Det norske korstog

Det norske korstog var et korstog i årene 1107-10, ledet av den norske kong Sigurd Jorsalfare, i kjølvannet av det første korstog. Sigurd var den første europeiske kongen som dro på korstog til Det hellige land. Ikke ett eneste slag ble tapt på korstoget. Det norske korstog minnet mye om tidligere vikingtokt, men målet, sett med kristne øyne, var langt edlere denne gang.

Det norske korstog
Konflikt: Del av korstogene (etterspill til det første korstog)
Dato 1107 – 1110 Sted Iberia, Balearene, Palestina Resultat Norsk seier i en rekke overraskelsesangrep og noe landkontroll.
Stridende parter
Kristendom: Kongedømmet Norge Kongeriket Jerusalem Republikken Venezia	Sarasenerne: Almoravidene Pirater Fatimid-kalifatet
Kommandanter og ledere
Sigurd I Jorsalfare Balduin I av Jerusalem Ordelafo Faliero	Ukjent
Styrker
Nordmenn: ~ 5 000 mann, 60 galeier	Ukjent
Tap
Ukjent	To byer utslettet i Iberia. Høye tapstall i alle slag.

Med William av Malmesburys ord: «Nordmennene forlot sin daglige kost av rå fisk, og danskene sin drukkenskap for å dra mot Jerusalem».

Reisen til Jerusalem

Fra Norge til England (1107–08)

Sigurd og mennene hans seilte fra Norge høsten 1107 med seksti skip og en anslått hær som talte 5 000 mann. Samme høst nådde de England hvor Henrik I var konge. Korsfarerne overvintret i England, og våren 1108 satte de igjen seil sørvestover.

Iberia (1108–09)

Antatt rute tatt av Sigurd I til Jerusalem/Konstantinopel (rød linje) og tilbake til Norge (grønn linje).

Korstogene

• Det første korstog
• Folkekorstoget
• Det tyske korstog i 1197
• Det norske korstog i 1107
• Korstoget i 1101
• Det annet korstog
• Det tredje korstog
• Det fjerde korstog
• Albigenserkorstoget
• Barnekorstoget
• Det femte korstog
• Det sjette korstog
• Det syvende korstog
• Gjeterkorstoget
• Det åttende korstog
• Det niende korstog
• De nordlige korstog

• Korsfarerstat

Etter flere måneder anløp de byen Santiago de Compostela («Jakobsland») i Galicia (Galizuland), hvor en lokal herre lot dem bli over vinteren. I løpet av vinteren ble det slik matmangel at herren nektet å selge nordmennene noen mat eller andre varer. Da samlet Sigurd mennene sine, angrep herrens slott og plyndret det de kunne.

På reisen støtte nordmennene på en stor piratflåte bestående av galeier som lette etter fredelige handelsskip å overfalle. Sigurd satte kurs rett for piratflåten og stormet skipene deres. Etter kort tid var piratene enten drept eller hadde flyktet, og Sigurd tok åtte skip fra dem.

Etter sammenstøtet med piratflåten anløp nordmennene et slott i det muslimske Al-Andalus kalt Castelo dos Mouros (dagens Sintra, Portugal). De hærtok slottet, og drepte alle som ikke lot seg døpe. Ferden videre gikk til Lisboa, en «halvt kristen og en halvt hedensk» by, som lå på grensen mellom det kristne og det muslimske Spania. Her vant nordmennene sin tredje seier, og ranet med seg store skatter.

Det fjerde slaget stod i byen Alkasse (antakelig Alcácer do Sal). Her drepte nordmennene så mange at det ble sagt at byen stod tom. Også her erobret de store skatter.

På Balearene (1109)

Etter å ha seiret mot nok en piratflåte på vei gjennom Gibraltarstredet (Norvasund), seilte nordmennene videre langs sarasenernes land («Serkland»), inn i Middelhavet (Griklands hafi, «Hellas' hav») og ankom Balearene. På dette tidspunktet så den kristne verden på Balearene som en frihavn for pirater og et slavesenter. De norske strandhuggene er også de første, dokumenterte angrepene på de muslimske Balearene.

På det første stedet nordmennene ankom, Formentera, møtte de en stor gruppe «blåmenn» og serkir (sarasenere) som holdt til i en hule. Slagets forløp er det best dokumenterte i hele korstoget, og muligens den største, historiske hendelsen i den lille øyas historie. Etter slaget skal nordmennene ha ranet med seg de mest kostbare skattene de noensinne hadde tatt. Deretter foretok de vellykte angrep på Ibiza og Menorca.

Det ser ut til at Sigurd lyktes i å erobre både Formentera, Ibiza og Menorca på Balearene fra emiren Mubassir ibn Sulayman al-Nassir ad-Daula, og at han bevisst unngikk å angripe den største baleariske øya, Mallorca, som i 1109 var et rikt og godt befestet sentrum i dette taifa-kongedømmet. Historier om korsfarernes suksess kan ha inspirert katalanernes og pisanernes erobring av Balearene i årene mellom 1113 og 1115

På Sicilia (1109–10)

Våren 1109 anløp flåten Sicilia (Sikileyjar) hvor de ble ønsket velkommen av den regjerende grev Roger II, som var i tenårene.

I Palestina (1110)

I august 1110 nådde korsfarerne endelig havnen i Acre (Akrsborg), eller i Jaffa, og dro til Jerusalem (Jorsala) hvor de møtte den regjerende kong Balduin I. De ble godt mottatt, og Balduin red med Sigurd til Jordanelven og tilbake til Jerusalem.

Selv om korsfarerne hadde erobret Jerusalem i 1099, forble Egypt en alvorlig trussel, for kalifatet i Kairo disponerte en skremmende stor flåte. Imidlertid hadde galeiene så stort mannskap av de jevnlig trengte nye forsyninger med drikkevann. De kristne prøvde derfor å ta kontroll over Middelhavets kystbyer for å hindre egypternes tilgang til vann. Egypterne ville da heller ikke kunne skaffe seg tømmer til skipsbygging fra Libanon og Syria. Korsfarerrikene disponerte selv ingen sterk flåte, men klarte likevel å ta makten i tolv byer rundt Middelhavet i årene 1100-24. I 11 av byene kom flåtehjelpen fra Italia (Genova, Pisa og Venezia). Den tolvte kom fra Norge, da Sigurd Jorsalfare la til kai ved Jaffa i august 1110. Da stod korsfarerne under press fra tre sider: Sultanen i Bagdad gikk mot Edessa i Tyrkia, mens egypterne angrep Jerusalem siden kong Baldoin dro nordover for å stanse sultanen. I stedet gikk Baldoin i et bakhold da han krysset Eufrat, og tapte slaget. Så måtte han snarest sørover for å komme Akko til hjelp. I rette øyeblikk ankom Sigurd med 60 skip som ble satt inn i et angrep på den libanesiske havnebyen Sidon - nå Saida - som Albert av Aachen hevdet hadde påført pilegrimer mye skade. 5. desember 1110 overga Sidon seg, etter løfte om at borgerne fikk fritt leide ut av hjembyen, med så mange eiendeler de kunne bære. Det er uriktig når sagaene hevder at Sigurds menn plyndret byen da den falt. For folk i Bagdad var tapet av Sidon en sjokkerende nyhet som resulterte i at opprørske menn avbrøt fredagsbønnen i sultan Mohammeds moské og knuste prekestolen, og fredagen etter fikk de flere med seg. Latinske og arabiske krøniker beskriver betydningen av Sidons fall; det tok tid før muslimske angrep på kristne ble gjenopptatt.

Nordmennene fikk mange kostbarheter og relikvier, blant annet splinter av det hellige kors som Kristus skal ha blitt korsfestet på. Disse ble overgitt nordmennene under forutsetning av at de ville fortsette å promotere kristendommen, og at relikviene ble tatt med til Olav den helliges grav.

Beleiringen av Sidon (1110)

Utdypende artikkel: Beleiringen av Sidon

Da Balduin skulle ta den muslimske byen Sidon (Sætt) i Syria (Sýrland), deltok Sigurd og mennene hans i beleiringen. Byen ble tatt, og vasallstaten Sidon opprettet.

Reisen tilbake til Norge

Til Konstantinopel (1110)

Etter å ha hjulpet Balduin med å innta Sidon, seilte Sigurd og mennene hans til Kypros hvor de ble en kort stund, før de satte seil mot Hellas og anløp en gresk havn som de kalte Engilsnes. Her ble de en stund, fordi Sigurd ville vente på sidevind, slik at skipsseilene ville se mer imponerende ut for bysantinerne.

Da de endelig seilte inn mot Konstantinopel (Miklagard) lå skipene så tett at det så ut som om seilene dannet ett gigantisk seil. Innbyggerne i Konstantinopel kom for å se Sigurd seile inn i byen, og keiser Alexios I åpnet byportene.

Til Norge (1110–13)

Da Sigurd planla å reise hjem, gav han alle skipene sine til den bysantiske keiseren. I bytte fikk han en rekke hester slik at han kunne dra hjem over land. Mange av Sigurds menn ble igjen for å tjene som væringer hos bysantinerne.

Sigurds hjemreise som skal ha tatt rundt tre år fra Bulgaria (Bolgaraland) gjennom Ungarn (Ungararíki), Pannonia, Schwaben (Sváva) og Bayern (Beiaraland), hvor han møtte keiser Lothar III av det tysk-romerske rike (Rómaborg). I Danmark ble han mottatt av kong Nils som forærte ham et skip slik at han kunne seile tilbake til Norge.

Eksterne lenker

• Sturlason, Snorre: Heimskringla, Snorres kongesagaer

Autoritetsdata