De fire elementer
De fire elementer viser til konseptet i antikkens Hellas om de fire stofflige bestanddelene ild (🜂), jord (🜃), luft (🜁), og vann (🜄), som alle stoffer består av ifølge Aristoteles' elementlære. Aristoteles hypotetiserte også et åndelig element, eteren, som ble til alkymistenes pneuma og kvintessensen (🜀). Disse var antatt å forklare naturen og kompleksiteten i all materie for enklere substanser.[1][2]
Også oldtidens kulturer i Egypt, Babylonia, Japan, Tibet, og India hadde lignende lister, tidvis refererte i lokale språk til «luft» som «vind» og det femte element som «tomrom» (vakuum). Det kinesiske Wu Xing-systemet («De fem elementene») listet tre (木 mù), ild (火 huǒ), jord (土 tǔ), metall (金 jīn), og vann (水 shuǐ), skjønt disse er beskrevet mer som energier eller overganger enn som stoffer.
I Europa overlevde nok De fire elementer som en filosofisk knagg, men middelalderens naturfilosofer - det vil si dens naturteoretikere eller vitenskapsfolk - forholdt seg bare løst til begrepene slik at middelalderen i praksis benyttet praktisk og eksperimentell observasjon for å klassifisere materialer.
Se også
redigerReferanser
rediger- ^ Boyd, T.J.M.; Sanderson, J.J. (2003): The Physics of Plasmas, Cambridge University Press, ISBN 9780521459129, LCCN 2002024654, s. 1
- ^ Ball, P. (2004): The Elements: A Very Short Introduction, Very Short Introductions, OUP Oxford, ISBN 9780191578250, s. 33.
Eksterne lenker
rediger- (en) Classical elements – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
