Logik der Forschung

Logik der Forschung (engelsk The Logic of Scientific Discovery; dvs. «Forskningens logikk» resp. «Den vitenskapelige oppdagelsens logikk») er den østerriksk-britiske vitenskapsfilosofen Karl Raimund Poppers hovedverk. Boka kom ut i 1934 (første engelske utgave i 1959) og revolusjonerte forståelsen av den vitenskapelige metode ved å skifte fokuset fra å verifisere («bevise») eller sannsynliggjøre hypoteser til å teste og falsifisere («motbevise») dem.

Popper foreslår i denne boka en løsning på to erkjennelsesteoretiske (eller «erkjennelseslogiske») problemer – induksjons- og avgrensningsproblemet:

1. Induksjonsproblemet er spørsmålet «om og når induktive slutninger [dvs. slutninger fra observasjon til teori] er gyldige» i vitenskapen («Humes problem»). Poppers svar er enkelt og greit: «nei» (på om-spørsmålet) og «aldri» (på når-spørsmålet). Vi kan mao. aldri anse en antagelse, hypotese eller teori som bevist eller verifisert gjennom empiriske observasjoner eller eksperimentelle tester (jf. fallibilisme). Hvis en forutsigelse som ble avleda av en hypotese, er uforenlig med en observasjon, blir hypotesen automatisk falsifisert («motbevist») sammen med prediksjonen. Hvis forutsigelsen og observasjonen derimot er forenlige, blir ikke hypotesen derved verifisert («bevist»), men bare «styrka» (bewährt, corroborated) – fremtidige observasjoner kan jo fremdeles falsifisere den. (Selv tusen hvite svaner kan ikke vise at «alle svaner er hvite» er en sann antagelse; men én svart svane kan vise at «alle svaner er hvite» er en usann antagelse.)
2. Avgrensningsproblemet er spørsmålet om hvilket kriterium som skiller mellom den empiriske vitenskapen på den ene siden og «matematikk, logikk og andre ‘metafysiske’ systemer» på den andre siden (Abgrenzungskriterium, criterion of demarcation). Poppers svar er at falsifiserbarhet bør brukes som et slikt kriterium – en teori må mao. kunne vise seg å være feil, for at den kan kalles for vitenskapelig (jf. falsifikasjonisme). Bare tautologier er nødvendigvis sanne, men kan nettopp derfor ikke fortelle oss noe nytt om verdenen. Samtidig legger ikke Popper noen verdivurdering i en slik avgrensning: Mange «utenomvitenskapelige» (og dermed metafysiske) utsagn er meningsfulle og viktige, noen danner sågar grunnlaget for vitenskapelig fremskritt.

Innhold

Løsningen på induksjons- og avgrensningsproblemet beskrives i kortform allerede i kapittel I («Erkjennelseslogikkens grunnleggende problem», avsnitt 1–8). Resten av boka utdyper og illustrerer hva disse løsningene innebærer.

Kapittel II («Om metodelærens problem», avsnitt 9–11) poengterer at vitenskapen kjennetegnes ved sin metode (ikke ved formale krav til dens språk, eller ved dens resultater). Det trengs derfor metodologiske regler eller normer, som man må bestemme seg for (de kan ikke i sin tur avledes vitenskapelig). Den viktigste metodologiske normen Popper foreslår, er at vitenskapsfolk bør gjøre sine hypoteser så testbare som mulig, dvs. gjøre dem så åpne for kritikk som mulig. Popper understreker også at metodologien utelukkende berører diskusjonen og undersøkelsen av nye ideer, mens frembringelsen av nye ideer er en kreativ prosess som det ikke fins noen metode for.

Kapittel III («Teorier», avsnitt 12–18) forklarer det logiske grunnlaget for bokas hovedtese. Vitenskapelige utsagn er allutsagn (av typen «alle ravner er svarte») og kan derfor oppfattes som setninger som «forbyr» visse typer observasjoner (dvs. forutsier at visse typer observasjoner ikke er mulig: «det fins ingen ravner som ikke er svarte»). Eksistensutsagn (av typen «det fins kvite ravner») oppfyller ikke Poppers krav til vitenskap, siden de ikke «forbyr» noen observasjon. Observasjoner beskrives gjennom singulære utsagn (av typen «jeg ser her og nå en svart ravn»), som potensielt kan falsifisere (men ikke verifisere) et allutsagn og verifisere (men ikke falsifisere) et eksistensutsagn.

I kapittel IV («Falsifiserbarhet», avsnitt 19–24) fremhever Popper at man må skille skarpt mellom falsifiserbarhet og falsifikasjon. Det første er en logisk egenskap ved en teori («forbyr» den visse observasjoner?). Det andre er derimot en hendelse eller avgjørelse: En hypotese skal bare oppfattes som falsifisert hvis man har anerkjent et singulært utsagn som er uforenlig med teorien. Ikke-reproduserbare enkeltobservasjoner er ikke tilstrekkelig for å falsifisere en hypotese; man bør ha identifisert en reproduserbar effekt som motsier hypotesen, før denne forlates til fordel for en bedre hypotese. Dette innebærer samtidig at heller ikke falsifikasjon på noen måte er enkel eller endelig: Man kan alltid bortforklare uforenlige observasjoner (og derved forhindre falsifikasjonen av en hypotese som bør anses som falsifisert), og man kan også forkaste en hypotese for tidlig (f.eks. før man fikk testa om falsifikasjonen er reproduserbar). Begge feilkilder kan begrenses (men ikke forhindres) gjennom metodologiske normer. (Se utdypende artikkel om falsifikasjon.)

Kapittel V («Det empiriske grunnlagets problem», avsnitt 25–30) handler om de singulære utsagnene som beskriver empiriske observasjoner og kan falsifisere et allutsagn. Disse singulære utsagnene er i seg selv testbare. Fra ethvert singulært utsagn kan man mao. avlede nye singulære utsagn som testes empirisk (f.eks. kan måleinstrumentenes pålitelighet utsettes for tester). Denne prosessen kan potensielt fortsettes i det uendelige uten at man noen gang vil komme til et singulært utsagn som er absolutt sikkert. Dette kan bare løses ved å gjøre en bevisst og skjønnsmessig overenskomst om foreløpig å anerkjenne et visst sett med singulære utsagn (f.eks. å anta at måleinstrumentene er tilstrekkelig pålitelige). Ved behov kan man likevel på et senere tidspunkt revurdere denne overenskomsten (og «gravere dypere»). Vitenskap klarer seg altså ikke uten skjønn, men Popper distanserer seg tydelig fra konvensjonalismen ved å påpeke at det er observasjonene (singulære utsagn) som anerkjennes ved skjønn, ikke teoriene (allutsagn).

I kapitlene VI («Grader av etterprøvbarhet», avsnitt 31–40) og VII («Enkelhet», avsnitt 41–46) forklarer Popper at en teoris empiriske innhold og dens enkelhet øker med dens falsifiserbarhet. Jo mer en teori «forbyr», desto større grad av falsifiserbarhet har den (fordi den kan komme i konflikt med desto flere tenkelige observasjoner), men forteller oss også desto mer om verden, dvs. har et større empirisk innhold. Samtidig er den mest falsifiserbare av flere teorier også den enkleste, i den forstand at den trenger færre parametere for å beskrives (og dermed færre observasjoner for å tilbakevises).

I et lengre kapittel om «Sannsynlighet» (VIII, avsnitt 47–72) tar Popper for seg statistiske sammenhenger i naturen, og hvordan disse kan testes vitenskapelig. Han viser at statistiske teorier i utgangspunktet verken er verifiserbare eller falsifiserbare (fordi verken eksistens- eller allutsagn kan avledes fra statistiske teorier). Hans løsningsforslag er å gjøre statistiske teorier falsifiserbare gjennom en metodologisk overenskomst om å anse teorien som falsifisert hvis en observert sekvens har en veldig liten sannsynlighet gitt at teorien er sann (der verdien som tilsvarer en «veldig liten sannsynlighet» er opp til forskersamfunnet, men må spesifiseres før testen gjennomføres).

I kapittel IX («Kommentarer til kvantemekanikken», avsnitt 73–78) anvender Popper de nyvunne innsiktene på et aktuelt forskningsfelt, nemlig kvantemekanikken. Popper aksepterer fullt ut Heisenbergs matematiske beskrivelse av uskarphetsrelasjonen («Heisenberg-formelen», som han kaller den), men er uenig i Heisenbergs interpretasjon av denne formelen som en «ubestemthetsrelasjon». Istedenfor mener han at hver enkelt partikkel har en nøyaktig definert og målbar bane (posisjon og bevegelsesmengde). Heisenberg-formelen angir bare spredninga som partikler blir utsatt for ved måling, slik at forutsigelsen av partiklenes egenskaper etter en måling kun er mulig som et statistisk utsagn. (Se utdypende artikkel om Poppers tolkning av kvantemekanikken.)

Bokas siste kapittel (X, «Velprøvdhet», avsnitt 79–85) forklarer i detalj hva Popper mener med at en teori blir styrka eller er velprøvd: Styrkningsgraden eller velprøvdheten til en ikke falsifisert hypotese kan defineres som strengheten av testene som hypotesen har blitt utsatt for. Selv om styrkning kan ses på som en form for positiv støtte til hypotesen, er styrkning alltid bare tentativ (midlertidig), og må derfor ikke tolkes som hypotesens bekreftelse. Popper forklarer også at styrkningsgrad ikke er et mål på teoriens sannsynlighet. Tvert imot har en teori mer empirisk innhold jo mindre sannsynlig den er, mens teoriens velprøvdhet øker med dens empiriske innhold. (Se utdypende artikkel om velprøvdhet.)

Appendiksene (som økte i antall fra 7 i 1934 til 27 i 1994) utdyper og utvider noen av bokas emner. Blant mye annet inneholder de en ny aksiomatisering av sannsynlighetsregning, formler for velprøvdhet og for sannhetsnærhet.

Betydning

Logik der Forschung var den grundigste kritikken av det positivistiske vitenskapssynet, og bokas konsekvente fallibilisme og falsifikasjonisme utgjorde den første sammenhengende beskrivelsen av en alternativ rasjonalistisk vitenskapelig metode. Den er oversatt til 18 språk og har satt et stort preg på den vitenskapelige praksis i mange fagfelt. Blant annet har boka antagelig mesteparten av æren for at positivismen er «så død som en filosofosk skole noen gang blir».

Tidligere vitenskapsteoretikere hadde enten tatt konsekvensen av Humes bevis på umuligheten av induksjon ved å forkaste rasjonalismen (dvs. blitt nihilister, relativister eller skeptisister), eller så hadde de holdt fast ved rasjonalismen, men ved å ignorere Humes problem (som positivistene). Poppers løsning var den første (og så langt eneste) som tar Humes problem innover seg uten samtidig å gi opp rasjonalismen. Løsninga bestod i å vise at induksjon (dvs. verifikasjon av teorier gjennom observasjoner) ikke er nødvendig for å oppnå kunnskap, så lenge man tar innover seg at all kunnskap er usikker. Dette synet, som ser vitenskapens fremste oppgave i å eliminere feilaktige hypoteser, er nå kjent som kritisk rasjonalisme.

Flere forskere har kommentert at begeistringa for boka har vært større blant vitenskapsfolk enn blant filosofer. Så har f.eks. biologen Peter Medawar betegna Logik der Forschung som «ett av det tjuende århundrets viktigste filosofiske verk», mens kosmologen Hermann Bondi har påpekt at «Popper taler som en utøvende vitenskapsmann til en utøvende vitenskapsmann». Historikeren Peter Munz har utdypa: «Poppers alternativ til positivismen var ikke bare den første realistiske forklaringa av kunnskapens vekst, men også i seg selv en stor befrielse» – en befrielse fra den gamle oppfatninga om at forskeren måtte unngå å gjøre feil. Popper oppmuntra til å gjøre feil (men også å innrømme feil og rette opp feil), fordi det bare er via feil vi kan komme til nye innsikter.

Poppers filosofkolleger har gjennomgående vært mer tilbakeholdne. Men mye av deres kritikk (at falsifikasjon ikke er endelig, at observasjoner ikke er sikre, at statistiske hypoteser ikke er falsifiserbare, m.m.) blir, som f.eks. Ian Jarvie har påpekt, allerede tatt opp og direkte besvart av Popper i selve Logik der Forschung. Popper selv formoda at mange kritikere, istedenfor å lese boka, simpelthen registrerte at den var kommet ut i Wienerkretsens skriftserie, og derfor tilla Popper nettopp de positivistiske holdningene som boka tilbakeviser.

Sitater

Vitenskapen bygger ikke på fjellgrunn. Den er heller et sumplende, som dens dristige teorikonstruksjoner løfter seg opp av. Den er bygd på pæler, som senkes ned i sumpen ovenfra – men ikke ned til noe naturlig eller ‘gitt’ nivå. Når man slutter med å drive pælene enda dypere, er det ikke fordi man har nådd fast bunn. Man bare nøyer seg inntil videre med pælenes stabilitet, når man har grunn til å tro at de kan bære bygget.

§ 30

Ærgjerrigheten etter å beholde rett røper en misforståelse: Det er ikke besittelsen av viten, av ugjendrivelige sannheter, som utgjør vitenskap, men den forbeholdsløse og uavlatelige letinga etter sannhet.

§ 85, uthevelser i originalen

Utgaver

Popper jobba med boka frem til sin død i 1994, og den kom ut i en rekke forbedra utgaver (frem til 1980 på engelsk og 1994 på tysk). Teksten til førsteutgava ble likevel beholdt så godt som uendra gjennom alle senere utgaver. Istedenfor å revidere hovedteksten, tilføyde (og utvida eller korrigerte) han fotnoter, sluttnoter og appendiks. Sideombrekket ble derfor ikke berørt av endringene (for de tyske utgavene 2–10 og de engelske 1–17).

På tysk utkom Logik der Forschung med de følgende utgavene:

• 1. utgave 1934 [med årsangivelsen «1935» i bokas kolofon]; med undertittelen Zur Erkenntnistheorie der modernen Naturwissenschaft («Om den moderne naturvitenskapens erkjennelsesteori»); Springer, Wien; 248 sider
• 2. utgave 1966, utvida med enkelte tilføyelser i teksten og en revidert tysk oversettelse av de nye fotnotene og appendiksene *I–*XII fra den andre engelske utgava; heretter uten undertittel; Mohr Siebeck, Tübingen; 441 sider
• 3. utgave 1969, utvida med ni tilføyelser (s. 76, 96, 105, 226, 308, 328, 338, 372, 373); Mohr Siebeck, Tübingen; 441 sider
• 4. utgave 1971, utvida med én tilføyelse (s. 96); Mohr Siebeck, Tübingen; 441 sider
• 5. utgave 1973, uendra; Mohr Siebeck, Tübingen; 441 sider
• 6. utgave 1976, utvida med én tilføyelse (s. 373); Mohr Siebeck, Tübingen; 441 sider
• 7. utgave 1982, utvida med appendiksene *XIII–*XVIII og tre tilføyelser (s. 76, 226, 328); Mohr Siebeck, Tübingen; 468 sider
• 8. utgave 1984, utvida med appendiks *XIX og to tilføyelser (s. 297, 442); Mohr Siebeck, Tübingen; 477 sider
• 9. utgave 1989, forbedra; Mohr Siebeck, Tübingen; 477 sider
• 10. utgave 1994, utvida med appendiks *XX; Mohr Siebeck, Tübingen; 481 sider
• 11. utgave 2005, utvida med oversettelser av de tilføyelsene som bare forekom i de engelske utgavene; Mohr Siebeck, Tübingen; 601 sider [med avvikende sideombrekk fra utgave 2–10]

Den første utgaven var bind 9 i Wienerkretsens skriftserie Schriften zur wissenschaftlichen Weltauffassung. Utgave 2–10 var bind 4 i serien Die Einheit der Gesellschaftswissenschaften. Utgave 11 utgjør bind 3 av serien Karl Popper. Gesammelte Werke in deutscher Sprache.

Den engelske oversettelsen The Logic of Scientific Discovery har hatt de følgende utgavene:

• 1. utgave 1959, oversatt fra den første tyske utgava, utvida med en rekke fotnoter og tolv nye appendiks; Hutchinson, London (parallelt ved Basic Books, New York); 479 sider
• 2. utgave 1960, forbedra; Hutchinson, London (parallelt ved Basic Books, New York); 479 sider
• 3. utgave 1962, uendra; Hutchinson, London; 479 sider
• 4. utgave 1965, forbedra; Hutchinson, London (parallelt ved Harper & Row, New York); 479 sider
• 5. utgave 1968, utvida med fire tilføyelser (s. 358, 362, 386, 441); Hutchinson, London (parallelt ved Harper & Row, New York); 479 sider
• 6. utgave 1972, utvida med sju tilføyelser (s. 111, 135, 145, 281, 377, 386, 419); Hutchinson, London; 479 sider
• 7.–9. utgave 1974–1977, uendra; Hutchinson, London; 479 sider
• 10. utgave 1980, forbedra; Hutchinson, London; 479 sider
• 11.–12. utgave 1983–1987, uendra; Hutchinson, London; 479 sider
• 13.–17. utgave 1992–2000, uendra; Routledge, London; 479 sider
• fra 2002 som trykk på forespørsel og e-bok, uendra; Routledge, London (i serien Routledge Classics); 513 sider [med avvikende sideombrekk fra utgave 1–17]

Relaterte publikasjoner av Popper

Logik der Forschung, slik boka ble publisert, var en sterkt forkorta versjon av et opprinnelig mye lengre manuskript. Halvparten av originalmanuskriptet ser ut til å ha gått tapt, men de bevarte delene ble publisert i 1979 som Die beiden Grundprobleme der Erkenntnistheorie. Aufgrund von Manuskripten aus den Jahren 1930–1933 («Erkjennelsesteoriens to grunnproblem: basert på manuskript fra årene 1930–1933»; Mohr Siebeck, Tübingen; 476 sider). Boka ble oversatt til engelsk i 2009 (The Two Fundamental Problems of the Theory of Knowledge, Routledge, London; 510 sider).

Under oversettelsen av Logik der Forschung til engelsk jobba Popper med et «postskriptum» som skulle utdype og supplere ulike sider ved Logik der Forschung. Planen var opprinnelig å utgi dette som et supplementbind under tittelen Postscript: After 20 Years samtidig med den første engelske utgava av Logic of Scientific Discovery. Manuskriptet ble ferdigstilt i 1956, men utgivelsen skjedde av ulike grunner først 25 år senere (1982/1983) som Postscript to The Logic of Scientific Discovery, fordelt over tre bind:

1. Realism and the Aim of Science
2. The Open Universe: An Argument for Indeterminism
3. Quantum Theory and the Schism in Physics

Eksterne lenker

• Utgaver registrert i Oria