Digraf
Digraf (fra gammelgresk: δίς, dís, «to, dobbel» + γράφω, gráphō, «skriving»)[1] er en lingvistisk betegnelse for to bokstaver som representerer én lyd.[2] Denne er som oftest, men ikke nødvendigvis, en lyd (eller mer nøyaktig et fonem) som ikke kan uttrykkes med én enkelt bokstav i alfabetet. Eksempler fra norsk er «sj» i sjef og «kj» i kjære.
Noen translitterasjonsskjemaer bruker mange digrafer (for eksempel fra kyrilliske til latinske bokstaver), mens andre holder seg til diakritiske tegn. For å unngå misforståelser, bruker akademiske miljøer oftest diakritiske tegn. Mange skriftsystemer, slik som kyrillisk skrift og devanagari, har ikke digrafer.
Noen digrafer representerer fonemer som ikke kan representeres med et enkelt tegn i skriftsystemet til et språk, som det engelske sh i ship (skip) og fish (fisk). Andre digrafer representerer fonemer som også kan representeres av enkelttegn.[3] En digraf som deler sin uttale med et enkelt tegn kan være en levning fra en tidligere periode av språket da digrafen hadde en annen uttale, eller kan representere en distinksjon som bare gjøres i visse dialekter, som den engelske wh. Noen slike digrafer brukes av rent etymologiske årsaker, som rh på engelsk.[4]
Digrafer brukes i noen opplegg med romanisering, som zh ofte brukt for å representere den russiske bokstaven ж. Som et alternativ til digrafer, bruker ortografier og opplegg med romanisering noen ganger bokstaver med diakritiske tegn, som den tsjekkiske og slovakiske š, som har samme funksjon som den engelske digrafen sh, som den rumenske Ț, som har samme funksjon som den slaviske C, den bokstaven Ť som brukes på tsjekkisk og slovakisk, som har samme funksjon som den ungarske digrafen Ty, og bokstaven med cédille[5] på noen få tyrkiske språk som har samme funksjon som bokstaven med cédille under etterfulgt av bokstaven h i engelsk, for eksempel, vil ç bli ch på engelsk, og ş vil bli sh på engelsk.
Digrafer kan utvikle seg til ligaturer, men dette er et distinkt konsept: en ligatur innebærer en grafisk kombinasjon av to tegn, som når a og e er smeltet sammen til æ, og som når o og e er smeltet sammen til œ. Disse to ligaturene brukes fortsatt på noen språk. Æ brukes vanligvis på skandinaviske språk, særskilt norsk, dansk og islandsk.[6][7] Svensk pleide å ha bokstaven Æ, men denne bokstaven er endret til Ä.[8] Œ brukes vanligvis på fransk, men skrives vanligvis med to tastetrykk (OE/oe), i stedet for en spesialtast på det franske tastaturet eller ved å bruke AltGr-tasten. I Canada er tastaturoppsettet (Canadian Multilingual Standard) modifisert slik at det kan bruke høyre Ctrl-tast for å få flere tegn, inkludert œ og andre fremmedtegn, noen ganger en død tast for å skrive inn noen få typer diakritiske tegn på noen bokstaver til skriv inn språket som bruker den aktuelle diakritikken. Digrafen ij er et spesialtilfelle, spesielt på nederlandsk,[9][10] ettersom når den er håndskrevet, blir den store versjonen (IJ) veldig lik om den ikke kan skilles fra den kursive bokstaven Y, men hvis den er skrevet i den vanlige versjonen med små bokstaver, vil se ut som en Y med en hiatus/omlyd (ÿ).
Se også
redigerReferanser
rediger- ^ «digraph (n.)», Online Etymology Dictionary
- ^ digraf, NAOB
- ^ «Let’s Learn The Digraph SH», Beaconhouse.net
- ^ «What is a Digraph?», Twinkl.no
- ^ cédille, NAOB
- ^ «Historien om Æ-Ø-Å», Lingu
- ^ «Æ-lyden», Norsksidene
- ^ Almaden, Sarah Angela (25. august 2022): «Svenska Alfabetet: A Short Introduction To The Swedish Alphabet», Beelinguapp
- ^ «Typesetting the Dutch IJ», Underware.nl 8. oktober 2014
- ^ Brookes, Tim: «The Twenty-Fifth Letter», Endangered Alphabets
Eksterne lenker
rediger- FAQ – Ligatures, Digraphs and Presentation Forms, The Unicode Consortium: Home Page. Unicode Inc. 1991–2009.
- The Unicode Standard, Version 15.0 (PDF)