Den indonesiske nasjonalrevolusjonen

Den indonesiske nasjonalrevolusjonen, den indonesiske uavhengighetskrigen (indonesisk: Revolusi Nasional Indonesia; nederlandsk: Indonesische onafhankelijkheidsoorlog eller Politionele acties – Politihandlingene) eller den nederlandsk-indonesiske krig (Nederlands-Indonesische Oorlogen) var en væpnet konflikt og diplomatisk kamp mellom Indonesia og Nederland, samt en indre sosial revolusjon i Indonesia. Revolusjonen fant sted mellom Indonesias uavhengighetserklæring 17. august 1945 etter landet hadde vært okkupert av Japan under den andre verdenskrigen, og Nederlands anerkjennelse av Indonesia 27. desember 1949.

Revolusi Nasional Indonesia
Dette bilde av Bung Tomo i Surabaya i 1945 representerer selve revolusjonens ånd for mange indonesiere. Kartet under viser Indonesia i desember 1949, med Republikken Indonesia i rødt.
Dato 17. august 1945-27. desember 1949 Sted Indonesia Resultat Indonesisk uavhengighet fra Nederland.
Stridende parter
Indonesia	Nederland Storbritannia Britisk India Japanske soldater
Kommandanter og ledere
Suharto Sudirman Bung Tomo Mohammed Hatta	Simon Hendrik Spoor Hubertus van Mook Sir Philip Christison Robert Mansergh
Styrker
Minst 120 000 inkludert irregulære	20-150 000 nederlendere 30 000 briter og indere
Tap
45 000 til 100 000 indonesiske opprørere og sivile drept. Over sju millioner flyktninger på Java og Sumatra.	Over 4000 nederlandske soldater 980 indere og briter Over 1000 japanere

Nasjonalrevolusjonen i Indonesia var en av de største revolusjonene i det tjuende århundre. Kampen varte i fire år og inkluderte spredte men blodige voldelige sammenstøt, indre politiske og kommunale omveltninger og to store internasjonale, hovedsakelig britisk-indiske, diplomatiske intervensjoner. Både kommunistiske og muhammedanske grupper kjempet mot republikanerne i revolusjonens sluttfase. Den største enkelte militæraksjonen under krigen var slaget om Surabaya, hvor britisk-indiske og nederlandske styrker erobret Indonesias nest største by fra de indonesiske revolusjonære i slutten av 1945 som en del av nederlendernes kontrarevolusjon i 1945-6. Den harde indonesiske motstanden i slaget førte til at det ble et nasjonalt motstandssymbol. De nederlandske styrkene i Indonesia var ikke sterke nok til å beseire de uerfarne med besluttsomme indonesierne, men var likevel sterke nok til å motstå at de ble kastet ut. De nederlandske styrkene kunne kontrollere byene i det republikanske hovedområdet på Java og Sumatra, men de klarte ikke å kontrollere landsbyene på landsbygda. Derfor skaffet de indonesiske republikanerne seg uavhengigheten like mye gjennom internasjonalt diplomati som de gjorde gjennom den besluttsomme væpnete konflikten på Java og andre øyer, og den nederlandske økonomien ble uttømt.

Revolusjonen ødela koloniadministrasjonen i Indonesia som var kjent som Nederlandsk Østindia, som hadde blitt styrt fra den andre siden av Jorda. Etter de indonesisk-nederlandske forhandlingene i Haag i 1949 mellom den indonesiske republikken, Nederland og de nederlandskkontrollerte indonesiske føderalstatene ble Indonesias suverenitet formelt overført til en ny, føderal stat, Republikken Indonesias forente stater, som inkluderte hele det tidligere Nederlandsk Østindia med unntak av Nederlandsk Ny-Guinea, som forble nederlandsk til 1962 og først ble indonesisk i 1963. I 1950 ble den føderale republikken oppløst og samlet til Republikken Indonesia.

Revolusjonen førte også til betydelige forandringer i de sosiale forholdene mellom indonesiske folkegrupper, og førte til at mange av de lokale rajaene mistet deler av makta si. På den andre sida førte revolusjonen ikke til at den økonomiske eller politiske situasjonen til flertallet av befolkningen ble forbedret, selv om et par indonesiere nå fikk spille en større rolle i økonomien. Håpene om demokrati og frihet ble sluknet av de følgende autoritære indonesiske herskerne, Sukarno og Suharto.

Javanesiske revolusjonære i 1946 væpnet med bambusspyd og et par japanske rifler.

Indonesia blir formelt anerkjent under forhandlinger i Haag.