Det andre franske keiserdømme

	Empire Français ; Det andre franske imperiet
	Imperium
Frankrikes flagg	Frankrikes riksvåpen
	Motto; Liberté, égalité, fraternité; «Frihet, likhet, brorskap»
	Nasjonalsang; Partant pour la Syrie; «Avreise til Syria»
	Plasseringa til Det andre franske imperietDet andre franske imperiet i 1862
Hovedstad	Paris
Språk	Fransk
Religion	Katolisisme
Styreform	Konstitusjonelt monarki
	Keiser
- 1852-1870	Napoleon III
Statsminister
- 1852-1869	Ingen
- 1869-1870	Émile Ollivier
- 1870	Charles de Palikao
Lovgivende forsamling	Parlament
- Overhus	Senatet
- Underhus	Corps législatif
Historisk periode	Nyimperialismen
- 1851-kuppet	2. desember 1851
- 1852-grunnloven	14. januar 1852
- Den fransk-prøyssiske krig	19. juli 1870
- Slaget ved Sedan	1. september 1870
- Republikk erklært	4. september 1870
Valuta	Franske franc
I dag en del av	Algerie; Kambodsja; Frankrike; Gabon; India; Senegal; Vietnam

Det andre franske keiserdømme (fransk: Second Empire)) eller Det andre keiserdømme var det keiserlige bonapartistregimet til Napoleon III av Frankrike fra 1852 til 1870, mellom Den andre republikk og Den tredje republikk i Frankrike.

Artikkelen inngår i serien om Frankrikes historie

Eldre historie
Gallia Frankerne Merovingerne (410–751) Karolingerne (751–987) Huset Capet (987–1328) Huset Valois (1328–1589) Bourbon-dynastiet (1) (1589–1830)
Nyere historie
Den franske revolusjon (1789–1799) Terroren (1793–1794) 1. republikk (1792–1804) 1. keiserdømme (1804–1814) Bourbon-restaurasjonen (1814–1830) Julimonarkiet (1830–1848) 2. republikk (1848–1852) 2. keiserdømme (1852–1870) Pariskommunen (1871) 3. republikk (1870–1940) Vichy-regimet (1940–1944) 4. republikk (1946–1958) 5. republikk (1958– )

Imperiet opphørte etter Napoleon IIIs nederlag i Den fransk-prøyssiske krig. Det ble avløst av en nasjonalregjering, proklamert av Léon Gambetta, som fortsatte kampen mot Preussen.^[1]

Historie

I 1848 vedtok den franske nasjonalforsamlingen endringer i forfatningen til den andre republikk. Endringene inkluderte opprettelsen av et presidentembete, hvor det skulle velges en president hvert fjerde år. I desember samme år blir Louis Napoléon Bonaparte, Napoléon Bonapartes nevø, valgt til president. I 1851 gjennomførte han et statskupp, og ble til slutt utropt til keiser Napoleon III i desember 1852.^[2]

Napoleon III førte en aggressiv utenrikspolitikk og var involvert i en rekke kriger, blant annet Krimkrigen, den andre italienske frigjøringskrig og intervensjonen i Mexico. Han sendte også ekspedisjoner til Midtøsten og Vietnam, som la grunnlaget for deler av det franske koloniriket.^[3]

Under det andre franske keiserdømmet ble det også gjennomført store utbygginger og moderniseringer for å bidra til økonomisk vekst, blant annet investering i jernbanenettet. Paris ble også modernisert på en måte som fortsatt preger byen i dag, ved bygging av gjennomgående boulevarder, store offisielle bygninger og offentlige plasser.^[4] Napoleon III var visjonæren bak endringene, og samlet den politiske støtten som trengtes til implementering av de store planene.^[5]

Den 2. september 1870 ble Napoleon III tatt til fange av prøyssiske tropper under slaget ved Sedan. Den 4. september proklamerte Léon Gambetta opprettelsen av en nasjonalregjering i Paris, og keiserdømmet ble avskaffet.^[2]

Referanser

^ Fenby, Jonathan (2015). «Reform and Disaster». The History of Modern France. London: Simon & Schuster. s. 159. ISBN 978-1-4711-2929-2.
^ ^a ^b Greve, Tim (29. mars 2020). «Frankrikes historie (1815-1875)». Store norske leksikon. Besøkt 13. juni 2021.
^ Fenby, Jonathan (2015). «The Opportunistic Empire». The History of Modern France. London: Simon & Schuster. s. 145. ISBN 978-1-4711-2929-2.
^ Kirkland, Stephan (2013). «A New Empire». Paris Reborn - Napoleon III, Baron Haussmann, and the quest to build a modern city. New York: Picador. s. 62. ISBN 978-1-250-04268-2.
^ Kirkland, Stephane (2013). «A New Empire». Paris Reborn - Napoleon III, Baron Haussmann, and the quest to build a modern city. New York: Picador. s. 63. ISBN 978-1-250-04268-2. «The paternity of the new Paris of the Second Empire is often misattributed to Baron Haussmann. But the reality is unequivocal: The man who defined the vision for Paris and gathered the political means to implement it was none other than the emperor himself.»

[1] Fenby, Jonathan (2015). «Reform and Disaster». The History of Modern France. London: Simon & Schuster. s. 159. ISBN 978-1-4711-2929-2.

[snl.no-2] Greve, Tim (29. mars 2020). «Frankrikes historie (1815-1875)». Store norske leksikon. Besøkt 13. juni 2021.

[3] Fenby, Jonathan (2015). «The Opportunistic Empire». The History of Modern France. London: Simon & Schuster. s. 145. ISBN 978-1-4711-2929-2.

[4] Kirkland, Stephan (2013). «A New Empire». Paris Reborn - Napoleon III, Baron Haussmann, and the quest to build a modern city. New York: Picador. s. 62. ISBN 978-1-250-04268-2.

[5] Kirkland, Stephane (2013). «A New Empire». Paris Reborn - Napoleon III, Baron Haussmann, and the quest to build a modern city. New York: Picador. s. 63. ISBN 978-1-250-04268-2. «The paternity of the new Paris of the Second Empire is often misattributed to Baron Haussmann. But the reality is unequivocal: The man who defined the vision for Paris and gathered the political means to implement it was none other than the emperor himself.»

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]