Den store linesaken

Den store linesaken var en konflikt om hvilke fiskeredskaper som skulle være tillatt i Nordland. Stridighetene startet på begynnelsen av 1600-tallet og varte i rundt 200 år. Lofotfisket hadde siden uminnelige tider foregått med juksa, det vil si snøre med krok. Andre og mer effektive redskaper som line, med hundre eller tusenvis av kroker på et langt tau, hadde vært i bruk av fiskere i andre land, og på slutten av 1500-tallet ble dette tatt i bruk i Finnmark. Fiskerallmuen i Nordland avviste kategorisk dette nye redskapet. Liner var kostbart utstyr som bare mer velbemidlede kunne skaffe seg. Samtidig med kontroversen om liner foregikk en konflikt om bruk av torskegarn, og disse uenighetene grep på mange måter inn i hverandre.

Linekroker hengt opp på stativ. Hver av krokene henger på et snøre, festet til et tau som kan være flere hundre meter eller noen kilometer langt. Dette fangstredskapet fra 1500-tallet er fremdeles i bruk mange steder i verden.

Embetsmennene, spesielt lensherrene og senere amtmennene i Nordland, tok fiskerallmuens side og nedla forbud mot linefiske. Senere ble forbudet erstattet med begrensninger for bruken. Både forbudet og begrensningene viste seg vanskelig å håndheve. Konfliktene ute på havet og i fiskeværene, med ufred og bannskap, var imidlertid problemer som embetsmennene tok alvorlig. Samtidig var det embetsmenn på lavere nivå som støttet linefiskernes sak. Disse embetsmennene drev ofte selv med linefiske.

Senere kom restriksjoner på både garn- og linefiske. Det var særlig Joachim de Knagenhielm som gikk inn for begrensninger, slik fiskerallmuen hadde ønsket det i 1772. Det var imidlertid flere fiskere og embetsmenn på lavere nivå som under lofotfisket fortsatt trosset reglene. Knagenhielm og sentrale myndigheter i København ila linefiskerne strenge straffer. Det ble satt ned en kommisjon for å utarbeide nye regler, og alle parter ble hørt. Men de nye reglene ble ikke håndhevet av Knagenhielms etterfølgere. Dette gjaldt selv om myndighetene av statistikkene for fiskefangst kunne se at utbyttet av fisket økte mye, med en delvis overgang til linefiske.

En ny lofotlov av 1816 var påvirket av tidens liberalistiske økonomiske politikk. Det skulle være lov å fiske med alle type redskaper, men til forskjellige tider av døgnet. Dessuten skulle det være et eget oppsyn.

Linene kommer

Det opprinnelige fiskeredskapet på lofotfisket og andre torskefiskerier i Nordland var juksa, eller håndsnøre som det også ble kalt. Dette bestod den gangen som nå av fiskekrok og snøre og ble betjent av en fisker. Line, som består av et tau på flere hundre meter og har mange kroker med agn, var et mye mer effektivt redskap, og dessuten ikke så slitsomt å håndtere som juksa. Fiskere fra andre land som hadde vært utenfor kysten av Nord-Norge rundt 1550-årene, hadde brukt line, men i Nordland var fiskerallmuen motstandere av redskapet. Dette til tross for at line ble tatt i bruk på Sunnmøre på 1600-tallet. I Finnmark hadde en begynt enda tidligere med line, på slutten av 1500-tallet, og utover på 1600-tallet var dette i alminnelig bruk i østlige deler av Finnmark.

Fiskernes motstand

Egning av liner i moderne tid. Med liner på mange hundre meter er dette et arbeid som kan ta mange timer. Som agn brukes typisk akkar, sild, makrell eller fiskeavfall.

Foto: Kristian Magnus Kanstad

Under juksefiske måtte én mann holde båten opp mot vinden mens de andre fisket med hvert sitt snøre. Ved bruk av line kunne utbyttet bli betydelig større. I en passe stor båt kunne 5 til 6 mann med en line med 3000–4000 kroker få større fangst enn 40 juksefiskere.

De som først tok i bruk line i Nordland, skal ha vært handelsborgere som holdt til i Torsken og Gryllefjord. Det ble sagt at «særlige folk, geistlige og verdslige, som for egen nøtte og privat fordel» hadde startet opp med linebruk.

Både line og garn var noe nordlandsfiskerne var sterke motstandere av. Årsaken var at line ble påstått å ødelegge for fiske med juksa. Dessuten var det et kostbart utstyr de færreste hadde råd til, og om disse redskapene ble brukt, ville de ødelegge for juksafisket, mente fiskerallmuen. Myndigheten hadde godtatt dette synet, dermed støttet de fiskerallmuens motstand. Andre grunner myndighetene hadde for å støtte fiskerne, var at de ønsket å unngå konflikter, som i verste fall kunne utarte til slagsmål blant fiskerne i fiskeværene. Dessuten ville ikke styresmaktene at noen skulle få problemer med å betale sine skatter og avgifter.

Motstanden var imidlertid størst på steder der mange fiskere var samlet, slik som i Øst-Lofoten. Det forekom linefiske inne i fjordene og i Vest-Lofoten uten konflikter.

Fiskernes motstand skyldes også forklaringer som at fisken ville sky områder i havet hvor det hang fanget fisk på kroker. De mente også at om linebruket ble tapt, ville fisken bli ligge på bunnen og råtne, og at dette også var noe som fikk levende fisk til å holde seg langt unna.

Restriksjoner og kontroll

I 1627 var motstanden mot linefiske blitt sterk. Da saken kom opp for lensherre Frants Kaas, så han seg nødt til å imøtekomme allmuen, og han satte dermed forbud mot bruken av liner. Saken var imidlertid ikke over med dette; den kom til å være et stridstema som varte i rundt 200 år.

I 1642 kom det en søknad fra 24 menn fra Lofoten, Vesterålen, Salten og Senja om at liner måtte forbys. Lensherre Knud Steensen hadde rådslagninger med allmuen, prester og fogder. Saken ble senere forelagt lagtinget. Lagmannen Jørgen Henrichsen fastsatte på lagtinget i Steigen den 17. juni 1643 at liner skulle avskaffes. Dette ble videre stadfestet av et kongebrev den 15. januar 1644. Et viktig argument var konfliktene rundt line, som krevde stor plass på havet. Fiskerne sa på lagtinget at linefisket avstedkommer «blodig eder, svergen og banden». Linefisket fortsatte allikevel langs kysten og under lofotfisket. I 1644 fikk Steensen en irettesettelse fra kong Christian IV fordi forbudet mot line ikke er fulgt opp.

Linefiskere hadde trosset motstanden i Vest-Lofoten og hevdet rett til å bruke liner her. Resolusjonene som var bestemt av myndighetene, var at liner ikke måtte legges ut før april, dessuten at de ikke måtte settes øst for Valbergflesene utenfor Valberg på Vestvågøy. Denne tidsbestemmelsen var fiskerne imot, de mente at de i alle fall måtte få lov å sette ut linene fra gregusmesse den 12. mars. Amtmann Hans Hagerup de Gyldenpalm støttet uansett fiskerne som ville ha begrensinger, og holdt fast på resolusjonene han hadde satt. I mars 1764 forsøkte sorenskriver Thomas Winstrup i Lofoten og Vesterålen å gjennomføre en havdeling i Øst-Lofoten for forskjellige redskapstyper, men dette hjalp lite. Garn og line skulle være forbudt utenfor Brettesnes, men oppsitteren der, skipper Henrik Klæbo, trosset forbudet og drev likevel med liner. I tillegg forsynte han fiskere som leide rorbu hos ham med linebruk.

I denne tiden var det også blitt vanlig å sette garn i Raftsundet. Selv om dette ble forbudt, fortsatte allikevel garnfisket. I denne saken måtte amtmannen fire, slik at bare en politiforanstaltning ble satt ned for å regulere dette. En del mektige borgere, skippere og fiskere var engasjert i lofotfiske med garn; disse hadde et møte i Bergen i 1764 der de forfattet et brev til kongen om at torskegarn måtte tillates fra midten av februar. For de sentrale myndighetene i København var dette en komplisert sak som de ikke hadde kompetanse til å avgjøre, dessuten hadde de hatt som praksis å la regionale myndigheter ordne opp i redskapsbruk i fiskeriene. De kunne derfor ikke annet enn å be partene komme til enighet. Sentrale myndigheter var uansett fra dette tidspunktet koblet inn i saken, noe som fikk betydning for videre utvikling.

Konfliktene om garn og line fortsatte, og frontene stod steilere da antallet fiskere med nye redskaper vokste. Amtmann Peter Holm, som tok over embetet etter Hagerup, fulgte opp med foranstaltninger som hans forgjengere hadde innført, uten at disse ble respektert. I Bodø mente sognepresten Nicolai Christian Friis at fiskeren ville lide om «nogle faa Familier i Landet kunde ved et slikt Garnfisker berige sig de faa aar Fiskeriet var ved magt».

Amtmennene hadde grunn til å frykte ufreden som kunne oppstå når mange fiskere samlet seg på små havstykker. Skreien kom ikke til Raftsundet under Lofotsesongen 1766. Dermed prøvde garnfiskerne seg på andre steder, hvor det kom til konflikter både med line- og juksefiskere. I Vågan var det tusen fiskebåter dette året, og det ble rapporter om store «bataljer» med allmuen.

Amtmann Knagenhielm innskjerper reguleringer

Amtmannen Joachim de Knagenhielm utarbeidet strenge reguleringer av linefisket, men disse kom til å vise seg svært vanskelige å håndheve.

Sentrale myndigheter grep inn etter at det var kommet klager på at fisken ble dårlig foredlet. Den nye amtmannen, Joachim de Knagenhielm, fikk beskjed fra København om at nye foranstaltninger måtte tas. Et nytt og omfattende regelverk for regulering av fiskeredskaper på lofotfisket ble lagt frem av Knagenhielm i 1772. De sentrale myndigheter godkjente disse, men var betenkt over noen av de merkelige og strenge bestemmelsene. Tross alt måtte de stole på at amtmannen hadde størst sakkyndighet i saken. Det nye regelverket forbød garnfiske generelt, men linefiske ble tillatt vest for Valbergflesene, etter 12. mars. Bare agn av fisk ble tillatt brukt, ikke akkar eller sild. I tillegg ble det innført en ordning med oppsynsmenn, samt at den som ga opplysninger om ulovlig fiske, kunne forvente seg belønning.

Linefiskerne var sterkt uenig med de nye reglene. At det gamle forbudet mot å bruke akkar og sild som agn ble videreført, vakte særlig forargelse. På dette punktet måtte amtmannen gå tilbake, og de som overtrådte forbudet, fikk straffereduksjon. Motstanden mot bestemmelsene vokste, og under lofotfisket i 1774 ble liner brukt ulovlig i farvannene i Øst-Lofoten. Fogden som skulle følge opp bestemmelsen, greide ikke å håndheve forbudet, det ble vanskelig å få ansatt oppsynsmenn, og lensmennene ville heller slutte enn å håndheve bestemmelsene.

Vanlige fiskere hadde fått hard medfart av linefiskerne og hadde klaget til amtmannen. I tillegg hadde væreieren i Vågan, som var eier av rorbuene der fiskerne bodde, truet med at fiskere som ikke brukte line, skulle kastes ut fra rorbuene. Knagenhielm rapporterte dette til Rentekammeret i København, den sentrale myndigheten som tok seg av slike saker. Det ble deretter sendt en kongelig befaling til sorenskriverne i Salten og Vesterålen om å dømme linefiskere som brøt loven. Den 28. mars 1776 ble lensmannen i Vågan, som hadde ledet an for linefiskerne, dømt til ett års straffearbeid. Hele 20 skippere, værmenn (en som bodde i et fiskevær) og husverter ble dømt til å miste båt, fiskeredskaper og fangst, samt at de fikk bøter på mellom 10 og 100 riksdaler. I tillegg var det 125 fiskere som fikk mindre bøter i verdien av båt, redskap og fangst.

Overgang fra restriksjon til regulering

Kronprinsen griper inn

Højesteret i Frederik Vs tid. Dette var den høyeste rettsinstans i kongerikt Danmark-Norge.
Kunstner: Jonas Haas

Etter disse strenge dommene reiste to representanter for linefiskerne til København der de fikk audiens for arveprins Frederik. Han ble interessert i saken, men uten at det fikk noen videre konsekvenser. Dommen ble anket og kom opp for Overhoffretten, som avsa sin dom den 27. september 1780. Overhoffretten ga redusert straff for lensmannen, men ellers ble sorenskriverens dom opprettholdt. Overhoffrettens dom ble så anket inn for Højesteret i København. På ny var det i 1783 representanter for fiskerne som dro ned til København for å få lagt saken sin frem for arveprinsen. Den andre gangen var det fire fiskere som fikk audiens. For å demonstrere bruk av line for kronprinsen brukte de tråder og bøyde knappenåler som de la ut på gulvet. Denne gangen fikk møtet med kronprinsen resultater. Ved kabinettordere av 20. august 1783 ble det gitt tillatelse til bruk av liner uten begrensninger, for årene 1784 og 1785. Saken mot linefiskerne ble frafalt og straffene ettergitt.

Myndighetene ville komme allmuen i møte. For å hjelpe fattige fiskere ble det bestemt at staten skulle gi disse line. Dermed ble 18 000 angler og 670 kg hamp sendt til Bodø for å forsyne fiskerallmuen.

For å komme til en minnelig og varig ordning ble det også satt ned en kommisjon for å komme frem til regulering av fiskeredskaper på fiskefeltene på Helgeland, Lofoten og Vesterålen. Denne bestod av amtmann Knagenhielm, lagmannen, fogden i Lofoten, sorenskriverne i Helgeland og Lofoten samt tolv fiskere. Halvparten av fiskerne representerte linefiskerne og den andre halvparten juksafiskerne. Det ble gjort et grundig arbeid der sakkyndige kom med anbefalinger og allmuens råd ble hørt. I tillegg ble det tilstrebet konsensusbeslutninger med de tolv fiskerne.

Kommisjonens arbeid førte til en forordning av 1. februar 1786. Her ble det bestemt at liner ble tillatt fra Anklakken i Lurøy til Røst etter 4. mars. Garn ble tillatt i Raftsundet fra 26. februar og i Vesterålen fra 1. februar. En annen viktig bestemmelse var at det skulle opprettes fiskeoppsyn i hvert fiskevær som fiskerne selv skulle velge. Videre ble det innført bestemmelser om behandling av fisken.

Forordningen fra 1786 overtredes

Lofotfisket ved Reine skildret av kunstneren Gunnar Berg.

Det viste seg at bestemmelsene som var blitt knesatt, var umulige å følge opp. Bestemmelser om tid og sted for brukstypene var svært vanskelige å passe på. Selv med anmeldelser og straff stoppet ikke overtredelsene. Overtredelsene skjedde av oppsynsmennene selv, det samme med lensmennene. Fogden som skulle håndheve loven, ble selv rådvill, men da han henvendte seg til den nye amtmannen Christian Torberg Hegge, sa denne først at han måtte gjøre sin embetsplikt. Senere gjorde Hegge det klart for fogden at det var latterlig å håndheve en lov som var til skade for landsdelen. Årsaken var at Hegge mente at linefiske var så innbringende at restriksjonene måtte fravikes.

Søknader om lettelser av forordningen av 1786 ble sendt til København. Dette førte til en kongelig resolusjon av 1792 som tillot garnfiske i Vesterålen og Andenes, samt i Vest-Lofoten, men at tidspunktet for når dette kunne begynne, skulle bestemmes av oppsynsmennene. Fiskerne hadde så mange meninger og motstridende interesser at amtmann Hegge ga opp å få laget nye forordninger.

Dermed var forordningen av 1786 den eneste loven som regulerte lofotfisket, men som ingen fulgte og som myndighetene knapt forsøkte å håndheve. I denne situasjonen var det presten i Vågan, Eric Colban, biskop Mathias Bonsach Krogh og professor Jens Rathke, forsøkte å lage en ny lovgivning for lofotfisket, men heller ikke det førte frem. Hegge var innstilt på at en liberal næringspolitikk skulle føres; dermed ville ikke han ha noen nye forordninger med begrensninger i fisket. Amtmannen viste i 1811 til statistikk for lofotfisket som viste at utbyttet av fisket hadde økt mye etter 1792.

Lofotloven av 1816

Kart som viser inndeling av bruksområder for fiskeredskaper under lofotfisket i 1905.
Tegning: C. Bruun

Slik har den verdslige visdom bestemt:
Vi deler havet i to!
Derborte kan line ved line bli stemt,
her får du garnenes lenker spent,
som bærer din lykkes bro

Aase Kristoffersens dikt «På fiskehavet» (1929).

En ny lov i 1816 medførte en liberalisering der line og garn ble tillatt. Med denne loven ble det nødvendig med reguleringer for å unngå at redskapene vaset seg inn i hverandre, og for å forebygge konflikter mellom fiskerne. Lofothavet ble inndelt i teiger og sett for for å separere bruken av redskapene.

Lofotloven av 1816 forutsatte at fiskeredskapene under lofotfisket skulle brukes mest mulig effektivt med bruk av line og juksa om dagen, og line og garn om natten. Line og garn skulle trekkes inn om morgenen, og line brukt på dagtid skulle trekkes inn på ettermiddagen for å gi plass for garn. Loven forutsatte at garn ikke skulle brukes før lofotfisket var kommet i gang. Havet ble også delt inn i redskapsstrekninger for å unngå konflikter mellom forskjellige bruk. En annen ny ordning var oppsyn valgt av fiskerne selv. I tillegg skulle det være et overoppsyn for hvert fiskevær. Overoppsyn skulle være væreierne.

Årsaker til motstand mot liner

Da line ble tatt i bruk i Finnmark på slutten av 1500-tallet, var det bergenske utliggerborgere (kjøpmenn) som hadde tatt initiativet. Disse hadde på denne tiden overtatt utredervirksomheten, det vil si at de ga kreditt for å utruste båtene for fiske. Utrederne hadde kapitaltilgang, de hadde kontakter i utlandet som var kjent med nye redskaper, og de hadde autoritet lokalt. Dermed kunne de tvinge gjennom linefisketk selv om fiskerne kunne ha vært skeptiske.

En annen årsak til at line slo gjennom i Finnmark, var at havområdene det ble fisket på var større. Et annet forhold var at handelsborgerne fikk eiendomsrett til fiskefangsten fra noen av linsettingene.

Linefiske ble oppfattet som et altfor kostbart redskap for allmuen i Nordland, fordi fisket var sesongbetont. Et redskap som kostet mye og skulle være i bruk bare noen måneder i året, hadde ikke vanlige fiskerbønder råd til. Der line kom i bruk andre steder i Norge, var muligheten for torskefiske året rundt til stede, og dermed kunne det oppnås større utnytting av den investerte kapital.

Historikerne har diskutert hva som var direkte og indirekte årsaker til redskapkonflikten. Blant annet har historikeren Ragnhild Høgsæt avvist at de nye redskapene virkelig var så kostbare, men påpekt at redskaper som står i vannet over lengre tid, som line og garn, er mer utsatt for tap enn juksa. Dermed blir det kostnader over tid å holde seg med disse. En annen sak Høgsæt trekker frem, er konfliktene som kunne oppstå med disse plasskrevende brukene på avgrensede havstykker. Om redskapene vaset seg inn i hverandre, ble det utfordrende for ordensmakten å gripe inn for å holde ro og orden. Det kunne dermed også forekomme banning, og dette ble sett på som et religiøst problem, som myndighetene måtte gjøre sitt til å unngå.

Historikeren Øystein Bottolfsen har sett på hvordan myndighetene fikk en vanskelig oppgave med å regulere linefisket. Deres første reaksjon var forbud, så innskrenking og til slutt regulering. Konfliktene stod om de havområdene der mange fiskere var samlet. Myndighetene forsøkte å skille mellom hjemmefiske der en kunne fiske med alle redskaper, og fiskeværene der restriksjonene gjaldt, men dette ble for uklart. Det som var hjemmefiske for noen, var fiskeværshav for andre. Dessuten gikk utviklingen raskere enn hva myndighetene kunne holde tritt med. Enda et forhold var at bygdeskipperne var en ressursrik samfunnsgruppe som det ikke var lett å holde tilbake.

Litteratur

• Hutchinson, Alna og Elstad, Åsa (2015). Nielssen, Alf Ragnar, red. Nordlands historie. 2 1600–1900: I amtmandens dager. Vigmostad & Bjørke. ISBN 978-82-450-1831-8. 
• Kiil, Alf (1977). «Litt om Lofotfisket i eldre tid». I Thorsvik, Eivind. Ut mot hav. Nordland fylkes fiskarlag. ISBN 8290030800. 
• Solhaug, Trygve (1976). De norske fiskeriers historie 1815–1880. I. Universitetsforlaget. ISBN 82-00-05018-1.