Elliott Carter
Elliott Cook Carter jr. (1908–2012) var en amerikansk komponist.
| Elliott Carter | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 11. des. 1908[1][2][3][4] Manhattan[5] New York[6][7] | ||
| Død | 5. nov. 2012[1][2][3][8] (103 år) New York[9] | ||
| Beskjeftigelse | Komponist, musikkpedagog, universitetslærer | ||
| Utdannet ved | Harvard University École Normale de Musique de Paris Horace Mann School Longy School of Music of Bard College | ||
| Nasjonalitet | USA | ||
| Gravlagt | Green-Wood Cemetery | ||
| Medlem av | American Academy of Arts and Letters Akademie der Künste Berlin American Academy of Arts and Sciences Harvard Glee Club | ||
| Utmerkelser | 13 oppføringer
Guggenheim-stipendiet (1945)[10]
Rome Prize National Medal of Arts (1985)[11] Grammy Trustees Award (2009) Harvard Centennial Medal Pulitzerprisen i musikk (1960) (for verk: String Quartet No. 3)[12] Royal Philharmonic Societys gullmedalje (1995) Ernst von Siemens' musikkpris (1981)[13] Arts and Letters Award in Music (1950)[14] Kommandør av Ordre des Arts et des Lettres Guggenheim-stipendiet (1950)[10] Royal Philharmonic Society Music Awards Honorary Member of the International Society for Contemporary Music | ||
Han skrev relativt få, men innflytelsesrike verk mens han var i det som vanligvis er produktiv alder. Sent i livet ble han svært produktiv og fra han var 90 til 100 år gav han ut mer enn 40 verk,[15] og ytterligere tre etter at han fylte 100.
Karriere
redigerCarter studerte engelsk og musikk ved Harvard University og Longy School of Music; blant hans lærere var Walter Piston og Gustav Holst. Etter avlagt mastergrad i 1932 studerte han hos Nadia Boulanger ved École Normale de Musique i Paris fra 1932 til 1935, og avsluttet med å ta en doktorgrad. Deretter bodde han i New York og Waccabuc (NY), og fra 1945 i Greenwich Village.[15]
Fra 1940 til 1944 underviste Elliott Carter ved St. John's College i Annapolis, Maryland. Under den andre verdenskrig arbeidet han for United States Office of War Information. Etter krigen underviste han ved Peabody Conservatory (1946 – 1948), ved Columbia University, Queens College, New York (1955–56) og Yale University (1960–62). Fra 1967 var han virksom ved Cornell University, og siden 1972 også ved Juilliard School. Han holdt årlige mesterklasser i komposisjon for Tanglewood Music Center.
Musikk
redigerI sine tidligste, «neoklassistiske» verk, var Carter hovedsakelig influert av Stravinskij, Harris, Copland og Hindemith. Han hadde fått en grundig utdanning i kontrapunkt, fra middelalderens polyfoni til Stravinskij, og dette vises i de tidligste verkene hans, eksempelvis balletten Pocahontas (1938–39). En del av musikken han skrev under andre verdenskrig var fullstendig diatonisk og preget av en lyrisk melodikk som minner om Samuel Barber.
Han skrev i løpet av årene 1950-51 sin første strykekvartett. Dette 40-minutters lange verket ble et vendepunkt for Carters tonespråk; han låt nå langt råere, mer dissonant og kompleks enn i sine tidligere verk. Begrepet metrisk modulasjon (metric modulation) ble skapt for å beskrive den stilen Carter var den første til å utnytte systematisk. Den kjennetegnes av presist angitte, gradvise endringer i tempo og taktart, og man kan si at Carter gav tempoet den samme rollen som tidligere komponister gav tonaliteten.
Kromatikken og det tonale vokabularet minner om seriell musikk fra samme tid, men Carter brukte ikke serielle teknikker. I stedet utviklet og katalogiserte han alle mulige tonesamlinger, dvs. alle mulige tre noters akkorder, fem noters osv. Musikkteoretikere systematiserte senere denne ideen i musical set theory. I en rekke verk på 1960- og 1970-tallet genererte Carter det tonale materialet ved å bruke alle akkorder som er mulige for et spesifisert antall tonehøyder.
I 1997, nesten 90 år, skrev Carter sin første opera, What Next. Etter hvert som han ble eldre, ble musikken hans lettere (om ikke spilleteknisk), mer gjennomsiktig og humoristisk.
De mest kjente musikerne som har fremmet Carters musikk er Pierre Boulez, Heinz Holliger og Daniel Barenboim. Aaron Copland, Nicolas Nabokov og Leonard Bernstein var blant hans venner.
Utmerkelser
redigerCarter fikk Pulitzerprisen i musikk både i 1960 og i 1973 og Ernst von Siemens' musikkpris i 1981, og har mottatt en mengde andre utmerkelser. I 1967 ble han tatt opp som medlem i American Academy of Arts and Letters. For sitt livsverk ble han 7. februar 2009 tildelt Grammy Trustees Award, som er en egen Grammy Award som gis til ikke-utøvende musikere.[16]
Verk i utvalg
redigerOrkesterverk
rediger- Symfoni nr. 1 (1942, revidert 1954)
- Holiday-Overture (1944, revidert 1961)
- Variations for orchestra (1954–1955)
- Double Concerto for piano, harpsichord and 2 chamber orchestras (1959–61)
- Pianokonsert (1964)
- Concerto for Orchestra (1969)
- A Symphony of Three Orchestras (1976)
- Penthode (1984)
- Obokonsert (1986–1987), bestillingsverk av Paul Sacher
- Three Occasions for Orchestra (1984–89)
- Fiolinkonsert (1989), bestillingsverk av fiolinisten Ole Bøhn. Verket er også dedisert ham.
- Symphonia: Sum Fluxae Pretiam Spei (1993–96)
- Klarinettkonsert (1996)
- Cellokonsert (2001)
- Boston Concerto (2002)
- Dialogues for klaver og orkester (2003)
- Three Illusions for Orchestra (2004)
- Fløytekonsert (2008)
Kammermusikk
rediger- Pianosonate (1945–46)
- Cellosonate (1948)
- Strykekvartett nr. 1 (1951)
- Strykekvartett nr. 2 (1959)
- Strykekvartett nr. 3 (1971)
- Brass Quintet (1974)
- Strykekvartett nr. 4 (1986)
- Kvintett for klaver og blåsere (1991)
- Strykekvartett nr. 5 (1995)
- Kvintett for klaver og strykekvartett (1997)
- Obokvartett (2001)
- Mosaic for Ensemble (2004)
Sceneverk
rediger- Pocahontas, ballett (1938–39)
- The Minotaur, ballett (1947)
- What Next, opera (1997)
Kjente elever
redigerReferanser
rediger- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Elliott-Carter, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Munzinger Personen, oppført som Elliott Carter jr., Munzinger IBA 00000019635, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.nytimes.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 3013[Hentet fra Wikidata]
- ^ Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 3013, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ Boston.com, «Composer Elliott Carter dies at 103», besøkt 6. november 2012[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Guggenheim fellows ID elliott-carter[Hentet fra Wikidata]
- ^ National Medal of Arts winner ID elliott-carter-jr[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.pulitzer.org[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.evs-musikstiftung.ch[Hentet fra Wikidata]
- ^ artsandletters.org, besøkt 7. juli 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Daniel J. Watkin (11. desember 2008). «Turning 100 at Carnegie Hall, With New Notes». The New York Times. Besøkt 25. november 2009.
- ^ «Recording Industry Salutes Musical Alums.» The Horace Mann Report. Arkivert 17. februar 2009 hos Wayback Machine. bind 106: 9 fra 23. januar 2009, hentet 24. november 2009
Litteratur
rediger- David Schiff Elliott Carter, Faber & Faber, London
Eksterne lenker
rediger- (en) Offisielt nettsted
- (en) Elliott Carter på Internet Movie Database
- (en) Elliott Carter hos The Movie Database
- (en) Elliott Carter hos Internet Broadway Database
- (en) Elliott Carter på Discogs
- (en) Elliott Carter på MusicBrainz
- (en) Elliott Carter på Songkick
- (en) Elliott Carter på AllMusic
- (de) Verk av og om Elliott Carter i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
- (en) Yale University Library: Research Guide to Elliott Carter's Life and Music