Dissimilasjon (latin dissimilāre «gjøre ulik») betegner innenfor fonologien, spesielt innenfor historisk lingvistikk, det forhold at konsonanter eller vokallyder som ligner hverandre blir mindre like. Det motsatte tilfellet, at to lyder blir mer like, kalles assimilasjon.

Forskjellig slags dissimilasjon

rediger

Dissimilasjon kan inndeles etter hvordan de to lydene som er involvert er plassert i forhold til hverandre. Dersom de har kontakt med hverandre, bruker man begrepet kontaktdissimilasjon. Dersom de ikke har kontakt med hverandre, bruker man begrepet fjerndissimilasjon.

Videre kan dissimilasjon inndeles etter om hvorvidt det er den første eller den siste lyden. Dersom en lyd påvirker en etterfølgende lyd, bruker man begrepet progressiv dissimilasjon. Dersom en lyd påvirker en forutgående lyd, bruker man begrepet regressiv dissimilasjon.

Eksempler

rediger
  • Regressiv fjerndissimilasjon: latin *medio-diēs («mid-dag», altså «syd») ble til merīdiēs. Latin venēnum «gift» > italiensk veleno. Denne kategorien omfatter Grassmanns lov, det forhold at aspirater i gresk og sanskrit ble dissimilert: *thi-thē-mi «jeg setter» (med reduplisert prefiks) > gresk ti-thē-mi (τιθημι), *phakhu- «tykk» > gresk pakhu- (παχυ).
  • Regressiv kontaktdissimilasjon (sjeldent): Endringen fra frikativ til plosiv i en følge av frikativer hører kanskje hjemme her: tysk sechs /zeks/ (stavemåten indikerer at /k/ tidligere var frikativ). I en hvilken som helst følge av to sibilanter i sanskrit ble den første en plosiv (ofte utviklet videre): roten vas- «kle», futurum vas-sya- > vatsya-.
  • Progressiv fjerndissimilasjon: latin rārus «sjelden» > italiensk rado. I mellomengelsk ble -n i en hel mengde ord som endte på -n med en forutgående apikal konsonant endret til -m: seldom, random, venom. Engelsk marble er opprinnelig fra latin marmor.
  • Progressiv kontaktdissimilasjon (sjeldent): latin hominem «mann» (akk.) > gammelspansk omne > omre > spansk hombre. Engelsk chimney > engelsk dialekt chimbley.

Litteratur

rediger


  NODES