De ti stadiers skole
De ti stadiers skole (kinesisk: 地論宗, pinyin: Dìlùn Zōng, koreansk: Jiron jong 지론종, japansk: Jiron shū チロンシュウ, vietnamesisk: Địa luận tông) var en av de tidligste av de såkalte «tretten skoler» (十三宗) i kinesisk buddhisme. Den ble også kjent som «de 10 stadiers filosofer» (地論家) og «de 10 stadiers doktrines linje» (地論學派).
«De ti stadiers skole» var en Yogāchāra-skole sentrert omkring forestillingen om en «lagerhus-bevissthet» (Ālaya Vijñana).
Retningen oppstod under dynastiet Suí (隋, 581–618), og baserte sine læresetninger på Vasubandhus kommentar til Daśabhūmika sūtra.
Kommentaren ble oversatt til kinesisk av Bodhiruchi og Ratnamati; de ble imidlertid uenige om tolkningen av kommentaren, og slik oppstod det to retninger innenfor «de ti stadiers skole».
Den nordlige greinen
redigerSkolens nordlige grein ble grunnlagt av Dàochŏng (道宠) fra det nordlige Wei (北魏), som var elev av Bodhiruchi. Denne skolen hevdet at «lagerhus-bevisstheten» (Ālaya Vijñana) ikke var absolutt virkelig, men var gjenstand for forandring. Dessuten benektet denne greinen at Buddha-naturen var «iboende» i hvert enkelt menneske; den hevdet at den bare ble oppnådd under opplysning.
Denne nordlige greinen utviklet seg etterhvert til Fă Xiāng (法相) greinen av Kinesisk Yogāchāra.
Dàochŏng (道宠, koreansk: Dochong 도총, japansk: Dōchū ドウチュウ, vietnamesisk: Đạo sủng) ble buddhistmunk i regjeringstiden til dronning Wu, da Vasubandhus kommentar ble oversatt, og regnes som den fremste eleven til Bodhiruchi.[1]
| # | Kinesisk | Koreansk | Japansk | Vietnamesisk |
|---|---|---|---|---|
| Elever av Dàochŏng | ||||
| 1 | Sēngxiū (僧休)[2] | Seunghyu 승휴 | Sōkyū ソウキュウ | Tăng hưu |
| 2 | Fǎjì (法繼) | Pŏpkye 법계 | Hōkei ホウケイ | Pháp kế |
| 3 | Dànlǐ (誕禮)[3] | Tannye 탄례 | Tanrai タンライ | Đản lễ |
| 4 | Laoyi (牢宜)[4][5] | Noeŭi 뇌의 | Rōgi ロウギ | Lao nghi |
| 5 | Rúguǒ (儒果)[6] | Yugwa 유과 | Juka ジュカ | Nho quả |
Den sørlige greinen
redigerRatnamani kom fra Sentral-Asia til Kina i året 508 e.Kr. og bosatte seg i Loyang. Han samarbeidet med Bodhiruchi i oversettelsen, og var muligens også den som bragte manuskriptet til Daśabhūmivyākhyāna til Kina.
Kontroversen mellom Ratnamani og Bodhiruchi, kan ha vært Ratnamanis tendens til å lese teksten i henhold til tathāgatagarbha idéer.
Tathāgatagarbha-læren, representert av Uttara-Tantra, Shurangama sūtra, Opplysningens sūtra, Ashvagoshas Vekkelsen av mahāyāna-troen, sammen med en rekke avhandlinger av Asanga og andre indiske forfattere, utviklet seg aldri til å bli en separat skole i Kina.
Den ble absorbert av Madhyamika, Yogāchāra, Zen, det Rene Land, T’iān-t’ái og Huayan zong. Opptatt av troen og av helheten, totaliteten, snarere enn av dialektiske, logiske og strukturerte tilnærmelser til idéer, proklamerte den opplysningen hos alle vesener gjennom meditativ praksis. Buddha-naturen ble ansett som «iboende» i hvert enkelt menneske, og i motsetning til den nordlige retningen hevdet de at «lagerhus-bevisstheten» (Ālaya Vijñana) var absolutt virkelig.
Den sørlige greinen ble grunnlagt av Huì Guāng (慧光), også fra det nordlige Wei (北魏), den ledende disippel av Ratnamati. Den ble senere absorbert av Huayan zong.
Referanser
rediger- ^ Taishō Shinshū Daizōkyō, bind 50, tekst nr 2060 (續高僧傳), 482b16
- ^ Taishō Shinshū Daizōkyō, bind 50, tekst nr 2060 (續高僧傳), 434a29
- ^ Taishō Shinshū Daizōkyō, bind 50, tekst nr 2060 (續高僧傳), 482c17
- ^ Taishō Shinshū Daizōkyō, bind 50, tekst nr 2060 (續高僧傳), 482c17
- ^ Taishō Shinshū Daizōkyō, bind 39, tekst nr 1786 (金光明經文句記), 123a7
- ^ Taishō Shinshū Daizōkyō, bind 50, tekst nr 2060 (續高僧傳), 482c17