Den libanesiske borgerkrigen

Den libanesiske borgerkrigen
Dato	1975–1990
Sted	Libanon
Resultat	Nederlag for LNM og PLO, fredsavtale mellom øvrige fraksjoner. Store sivile tap i Libanon og kollaps i den libanesiske økonomien. Israelsk okkupasjon av sikkerhetssone i Sør-Libanon (1985–2000) og syrisk okkupasjon av øvrige deler av landet (til 2005).
	Stridende parter

Den libanesiske borgerkrigen var en rekke interne væpnede konflikter, med tydelig regional og internasjonal innblanding og utspilte seg i Libanon med varierende intensitet i perioden 1975–1990. Borgerkrigen resulterte i omkring 150 000 drepte og én million fordrevne.^[1]

Det var en krig mellom ulike grupperinger og politiske partier i landet som inngikk allianser med hverandre, og med utenlandske støttetropper. Mens krigen pågikk ble alliansene endret i et raskt tempo og i uforutsigbare retninger. De nasjonale partene bestod av sjiittiske, palestinske, maronittiske, sunnittiske og drusiske grupper. Mellom gruppene fantes det også uenighet, og mot slutten av krigen hadde nesten alle parter vært alliert med hverandre og gradvis forrådt hverandre. De utenlandske partene var i første rekke Syria, Israel, Iran, Irak og USA.

Konflikten ble forverret av demografiske forandringer, palestinske flyktningstrømmer mellom 1948 og 1970, strid mellom de kristne og muslimene, Israel-Libanon-konflikten, samt at Syria og PLO blandet seg inn.

Det er flere kandidater til når uroen i Libanon gikk over til full borgerkrig: Voldelige sammenstøt mellom hæren og libanesiske og palestinske militser i Saida i mars eller falangistenes massakre på 27 palestinske busspassasjerer i april. ^[2]

Selv om enkelte palestinske militser var involvert fra starten, forsøkte Yasir Arafat og Fatah i utgangspunktet å holde seg utenfor konflikten. Deres kamp var mot Israel, og de hadde utkastelsen fra Jordan nært i minne. Etter flere angrep fra falangistene mot palestinske flyktningeleire under Fatahs kontroll, så de seg allikevel nødt til å gå med i striden til støtte for Den libanesiske nasjonalbevegelsen (LNM). For maronittene ble det dermed lettere å vinkle konflikten som en nasjonal konflikt, libanesere mot palestinere.^[2]

Syria ga i begynnelsen støtte til den libanesiste venstrealliansen og palestinerne, men gikk snart inn for å nøytralisere Fatah. Syria ville ikke risikere for sterke bånd mellom Israel og de kristne i Libanon, og trappet opp støtten til maronittene i konkurranse med dem. I juni 1976 rykket 6000 syriske soldater inn i Libanon, med støtte fra Sovjetunionen og med Israels, USAs og Frankrikes stilltiende aksept. Styrken ble gjennom en våpenhvile samme år, forhandlet fram av Den arabiske liga, omdefinert til en fredsstyrke.^[2]

Den libanesiske forsvaret (LAF) var handlingslammet, og gikk i oppløsning. Verken palestinerne eller syrerne ønsket en institusjon som kunne true deres posisjon.^[2]

Ved krigens utbrudd kunne partene grupperes i en kristen høyreallianse og en muslimsk venstreallianse. Deretter ble det med tiden en krig hvor alle kjempet mot alle; en krig på alle fronter. Borgerkrigen var særdeles blodig og vekket oppmerksomhet globalt gjennom flere gisseldramaer, massakrer og mord på høytstående politikere. På 1980-tallet var situasjonen spesielt blodig og prekær, da store deler av Beirut ble lagt i ruiner.

Flere krigsforbrytelser og terroristaksjoner ble utført under krigen, blant dem Tel el Zaatar-massakren i august 1976, hvor falangistene ifølge et anslag drepte 1500 gutter og menn,^[2] Massakren i Damur i 1976, da PLO drepte 500 ubevæpnede kristne innbyggere i kystbyen Damur, samt massakrene i Sabra og Shatila i 1982, hvor kristne militser massakrerte 800 ubevæpnede palestinske flyktninger.

Krigen førte også til at Libanon mistet sin reelle selvstendighet.

Da Taifavtalen trådte i kraft i 1990 holdt Israel fast på en sikkerhetssone i det sørlige Libanon, noe de mente var nødvendig for å forsvare det nordlige Israel. Den israelske armeen trakk seg omsider tilbake i 2000. Syria, som tidligere hadde kontrollert resten av landet, trakk seg ikke ut før i 2005, da de ble tvunget ut etter press skapt av libanesiske protester og mektig diplomatisk innblanding fra USA og FN i kjølvannet av drapet på Rafik Hariri.

Se også

Referanser

^ (no) «Den libanesiske borgerkrigen» i Store norske leksikon
^ ^a ^b ^c ^d ^e Strømmen, Wegger (2005). I kamp for fred. Oslo: Gazette bok. s. 54-62. ISBN 8291149208.

[1] (no) «Den libanesiske borgerkrigen» i Store norske leksikon

[Strømmen-2] Strømmen, Wegger (2005). I kamp for fred. Oslo: Gazette bok. s. 54-62. ISBN 8291149208.

[1]

[2]