss grunnleggende militær trening, politisk opplæring og ble utstyrt med enkle, tilfeldige uniformseffekter og sportsutstyr. Rundt 30 av kommandantene var fra Den røde hær, men kamuflert som frivillige og med dekknavn.[1]Totalt kan det til enhver tid ha vært rundt 800 sovjetiske militært personell til stede, til sammen, krigen sett under ett, rundt 2 150, hvorav rundt 600 ikke-stridende, blant annet som tolker. I alt ble 189 sovjetiske statsborger meldt drept eller savnet.
Mangelen på militære ferdigheter, spenninger i forhold til de spanske avdelingene på den republikanske siden, hvor spanerne opplevde dem som inntrengere, og vekslende disiplin og kampmoral, førte til uro innen brigadene. Videre ble de internasjonale brigadene rammet av en paranoia for utenlandske spioner, forsterket av den generelle frykten som Moskvaprosessene skapte blant de sovjetiske lederne. Særlig etter den mislykkede republikanske offensiven mot landsbyen Brunete i juli 1937, var kampmoralen i de berørte styrkene svært dårlig, de ble omfattende straffeaksjoner og henrettelser av offiserer og menige, og mange soldater, hvor seks måneders kontraktene hadde løpt ut, ikke fikk reise hjem.[2]
Kampene, den militære ledelsen og oppfatningen om at propagandaen var viktigere enn menneskelivene, var katastrofal for kampmoralen innen de internasjonale brigadene, og det måtte tys til sterke maktmidler for å holde disse under kontroll og slå ned tilløpene til mytteri. Blant annet ble det opprettet en egen «konsentrasjonsleir», hvor rundt 4 000 mann ble sendt i tre måneder fra 1. august. Både Modesto og general Walter utplasserte maskingeværposisjoner bak fronten med ordre om å skyte enhver som trakk seg tilbake, uansett begrunnelse. Spenningene mellom de spanske og de internasjonale soldatene økte, hvor spanierne så de internasjonale soldatene som fremmedlegemer, kunne ikke fordra å stå under kommando av utlendinger som ikke snakket deres språk. Samtidig følte de internasjonale soldatene at de bare kunne ofres da de alltid ble satt til de farligste oppgavene.
Desillusjonerte soldater fra de internasjonale brigadene, herunder skandinaver ble holdt fengslet i såkalte «omskoleringsleire» blant annet i Albacete, Murcia, Valencia og Barcelona, hvor de satt innesperret i konsentrasjonsleirlignende tilstander på ubestemt tid, passene ble fratatt dem da de vervet seg, og disse skal ha blitt sent til Moskva for bruk for NKVD-agenter på oppdrag. Mange ble henrettet, også for bagatellmessigse forseelser. Samlet gjorde disse forholdene at mange opplevet at de var fanget i en felle, som gjorde at noen til og med deserterte over til nasjonalistene eller påførte seg selv alvorlige skader under kamp.[3]
I september 1938 ble de til slutt trukket ut, og 9 934 hadde falt, 7 686 var savnet, og 37 541 var blitt såret.[4] Fortsatt i januar 1939 fant de internasjonale kommisjonene som overvåket tilbaketrekkingen rundt 400 internasjonale soldater fengslet av sine egne i Barcelona og andre steder, til dels på svært tvilsomt grunnlag.[4]
Det er fortsatt svært usikre tall på deltakelsen for hvert land, men denne er den mest nøyaktige[5][6]:
| Område | Antall |
|---|---|
| Frankrike | 8 962 |
| Polen | 3 113 |
| Italia | 3 002 |
| USA | 2 341 |
| Tyskland | 2 217 |
| Balkanområdet | 2 095 |
| Storbritannia | 1 843 |
| Belgia | 1 722 |
| Tsjekkoslovakia | 1 066 |
| Baltikum | 892 |
| Østerrike | 872 |
| Nederland | 628 |
| Danmark | 550 |
| Ungarn | 528 |
| Canada | 512 |
| Sverige | Ca 500 |
| Sveits | 408 |
| Norge | 220-250 |
| Portugal | 134 |
| Andre land | 1 122 |
| Totalt | ca 32 000 |
Litteratur
rediger- Antony Beevor: Kampen om Spania, ISBN 978-82-02-30152-1
Referanser
rediger- ^ Beevor side 230
- ^ Beevor side 378-379
- ^ Beevor side 404-406
- ^ a b Antony Beevor: Kampen om Spania, ISBN 978-82-02-30152-1, side 473
- ^ Beevor side 579
- ^ Tallene for den skandinaviske deltakelsen er fra Lindqvist, Herman: Historien om Spania, Historien om Spania, Schibsted forlag 1991, side 376-377, ISBN 978-82-516-3624-7
Eksterne lenker
rediger- «Lied der Einheitsfront», Ernst Busch
- Den spanske borgerkrig - de frivillige, fra arbeiderbevegelsens arkiv