Samnitterkrigene

Samnitterkrigene
Samnitterkrigene
	Mons Gaurus; Caudine Forks – Lautulae – Bovianum; Camerinum - Sentinum - Aquilonia

Samnitterkrigene
Konflikt: Romernes konsolidering av Italia
Dato	1.: 344 til 341 f.Kr. ; 2.: 326 til 304 f.Kr. ; 3.: 298 til 290 f.Kr.
Sted	Sentral-Italia
Resultat	Romersk kontroll over Den italienske halvøy fra Po-elven til byene i Magna Graecia
	Stridende parter
Den romerske republikk	Samnittene

Samnitterkrigene var tre kriger mellom den tidlige romerske republikk og stammene i Samnium. De største motstanderne mot romernes hegemoni på Den italienske halvøyen var samnittene, barske og krigerske fjellfolk som holdt til i Appenninene, sørøst for Latium. Stridighetene mellom disse krigerske folkene er kjent som første, andre og tredje samnitterkrig. Krigene foregikk over en periode på et halvt århundre, og dets slagmarker inkluderte nesten alle statene i Italia. Krigene endte med romersk dominans over samnitterne.

Den første samnitterkrig (344 - 341 f.Kr.)

De sabelliske fjellboerne i Appenninene hadde i århundrer forsøkt å trenge inn på slettene mellom fjellene og Middelhavet, men toskanerne og latinerne hadde holdt dem i sjakk. Ekspansjonen endret derfor retning fra Latium til Campania der de utviklet en levemåte mer sivilisert enn hos de krigerste folkene i fjellområdene. De mektigste av disse fjellfolkene, samnittene, begynte på 300-tallet å se seg om etter nye områder og ønsket å bruke de store slettene i Campania som beite for husdyrene sine. Disse områdene var allerede beiteland for folket i Campania, og de halvsiviliserte, krigerske fjellfolkene ble sett på som en alvorlig trussel mot Campania-befolkningens levesett. De vendte seg derfor mot Roma for å få hjelp. Romerne stilte opp og sendte utsendinger til fjellene for å forhandle med samnittene. Sendebudene ble imidlertid brutalt behandlet, og Roma erklærte krig mot samnittene som svar. Den første samnitterkrig var et faktum.

Den første samnitterkrigen ble kort, preget av romersk dominans i felten og av et mytteri blant soldatene som kom på kant med diktatoren Marcus Valerius Corvus. Etter legendene skal han ha knust en gallisk goliat i et håndgemeng i sine yngre dager. Krigen varte i to år og endte i 341 f.Kr. med romersk triumf og at samnittene ble villige til å inngå fred.

Freden ble kortvarig på grunn av opprøret til latinerne, Romas allierte, som ikke var tilfreds med å være så avhengige av den dominerende byen Roma. Som svar forlot romerne Campania, og gikk en annen trussel i møte; de hadde tvunget latinerne inn i samnitterkrigen uten å rådføre seg med dem på forhånd.

Til tross for at krigen var kort resulterte den, for Romas del, i overtakelsen av det rike Campania-området med hovedsetet Capua. Campanianerne allierte seg trolig med romerne, da de kjempet mot samnitterne om kontrollen over Capua, for å dra nytte av romernes styrke i konflikten. Hvis dette er korrekt var det trolig det første av en rekke tilfeller der Roma gikk til krig etter at en svakere stat hadde bedt om militær assistanse i en væpnet konflikt. Etter at krigen var vunnet hadde romerne en tendens til å absorbere sin svakere allierte. Campania ble uansett solid knyttet til Roma, og trolig fikk området også romersk borgerskap, vel å merke uten rett til å stemme i Roma (civitas sine suffragio). Campania ble en solid bidragsyter til Romas styrke og arbeidskraft.

Den andre (eller den store) samnitterkrig (326 - 304 f.Kr.)

I 327 f.Kr. brøt krigshandlingene ut igjen mellom samnittene i fjellene og befolkningen på Campanias sletter. Samnittene anla en garnison i Napoli – en by som på denne tiden var befolket av grekere. Igjen tilkalte slettefolket Romas assistanse, og Roma gikk nok en gang til krig mot samnittene.

Året etter – 326 f.Kr. – gikk romerne samnittene i møte midt i Liris-dalen (dagens Liri). Dette ble startskuddet for den andre, store samnitterkrigen som varte i over 20 år. For romerne ble den ikke like vellykket som den første krigen. I krigens første halvdel gikk Roma på flere store nederlag, men i løpet av de neste ti årene klarte de å komme tilbake, reorganisere seg og til slutt vinne krigen.

I krigens første år var Romas hær så suksessfull at samnittene i år 321 f.Kr. ba om fred, men betingelsene de stilte var alt for strenge til at romerne kunne godta dem. Dermed fortsatte krigen. Det samme året ble de to konsulene som var ansvarlige for den romerske invasjonshæren i Samnium fanget i et fjellpass, kjent som Caudine Forks. Hæren kunne ha blitt utslettet om de ikke hadde godtatt de ydmykende betingelsene som den samnittiske seiersherren Pontius stilte. Hæren ble avvæpnet og tvunget til å «gå under åket», en form for galgelignende oppstilling av trespyd som beseirete soldater måtte gå gjennom som tegn på underkastelse. Dette var et oldtidsritual som var en svært ydmykende måte å vise at fienden var beseiret. Trespydet var i denne sammenhenhengen brukt, fordi den største ydmykelsen en romersk soldat kunne utsettes for var å miste sitt spyd. I mellomtiden måtte de to konsulene gå med på en femårsavtale som var svært lukrativ for samnittene. Senere romerske historikere har prøvd å bagatellisere denne ydmykelsen med historier om Romas motarbeidelse av avtalen og deres hevn mot samnittene.

Det ble en pause i krigen på fire år, og mens Roma ventet på at krigen skulle blusse opp igjen, forsterket hun sin militære slagkraft ved å øke rekrutteringen. I 320 og 319 vendte romerne tilbake for å ta hevn over samnittene, og beseiret dem i det som Livius kalte en av de største hendelsene i romersk historie. I 315, etter å ha frigjort gislene, gikk Roma på et stort nederlag ved Lautulae.

Frem til 314 f.Kr. så det ut som om krigslykken var på samnittenes side. Campania var på nippet til å svikte Roma. Fred ble etablert mellom Roma og noen få samnittiske byer. Utsiktene ble ikke dårligere for samnittene da etruskerne i 311 gikk inn i krigen på deres side.

Krigens gang skulle imidlertid vendes til Romas fordel. Romerne slo, i perioden 311 og 304 f.Kr., etruskerne og samnittene i flere slag. Krigen ble en kamp om hvem som skulle dominere store deler av Italia. I 308 f.Kr. ba etruskerne om fred, en fred som ble gitt dem på svært strenge vilkår. I 304 f.Kr. inngikk samnittene også en fredsavtale, på strenge, men ikke overveldende vilkår. Denne freden varte til 298 f.Kr.

Oldtidskilder beretter om at Roma til å begynne med lånte hoplitt-taktikken fra etruskerne (brukt i det 6. og 5. århundre f.Kr.), men senere adopterte de et formasjonssystem fra samnittene, trolig på grunn av den suksessen samnittene hadde hatt på den tiden. Denne formasjonen liknet et sjakkbrettmønster, der faste kvadrater med soldater var separert med tilsvarende tomme firkanter. Det var et betydelig mer fleksibelt system enn den primitive masseformasjonen og gjorde hæren vesentlig mer bevegelig i vanskelig terreng. Systemet forble brukt gjennom republikken og keiserriket.

I den samme perioden som det ble inngått fred, begynte romerne for første gang å organisere en marine. De første militærveiene ble bygd. Byggingen av (Via Appia ble startet i 312 f.Kr. og Via Valeria i 306 f.Kr.). Samtidig økte romerne utskrivningen av soldater, som kan tolkes ut fra at antallet militærtribuner økte fra 6 til 16.

I tiårene fra 334 til 295 f.Kr. grunnla romerne 13 kolonier mot samnittene og seks nye ukultiverte stammer ble innlemmet i romernes territorium. I løpet av krigens siste år utvidet romerne også sin makt i de nordlige delene av Etruria og Umbria. Suksessfulle felttog tvang flere byer i disse områdene til å bli Romas allierte.

Den tredje samnitterkrig (298 - 290 f.Kr.)

Ved slutten av det fjerde århundre mente samnittene at de hadde hatt nok fred. De ville nok en gang forsøkte å forhindre romersk dominans av Italia. Den tredje samnitterkrig var det siste, desperate forsøket samnittene gjorde for å oppnå uavhengighet. De overtalte etruskerne, umbrierne og gallerne til å bli med i krigen på sin side.

Krigshandlingene brøt ut i 298 f.Kr. på slettene nær Napoli. Romerne ble forskrekket da de så etruskerne og gallerne gå inn i krigen i nord. Roma hadde hatt fordel med at fienden i de to foregående krigene manglet koordinasjon, men nå måtte romerne møte dem alle på en gang.

Seieren over samnittene i sør lettet situasjonen en smule for Roma, men det avgjørende slaget om Italia skulle skje i 295 ved Sentinum i Umbria. Slaget ved Sentinum omfattet flere soldater enn noe annet slag i Italia til da hadde gjort. Roma lot gallerne først angripe med sine hestestridsvogner. Deretter samlet romerne seg og klarte å knuse både samnittene og gallerne. Roma viste seg sine fiender overlegen gjennom sin selvdisipling, kvaliteten på legionene og sitt militære lederskap.

Samnittene gav seg imidlertid ikke og kjempet helt til de led et knusende nederlag i 291 f.Kr. som ødela deres muligheter for fortsatt kamp. Året etter ble fredsavtaler inngått på vilkår som var relativt gunstige for samnittene, fordi de i realiteten ikke lenger representerte en trussel not Roma.

De campanske byene, som hadde invitert Roma inn i krigen, ble nå allierte med Roma med varierende grad av uavhengighet. Romerske militærkolonier ble anlagt i Campania og i de østlige delene av Samnium. Roma fikk kontroll over hele Den italienske halvøya, bortsett fra de greske byene helt sør i Italia og Po-dalen. Po-dalen var fortsatt okkupert av gallerne.

Kronologi

Den første samnitterkrig(344 -341 f.Kr.)

343 f.Kr. – Den første samnitterkrig starter.
342 f.Kr. – Slaget ved Mount Gaurus.
341 f.Kr. – Roma trekker seg fra krigen mot samnittene og går inn i latinerkrigen på samnittenes side.

Den andre (eller store) samnitterkrig (326 - 304 f.Kr.)

326 f.Kr. – Startskuddet for den andre samnitterkrig.
321 f.Kr. – Slaget ved Caudine Forks.
316 f.Kr. – Slaget ved Lautulae.
311 f.Kr. – Etruskerne blir med i krigen på samnittenes side.
310 f.Kr. – Slaget ved Lake Vadimo mellom Roma og etruskerne.
308 f.Kr. – Krigen opptrappes da umbriene, Picentini og Marsi blir med i krigen mot Roma.
306 f.Kr. – Hernici gjør opprør mot Roma (Livius ix. 42).
305 f.Kr. – Slaget ved Bovianum ender med nederlag for samnittene, og samnittene kan ikke lenger forsvare seg.
304 f.Kr. – Aequi blir slått.
304 f.Kr. – Slutten på den andre samnitterkrig. Roma oppretter flere nye kolonier og etablerer kontroll over store deler av Sentral- og Sør-Italia.

Den tredje samnitterkrig (298 - 290 f.Kr.)

298 f.Kr. – Den tredje samnitterkrig starter.
298 f.Kr. – Romerne tar de samnittske byene Taurasia, Bovianum Vetus og Aufidena.
297 f.Kr. – Konsul Fabius Maximus Rullianus beseirer samnittene nær Tifernum (Liv. 10.14).
295 f.Kr. – Slaget ved Sentinum.
294 f.Kr. – Samnittisk seier ved Luceria.
293 f.Kr. – Slaget ved Aquilonia.
291 f.Kr. – Romerne stormer den samnittiske byen Venusia.
290 f.Kr. – Slutten på den tredje samnitterkrig.

Livius er primærkilden til hele den romerske konflikten med Samnium. Selv om han beskriver krigene med entusiasme og i detalj, er det fortsatt tvil om den historiske korrektheten i hans beretninger.

Litteratur

Redegjørelse om romersk ekspansjon i pre-punisk periode (offentlig eiendom) Arkivert 14. februar 2006 hos Wayback Machine..