Det østromerske senatet
Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015) |
Det østromerske senatet var en nominell arvtager av Det romerske senatet, som ble etablert på 300-tallet av Konstantin den store. Det hadde aldri noen praktisk makt, på denne tiden hadde keiseren ren despotisk kontroll over keiserriket. Senatet mistet med årene mer og mer av sin betydning, og ved inngangen av 1300-tallet var institusjonen blitt oppløst.
Utdypende historie
redigerPå tidspunktet for den permanente deling av Romerriket i år 395, var senatorens ansvar blitt redusert til en ren kommunal rolle. Deres eneste plikt var å administrere pengebruken, eller andre offentlige arbeider. Tittelen som senator var arvelig. Men keiseren eller senatet kunne også utstede dekret om å gi noen som ikke er født som senator, et sete i senatet. Senatet var for det meste sammensatt av statsmenn og embetsmenn. Senator-familiene fra Konstantinopel hadde en tendens til å være mindre velstående, enn de i Vestromerriket (hvor størrelsen på senatet også var økt til 2 000 medlemmer på 400-tallet)
Enkelte aristokrater forsøkte å bli utnevnt til senatorer, for å unnslippe de vanskelige forholdene som ble pålagt dem av romerske keisere. Den romerske middelklassen ble ofte tvunget til å delta i lokale myndigheter for egen regning, samt å måtte kreve inn skatter og betale eventuelle underskudd fra deres egen lomme. Senatet ble ledet av byens prefekt, som også ledet all kommunikasjon med keiseren. Selv om Senatets makt var begrenset, kunne det vedta resolusjoner (Senatus Consulta) som keiseren kunne vedta og utstede i form av edikter. De kunne også foreslå keiserlig lovgivning, og fungerte fra tid til annen som et rådgivende organ. Keiseren bruke også senatet som en rettslig domstol, og rettssaker som gjaldt høyforræderi ble noen ganger henvist til senatet. Vanlige forbrytelser ble noen ganger dømt av en domstol bestående av prefekten over byen og fem senatorer valgt gjennom lodd-trekning.
I år 532 ga noen av senatorene sin støtte til Nikaopprøret mot keiseren Justinian I, som ikke likte eller stolte på det velstående Senatet. Etter 541 mistet Senatet mange av medlemmene sine på grunn av Den justinianske pesten, og under de påfølgende økonomiske problemene konfiskerte Justinian rikdommene til mange av de gjenværende senatorene. Når keiser Heraclius døde i 641, etterlot han imperiet for å bli kontrollert av to av sønnene hans: Konstantin III fra sitt første ekteskap med Eudokia samt Heraklonas Konstantin fra sitt andre ekteskap med Martina.
Men keiserinne Martina krevde mer keiser-makt for seg selv (men mest sannsynlig med tiltenkt gunst for sønnen hennes) og erklærte dette i en storslått seremoni arrangert i At Meydani i Konstantinopel hvor også flere medlemmer av senatet var til stede - sammen med flere andre høye embetsmenn og andre borgere fra Konstantinopel. Men senatet og innbyggerne var sterkt imot dette, og ønsket at sønnene til Heraclius skulle styre. Keiserinnen ble derfor tvunget til å returnere til Det store palasset i Istanbul i nederlag.
Imidlertid døde Konstantin bare fire måneder senere - noe som etterlot halvbroren Heraklonas som enehersker, og rykter om at Martina hadde myrdet ham begynte å spre seg. Like etter begynte et opprør ledet av general Valentinus, og Heraklonas blir tvunget til å akseptere sin unge nevø Konstans II, sønn av Konstantin - som med-hersker. Som en del av forhandlingene ble også Davids bror til Heraklonas kronet som med-keiser. Dette lettet imidlertid ikke misnøyen blant senatet og folket, og snart avsatte senatet Heraklonas - som deretter ble forvist til Rhodos. Konstans II ble ene-keiser under Senatets regentskap.
Senatets makt ble gradvis redusert i løpet av historien, selv om den fremdeles eksisterte inn på 1 200-tallet. I Komnenos begynte Senatet å forsvinne mer og mer til irrelevans, og en tittel som senator kunne kjøpes fra keiseren. I år 1 197 ble senatet igjen samlet - sammen med geistlige og laugsmenn i hovedstaden - for å godkjenne en spesiell skatt - kalt Alamanikon. Men senatorene nektet å betale denne nye skatten, fordi dette var i strid med normal skikk.
Keiseren ble derfor tvunget til å skattlegge provinsene, men frita selve hovedstaden. Senatets aller siste kjente handling var å velge Nikolaos Kanabos til ny keiser - som skulle stå i opposisjon til Isak II Angelos og Alexios IV Angelos under Det fjerde korstoget. Under det Palaiologiske dynasti overlevde tittelen som Senator en tid, men i løpet av 1300-tallet forsvant det gamle embetet for godt.