Wehrmacht
:For rockegruppen med samme navn, se Wehrmacht (band)
| Wehrmacht | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Stiftet | 21. mai 1935 | ||
| Land | Nazi-Tyskland | ||
| Hovedkontor | Wünsdorf | ||
| Opphørt | 8. mai 1945 | ||
| Erstatter | Reichswehr | ||
| Erstattet av | Bundeswehr | ||
|
|
| |
Det rettvinklete Balkenkreuz («bjelkekors») er en stilisert versjon av det tradisjonelle tyske Jernkorset og var Wehrmachts symbol, særlig på Deutsches Heers stridsvogner og Luftwaffes fly
|
Heeresadler («Hærørn»), Wehrmacht-symbol med tysk ørn og hakekors som decal på Wehrmachts stålhjelmer
|
Wehrmacht eller mer formelt Deutsche Wehrmacht (tysk for «vernemakten» eller «forsvaret») var navnet på Tysklands regulære militære forsvar fra 1935 til 1945, det vil si gjennom det meste av perioden med nasjonalsosialistisk styre.
Det tidligere Reichswehr ble ved lov i 1935 gitt det nye navnet Wehrmacht og samtidig ble verneplikten gjeninnført; Wehrmacht gjennomgikk en massiv opprustning frem mot andre verdenskrig. Totalt tjenestegjorde over 18 millioner menn i Wehrmacht i løpet av dets eksistens. Wehrmacht var overveiende basert på verneplikt, men hadde en liten kjerne av yrkessoldater; det er anslått at nærmere 95 % av personellet under andre verdenskrig var vernepliktige.[1]
Myten om det rene Wehrmacht ble skapt av tyske generaler og politikere etter andre verdenskrig og sto sterkt i mange år, men har blitt avslørt siden 1990-årene, Wehrmacht var en fullverdig partner i regimets industrielle massemord.
Wehrmacht ble endelig demobilisert i august 1946 og ble senere som følge av den tyske gjenopprustningen i 1950-årene etterfulgt av Bundeswehr i Vest-Tyskland og Nationale Volksarmee i Øst-Tyskland. I dag, etter Tysklands gjenforening, kalles det tyske forsvaret Bundeswehr. Wehrmacht er på tysk i utgangspunktet et generelt begrep for et lands forsvar på samme måte som det norske ordet «forsvar», og ble særlig i eldre språkbruk også brukt på tysk om andre lands forsvar. Ved grunnleggelsen av Bundeswehr i 1955 ble uttrykket neue Wehrmacht først brukt som arbeidstittel.[2]
Organisasjon
rediger
Wehrmacht besto av Heer (hæren), Kriegsmarine (sjøforsvaret) og Luftwaffe (flyvåpenet). Waffen-SS (den militære delen av Schutzstaffel) var formelt direkte underlagt Reichsführer-SS, noe som gav en viss selvstendighet i forhold til overkommandoen for Wehrmacht, men utover krigen ble Waffen SS knyttet nærmere OKW, OKH etter som behovet for bedre operativ koordinering ble sterkere da krigen gikk dårligere for Tyskland. I tillegg var etterretningstjenesten Abwehr underlagt Wehrmacht inntil den ble oppløst etter 20. juli-attentatet mot Adolf Hitler i 1944.
Hver av forsvarsgrenene hadde sin egen Oberkommando (overkommando). Etter planen skulle Wehrmachts egen overkommando, Oberkommando der Wehrmacht (OKW), fungere som en overordnet enhet, til samordningen av våpengrenenes operasjoner, slik den gjorde under [Operasjon Weserübung, men OKW endte i praksis opp som en konkurrerende avdeling til hærens overkommando. Hærens overkommando fikk ansvaret for operasjonene på østfronten, mens OKW hadde ansvaret med å styre hærens oppdrag ved andre krigsskueplasser.
På slutten av andre verdenskrig, særlig etter 20. juli-attentatet som hadde utspring i Wehrmachts offiserskorps, ble Hitler mer og mer paranoid og stolte ikke på OKW, men mer på sin egen dømmekraft og militære innsikt som i stor grad var basert på hans personlige opplevelser i skyttergraven under første verdenskrig. Han tok derfor mer eller mindre over rollen til OKW.
Wehrmacht var den eneste institusjonen med styrke nok til å kunne velte det nasjonalsosialistiske regimet, og da krigslykken snudde, skjerpet SS disiplinen og slo hardt ned på misnøye. Det totale antall tyske soldater som ble henrettet for angivelige disiplinærbrudd, anslås til nærmere 15 000.[3] professor Sönke Neitzel anslår at om lag 20 tusen dødsdommer ble fullbyrdet, til sammenligning henrettet amerikanerne 146 soldater, mens det er anslått at Den røde armé henrettet rundt 150 tusen soldater.[4]
Ordrer og instrukser
rediger
«I fremtiden er hardhet mildt i øst,» (Im Osten is Härte mild für die Zukunft) uttalte Hitler til OKW.[5][trenger referanse] 13. mai 1941 kom lov om utøvelse av domsmyndighet i krig som opplyste at «for handlinger som begås mot fiendtlige sivilpersoner av medlemmer av Wehrmacht, består intet påbud om strafferettslig forfølgelse, heller ikke når handingen samtidig er en militær forbrytelse eller forseelse.» Dette gav i realiteten grønt lys for alle typer overgrep mot sivilbefolkning.
General Walther von Brauchitsch innså at dette ville undergrave Wehrmacht-soldatenes moral fullstendig. Da en krigsrett dømte major Salah til døden fordi han hadde drept fem polske kvinner, forlangte Brauchitsch dommen fullbyrdet. Hitler intervenerte og sørget personlig for at dommen ble omgjort til fengselsstraff.[6]
23. juni 1941 kom det for første gang en militær ordre om tiltak mot jøder. Da sendte OKW ut en ordre om å gå «hensynsløst» frem mot «kolportører av bolsjevistisk hets, franktitører, sabotører og jøder».
6. juli 1941 kom en aktiv drapsordre, Retningslinjer for behandling av politiske kommissærer: «Pågriper man slike under kamp eller motstand, skal de uten unntak straks elimineres med våpen.»[trenger referanse] Instruksen inneholdt imidlertid ingen anvisning for hvordan man kunne vite at noen blant krigsfangne faktisk var politiske kommissærer. «Kommissærordren» ble ikke opphevet før i 1942, da det ble klart at den bare styrket Den røde hærs moral.
Ingen høytstående Wehrmacht-offiser reagerte formelt på disse instruksene ved å tre tilbake fra sin stilling eller protestere, til tross for at det åpenbart ville medføre krigsforbrytelser å gjennomføre dem. Ved krigsforbrytersakene etter krigen påberopte de seg disse ordrene og at de ikke hadde noe annet valg enn å følge ordrer. OKW-sjefen Wilhelm Keitel beskrev aksjonene til Einsatzgruppen som «svært formålstjenlige».[7]
Krigsforbrytelser
redigerDet store antall krigsfanger som døde i tysk varetekt under andre verdenskrig var Wehrmachts største krigsforbrytelse. Samtidig er det viktig å nevne at alle de krigførende land i varierende grad drepte krigsfanger, det var ikke unikt for Wehrmacht, ei heller var det unikt for andre verdenskrig at de krigførende partene drepte fanger.[8] Hva som særmerket Wehrmachts krigsforbrytelser var deltakelse i massiv utryddelse, av sovjetiske krigsfanger og ulike lands befolkning, med jødisk bakgrunn.[9]
Av Wehrmacht
redigerAv mellom 5,3 til 5,7 millioner sovjetiske soldater i tysk fangenskap døde mellom 2,5 og 3,3 millioner, altså mellom 45 % og 57 %. Ifølge historikeren Sönke Neitzel var det Wehrmachts største forbrytelse. Fangebehandlingen på østfronten sto i kontrast til andre frontavsnitt, av anglo-amerikanske krigsfanger i Tyskland døde bare mellom 1–3 %.[10][note 1]
Mot Wehrmacht
redigerIfølge historikeren Sönke Neitzel døde under krigshandlingene på østfronten mellom 90 % og 95 % av tyske soldater som Den røde armé tok til fange, de fleste ble drept ved fronten.[note 2] Tyske soldater på vestfronten som overga seg ble også utsatt for nedskyting, i stedet for å bli ført til fangeleirer. Den amerikanske 82nd Airborne Division forholdt seg typisk nok ikke veldig annerledes til tyske soldater under kampene i Normandie i 1944 enn SS-divisjonen Götz von Berlichingen gjorde overfor anglo-amerikanske soldater, ifølge professor Sönke Neitzel.[11]
Kampmoral
redigerGjennom stort sett hele andre verdenskrig hadde Wehrmacht høy kampmoral, som regel kjempet avdelinger så lenge de hadde ammunisjon. Det å overgi seg uten å kjempe ble sett ned på, og nedvurdering av de som overga seg lett var ens, og ble delt av soldater og offiserer som både var tilhengere av Hitler, og motstandere av nasjonalsosialismen.[note 3] I Wehrmacht var soldater og offiserers forventning til andre og seg selv at de skulle være tapre, lydige og pliktoppfyllende, en norm som holdt seg under hele krigen.[note 4] Derimot var det en viss forskjell mellom våpengrenene, blant tjenestegjørende i den tyske marinen spilte tapperhet, stolthet, hardhet og disiplin en større rolle enn hos hæren og flyvåpenet.[12]
Mot slutten av krigen forsøkte både den politiske og militære ledelsen å skjerpe kravene troppene, for at de skulle holde ut og kjempe til siste mann. Til tross for ordre fra ledelsen så var det mange eksempler på enheter i Wehrmacht som overga seg når videre kamp syntes nyttesløst, og slik overgivelse uten å kjempe til døden ble utført av alt fra mindre enheter til hele arméer og byer, som de tyske styrkene i Nord-Afrika og tyske styrker i Paris. Først etter Ardenneroffensiven (16. desember 1944–15. januar 1945) ble Wehrmachts kampmoral merkbart redusert.[13]
I etterkrigstiden har det vært en langvarig diskusjon mellom historikere om hva som fikk Wehrmacht til å kjempe, og ideologi har vært vist til som en viktig faktor. Historikeren Sönke Neitzel og sosialpsykologen Harald Welzer avviser at ideologi var viktig, og fremhever krigens referanserammer som hovedårsak.[note 5][14]
Grader og distinksjoner
redigerGeneraler
rediger
Offiserer
rediger
Underoffiserer
rediger
Mannskaper
rediger
Se også
rediger- Heer, den tyske hæren
- Kriegsmarine, det tyske sjøforsvaret i det nasjonalsosialistiske Tyskland
- Luftwaffe, det tyske luftvåpen
Fotnoter
rediger- ^ «Wehrmachts største forbrytelse var massemord på sovjetiske krigsfanger. Av rundt 5,3 til 5,7 millioner medlemmer av Den røde armé som var i tysk varetekst, døde mellom 2,5 og 3,3 millioner, anslagene varierer (45 til 57 prosent).», Neitzel 2012, s. 106
- ^ «Meldingene om mishandling av tyske fanger, men også lemlesting av skadede og likvidering av tyske soldater som overga seg, tok ingen ende under hele Russlandskrigen. Rapportene om dette er for tallrike og for godt dokumentert til at de bare kan bero på fantasi. I dag anslås at 90 til 95 prosent av alle tyske krigsfanger som havnet i hendene på Den røde armé, ikke overlevde fangenskapet og for det meste ble tatt livet av direkte ved fronten. Nyhetene om sovjetiske forbrytelser mot tyske sårede og fanger økte villigheten til hensynsløs fremferd, som allerede eksisterte i enhetene i østhæren.», Neitzel 2012, s. 107
- ^ «Like fullt viser dette eksempelet hvilken stor betydning lydighet og pliktoppfyllenhet hadde i referanserammen, særlig hos offiserskorpset. Å bryte ut av denne rammen synes bare å være mulig i ekstreme nødssituasjoner, så å si i aller siste øyeblikk, Denne holdningen ble interessant nok lite påvirket av politiske overbevisninger. Det fantes massevis av regimekritikere som klaget bittert over ulykken nazistene brakte over Tyskland og samtidig var forarget over at infanterister lot seg ta til fange uten større motstand.», Neitzel 2012, s. 231
- ^ «Tapperhet, lydighet og pliktoppfyllenhet bestemte i aller første rekke oppfatningen av soldatmessige handlinger, og dette vurderingsmønsteret forble stabilt under hele krigsforløpet. Biografiske forutsetninger påvirket nesten ikke dette synet, like lite de politiske. Disse tolkningene var like innlysende for filosofer med doktorgrad som for bankansatte og bakersvenner, for overbeviste sosialdemokrater som for glødende nasjonalsosialister. Enda så store sosiale forskjeller det var mellom de 17 millioner Wehrmacht-soldatene, delte de det samme militære verdisystemet under hele tjenestetiden.», Neitzel 2012, s. 232
- ^ «Etter vårt syn er den avgjørende faktoren forskyvningen av referanse-rammen fra den sivile tilstanden og over til krigens, og viktigere enn alle verdensanskuelser, disposisjoner og ideologiseringer. Disse er bare viktig for det soldatene anser som forventet, rettferdig, irriterende eller opprørende, men ikke for det de gjør. Det kan høres altfor kortfattet ut sett i sammenheng med det som soldatene har forårsaket, men krigen danner en hendelses- og handlingssammenheng der mennesker gjør ting de under andre betingelser aldri ville gjort. I denne sammenhengen dreper soldater jøder uten å være antisemitter, og de forsvarer landet sitt 'fanatisk', uten å være nasjonalsosialister. Det er på tide å slutte med å overvurdere det ideologiske. Det ideologiske kan gi påskudd til en krig, men forklarer ikke hvorfor soldater dreper eller begår krigsforbrytelser.», Neitzel 2012, s. 300
Referanser
rediger- ^ W. Wette (2009): The Wehrmacht. Side 158. Harvard University Press.
- ^ Hermann Vinke (2009): Die Bundesrepublik: eine Dokumentation mit zahlreichen Biografien und Abbildungen. Side. 70. ISBN 9783473552283
- ^ Omer Bartov: Hitler's Army, Oxford University Press, New York 1991, ISBN 0-19-506879-3
- ^ Neitzel 2012, s. 258
- ^ Peter Longerich: Hitler, Biographie, Siedler verlag 2015, ISBN 3827500605.
- ^ Guido Knopp: Hitlers krigere (s. 108), forlaget Historie & kultur, Oslo 2008, ISBN 978-82-92870-06-8
- ^ Guido Knopp: Hitlers krigere (s. 114-16)
- ^ Neitzel 2012, s. 312
- ^ Neitzel 2012, s. 321
- ^ Neitzel 2012, s. 311
- ^ Neitzel 2012, s. 312–313
- ^ Neitzel 2012, s. 232–233
- ^ Neitzel 2012, s. 234–245
- ^ Neitzel 2012, s. 315–322
Kilder
rediger- Neitzel, Sönke og Welzer, Harald: Soldater: beretninger om krig, drap og død, Forlaget Press, Oslo, 2012 ISBN 978-82-7547-497-9
Eksterne lenker
rediger- (en) Wehrmacht – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Lexicon der Wehrmacht: Utstyr, enheter, uniformer og personer (tysk)
