Engelsk litteratur

Engelsk litteratur i snever forstand er emnet for denne artikkelen: litteratur på gammelengelsk, mellomengelsk, dagens scots, moderne engelsk etc., skrevet av forfattere fra Storbritannia og Irland, til forskjell fra for eksempel amerikansk litteratur.

«Her er intet annet mørke enn uvitenhet». Mer enn noen annen er William Shakespeare den fremste forfatter fra England. Statue i London.

Sentrale forfattere som faller inn under denne artikkelen er middelalderforfatteren Geoffrey Chaucer som skrev på mellomengelsk, William Shakespeare, muligens den største dramatiker til alle tider, barokkdikteren John Milton som fikk stor betydning for ettertiden, den irske satirikeren Jonathan Swift, Jane Austen som skrev om betydningen av kvinners valg i et samfunn med lite slingringsmonn, victoriatidens satiriker William Thackeray, diskusjonsdramaets «far», irskfødte George Bernard Shaw, den amerikanskfødte dramatikeren T. S. Eliot som preget det engelske teateret i mellomkrigstiden, den litterært innflytelsesrike iren James Joyce, indiskfødte Salman Rushdie som kanskje er den fremste representanten for de mange forfatterne født i, eller med etnisk bakgrunn fra Commonwealth som har preget engelsk litteratur de siste tiårene.

Med engelsk litteratur i vid forstand, eller kanskje bedre engelskspråklig litteratur, menes vanligvis litteratur skrevet på engelsk språk, uansett hvor forfatteren er født eller kommer fra. Joseph Conrad var født i Polen og Robert Burns var skotsk, begge virket innenfor det engelske og skotske samfunnet og faller inn under denne artikkelen. Halvt engelske Edgar Allan Poe, halvt norske Siri Hustvedt, russiske Vladimir Nabokov virket eller virker innenfor det amerikanske samfunnet, og deres forfatterskap hører inn under amerikansk litteratur.

Middelalderen

Utdypende artikler: Middelalderens litteratur, Angelsaksisk litteratur og Mellomengelsk litteratur

Gammelengelsk (500–1150)

Det første manuskriptarket av diktet Beowulf.

Den gammelengelske (eller angelsaksiske) perioden varte fra ca. år 500 til 1150, men en tradisjonslinje varte fram mot 1250.

Kandidater til den eldste bevarte gammelengelske teksten er Cædmons hymne, et ni-linjers alliterativt dikt til Guds ære, og runeinnskriftene Ruthwell Cross og Franks Casket. Sistnevnte ble sannsynligvis skrevet ned i et nordengelsk kloster ikke lenge etter at angelsakserne var blitt kristnet, og viser en sterk interesse for å finne forbindelser mellom den hedenske fortiden og det kristne budskap.

Drømmen om Kristi kors («The Dream of the Rood») er et eksempel på middelalderens drømmedikt (jfr. Draumkvedet). Det er et kort, religiøst dikt fra rundt år 700, som beskriver korsfestelsen fra Kristi kors' synsvinkel, og vises som et symbol for en nattlig besøker.

Den muntlige tradisjonen var utbredt i den tidligste engelske kulturen, og de fleste litterære verker ble diktet med tanke på muntlig fremføring, eller var blitt fremført og fant sin form muntlig før de ble skrevet ned. Episke dikt var meget populære, og mange, blant annet Beowulf, har overlevd til i dag i den delen av angelsaksisk litteratur som lå ganske nært norrønt språk.

fisc flodu ahof on fergenberig warþ gasric grorn þær he on greut giswom

Disse linjene fra Franks Casket kan være det eldste bevarte eksemplet på angelsaksisk alliterativ poesi

Mange angelsaksiske vers som er blitt bevart nedskrevet i senere manuskripter er sannsynligvis en «mildere» tilpasning av eldre kontinentale kvad eller germanske krigsdikt. Da slike dikt kom til England, ble de overlevert muntlig fra en generasjon til den neste, og den stadige bruken av stavrim, dvs rim på konsonanter, hjalp angelsakserne til å huske diktene. Slike rim er et kjennetegn ved germanske språk, mens vokal- eller enderim er typiske for romanske språk.

Den første skrevne litteraturen går tilbake til de tidlige kristne klostrene. Disse ble grunnlagt av Augustin av Canterbury og hans disipler, og det er rimelig å tro at den var tilpasset behovene til kristne lesere. Det var alltid en følelse av en nærværende fare i fortellingene. Før eller senere vil alt komme til en slutt, slik Beowulf til slutt dør av sårene han fikk da han drepte dragen. Følelsen i Beowulf er at ingenting varer, at ungdom og glede vil bli til død og sorg, og tilpasset kristendommen kom denne følelsen til å dominere det framtidige engelske litterære landskapet.

Mellomengelsk (1150–1500)

Fra Chaucers Canterbury-fortellingene

Normannernes invasjon av England i 1066 brakte et nytt fransktalende adelssjikt til England, og det angelsaksiske folkespråket og det franske hoff- og adelsspråket smeltet etter hvert sammen til mellomengelsk språk. En av de viktigste endringene var at bøyningsendinger falt vekk, og det reduserte i de fleste tilfellene antall stavelser. For eksempel ble knightes i to stavelser til knights i én stavelse. Denne endringen fikk store følger for versene.

Brut, også kalt Chronicle of Britain, er en krønike som skildrer den britiske historien fra «Britannias grunnlegger», den mytiske Brutus av Troja. Den dekker også historien om kong Arthur, og er første gang ridderne av det runde bord nevnes. Forfatteren, presten Layamon, samlet og omskrev Brut blant annet på bakgrunn av Roman de Brut av Wace som var skrevet på anglo-normannisk for et publikum interessert i en beskrivelse av normannernes nye erobring. Brut er bevart i nesten 200 mellomengelske manuskripter, i tillegg kommer et dusintalls anglo-normanniske og latinske versjoner.

Whan that Aueryłł wt his shoures soote, The droghte of Marcħ, hath perced to the roote;

De to første linjene i The Canterbury Tales

Geoffrey Chaucer (1340–1400) skrev på mellomengelsk. Hans mest kjente verk er Canterbury-fortellingene, en rammefortelling hvor rundt 30 pilegrimer, som er på vei fra en London til erkebiskop Thomas Beckets gravsted i Canterbury, forteller hverandre historier. Chaucer var inspirert av den litterære utvikling andre steder i Europa, spesielt i Italia, og Canterbury-fortellingene står blant annet i gjeld til Giovanni Boccaccios Dekameronen hvor rammefortellingen består av en gruppe unge adelige på flukt fra pesten. Chaucers pilegrimer kommer fra alle lag av folket, noe som framgår både av fortellingenes språk og av deres innhold.

I den mellomengelske fasen fantes det ikke dramatikk i senere shakespearsk forstand, bare de engelske formene Mystery Play (dramatisering av bibelfortellinger), Morality Play (allegoriske framstillinger av dydens og syndens kamp om menneskenes sjeler) og Interlude (høviske videreutviklinger av Morality Play med humanistisk og politisk innhold). I tillegg kom folkloristiske festtradisjoner som maskespill, karneval og lignende.

Tidlig moderne tid – renessansen (1500–1649)

Henry Howard, jarl av Surrey, Henrik VIIIs siste offer og blankversets far.

Utdypende artikler: Engelsk renessanseteater og Engelsk renessanse

I perioden mellom Chauchers Canterbury-fortellingene (ca. 1390) og Tudortiden (1485–1558) endret det engelske språket seg sterkt; mange ord fikk færre stavelser, og ikke minst flyttet betoningen og trykket seg. Middelengelsk ble til moderne engelsk.

De viktigste politiske endringene i denne tiden kom til syne i den engelske renessanselitteraturen: Tudor-kongene Henrik VII (1485–1509) og Henrik VII (1509–1547) lyktes i å gjennomføre en vidtgående maktsentralisering i strid med høyadelen og kirkens interesser, og Henrik VIII gjorde seg selv til overhode i den nye anglikanske kirken.

I Elisabeth Is regjeringstid (1559 – 1603) opplevde England en velstandstid som også ga seg uttrykk i den såkalte elisabethanske tidsalder med William Shakespeare som den viktigste representanten. Elizabets etterfølger var Jakob I (regjeringstid: 1603-1625), sønn av Maria Stuart. Sammenfattende omtaler man tiden som den elisabethansk-jakobinske litterære tidsalderen. Etter Jakob I fulgte sønnen Karl I (regjeringstid 1625-1649), og tidens diktning betegnes i engelsk litteraturhistorie som Caroline Poetry. Enkelte engelske diktere med størstedelen av sin skaperperiode i Karl Is regjeringstid ble også kalt Cavalier poets (kavalérdikterne).

Ved Middelalderens slutt (ca. 1500) trådte de europeiske folkespråkene fram fra den underordnede posisjonen de hadde hatt i forhold til latin. Dermed blir også den engelske litteraturen rikere og mer mangfoldig enn i de tidligere gammel- og mellomengelske periodene. Med reformasjonen i England ble liturgien holdt på engelsk istedenfor latin, og dette ga impulser til produksjon av en liturgi på morsmålet. Et eksempel på dette er Book of Common Prayer, som ble av stor betydning for engelsk litterært språk i lang tid framover.

Elisabeth I. av England

I de tidligere periodene av europeisk litteratur hadde verseformen dominert de tre litterære formene – lyrikken, dramatikken og prosalitteraturen. Så lenge historiene ikke ble lest i bøker, men overlevert muntlig, tjente verseformen som støtte for hukommelsen.

Denne tradisjonen ble først brutt med oppfinnelsen av boktrykkerkunsten. William Caxton lærte å trykte bøker under et opphold i Köln fra 1471 til 1472, og i 1474 utga han de første trykte engelskspråklige bøker: sin egen engelske oversetting av den franske Recuyell of the historyes of Troye des Raoul Le Fevre, samt The game and playe of the chesse, en oversettelse av Jacobus de Cessolis' verk. I 1480 trykte han også Brut (se avsnittet Mellomengelsk over).

Fortellinger ble heretter skrevet på prosaform i hele Europa. I lyrikken dominerte verseformen fortsatt, dette gjaldt også dramatikken, jfr. William Shakespeares skuespill. Først på 1900-tallet ble også drama skrevet på prosaform.

Innen fortellende litteratur skapte John Lyly med sin manierte stil euphemismen, som f.eks. Robert Greene (1560?-1592) imiterte.

Sentrale navn i den nye engelske litteraturen i tudortiden og før-elisabethansk tid er Thomas Wyatt og Henry Howard, grunnleggerne av den engelske renessansepoesien med sonetter og blankvers.

Litteraturen blomstret opp i den elisabethanske tid, spesielt dramaet. Italiensk renessanse gjenoppdaget det antikke greske og romerske teateret, og dette bidro til å forme det nye dramaet som da var begynt å løsrive seg fra middelalderens gamle mirakel- og mysteriespill. Italienerne var spesielt inspirert av Seneca den yngre og Plautus, men til forskjell fra hva Senecas etikk foreskrev viste italienske tragedier blod og vold på scenen. Engelske dramatikere ble inspirert av den italienske modellen. Mange italienske forfattere bosatte seg i London, og Giovanni Florio førte italiensk kultur og språk til England.

Den elizabethanske tiden var voldelig, og de mange politiske snikmord i renessansens Italia bidro ikke til å dempe frykten for pavelige anslag. Scenevolden fungerte derfor sannsynligvis katarsisk for de elizabethanske tilskuerne. Det er fra denne tiden William Shakespeare trår fram ut poet og dramatiker. Tidlige elizabethanske skuespill som Gorboduc (1562) av Sackville & Norton og Den spanske tragedie (ca. 1590) av Thomas Kyd la grunnlaget for, og inneholder mye av materialet, som Shakespeare brukte i dramaet Hamlet.

Seks ulike signaturer brukt av Shakespeare mellom 1612 og 1616.

Shall I compare thee to a summer's day? Thou art more lovely and more temperate: Rough winds do shake the darling buds of May, And summer’s lease hath all too short a date:

Fra Shakespeares Sonnet 18.

Shakespeare var mer enn en dramatiker. Tidvis forsøkte han seg som lyriker, sannsynligvis under pestepedemiene da teatrene var lukket, og det var diktene som la grunnen for hans ry i samtiden. Men det var i egenskap av skuespiller, dramatiker og framfor alt deleier av Globe Theatre han skapte sin formue og innflytelse. Shakespeare hadde sannsynligvis bare noe grunnskoleutdanning, han var verken jurist eller aristokrat slik som «universitets-åndene» som monopoliserte den engelske scenen da Shakespeare startet å skrive. Til gjengjeld var Shakespeare begavet og svært allsidig. Selv om de fleste av hans dramaer opplevde stor suksess, var det i hans senere år (i de første årene av kong Jakobs regime) at han skrev det som regnes som hans mest betydelige skuespill: Hamlet, Romeo og Julie, Othello, Kong Lear, Macbeth, og Stormen. Stormen er en tragikomedie som i tillegg til hovedfortellingen inneholder et opptog beregnet på en forestilling for den nye kongen.

Shakespeare videreførte og populariserte Henry Howards engelske sonetter. Poesien ble ofte skrevet for å kunne tonesettes og synges. Thomas Campions sanger ble ytterligere populære da de ble trykt som dikt, se Den engelske madrigalskolen.

Andre betydelige elizabethanske dramatikere var Christopher Marlowe, Thomas Dekker, John Fletcher og Francis Beaumont. Marlowe ble drept i et kneipeslagsmål da han bare var 29 år gammel, men noen, som Anthony Burgess, mener at han ville vært Shakespeares likemann dersom han hadde fått leve. Marlowe ble født kun noen få uker før Shakespeare, og de må ha visst om hverandre. Marlowes litterære profil var annerledes enn Shakespeares. Marlowe fokuserte mer på renessansens moraldrama enn noe annet. Han var både fascinert og frastøtt av vitenskapens nye muligheter, og ved å trekke på tysk folklore introduserte han Dr. Faustus, en vitenskapsmann og magiker som var besatt av kunnskapstørst og begjær etter å tøye menneskets teknologiske makt til yttergrensene. Han skaffet seg overnaturlige evner som til og med gjorde det mulig å gå tilbake i tiden for å gifte seg med Helena av Troja, men på slutten av hans tjuefjerdeårige pakt med djevelen må han overgi sin sjel til ham.

Det er også på denne tiden at bykomediene som sjanger blir utviklet. Karakteristisk for den engelske poesien sent på 1500-tallet var veltalenhet og hyppige allusjoner til klassisk mytologi. Sentrale poeter fra denne tiden er blant annet Edmund Spenser og Philip Sidney. Selv dronning Elizabeth var et produkt av renessansens humanisme og skrev tidvis dikt, som Ved monsieurs avskjed (On Monsieur’s Departure).

Jakobinsk litteratur

Titelsiden til Ben Jonsons drama Every Man in his Humour, 1616 – samme år som Shakespeare døde.

Etter at Shakespeare døde i 1616, ble poeten og dramatikeren Ben Jonson den ledende litterære skikkelsen i den jakobinske tiden. Jonsons karakterer legemliggjør teorien om humoralpatologi: samtidens leger mente å vite at personligheten ble styrt av sammensetningen av legemets fire «humorer», det vil si væsker (blod, slimvæske, svart galle og gul galle) som igjen samsvarte med de fire elementene i universet (luft, vann, ild og jord). Jonson anvendte denne personlighetstypologien i stor grad, og hans stykker preges derfor av karikerte «typer». Han var dog en stilmester og en briljant satiriker. I sin komedie Volpone (1606) viste han hvordan en gruppe svindlere blir lurt av en spesielt flink svindelmaker, laster ble straffet med laster, og dyd får sin belønning.

Andre som fulgte Jonsons stil var blant annet Beaumont og Fletcher som sammen skrev komedien The Knight of the Burning Pestle. Komedien drev gjøn med den voksende middelklassen og spesielt de nyrike som pretenderte å diktere den litterære smak uten særlig kjennskap til litteratur i det hele tatt. Handlingen består av et par kjøpmenn som krangler med profesjonelle skuespillere for å få deres illitterære sønn til å spille hovedrollen i et drama. Han blir en omflakkende ridder som passende nok har en brennende pistill som våpenskjold. Ved å forsøke å vinne en prinsesses hjerte blir den unge mannen like latterlig som Don Quijote. De viste her hvordan føydalismen og ridderskapet var blitt forvandlet til snobberi, og hvordan den nye samfunnsklassen pyntet seg for å fremvise sin status.

En annen populær teaterstil i løpet av tiden under kong Jakob I var hevndramaet eller revansjeskuespillet, popularisert av John Webster og Thomas Kyd. George Chapman skrev noen finurlige hevndramaer, men huskes også for sin berømte oversettelse av Homer som fikk sterk innflytelse på senere engelsk litteratur og som inspirerte John Keats til å skrive en av sine beste sonetter.

Den såkalte kong Jakob-Bibelen, et av de mest massive oversettelsesprosjektene i engelsk historie, begynte i 1604 og ble fullført i 1611. Den representerer kulminasjonen av bibeloversettelser i England, som begynte med arbeidet til William Tyndale (1494–1536). King James Version ble standardbibelen for den engelske kirke, av noen betraktet som det viktigste engelske litterære verk noensinne. Prosjektet ble ledet av kongen selv og 47 lærde. Selv om det har vært mange andre engelske oversettelser, noen mer nøyaktige, er det likevel mange som foretrekker denne versjonen for dens estetiske kvaliteter, med poesi som mimer de opprinnelige hebraiske versene.

John Donne, den fremste av de metafysiske poetene.

If they be two, they are two so As stiff twin compasses are two; Thy soul, the fixed foot, makes no show To move, but doth, if th' other do.

Strofe 7 fra John Donnes «A Valediction: Forbidding Mourning»

Ved siden av den ruvende Shakespeare var de viktigste poetene på tidlig 1600-tall John Donne og de andre metafysiske poetene. Metafysisk poesi var påvirket av den kontinentale barokken, og emneområdet var både kristen mystikk og erotikk. Denne poesien tok i bruk ukonvensjonelle eller «upoetiske» bilder, som for eksempel en passer eller en mygg for å oppnå overraskende effekter. I «A Valediction: Forbidding Mourning», en av Donnes Sanger og sonetter, representerer passerbeina to elskende. Kvinnen som venter hjemme er sirkelens senter, mens det andre passerbeinet er hennes elskede som seiler vekk. Desto større avstanden er, desto mer lener passerbeina seg mot hverandre: atskillelsen får kjærligheten til å vokse seg større. Paradokset eller selvmotsigelsen er en konstant i dette diktet, hvor frykt og uro også gjenspeiler at tidens åndelige verdensbilde var blitt forstyrret av nye geografiske og vitenskapelige oppdagelser, og en verden som ikke lenger var universets sentrum. I tillegg til Donnes metafysiske poesi var 1600-tallet også kjent for sin barokkpoesi. Denne poesien hadde samme formål som billedkunsten i perioden: barokkstilen er luftig, dramatisk, episk og religiøs. Mange av disse poetene var åpent katolske (spesielt Richard Crashaw (1613–1649) og skrev poesi for den katolske motreformasjonen i den hensikt å skape en overhøyhet og mystikk som de håpet skulle overbevise protestanter tilbake til den «sanne» tro.

Karolinsk og cromwelliansk litteratur – 1600-tallet

Thomas Hobbes skrev Leviathan

Maleri (Wright)

Milton dikterer Paradise Lost til sine døtre (Delacroix)

Den politiske litteraturen blomstret i England i de turbulente årene på midten av 1600-tallet, dvs tiden for Karl I av Englands regime og det etterfølgende samveldet og Oliver Cromwells protektorat. Politiske sympatisører av hver eneste fraksjon i den engelske borgerkrigen skrev pamfletter som besto av ondskapsfulle personlige og polemiske angrep, og alle former for propaganda, men også av vidløftige planer om å reformere statsskikken. Leviathan av Thomas Hobbes tilhørte den siste typen. Verket regnes i dag som det viktigste verk innenfor britisk politisk filosofi. Hobbes’ forfatterskap er blant de få politiske verk fra denne tiden som fortsatt blir utgitt, mens John Bramhall, som var Hobbes’ hovedmotstander, stort sett er glemt.

I perioden kom det også en mengde såkalte nyhetsbøker, forløperne til nyhetsavisene, hvor journalister som Henry Muddiman, Marchamont Needham og John Birkenhead representerte synspunktene og dekket aktivitetene til de stridende parter. Mange forfattere ble fengslet, og bøkene deres ble beslaglagt. Dette førte i første omgang til at mange bøker ble trykket i det skjulte, eller i utlandet, og senere til forslag om et lisens- og kontrollsystem. John Miltons politisk pamflett Areopagitica var skrevet i opposisjon til lisensiering og blir sett på som et av de mest veltalende forsvar for ytringsfriheten noensinne.

Særlig under Karl I (1625 – 1642) kulminerte og forvitret det engelske renessanseteateret. Ben Jonsons siste verker ble satt opp og trykket, det samme gjaldt den siste generasjonen av betydelige dramatikere fra denne tiden: John Ford, Philip Massinger, James Shirley, og Richard Brome. I og med at teatrene ble lagt ned ved begynnelsen av borgerkrigen i 1642 forsvant dramatikken i en hel generasjon, men tok seg opp igjen i det endrede samfunnet under den engelske restaurasjonen i 1660

Of Mans First Disobedience, and the Fruit Of that Forbidden Tree, whose mortal taste Brought Death into the World, and all our woe,

De første linjene i Miltons Paradise lost

Andre litterære former som var i bruk i denne perioden tilskrives vanligvis politiske undertekster (dvs at meningen framkommer «mellom linjene»), eller deres forfattere grupperes etter politiske retninger. Kavalérdikterne, som hovedsakelig var aktive i Karl Is tid rett før borgerkrigen, sto i gjeld til den tidligere generasjonen metafysiske poeter. For Izaak Walton ble tvangspensjoneringen av hoffet etter at Karl I var henrettet et gode ettersom det ga ham tid til å skrive boken Den fullendte sportsfisker (The Compleat Angler 1653). Boken er tilsynelatende en rettledning i sportsfiske, men består av mye annet: en meditasjon over livet, fritiden og å være fornøyd med det man hadde. De to viktigste poetene i Cromwells England var Andrew Marvell og John Milton. Begge skrev verker til det nye styrets pris, eksempelvis Marvells servile An Horatian Ode upon Cromwell's Return from Ireland. Til tross for sitt republikanske syn unngikk de straff under kong Karl IIs restaurasjon. Etterpå skrev Milton noen av sine beste poetiske verk, hvor mulige politiske budskap lå skjult under allegorier. Thomas Browne var en annen skribent i perioden. Han var en lærd mann med et omfattende bibliotek og skrev frodig om vitenskap, religion, medisin og om det esoteriske.

Litteraturen under restaurasjonen (1660–1700)

Omslaget til John Lockes avhandlinger om styresettet (1690): Treatises of Government.

Til litteraturen i restaurasjonens tid hører blant annet John Miltons filosofiske Det tapte paradis og jarlen av Rochesters seksuelle satire Sodoma, William Wycherleys seksuelle komedie The Country Wife og den moralske visdom i John Bunyans Pilgrim's Progress. Hendelser i perioden var publikasjonen av John Lockes Treatises of Government, grunnleggelsen av Royal Society, Robert Boyles kjemiske eksperimenter, Jeremy Colliers hysteriske angrep på teatrene, John Drydens nyskapende litterære kritikk og de første nyhetsavisene.

Sensuren og de radikale moralstandardene under Cromvells puritanske regime førte til et avbrudd i den litterære kulturen, men også til en frisk start for alle litterære former etter restaurasjonen. Under avbruddet gikk Karl Is rojaliststyrker som var knyttet til hoffet hans i eksil sammen med den tyveårige Karl II. De adelige som reiste sammen med Karl II satt derfor plassert midt blant den kontinentale litterære scene i over et tiår. Karl II brukte mye tid under sitt franske eksil til å se skuespill, særlig spanske. De adelige som levde i Holland lærte om merkantil handel, foruten også om den tolerante, rasjonalistiske prosadebatten som foregikk i det offisielt tolerante landet.

Den største og viktigste poesiformen på denne tiden var satiren. Vanligvis ble den utgitt anonymt ettersom forfatteren risikerte stor fare. På den ene siden var injurieloven tettmasket og det var vanskelig for en satiriker å unngå forfølgelse om det ble bevist at han hadde skrevet et stykke som kritiserte en adelsmann. På den annen side kunne rike enkeltpersoner like gjerne svare på satiren ved å få leide voldsmenn til å angripe den antatte poeten. John Dryden ble fysisk antastet bare fordi han var mistenkt for å ha skrevet Satire on Mankind. En konsekvens av anonymiteten er at det er en stor del av diktene, hvorav flere vektige, ikke ble publisert, og stort sett er ukjente.

Periodens prosa var dominert av kristelige skrifter, men under restaurasjonen så man også den spede begynnelsen på to sjangre som kom til å dominere senere perioder: fiksjon og journalistikk. Religiøse skrifter streifet ofte innom både politikk og økonomi, på samme måte som politiske og økonomiske skrifter gjerne behandlet religion både implisitt og eksplisitt.

Restaurasjonen var også den tiden da John Locke skrev mange av sine filosofiske verk. Lockes erfaringsfilosofi var et forsøk på å forstå grunnlaget for den menneskelige forståelsen i seg selv og således tenke ut en behørig måte for å ta gode beslutninger. De samme vitenskapelige metodene ledet Locke til hans tre avhandlinger om styresett (Treatises on Government), som senere inspirerte tenkere bak den amerikanske revolusjonen. Som med hans arbeid om erkjennelse forflyttet Locke seg fra de mest grunnleggende enheter i samfunnet til det mer utviklede og, som Thomas Hobbes, fremhevet han den sosiale kontraktens elastiske side.

Den kristnes kamp mot Apollyon, illustrasjon fra 1850, til John Bunyans Pilgrimens utvikling

For en tid som så eneveldet bli knust, demokratiet forsøkt, men så bli korrumpert, og et avgrenset monarki gjeninnført, kunne bare et smidig grunnlag for styresettet være tilfredsstillende. Restaurasjonen modererte det meste av den mer grelle, sekteriske skrivingen, men radikalismen fortsatte også etter restaurasjonen. Puritanske forfattere som John Milton ble tvunget til å trekke seg tilbake fra det offentlige livet eller tilpasse seg de nye forholdene, og forfattere knyttet til bevegelser som hadde skrevet mot monarkiet og som var direkte ansvarlige for kongemordet Karl I, ble delvis undertrykket. Følgelig ble voldelige skrifter tvunget under jorden, og motsatt kunne mange av de som hadde virket i det stille under bruddet i Cromwells tid nå nyte bortimot frie tøyler.

John Bunyan (1628–1688) står fram blant de andre religiøse forfatterne i denne perioden. Hans Pilegrims vandring (The Pilgrim's Progress, 1678) er en allegori om personlig frelse og en rettledning til en kristent liv. Istedenfor å fokusere på eksatologi (læren om de siste ting) eller guddommelig straff, skrev Bunyan om hvordan den enkelte helgen kan motstå åndens og kroppens fristelser som kan føre til evig fortapelse. Boken er skrevet som en endefram fortelling og er påvirket av både drama og biografi, og samtidig også av den store allegoriske tradisjonen som Edmund Spenser representerer.

I løpet av restaurasjonen var den mest vanlige nyhetsmediet et enkelt, stort stykke papir, som stort sett beskrev en hendelse fra en partisk synsvinkel. Den første profesjonelle og periodiske journalistikken i England så dagens lys på denne tiden. Journalistikken utviklet seg seint, antagelig en gang rundt tiden da Vilhelm av Orange krevde tronen i 1689. Tilfeldigvis, eller kanskje likevel ikke, fikk England de første nyhetsavisene nettopp da Vilhelm kom fra Amsterdam til det engelske hoffet – i det tolerante Nederlandske samfunnet var nyhetsaviser allerede vanlig.

Det er umulig å slå fast når romanen kom til England, under restaurasjonen begynte lange fortellinger og fiktive biografier å stå fram fra andre litterære former i England. En eksisterende fransk og spansk romansetradisjon var populære i England. Romansen ble regnet som en feminin genre, og romanlesing sett ned på som en karakterbrist. En av de mest markante figurer i framveksten av romanfiksjonen var Aphra Behn som ikke bare var den første profesjonelle kvinnelige romanforfatter, men hun var blant de første profesjonelle forfattere uansett kjønn i England. Hennes mest berømte roman var Oroonoko i 1688. Dette var en biografi om en fiktiv afrikansk konge som var blitt gjort til slave i Surinam (i Sør-Amerika). Behns romaner er påvirket av tragedien og hennes erfaringer som dramatiker.

Så snart det tidligere puritanske styrets forbud mot offentlige teaterforestillinger ble fjernet, kom dramaet hurtig tilbake, og det i rikt monn. De mest berømte stykkene fra den tidlige restaurasjonsperioden var usentimentale og «harde» komedier av John Dryden, William Wycherley, og George Etherege, som gjenspeilte atmosfæren ved hoffet, og forherliget en aristokratisk macho-livsstil med uopphørlige seksuelle intriger og erobringer. Etter et stort fall i både kvalitet og kvantitet i løpet av 1680-tallet, fikk dramaet, og særlig komedien, en kortvarig andre oppblomstring på midten av 1690-tallet. William Congreves Love For Love (1695) og The Way of the World (1700), og John Vanbrughs The Relapse (1696) og The Provoked Wife (1697) var «mykere» og tilrettelagt for et bredere publikum med særlig hensyntagen til middelklassen, og dermed svært forskjellig fra de aristokratiske eskapadene tyve år tidligere. Skuespillene på 1690-tallet appellerte også til kvinner, blant annet ved å flytte kjønnskrigen fra intrigens arena og over til ekteskapets. Komedienes fokus lå mindre på unge elskende som overlister den eldre generasjonen, og mer på ekteskapelige forhold etter bryllupet.

Dagbokforfattere som John Evelyn og Samuel Pepys skildret dagliglivet i London og det kulturelle miljøet i tiden.

Klassisisme og opplysning (1700–1780)

Alexander Pope (1688–1744)

Forfattere på 1720- og 1730-tallet (eksempelvis Voltaire og Oliver Goldsmith) ga litteraturen i perioden 1689 til 1750 betegnelsen «augustansk litteratur». Tidens kong Georg I av England ga seg selv tilnavnet «Augustus» fordi han mente det var betegnende for sin egen storhet, men forfatterne brukte betegnelsen fordi de så en parallell til romernes overgang fra den tidlige røffe litteraturen til en meget politisk og polert litteratur.

Tidens litteratur var åpent politisk; det var en tid preget av frodighet og skandaler, stor energi og oppfinnsomhet og krenkelser, en periode da engelskmenn, skotter og irer befant seg i en ekspanderende økonomisk oppgangstid, flere fikk utdannelse og den industrielle revolusjonen sprang ut.

Den mest fremstående av tidens poeter var Alexander Pope, men Popes storhet ligger delvis i hans konstante strid med andre poeter, og hans kaldblodige, tilsynelatende neoklassiske tilnærming til poesien konkurrerer med idiosynkratiske versemål fra poeter som Ambrose Philips. Det var på denne tiden at James Thomson skrev sin melankolske The Seasons og Edward Young skrev Night Thoughts. Dette er også æraen da man konkurrerte alvorlig om hyrdediktningens rette utforming. I kritikken slet poetene med en doktrine om sømmelighet, om å kunne koble høvelige ord med en høvelig mening og oppnå en språkbehandling som passet til emnets tyngde. På den samme tiden var den latterlige helten på sitt mest populære. Alexander Popes Rape of the Lock og The Dunciad er fortsatt blant de største liksomhelt-dikt som er skrevet.

Daniel Defoe lar sin ensomme helt Robinson Crusoe møte «villmannen» Fredag.

I den tidligste delen av perioden ble prosaen overskygget av det engelske essays utikling. Joseph Addison og Richard Steeles The Spectator etablerte en form for britisk periodisk essay hvor de ved å betrakte verden gjennom øynene til en uengasjert observatør gjorde det mulig å meditere over menneskenes liv uten å gjøre seg til talsmann for bestemte endringer.

Den engelske romanen ble også introdusert under restaurasjonen og utviklet seg til å bli en viktig kunstform på denne tiden. Daniel Defoe vendte seg fra journalistikken og skriving av avisartikler om kriminelle løpebaner til å skrive fiktive, oppbyggelige, historier om Roxana og Moll Flanders' kriminelle karrierer, med tilhørende anger og lovnad om bot og bedring. Defoe skrev også Robinson Crusoe (1719), en enkelt fortalt reiseskildring om et skipbrudd, sannsynligvis basert på den sanne historien om Alexander Selkirk. Romanen som sjanger lærte av teaterets tragedier, og ved midten av århundret var det stadig flere forfattere som begynte å skrive romaner.

Om Addison og Steele skremte med én type prosa, gjorde Jonathan Swift det med en annen. Swifts prosastil var ubehøvlet og direkte med en klarhet som få av hans samtidig maktet eller ville stå for. Han var gjennomgående skeptisk til den moderne verden, men han var tilsvarende mistenksom overfor nostalgi. Historien så han som en katalog over løgner og forfengelighet, mens han betraktet samtiden som en vill malstrøm av forfengelighet og løgner. Kristne kjerneverdier var uunnværlige, men disse verdiene måtte være sterke og kategoriske og utvikles gjennom en klar avvisning av bondefangere og deres kumpaners renkespill. A Tale of a Tub, Swifts første prosasatire, hadde brodd mot katolikker og kalvinister, var mer vennlig innstilt overfor den engelske kirken. Senere prosaverker, eksempelvis hans kamp mot astrologen John Partridge, og mest av alt hans latterliggjøring av stolthet og hovmot i Gullivers reiser, viser hans skepsis til den moderne verden. Etter at Swift dro i «landflyktighet» til Irland begynte han motvillig å forsvare det irske folket mot den engelske kolonialismens rovdrift. Satirene Et beskjedent forslag og Drapier-brevene provoserte fram opprør og arrestasjoner, men Swift, som ikke var begeistret for de irske katolikkene, var opprørt av mishandlingen og barbariet han så rundt seg.

Jonathan Swifts satiriske Gullivers reiser kom første gang i 1726.

I begynnelsen av perioden ble dramatikken dominert av John Vanbrugh og William Congreve, som med noen tilpasninger videreførte forrige epokes komedier. Hovedmengden av teaterstykkene var mindre farser og langt mer seriøse tragedier. George Lillo og Richard Steele skapte tragedier med en moral tilpasset mellom- eller arbeiderklassens interesser. Dette reflekterte en endring hos publikum ettersom kongelig støtte ikke lenger var viktig for at et teaterstykke skulle oppnå suksess. I tillegg begynte Colley Cibber og John Rich å bekjempe hverandre med stadig større oppsetninger. Figuren Harlekin ble introdusert og pantomimeteater begynte å bli satt opp. Denne formen for folkelig underholdning ble ganske populær, og stykkenes dramatiske kvaliteter ble underordnet iscenesettingen. Opera ble også ganske populært i London tross en betydelig litterær motstand mot dette italienske innslaget. Denne trenden ble brutt etter bare noen få forsøk med en ny form for komedie. Pope og John Arbuthnot og John Gay mislyktes med et stykke kalt Three Hours After Marriage, men i 1728 kom John Gay tilbake med Tiggeroperaen (The Beggar's Opera). Gays opera var på engelsk og fortalte historien om Jack Sheppard og Jonathan Wild. Den syntes imidlertid å være en allegori på Robert Walpole og direktørene i South Sea Company slik at Gays påfølgende opera ble forbudt før den ble satt opp. The Licensing Act i 1737 forårsaket at 1700-tallets dramatikk brått ble avsluttet da teatrene igjen ble underlagt statlig konroll, dvs offisiell statssensur.

Samuel Richardson

Sensuren førte til at fremadstrebende dramatikere gikk over til å skrive romaner. Henry Fielding begynte å skrive romaner og satirisk prosa etter at hans skuespill ikke lengre slapp gjennom sensuren. Henry Brooke begynte også å skrive romaner. Samuel Richardson skrev romanen Pamela, or Virtue Rewarded (1749) som hadde til hensikt å bekjempe romanens skadelige virkninger i samfunnet. Henry Fielding angrep med sine to romaner, Joseph Andrews og Shamela det absurde i denne romanen, og bekjempet Richardsons Clarissa med den komiske Tom Jones. Brooke skrev The Man of Feeling og åpnet dermed indirekte opp for den sentimentale romansjangeren. Tristram Shandy som var Laurence Sternes forsøk på en roman i Swifts ånd hadde et unikt perspektiv på biografiens umulighet og forståelse – biografer var modell for de fleste romaner opp til denne tiden. Mange vurderer i dag denne romanen som en forløper for senere romaners bevissthetsstrøm og selvreflekterende metateknikker. Selv hans motstander Tobias Smollett fremhevet den pikareske roman med sine verker. Hver av disse romanene representerte en formell og tematisk divergens fra andre romaner. Hver romanforfatter var i dialog og i konkurranse med andre, og på en måte etablerte romanen seg selv som en mangfoldig og åpen sjangre i en eksplosjon av kreativitet. Den mest varige effekten av disse eksperimentene var Richardsons psykologiske realisme, Fieldings underholdende fortellerstemme og Brookes sentimentalitet.

Litteraturen på 1700-tallet speilet opplysningstidens verdenssyn: en rasjonell og vitenskapelig tilnærming til religiøse, sosiale, politiske og økonomiske spørsmål som virket for et verdslig verdensbilde og en allmenn sans for framgang og forbedring. Den ble ledet av filosofer som var inspirert av forrige århundres oppdagelser (Newton), og av Descartes, Locke og Bacons skrifter. De søkte å oppdage, og handle etter universelt gyldige prinsipper for styring av mennesker, natur og samfunn. De angrep geistlige og vitenskapelig autoriteter, dogmatisme, intoleranse, sensur og økonomisk og sosial ufrihet. De anså staten som det riktige og rasjonelle styringsverktøyet. Tidens til dels ekstreme rasjonalisme og skepsis førte også til gudstro, og senere også til en romantisk reaksjon. Denis Diderots Encyclopédie sammenfattet tidens ånd.

Det var også en tid som i økende grad la vekt på instinkter og følelser heller enn på dømmekraft og selvbeherskelse. Etter renessansens nedvurdering av middelalderen fikk man nå en økende positiv interesse for middelalderen, dette tente også interessen for middelalderballader og folkelitteratur. Ann Radcliffes roman The Mysteries of Udolpho var et uttrykk for alt dette.

Romantikken (1780–1837)

William Wordsworth, etter en original av Margaret Gillies fra 1839.

Med oppfinnelsen av dampmaskinen endret Storbritannias landskap seg: industrialismens oppsving førte til en voldsom befolkningsvekst i byene og tilsvarende avfolkning av landsbygda.

Denne brå endringen finner man igjen i en endret betydning av fem engelske nøkkelord: industry betød en gang kreativitet, democracy ble tidligere brukt i betydningen pøbelvelde, class fikk fra nå av også en sosial betydning, art betød en gang rett og slett håntdverk, culture var tidligere et ord som bare ble brukt i landbrukssammenheng.

Arbeidernes elendige levevilkår, de nye klassekonfliktene og miljøforurensningene fra urbaniseringen og industrialismen fikk poetene til å gjenoppdage verdien og skjønnheten i naturen. Moder Jord ble sett på som en kilde til visdom og den eneste løsningen på de stygge landskapene maskinene forårsaket.

Franskmannen Jean Jacques Rousseau skrev om naturens og instinktenes overlegenhet over sivilisasjonen, og budskapet ble plukket opp av bortimot alle poeter i Europa. I England var de verste de såkalte Lake Poets, en liten gruppe venner, blant annet William Wordsworth og Samuel Taylor Coleridge. Disse tidlige romantikerne introduserte en ny sensitivitet og selviakttagelse, noe som førte til den engelske litteraturens første romantiske manifest: Forord til de lyriske ballader. Denne samlingen ble stort sett skrevet av Wordsworth, skjønt Coleridge må også krediteres for hans lange og imponerende dikt Rime of the Ancient Mariner (Dikt for den eldgamle sjømann), en tragisk ballade om en sjømann som overlever en rekke overnaturlige hendelser på hans sjøreise gjennom den sydlige halvkule som blant annet handler om å drepe en albatross, mannskapets død, et besøk av Døden og hans venn, Livet-i-Døden, og til slutt sjømannens frelse.

Imidlertid forsto Coleridge og Wordsworth romantikken helt forskjellig: mens Coleridge søkte å gjøre det overnaturlige «naturlig», søkte Wordsworth å bevege lesernes forestillinger gjennom jordnære figurer fra det virkelige livet, eksempelvis The Idiot Boy, eller skjønnheten ved innsjøene som stort sett inspirerte hans diktning, som i Lines Composed a Few Miles Above Tintern Abbey.

Til den andre generasjonen av romantiske poeter regnes blant annet Lord Byron, Percy Bysshe Shelley, Mary Shelley og John Keats. Byron var påvirket av 1700-tallets satirikere og var kanskje den minst romantiske av de tre. Hans kjærlighetsaffærer med en rekke prominente, men gifte kvinner var kanskje også en måte å fremme hans mening om hykleriet til sosietetsskiktet, som bare tilsynelatende var religiøse, men i realiteten temmelig seksuelt løsslupne.

Byrons første reise til kontinentet resulterte i det lange fortellende diktet Childe Harold's Pilgrimage om en latterlige helts eventyr i Europa, det var også en skarp satire mot Londons sosietet. Diktet ble godt mottatt da han vendte hjem til England, og ble fulgt av utgivelsene av The Giaour og The Corsair. Likevel tvang hans påstått incestiøse forhold til halvsøsteren Augusta Leigh i 1816 ham til å forlate England for godt. I 1816, «året uten sommer», bodde han med sin sekretær dr. John Polidori, og Percy Bysshe Shelley og hans kone Mary ved bredden av Genfersjøen. Dette møtet ble historisk. Selv om Polidori kun skrev en kort fortelling, introduserte han vampyren i verdenslitteraturen i den samme skrivekonkurransen som Mary Shelley skapte monsteret Frankenstein, det første kunstige menneske.

Mary Shelleys gotisk-romantiske skrekkroman Frankenstein utkom i 1818

I likhet med Mary hadde Percy Shelley mye til felles med Byron: han var en ateistisk og fritenkende aristokrat fra en gammel og berømt familie som liksom Byron flyktet fra England for å unngå skandale. Shelley var gift med den 16-årige Harriet Westbrook, men forlot henne kort tid etter bryllupet til fordel for Mary. Harriet tok sitt eget liv etter hendelsen – hun var ikke oppdratt til å bidra i den sosiale debatten og var heller ingen tilhenger av Shelleys ideer om fri kjærlighet og anarkisme. Mary var annerledes, hun var datter av filosofen og revolusjonsforkjemperen William Godwin, hun var Shelleys jevnbyrdige intellektuelt, delte noen av hans idealer, og var feminist i likhet med sin mor, Mary Wollstonecraft, forfatteren av Vindication of the Rights of Women.

Et av Percy Shelleys beste verker er Ode til den vestlige vind. Til tross for at han avviste gudstroen blir dette diktet sett på som en hyllest til panteisme og anerkjennelse av en åndelige tilstedeværelse i naturen.

Mary Shelley huskes ikke for sin poesi, men for å ha skapt, eller bidratt til å skape, sjangeren science fiction. Handlingen i romanen Frankenstein skal etter sigende ha kommet til henne i et mareritt i en stormfull natt ved Genfersjøen. Hennes ide om å skape et menneske fra kroppsdeler stjålet fra ulike lik og deretter gi monsteret liv ved hjelp av elektrisitet, var kanskje inspirert av Alessandro Voltas oppfinnelse og Luigi Galvanis eksperimenter med døde frosker. Frankensteins grøssende fortelling hinter også til moderne organtransplantasjoner og regenerering av vev, og drøfter moralske spørsmål som blir aktuelle gjennom dagens medisinske fremskritt. Selv om monsteret er intelligent, godt og vennlig vekker han frykt hos alle på grunn av sin heslighet og deformiteter, og desperasjonen og sjalusien som følger av den sosiale utstøtelsen får ham til å vende seg mot sin egen skaper.

John Keats

John Keats delte ikke Byrons og Shelleys ekstreme revolusjonære idealer, men hans panteisme er like viktig som Shelleys. Keats var fascinert av Parthenonskulpturene som Lord Elgin hadde tatt med seg til England fra Hellas – i England kjent som Elgin Marbles. Antikkens Hellas var Keats' store interesse: skjønnheten i fri, ungdommelig kjærlighet her i kombinasjon med klassisk kunst. Interessen for kunst kom blant annet til uttrykk i diktet Ode on a Grecian Urn, og dette var en nyskapning i romantikken som kom til å inspirere Walter Paters og senere Oscar Wildes tro på kunstens absolutte verdi uavhengig av estetikken.

Den mest populære av alle britiske romanforfattere på denne tiden var Walter Scott. Hans storslåtte historiske romaner inspirerte en generasjon av malere, komponister og skribenter over hele Europa.

I kontrast til ham skrev Jane Austen romaner om lavadelen og fint folks liv på landet, sett fra en kvinnes perspektiv, og med et skjevt blikk på praktiske sosiale emner, spesielt ekteskap og å velge rett partner i livet. Jane Austen viste fram vanskelighetene til kvinner som ikke kunne arve eiendom, vanligvis ikke penger, og som ikke kunne ta seg lønnsarbeid. Deres eneste sjanse i livet var mannen de giftet seg med. Austen etablerte en litteraturgenre som fremdeles er levende, og hennes verk sees generelt som realistiske og ikke romantiske i kunstnerisk forstand.

Poeten, maleren og trykkeren William Blake regnes vanligvis blant engelske romantikere, selv om hans visjonære verker er svært forskjellige fra de øvrige som er diskutert i dette avsnittet. På mange måter var Blake altfor langt forut sin samtid til å bli forstått eller anerkjent.

Moderne tid

Charles Dickens ved skrivebordet.

Viktoriatiden (1837–1901)

Utdypende artikkel: Viktoriatidens litteratur

Det var i løpet av den viktorianske tiden (1837–1901) at romanen ble den ledende litterære sjangeren i England. De fleste forfatterne var nå opptatt av å møte den store middelklassens smak og behov enn å smigre aristokratiske støtter. Det best kjente verket fra denne tiden er blant annet de emosjonelle og mektige verkene til søstrene Brontë, den satiriske Forgjengelighetens marked (Vanity Fair) av William Makepeace Thackeray, de realistiske romanene til George Eliot, og Anthony Trollopes innsiktsfulle portretter av livene til jordeierne.

Charles Dickens (1812–1870) dukket opp på den litterære scene på 1830-tallet, og stadfestet trenden med føljetongromaner. Dickens skrev levende og fargerikt om livet og fattigdommen i London, men på vennlig og humoristisk måte som var akseptabelt for lesere i alle samfunnslag. Hans tidlige verker som Pickwick-papirene (1836–1837) er et komisk mesterstykke. Hans senere verker ble mørkere, som David Copperfield (1849–1850), men uten å miste sitt geni for treffende og minneverdige karikatur, blant annet i avslørende replikker.

Robert Louis Stevenson.

En interesse for landsbygda og den endrete sosiale og økonomiske situasjonen utenfor byene kan bli sett i romanene til Thomas Hardy, Elizabeth Cleghorn Gaskell, og andre.

Ledende lyrikere i den viktorianske tidsalderen var skikkelser som Alfred Tennyson, Robert Browning, Elizabeth Barrett Browning, Matthew Arnold, Dante Gabriel Rossetti, og Christina Rossetti.

På denne tiden ble det også utgitt litteratur skrevet spesielt for barn og noen ble kjent verden over, blant annet verkene til Lewis Carroll som foruten Alice i eventyrland også var utmerket forfatter av tullevers, noe også Edward Lear var.

En utmerket representant for den engelske nyromantikken var Robert Louis Stevenson, som skrev bøker som ble lest både av barn og voksne. Forfatterskapet hans ble senere nedvurdert av modernistene, men fikk en fornyelse da modernismen mistet grepet.

Den elegante og åndfulle Oscar Wilde, New York, 1882.

Foto: Napoleon Sarony

Dronning Viktoria representerer ikke bare det verdensomspennende britiske imperiet, men ble også symbolet på en samfunnstype og et kultursyn. I dagligtale har «viktoriansk» fått en negativ klang, noe sneversynt og hyklerisk, særlig seksuelt. I England i siste halvdel av 1800-tallet kan man si at på det psykologiske plan var det viktorianske menneske hemmet, men på det offentlige plan kunne det fritt utfolde seg, økonomisk aggressivt som kolonist. Balansert mot dette ble det viktorianske kombinert med idealet om den engelske gentleman.

Alt dette møttes i den irskfødte Oscar Wilde (1856–1900); en estetiker, essayist og dramatiker. Hans talent for den kvikke, åndfulle replikk og konservasjon preget hans vittige komedier. «De gule nittiårene» er et begrep i engelsk litteraturhistorie, visuelt innkapslet av den nyskapende tegneren Aubrey Beardsley, en venn av Wilde som døde allerede i 1898, kun 25 år gammel. Betegnelsen er tvetydig, og innebærer noe romantisk og samtidig dekadent. Wilde var selv elegant, kledde seg strålende, og uttalte at «enten bør man være et kunstverk, eller bære et kunstverk». Som lyriker og eventyrforfatter var Wilde en prerafaelitt, som essayist, eller «intensjoner» som han selv kalte det, var han personlig og levende. Samtidig kunne han vise en annen side, som i det mørke bibelske dramaet Salomé (1896), og romanen Portrettet av Dorian Grey (1891), om forholdet mellom ungdom og skjønnhet, og livets tann. Den har også en dyster, nær amoralsk grunntone.

Oscar Wildes egen tragedie var hans homofili som sendte ham inn i en opprivende rettssak i 1895, rett etter at han var feiret for sitt glitrende skuespill Hvem er Ernest (The Importance of Being Earnest, 1895). Han ble dømt for en sedelighetsforbrytelse som i dag ikke straffes juridisk, kom ut av fengselet nedbrutt og knekt. Han døde i 1900, kun 46 år gammel. Det sier noe om hans karakter at selv hans lidelser kunne brukes kunstnerisk og i poetisk form, Balladen om fengselet i Reading (1898).

Romanens tidsalder

De engelske koloniene ga materiale til engelske romaner. Tegning av Thure de Thulstrup til H. Rider Haggards Maiwa's Revenge: Allan Quartermain kommanderer sine innfødte soldater.

I samsvar med både gammel puritansk og viktoriansk tids verdinormer ble økonomisk framgang likestilt med gode karakteregenskaper: økonomisk framgang var en lykke i seg selv, og ettersom pengene behersket tidsånden, behersket de også litteraturen. Litteraturens fremste uttrykksmiddel var romanen. Ved århundreskiftet ble den økonomiske utnyttelsen av romanen satt i system, man fikk det engelske begrepet bestsellers – bestselgere.

Hall Caine (1853–1931) solgte mer enn de fleste. Etter hans Mannen fra Man (The Manxman, 1894) og siden Skyggen av en forbrytelse (The Shadow of a Crime, 1885) kunne han kjøpe seg en herregård. Vellykket markedsføring, fortellinger preget av sensasjon og moralisme, skaffet ham maksimal suksess, men selv samtiden dømte hans romaner som sentimentale sensasjonshistorier uten kunstneriske nivå. En tilsvarende forfatter var Marie Corelli (1864–1924) som kombinerte sentimental religiøsitet med svulstig fortellerglede. H. Rider Haggard (1856–1925) var mindre sentimental, og med erfaring fra tiden i koloniadministrasjonen i Sør-Afrika skrev han Kong Salomos miner (King Solomon’s Mines, 1885), en spenningsroman til Afrikas indre på jakt etter en skatt, en roman som siden har blitt gjenutgitt som guttebok.

Den mest populære forfatteren var Arthur Conan Doyle (1859–1930), forfatteren av Sherlock Holmes. Doyle selv betraktet opprinnelig sin detektiv som adspredelse. Etter at hans legepraksis ble en fiasko satset han på storstilte historiske og politiske skrifter, og å kjempe for pseudovitenskap som spiritisme. Sherlock Holmes ble selve prototypen på en detektiv som først ble genial i samværet med sin litt mindre begavede følgesvenn, doktor Watson. Novellene ble trykket i magasiner, deretter samlet i bøker, og da han samlet alle fortellingene i ett bind i 1894 tok han samtidig livet av sin helt for å egne seg til «bedre ting», men 11 år senere måtte han vekke sin helt til live igjen, ikke minst av økonomiske grunner.

Rudyard Kipling, tenksom ved skrivebordet, malt av Philip Burne-Jones, 1899.

I en annen litterær klasse stilte Rudyard Kipling (1865–1936), det britiske imperiets forteller, som øste av materiale fra Englands kolonier, hovedsakelig India. I eventyrlige omgivelser formidlet han enkeltmenneskets pliktfølelse for nasjonen og Gud. Kipling ble en folkekjær forfatter som fikk hva man i dag ville kalle en fanklubb allerede mens han levde, The Kipling Society, stiftet i 1926. Barn over hele Vest-Europa, ikke bare England, slukte hans noveller i Jungelboka (1894), som kom med en oppfølger året etter, og Havets helter (Captains Courageous, 1897). Også Kim (1901) må kunne kalles som en ungdomsroman, om foreldreløs gutt i India. Også som musikalsk poet ble han folkekjær med diktsamlingen Mandalay (1890) og i If- (1895). På høyden sto han i 1907 da han fikk Nobelprisen i litteratur.

Joseph Conrad ble født i Polen, men fornyet engelsk som litterært språk.

Foto: George Charles Beresford

John Galsworthy, Nobelprisen i litteratur for 1932

Boerkrigen i 1899–1902 rystet Kipling, og tiden fram mot den første verdenskrig ble han stadig mer pessimistisk. Ved krigsutbruddet i 1914 deltok han ikke i den allmenne jubelen, men uttrykt i et dikt i avisen The Times angst for Englands framtid, og før et år var gått var også hans egen sønn en av de døde i krigen. Denne sorgen skapte dystrere tone i hans bøker, og tiden bidro også til endre hans stil til mer symbolsk klang hvor selve handlingsgangen ble mindre viktig.

Joseph Conrad (1857–1924) var mer gåtefull enn Kipling. Han var født i Polen og gikk til sjøs som 18-åring. Han havnet etterhvert i den britiske handelsflåte hvor han arbeidet seg opp til kaptein i løpet av seksten år. Engelsk ble hans litterære morsmål. I 1895 kom Almayers dårskap (Almayer’s Folly), og han slo seg deretter ned i England, ble engelsk gift og ble forfatter for resten av livet. Han har blitt stående som den moderne romanens fornyer: eksperimentering med tidsforskyvelser, bruken av symboler som suggererende understrøm i teksten, og fiktiv fortellerstemme var blant de nye grep som Conrad innførte. Mørkets hjerte (Heart of Darkness, 1899) er en meget symbolsk fortelling med en fortelling innenfor fortellingen (rammefortelling). Romanen ble siden grunnlaget for Francis Ford Coppolas film Apokalypse nå! (1979). Conrads mesterstykker er kanskje likevel Lord Jim (1900), historien om en vanæret styrmann i Østen som forsøker å sone sin forbrytelse. Her bryter Conrad på sinnrikt vis fortellingens kronologi, og tidsforskyvelsen ble et grep han siden brukte i flere av sine romaner.

John Galsworthy (1867–1933) var født inn i den privilegerte overklassen, og det ble også emne for har romaner. I løpet av en lengre sjøreise ble han kjent og venner med førstestyrmann Joseph Conrad, noe som stimulerte hans interesse for å bli forfatter. Litterære emner fant han i sitt eget liv, særlig dét at han ikke kunne gifte seg med sin kjæreste grunnet sin patriarkalske far og sosiale konvensjoner. Den rike mann (The Man of Property, 1906), første bind i den storslåtte Forsytesagaen, var preget av det som ble hans hovedemner: den erotiske lidenskapens makt og den offisielle morals umenneskelighet. Verket fikk god kritikk, men forferdet hans egen klasse. Slektssagaen om den rike familien Forsyte og deres skjebne i London før og etter århundreskiftet fokusert blant annet på Jolyon Forsyte, som skapte skandale i familien når han forlater sin hustru for sin datters guvernante for å leve et bohemliv med henne i Londons mindre fasjonable område. Galsworthy fikk Nobelprisen i litteratur i 1932, men var for syk til selv å ta imot den og døde året etter.

Klodenes kamp, om et angrep på Jorden fra planeten Mars, var en av mange banebrytende science-fiction-fortellinger fra H.G. Wells.

En annen type forfatter var H.G. Wells (1866–1946) som skrev med utgangspunkt i naturvitenskapen, og ble en pioner innenfor science-fiction. Utviklingslæren kom til å prege hans liv og personlighet. Han ble den positive profeten for utvikling og framtid, men skrev romaner som også kan oppfattes som dystre advarsler om det samme. Gjennombrudd fikk han allerede i 1895 med Tidsmaskinen, om en mann som utnytter den fjerde dimensjon og flytter seg tilbake i tid. Han ble utropt som Englands svar på Jules Verne. Stimulert av suksessen snekret han sammen Dr. Moreaus øy året etter, om en eksentrisk lege som ved hjelp av biologi omformer dyr til mennesker og faller selv for sine skaperverker. Den usynlige mann (1897) og Klodenes kamp (1898) ble hver for seg prototype på senere velkjente emner innenfor science-fiction, og i 1901 skrev han om de første mennesker på månen. Mindre kjent i ettertiden, men nær en skandale i samtiden, var hans angrep på ekteskapet og hans radikale kamp for kvinners rettigheter og frigjøring. Mange kvinner fant inspirasjon i hans mer agiterende romaner som Ann Veronica (1910) og Ekteskap (1912). Wells var en frimodig sosialist og pasfist, og hans senere verker ble i økende grad politiske og didaktiske.

E.M. Forsters (1879–1970) tilbaketrukne skyhet førte til at han levde et stille liv i Cambridge hvor han først studerte klassiske språk. Flere reiser til utlandet modnet hans forfatterskap. Howards End (1910), hans fjerde roman, var navnet på et hus som representerte det bestående i det engelske samfunnet: klassefordommer og eiendomsretten. Hans siste roman, Reisen til India (A Passage to India, 1924), fikk lang modningstid. I dens ytre er det en politisk roman, men har en indre symbolsk fortelling og blant annet det åpne spørsmålet om hva som skjedde eller ikke skjedde i Marabar-grottene, et høydepunkt i romanen. Forsters homofili kommer først til syne i romanen Maurice (1971) som ble utgitt etter hans død. Denne kjærlighetsfortellingen mellom to av samme kjønn griper inn i emner fra hans første tre romaner.

Verdenskrigen og uskyldens død

Britisk infanteri under framrykning ved Morval 1916.

Foto: Lt. Ernest Brooks

Rupert Brooke (1915)

Engelsk poesi lå på sotteseng etter prerafealittene og dekadentene. I Alfred Austins tid som poet laureate sank den offisielle poesien ned på et platt lavmål. Et lys i mørket ved århundreskiftet var Alfred Edward Housman (1859–1936), men hans samlede dikt besto av ett tynt bind. Den mest kjente lyrikeren var nok John Masefield (1878–1967) som også skrev drama, romaner, og guttebøker, men det var som lyriker han ble mest kjent. Han innførte en muntlig og nær realistisk tone, ofte parret med et mystisk drag. Hans diktsamling Den evige nåde (The Everlasting Mercy, 1911) vekket oppsikt for hovedfigurens grove språk og fylleslagsmål. Han ble poet laureate fra 1930.

Den første verdenskrig endret det engelske samfunnet. Som med Philip Sidney (1554–1586) fikk England sine krigspoeter og unge døde. Rupert Brooke (1887–1915), som Yeats kalte «den vakreste unge mann i England», hadde et stort talent som såvidt rakk å blomstre. Han hoppet av en universitetkarriere ved Universitetet i Cambridge for å gjøre sine patriotiske plikt som soldat. Foruten tre andre diktsamlinger rakk han å fullførte en suite på fem sonetter om krigen som ble utgitt under tittelen 1914 & Other Poems (1916). Noen få uker før han døde av blodforgiftning den 23. april 1915, ble hans navn berømt da hans dikt Soldaten ble opplest i St. Pauls katedralen under høymessen første påskedag. Nordahl Grieg oversatte diktet til norsk i essaysamlingen De unge døde (1932). Brooke døde før krigens gru ble kjent i full bredde, den mest forferdelige av til da alle kriger. Den romantiske idealisme som han ga uttrykk for, gikk raskt tapt i skyttergravene hvor ti millioner døde i løpet av fire år, gjennomsnittlig 6000 hver dag.

Charles Hamilton Sorley (1895–1915) var en annen lysende begavelse, men da han døde hadde han allerede tapt alle idealistiske illusjoner. De dikt han rakk å skrive viser tragisk innlevelse. Isaac Rosenberg (1890–1918), kanskje den fremste av de engelske krigspoetene, skildret krigens hverdag med en vanlig soldats øyne i sine posthum utgitt dikt før han falt under retretten fra slaget ved Somme i 1918. Blant de desillusjonerte lyrikerne i skyttergravene står Siegfried Sassoon (1886–1967) i en særstilling, ikke minst ettersom han overlevde krigen, og kunne bruke freden til å skrive om den, en påtrengende virkelighet som aldri slapp taket.

Mellomkrigstiden

Mellomkrigsdramaet

G.B. Shaw.

Engelsk teater var i rik vekst i perioden mellom verdenskrigene, men uten videre fornying: impulsene kom fra Irland, hvor William Butler Yeats (1865–1939) sammen med Edward Martyn og Lady Gregory (1852–1932) grunnla det irske nasjonalteateret. Disse dramatikerne var sammen med for eksempel John Millington Synge (1871–1909) og Sean O'Casey drivende krefter bak gjenopplivingen av en irsk litteratur (Irish Literary Revival). Yeats bidro med symbolske dramaer, Lady Gregory og Synge gjeninnførte den dramatiske versekunst, mens sosialisten O'Casey skapte ekspresjonistiske dramaer, og var blant annet den første som skrev om Dublins arbeiderklasse.

Den amerikanskfødte nobelprismottakeren (1948) T. S. Eliot (1888–1965) overførte sine dramatiske monologer på verseform til teateret, eksempelvis Mordet i katedralen (1935), en dramatisering av mordet på erkebiskopen av Canterbury, Thomas Becket. Eliots temaer var tiden, evigheten, kampen om åndens gjenfødelse og forsoning med fortidens spøkelser. Sceneverkene var framfor alt inspirert av Yeats, og gikk i verseform med en fri rytmikk og delvis med musikalske komposisjonselementer. Eliot var påvirket av buddhistisk tenking, antikkens filosofi og kristen mystisisme. Selv øvet han stor innflytelse på enkelte senere filosofiske retninger, blant annet eksistensialismen.

Christopher Fry (1907–2005) dyrket den elegante ordkunst, hans meste kjente stykke er den romantiske komedien Damen vil helst ikke brennes (This Lady is Not For Burning) fra 1948. Noël Coward (1899–1973) var mesteren av lette lystspill og salongkomedier uten poetisk drama og større dypsindighet, mens W. Somerset Maugham (1874–1965) skrev dramatiske verk som tok samtidens problemer opp til debatt. De beste stykkene til J. B. Priestley (1894–1984) tilhører også denne perioden.

I England var det ingen som kunne bestride George Bernard Shaws (1856–1950) posisjon – med sin humor og vittige paradokser var han like mye et begrep som han var forfatter. Også Shaw hadde røtter i Irland, han var født i Dublin, men flyttet som ung mann til London hvor han lenge slet som journalist og kritiker. Shaw gjorde den engelske teaterscenen til et diskusjonsforum for moralske, politiske og økonomiske spørsmål, og det er sannsynligvis hans viktigste og mest varige bidrag til scenekunsten. Debutverket, Enkemannens hus (Widower’s House, 1892), er et sosialt indignasjonsdrama om gårdeieres kyniske utnytting av leietagere. Selv mente han å stå i gjeld til Henrik Ibsen når det gjaldt de realistiske dramaer, dvs. dramaene som var ment å høyne bevisstheten om viktige sosiale spørsmål. Alt i alt skrev Shaw mer enn 60 teaterstykker, nesten alle behandlet tidens sosiale problemer, men på grunn av sin komiske åre klarte han å gi temaene en relativt sosialt akseptabel form. Teknisk var dramatikken hans godt gjennomført med en fin psykologisk tegning, ofte med sterke og uavhengige kvinneskikkelser, eksempelvis frelsesarméoffiseren Barbara Undershaft i Major Barbara (1905). Shaw utga også teaterstykkene sine i bokform, og utstyrte dem gjerne med lange og underholdende forord.

På 1910-tallet var han godt etablert. Stykker som Fanny's First Play (1911) og Pygmalion (1912), som den berømte musikalen My Fair Lady (1956) er basert på, opplevde lange spilleperioder for et stort London-publikum. Den første verdenskrig endret ham som så mange andre. Det første stykket i mellomkrigstiden var Villa Hjertedød (Heartbreak House, 1919). Humoren var fortsatt til stede, men ikke troen på menneskeheten. I 1923 skrev han Saint Joan – Jeanne d’Arc skildres her med sympati og innlevelse, og stykket ble en internasjonal suksess som førte til at han ble tildelt Nobels litteraturpris i 1925.

Modernismen (1914–1945)

Virginia Woolf

Den engelske modernistiske litterære bevegelse vokste ut av en generell desillusjon og avstandtagen fra viktoriatidens holdninger: visshet, konservativisme og forestillingen om en objektiv sannhet. Bevegelsen var sterkt påvirket av romantikkens ideer, Karl Marx' politiske skrifter og Sigmund Freuds psykoanalytiske teorier om det underbevisste. Den kontinentale kunstbevegelsen impresjonisme, og senere kubisme, var også viktige inspirasjonskilder for de modernistiske forfatterne.

Selv om den litterære modernismen nådde sitt høydepunkt i årene mellom første og andre verdenskrig, dukket de tidligste uttrykkene for bevegelsens holdninger opp på siste halvdel av 1800-tallet. Gerard Manley Hopkins, A. E. Housman, og poeten og romanforfatteren Thomas Hardy var noen av de viktigste engelske modernistene i løpet av viktoriatiden.

De første tiårene av 1900-tallet ble det publisert flere betydelige modernistiske verk, blant annet James Joyces innflytelsesrike novellesamling Dubliners, Joseph Conrads kortroman Heart of Darkness, og William Butler Yeats' poesi og dramatikk. Store romanforfattere i mellomkrigstiden var Virginia Woolf, E. M. Forster, Evelyn Waugh, P.G. Wodehouse og D.H. Lawrence. Den kanskje viktigste forkjemperen for modernismens utviklingen var den amerikanske poeten Ezra Pound. Han fikk æren for å ha «oppdaget» både James Joyce, som med Ulysses begikk det mange regner som en av 1900-tallets største litterære prestasjoner, og T.S. Eliot, periodens fremste engelske poet.

Mørk og lys prosa

Byste av James Joyce i Polen.

A way a lone a last a loved a long the / riverrun, past Eve and Adam’s, from swerve of shore to bend of bay, brings us by a commodius vicus of recirculation back to Howth Castle and Environs.

Finnegans Wake kan leses i en evig sløyfe: Åpnings- og avslutningssetningene er hver for seg ufullstendige, men ved å bla rett fra avslutningen til begynnelsen får man fram en fullstendig setning.

Den første verdenskrigen var et sjokk for det engelske samfunn, og freden ble heller ingen idyll: I 1921 var det tre millioner arbeidsledige, og i 1929 kom det store krakket. De tradisjonelle tros- og moralbegrepene var i oppløsning.

Iren James Joyce beundret Henrik Ibsen, og forsøkte å lære seg dansk for å kunne lese originaltekstene. Dramatikk lå derimot ikke for Joyce, etter at han først utga diktsamlingen Chamber Music (1907) og den lett tilgjengelige novellesamlingen Dublinere (1914), var det romanen som ble hans litterære redskap. Romanen Ulysses (1922) er en fortolkning av Odysséen lagt til Dublin – Ulysses er romernes motstykke til hellenernes Odyssevs. Boken er en av modernismens mest mangfoldige verk, Joyce anvendte bevissthetsstrøm-teknikken og en eksperimentell prosa full av ordspill, parodier og allusjoner. Ulysses havnet på førsteplass i Modern Library-kåringen over 1900-tallets beste engelskspråklige romaner.

Joyces stil ble stadig mer kompleks, og i hans neste bok, Finnegans Wake (1939), utgitt 17 år etter Ulysses, drev han bevissthetsstrøm-teknikken til det ytterste. Det finnes ikke antydning til en konvensjonell handling, og han forsøker ikke å bygge opp vanlige romankarakterer. Språket er underlig og obskurt, hovedsakelig basert på komplekse flerspråklige og flernivås ordspill. Tilnærmingen minner om Lewis Carrolls Jabberwocky, men Joyce tok det mye lengre ut. Vi oppdager også fort en ibsensk referanse i og med at «Byggmester Finnegan» faller ned fra en stige og slår seg ihjel.

D.H. Lawrence skrev lyrikk, skuespill, essay og litterær kritikk. Hans samlede forfatterskap viser en omfattende gjennomtenking av det moderne samfunnets avhumaniserende virkning, og hans meninger skaffet ham mange fiender. Da Lawrence døde av tuberkulose var dødsannonsene, med E. M. Forsters hederlige unntak, gjennomgående negative – Lawrence ble omtalt som en pornograf som hadde sløst bort sitt betydelig talent. Ettertiden har renvasket forfatteren. Romanteknisk var ikke Lawrence banebrytende, men hans litterære emner var det. Blant hans romaner er Sønner og elskere (1913), et oppgjør med sin egen oppvekst, Kvinner som elsker (1921), om to kvinner og deres menn, men det er særlig hans siste roman, Lady Chatterleys elsker (1928), som har gjort hans navn kjent. Lawrences hensikt var å fremme seksualitetens positive kraft, og rense den fra viktoriatidens snerpete moral, og et ledd i dette var å bruke dagliglivets ord og beskrivelser på seksualakt og kjønnsorganer. Boken var aldri pornografisk i den moderne mening, men samtiden var ikke moden, og boken ble øyeblikkelig sensurert. Først etter en omfattende rettssak i 1960 ble den frigitt.

Virginia Woolf var en betydelig modernistisk skikkelse i Londons forfattermiljø. Også hun var en eksponent for den litterære bevissthetsstrøm-teknikken. Hun skrev romaner, noveller, essays og litteraturkritikk, blant annet hennes boklange essay, Et eget rom (A Room of One's Own, 1929), med dets berømte utsagn: «En kvinne trenger penger og sitt eget rom om hun skal skrive fiksjon», og fremmet således også et evigaktuelt kvinnepolitisk program.

Aldous Huxley (1894–1963), ti år yngre enn Joyce og Lawrence, kom fra en anerkjent akademisk familie. Han var humanist og pasifist, senere ble han også interessert i spiritisme. Huxley var kjent for å anbefale og eksperimentere med psykedeliske stoffer som meskalin og LSD. Han skrev en rekke essays, noveller, reiseskildringer og filmmanus. Vidunderlige nye verden (Brave New World, 1932), hans mest kjente roman, er inspirert av H.G. Wells' utopiske roman Men Like Gods. Wells' bok ga Huxley idéen til en parodi, som i motsetning til den tidstypiske fremtidsoptimistiske litteraturen var en «negativ utopi», en dystopi, delvis påvirket av Wells' The Sleeper Awakes og D.H. Lawrence verker. De spørsmål Vidunderlige nye verden reiser ble først besvart i et essay Brave New World Revisited (1958), og siden i Huxleys siste roman, Island (1962).

T. E. Lawrence, maleri av Augustus John.

Thomas Edward Lawrence (1888–1935), kjent som «Lawrence av Arabia», fikk et egenartet liv. Han arbeidet først i Midtøsten som arkeolog, og deretter for etterretningsvesenet, og lot seg siden innrullere som menig i flyvåpenet. I den arabiske verden ble hans navn myteomspunnet. I 1926 utga han sitt hovedverk, Visdommens syv søyler (Seven Pillars of visdom), en omfattende fortelling om arabernes kamp, men ga også et avslørende selvportrett av en sammensatt personlighet, som ble framstilt av Peter O'Toole i den Oscar-belønnete filmen Lawrence of Arabia fra 1962, regissert av David Lean.

Graham Greene (1904–1991) slo gjennom allerede med sin første roman, Faren, vennen og kvinnen (The Man Within, 1929), og siden fulgte en jevn strøm romaner. Fleer bøker er filmatisert, og Den tredje mann (1950) er kanskje mer kjent som en film med Orson Welles i hovedrollen enn som bok. Vår mann i Havana (1958) er en komedie om spionasje. En av Greenes viktigste bøker er kanskje likevel Brighton Rock (1938) om badebyen Brightons snuskete bakside, og om den katolske gangsteren Pinkie. Boken er karakteristisk for Greenes forfatterskap: spenningsromanen kombinert med en utforsking av syndens natur og moralitetens grunnlag.

Robert Graves (1895–1985) huskes i dag for sin historiske roman, Jeg, Claudius (1934), men han betraktet seg selv som en poet. Evelyn Waugh (1903–1966) sammenlignes ofte med den jevngamle Graham Greene, som også konverterte til katolisismen. Waugh blandet satire og ren farse inn i sine fortellinger om den engelske overklasse i mellomkrigstiden. Mest kjent er Gjensyn med Brideshead (1945). Med George Orwell (1903–1950) ble grensene mellom diktning og journalistikk utflytende, spørsmålet er hva man skal legge vekt på. På 1930-tallet var han først og fremst fattigdommens dikter, men det er hans politiske allegorier, Kamerat Napoleon (Animal Farm, 1945) og den dystre framtidsfabelen 1984 (1949) som gjorde ham berømt. Joyce Cary (1888–1957) og Ivy Compton–Burnett (1884–1969), to forfattere på motsatt ende av skalaen, tilhører også denne epoken.

Populærlitteratur

Agatha Christie

Edgar Wallace

Til tross for de sosiale vanskelighetene i mellomkrigstiden var det også en allmenn velstandsøkning. Utdannelsessystemet sørget for at store deler av befolkningen var lese- og skrivekyndige. De store salgssuksessene var underholdningslitteratur til rimelig pris og høyt opplag og som aldri bekymret seg for dypere problemer og komplekse forklaringer. Kjærlighetsromanen om den unge pikes håpefulle vei til lykken i form av en rik ektemann oppsto i viktoriatiden og fortsatte sin suksess i denne epoken. Den engelske detektivromanen som Arthur Conan Doyle etablerte ble videreført av en rekke dyktige kvinnelig forfattere, særlig Agatha Christie (1890–1976) og Dorothy L. Sayers (1893–1957). Spesielt Christie var produktiv med rundt 80 kriminalbøker som alle holdt jevn kvalitet. Disse fungerte vel så mye som en intellektuell selskapslek enn som litterære prestasjoner. Også Edgar Wallace (1875–1932) var en særdeles produktiv forfatter med rundt 170 spion- og kriminalromaner. Hverken Christie eller Sayers oppholdt seg ved det grufulle slik Wallace gjorde. Den rene spenningsromanen med redsel og gru ble dyrket i thrilleren, og spionromanene fikk sin store framgang først etter den andre verdenskrig.

Etterkrigstiden fram til i dag

Soppskyen over Nagasaki, Japan, 9. august 1945.

John le Carré

Etter den andre verdenskrig begynte gjenoppbyggingen av England: Livet gikk videre, en ny moderne tid var i emning, men man levde på arven fra fortiden. De store dikterne fra mellomkrigstiden var enten middelaldrende eller døde. Med freden kom en ny frykt, den kalde krigen og atombomben. Det moderne var ikke uten skyggesider.

Krim og spenningsromanens kalde krig

Den tradisjonelle detektivromanen ble en egen engelsk sjanger, og nye dyktige forfattere fulgte etter Christie og Sayers, blant annet skotten J. I. M. Stewart (1906–1994), en akademiker og litteraturkritiker som skrev skjønnlitteratur under sitt virkelige navn og rundt førti krimromaner under pseudonymet Micheal Innes. Krimromanene, mange med John Appleby som detektiv, har elegante intriger med et typisk «highbrow» preg, for eksempel med allusjoner til engelsk litteratur og renessansekunst.

Spennings- og krimromanene konkurrerte om oppmerksomheten. Spenningsgenren hadde Graham Greene utnyttet tidligere. Den mest bemerkelsesverdige forfatteren var John le Carré, et pseudonym for David John Moore Cornwell (født 1931). Han arbeidet for MI5 og MI6 i 1950 og -60 årene inntil han fikk suksess med Spionen som kom inn fra kulden (1963), en spenningsromanen som på en overbevisende måte framstiller etterretningsagenter og dobbeltagenters harde og iskalde tilværelse i Berlin under den kalde krigen. Dramaene i le Carrés romaner skapes hovedsakelig av motstandernes intense mentale aktivitet, og inneholder forholdsvis lite action og vold.

Ian Fleming (1908–1964) skrev om den samme skumle verden som le Carré, men på et annet litterært nivå og med en langt mer forenklet karakterskildring. Flemings helt James Bond, spionen med rett til å drepe, ble så berømt at figuren overlevde sin skaper, slik Tarzan overlevde Edgar Rice Burroughs. Fleming var en dyktig teknisk historieforteller som ble et forbilde for andre forfattere.

Alistair MacLean (1922–1987) var en populær forfatter uten en bestemt helt, derfor var forfatternavnet i en større grad enn i Flemings tilfelle viktig i markedsføringen. Skotten MacLean var dessuten mindre engelsk sjåvinistisk enn Fleming, men skrev like spennende. Tittelen på hans første roman, HMS Ulysses (1955), henspilte ikke på James Joyce, men på et krigsskip som under andre verdenskrig gikk i konvoien PQ 17 til Murmansk.

I skyggen av fortiden

Den engelske skjønnlitterære romanen etter verdenskrigen synes å vende seg bort fra ytre spenning og mot vare, finstemte beskrivelser av det engelske liv, mennesket presentert som en blanding av sosialt og metafysisk individ.

Angus Wilson (1913–1991) virket som bibliotekar i British Museum fra 1936 og fram til krigen. Etter krigen vendte han, som mange andre, tilbake til sin gamle stilling. I helgene skrev han noveller, og i løpet av en fire ukers ferie sin første roman, Hemlock and After (1952). Wilson skrev oppbrakt over sin samtid, refset engelsk besteborgerlighet og liksom-liberalisme, og hans figurer er tidvis sterkt karikerte. Først i 1955 sa han opp sin stilling for å bli forfatter på heltid.

C.P. Snow (1905–1980) var både forfatter og vitenskapsmann, og tok i sine romaner opp forholdet mellom nettopp naturvitenskapen og humanismen. I elleve romaner under fellestittelen Fremmede og brødre (Strangers and Brothers), som ble utgitt i årene mellom 1940 og 1974, forteller Snow om en mann ved navn Lewis Eliot som i likhet med forfatteren arbeider ved Universitetet i Cambridge, og via denne figuren belyser han de nye trusler mot vår sivilisasjon. Bøkene følger hans liv og karriere fra den beskjedne begynnelse i en liten by på den engelske landsbygda, til en rimelig vellykket sakfører i London til Cambridge, krigstid, tjeneste i Whitehall, og som embetsmann, før han blir pensjonert. Miljøet er utpreget engelsk, og viktigere enn Lewis Eliot er de mennesker han møter.

Den konflikten som Snow belyser gjennomgikk han også i et berømt essay: De to kulturer og den vitenskapelig revolusjon (The Two Cultures and the Scientific Revolution, 1959). Menneskeheten var skilt i to hovedkategorier: «vitenskapsfolk» (positivister og modernister) og de «litterært intellektuelle». Den første gruppen var framoverskuende, mens den siste gruppen var tilbakeskuende. Essayet fikk stor betydning for diskusjonen om hva som er «vitenskap» og hva som er «dannelse», forholdet mellom «naturvitenskap» og «humanisme».

Også Snows hustru Pamela Hansford Johnson (1912–1981) var litteraturkritiker og forfatter, hun skrev romaner, skuespill og poesi.

William Cooper, som egentlig het Harry Summerfield Hoff (1910–2002), var i flere år ansatt ved den britiske atomenergikommisjonen, og sto i likhet med Snow med en fot i hver leir. Hans forfatterskap er preget av lavmælte skildringer, som hans første roman Provincial Life (1950) og siden Married Life (1960). Hoff og Snow var bekjente som diskuterte romanteknikk, og deres bøker viser klare paralleller, skjønt ikke i emner.

Kingsley Amis' (1922–1995) roman Lucky Jim (1956) er et satirisk angrep på den akademiske verdens overfladiskhet. Colin Wilson (født 1931), romanforfatter og filosofisk essayist, først kjent med sitt lange essay The Outsider (1956): de mest interessante menneskene er de som står utenfor de etablerte områdene i samfunnet.

Robert Liddell (1908–1992) formidlet også med sikker hånd det engelske samfunnets tradisjoner og særtrekk. Hans kanskje beste roman er Fortryllelsen tar slutt (The Last Enchantments, 1949). Alan Sillitoe (født 1928), David Storey (født 1933), Iris Murdoch (1919–1999) og Lawrence Durrell (1912–1990) var også markante navn.

Et minne om William Golding ved hans gamle skole i Salisbury.

William Golding (1911–1993) er etterkrigstidens store engelske forfatter, beæret med Nobelprisen i litteratur i 1983, og mest kjent for sitt mesterverk, og første roman, Fluenes herre (1954) som faktisk ble refusert av flere forleggere før T. S. Eliots forlag antok romanen. Fluenes herre er ingen omskriving av Daniel Defoes Robinson Crusoe, men en voksen og dypt alvorlig versjon av R. M. Ballantynes viktorianske barneboken Koralløya (The Coral Island, 1857) hvor tre gutter havner på en øy og oppfører seg som fullkomne britiske gentlemen som bringer sivilisasjon og kristendom til øya.

Golding skrev sin bok i løpet av de første årene av atomalderen og den kalde krigen, og hendelsene skjer mot et bakteppe av en ikke nærmere spesifisert kjernefysisk krig hvor et fly krasjer og en grupper gutter overlever. Boken portretterer deres nedstigning fra sivilisasjon og til villskap. Golding var desillusjonert over den menneskelige natur, og mente at overlatt til seg selv ville mennesker uansett utdannelse og bakgrunn, om ikke nødvendigvis, forfalle til en mulig primitiv tilstand. Boken er realistisk og handlingen sannsynlig, men samtidig er teksten en allegori der figurer og handlinger representerer bestemte ideer eller verdier. Selve tittelen, «Fluenes herre», er en oversettelse av navnet på en avgudene i Det gamle testamentes som krever menneskeoffer.

I en senere bok, Martin den skipbrudne (Pincher Martin, 1956) fortelles det om en annen prekær situasjon: Den halvveis druknede Martin er blitt torpedert i Atlanterhavet og klamrer seg til en øde klippe. Han beskrives virkelighetsnær og heroisk fra øyeblikk til øyeblikk i sitt desperate forsøk på å overleve med havet fossende rundt seg. Temaet i Spiret (The Spire 1964) er også ensomhet.

Se deg tilbake i vrede

Arnold Wesker på bokmesse i Durham (England)Durham, 2008

1950-tallets engelske teater var preget av en ny generasjons nyskapninger. To teaterselskaper sto i spissen for det nye: The English Stage Company og The Theater Workshop, sistnevnte drevet av den radikale Joan Littlewood (1914–2002), i ettertid kalt for «det moderne teaters mor». Teateret ble benyttet for politisk kamp og like viktig var den kollektive bearbeidelse av manuskriptet. Shelagh Delaney (født 1939) og irske Brendan Behan (1923–1964) var blant de som skrev for Littlewoods selskap.

The English Stage Company ble opprettet for nye unge dramatikere og det var her John Osborne (1929–1994) fikk antatt Se deg tilbake i vrede (Look Back in Anger) som hadde premiere den 8. mai 1956. Stykket slo an en ny tone i engelsk teater, her var raseri, fattigdom og en avskyelig hovedperson, men også grunnen til at han er slik han er, da hans verden ikke er mindre avskyelig. I dette stykket satte Osborne navn på den nye generasjonen dramatikere: «de sinte unge menn». Ikke alle de som ble karakterisert som unge sinte likte denne betegnelsen. Et fellestrekk var tvisynet på hovedpersonen, som kunne være både helt og skurk.

Osbornes neste stykke, Gjøgleren (The Entertainer, 1957) ga en skarpt portrett av en mislykket varietéskuespiller, og er blitt forstått som en metafor hvor det utdøende engelske varietéteateret (music hall) representerer det britiske imperiet. Imperiets undergang blir tydeliggjort ved hjelp av Suezkrisen i 1956.

Arnold Wesker (født 1932) har skrevet over 40 teaterstykker preget av underliggende politiske tema, og han står selv åpenbart på arbeiderklassens side i klassekampen. Sentralt står trilogien Hønsesuppe med byggegryn (Chicken Soup with Barley, 1959), Røtter (Roots, 1959), og Jeg snakker om Jerusalem (I’m Talking About Jerusalem, 1960): preget av nærgående realisme og politisk idealisme.

Kanskje enda mer intens var Harold Pinter (1930–2008). Han forente det absurde teater (i likhet med Beckett og Ionesco) med en gjenkjennbar realisme (jfr. Ibsen) som tidvis var skremmende. Han startet sin profesjonelle karriere i 1951, og skrev i alt 29 stykker i løpet av knapt 50 år. I 2005 mottok han Nobelprisen i litteratur. Hans dramatikk er ofte preget av sterke konflikter blant ambivalente karakterer som kjemper en verbal kamp for å få gjennomslag for sin versjon av fortiden – stilistisk preget av teatralske pauser, komisk beregning, ironi og trusler. I den grad en dramatiker tvinger sitt publikum til å høre etter var det Pinter som greide det, samtidig som han viste dagligspråkets særegenheter og rikdom. «Han fikk oss til å høre nærmere på oss selv.» Et eksempel er Hjemkomsten (The homecoming, 1964) hvor en sønn kommer tilbake fra Amerika med sin nye hustru. Hun er en tidligere prostituert som fortsatt jager menn, og som utenforstående opptrer hun som en katalysator som utløser hun latente konflikter.

Andre betydningsfulle dramatikere var John Arden (født 1930), som blandet realisme med poetisk dialog, og tragikomikerne Joe Orton (1933–1967), Tom Stoppard (født 1937), og Peter Nichols (født 1927).

Ikke gå stille inn i natten

Dylan Thomas enkle skrivebord til 5 britiske pund er bevart slik det var i hans skrivestue, en tidligere garasje nærheten av Boat House i Laugharne.

En skulpturinstallasjon i London basert rundt Roger McGoughs poetiske påkalling av vann.

Dylan Thomas (1914–1953) fra Wales ble en levende legende: begavet som få, men med en livsappetitt som kunne drepe de fleste. Når han ikke diktet eller drakk livnærte han seg som journalist. Hans dikt var fyldige, hypnotiske ordmalerier. Under Milk Wood var et radiohørespill som senere ble tilpasset teateret. Horen Polly synger om sitt mangfoldige nattliv og blir overhørt av presten. Når sangen slutter sukker han: «Lovet være Gud! Vi er et musikalsk folk.» Også Thomas dikt lød godt i øret, han la vekt på vellyd, og hans høytlesning med walisisk aksent ble berømte, også i USA. Hans dikt Do not go gentle into that good night handlet om farens død. Diktet har ingen annen tittel enn første linje som blir gjentatt som et refreng. Dylan Thomas’ harde liv tok ham igjen til slutt. Han kollapset på en turné i USA i 1953 og døde på Chelsea Hotel i New York. Han ble 39 år.

Waliseren Ronald Stuart Thomas' (1918–2000) enkle, direkte og ærlige stil om fattige slitere på landsbygda, markerte walisisk nasjonalitet, åndelighet og dype motvilje mot angliseringen. John Heath-Stubbs (1918–2006) vendte seg mot klassiske myter, som i hans lange arthurianske dikt Artorius (1972). Philip Larkin (1922–1985), karakterisert som en av de største engelske poetene i moderne tid, fikk sitt gjennombrudd med utgivelsen av sin andre diktsamling, The Less Deceived (1955). Man kan finne svake ekko av den frodig Thomas hos Larkin, men han er likevel langt mer forsiktig og akademisk.

Anglo-amerikanske Thom Gunn (1929–2004) vakte kritikernes interesse allerede med sin første diktsamling, Fighting Terms (1954), som han skrev i sin ungdomstid i England. På denne tiden var han med i den engelske litterære bevegelsen The Movement, og lyrikken hans var preget av en hard, direkte og metrisk konsentrert form. I 1954 bosatte han seg i USA og beveget seg mot en løsere stil med frie vers. Ted Hughes (1930–1998), tragisk gift med amerikanske Sylvia Plath (1932–1963), benyttet seg av naturens voldsomme krefter som tema og billedstoff. Han er blitt karakterisert som en av de beste poeter i sin generasjon, og ble poet laureate fra 1984 og til sin død.

Liverpool-poetene viser til et antall av unge, innflytelsesrike poeter på 1960-tallet fra Liverpool. Disse var en engelsk forlengelse av den amerikanske beat-bevegelsen. Deres utgangspunkt var den frodige popkulturen i Liverpool som også frambrakte The Beatles og andre popgrupper. De fremste var Adrian Henri (1932–2000), Roger McGough (født 1937) og Brian Patten (født 1946), men også andre lyrikere fra andre steder i England var knyttet til den samme bevegelsen, som Pete Brown fra London som blant annet skrev sangtekster for rockegruppa The Cream. Det musikalske er et nøkkelord, både Henri og McGough hadde bakgrunn i jazzmiljøet. Dikterne reiste på turnéer med diktene sine leste dem opp på scenen i nattklubber og i puber, utga dem på grammofonplater, ofte ledsaget av musikk, og først senere ble de trykket tradisjonelt i en bok. Til tross for folkeligheten og det musikalske i diktene, var de også preget av eksperimenter og nyskapende lek med ord.

Det fantastiske og populære

J.K. Rowlings syv romaner om Harry Potter har så langt (2009) solgt i over 300 millioner bøker på i alt 60 språk.

Engelsk «fantasy» eller fantastisk litteratur står i en posisjon for seg, og er kanskje mer solid tuftet på en litterær tradisjon enn den tilsvarende amerikanske. Det gjelder ikke minst J.R.R. Tolkien (1892–1973) som var professor i angelsaksisk språk, engelsk og litteratur. Hans tredelte roman Ringenes herre (1954–1955) var lenge kun dyrket av liten skare beundrere, men fra 1960-tallet begynte antallet lesere å vokse, særlig blant unge, noe som kulminerte i den spektakulære filmatiseringen fra 2001-03 ved regissøren Peter Jackson.

Tolkien tilhørte en litterær diskusjonsgruppe, The Inklings, sammen med en annen britisk akademiker og forfatter, hans nære venn C.S. Lewis (1898–1963). Mens Tolkien trakk veksler på norrøn og germansk mytologi, var Lewis preget av klassisk gresk mytologi og sin kristne tro, noe han ga uttrykk for både som essayist og i sin syvbinds romanserie Legenden om Narnia (1950–1956), mer skrevet for et yngre publikum.

Også Philip Pullman (født 1946) tilhører samme fantastiske tradisjon med trilogien Den mørke materien, utgitt mellom 1995 og 2000. I motsetning til Lewis er Pullman ateist, og han har blitt angrepet av kristne for at bøkene hans formidlet negative holdninger til religion, og særlig kristendom, noe Pullman selv har avvist. Det er teokratiet han angriper.

Neil Gaiman (født 1960) er en forfatter av fantasy, tegneserier og filmmanus. Hans kanskje mest kjente verk er den lange tegneserien Sandman (utgitt i årene 1988–1996), som opptegner hendelsene til Morpheus, som hersker over drømmenes verden, noe Gaiman selv har sammenfattet i forordet til Endless Nights: «Drømmenes herre erfarer at man må endre seg eller dø, og tar sin beslutning.» Både Gaiman og Alan Moore (født 1953), som har en tilsvarende produksjon, har vunnet mange priser og har en nær kultlignende status hos sine lesere.

J.K. Rowling (født 1965) har også hatt enorm suksess hos en noe yngre lesergruppe med sin populære, syv bind sterke romanserie om den unge trollmannen Harry Potter, utgitt i tiden mellom 1997 og 2007. Felles for alle de nevnte forfatterne er at bøkene deres har gitt opphav til påkostede og teknisk avanserte filmer.

Røtter utenfor Storbritannia

Salman Rushdie i 2008.

Kazuo Ishiguro i 2005.

Å avgrense den engelske litteraturen er et evigvarende problem. Enkelte irske, skotske og walisiske forfattere faller naturlig innenfor engelsk litteratur ved at de virket i det engelske litterære landskapet. I de siste tiårene oppsto et særtrekk ved at mange av de mest framtredende forfatterne hadde røtter utenfor Storbritannia, noe som naturlig nok også preget deres forfatterskap. Det kan se ut som en ironi at 1900-tallets engelske litteratur ble innledet med Rudyard Kiplings skildringer av briters liv i koloniene, og ble avsluttet med en rekke forfattere som skildret den motsatte reisen: fra koloniene, og til Storbritannia.

V.S. Naipaul (født 1932), født i Trinidad og Tobago, en daværende britisk koloni, av hinduisk og vestindisk slekt, ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 2001, og ble siden adlet av den britiske dronningen. I sine bøker fokuserer han blant på religionens rolle, hvor især hans syn på islam har vakt vrede i muslimske kretser. Nasjonalisme og kolonialisme er likeledes emner han har vært opptatt av.

Salman Rushdie (født 1947) er født i Bombay, men utdannet ved Universitetet i Cambridge. Hans verker beveger seg i grenselandet mellom mange forskjellige sjangre, som magisk realisme, postmodernisme og postkolonialisme. Rushdies måte å bruke språket på er levende og utfordrende, og han eksperimenterer med å blande uttrykk fra andre språk, særlig urdu/hindi inn i teksten. Han ble verdenskjent med Sataniske vers (1988). I et kapittel henviser Rushdie til en apokryf muslimsk legende hvor profeten Muhammed i et svakt øyeblikk anerkjente andre guddommer enn Allah. Til tross for bokens åpenbare litterære kvaliteter, druknet disse nesten i en politisk fordømmelse, særlig fra muslimsk hold, noe som gikk så langt som at forfatteren ble truet på livet. Selv om forfølgelsen har kostet mye, har Rushdie fortsatt som kunstner, og videreutviklet sitt blomstrende forfatterskap.

Timothy Mo (født 1950 av britisk mor og kinesisk far) levde i Hongkong til han var ti år. Han har blitt nominert («shortlisted») til den prestisjefylte Bookerprisen flere ganger, blant annet for Sour Sweet (1982), selv om hans forfatterskap foreløpig kun teller fem romaner.

Hanif Kureishi født i London i 1954) av pakistanske foreldre, skriver særlig drama, men også romaner. Temaene er rase, nasjonalisme, innvandring og seksualitet.

Kazuo Ishiguro (født 1954) ble født i Japan og familien flyttet til England i 1960. En rekke av hans romaner har handling fra fortiden, slik som Resten av dagen – som er filmet. Never Let Me Go fra 2005 har futuristiske overtoner med en handling som paradoksalt nok er plassert på slutten av 1990-tallet, men i en alternativ verden. Ishiguro skrev også fire sangtekster til jazzsangeren Stacey Kents album Breakfast On the Morning Tram.

Zadie Smith (født 1975 i London av en mor fra Jamaica) tjente i studietiden til livets opphold som jazzsanger. På samme tid skrev hun en serie noveller for en studentavis (utgitt som May Anthologies) og romanen Hvite tenner (White Teeth, 2000) – hennes debut og gjennombrudd. Senere har hun gitt ut bøkene The Autograph Man (2002 ) og On Beauty (2005). Den siste ble nominert til Man Booker Prize og tildelt Orange Prize for skjønnlitteratur i 2006.

De siste tiårenes fremste romaner

Ian McEwan

Douglas Adams

De siste tiårene har blant annet Anthony Burgess (1917–1993) levert litteratur av høy kvalitet. Burgess' dystopiske roman Den mekaniske appelsin (1962) er bedre kjent under originalnavnet A Clockwork Orange, og er manusgrunnlag for kultfilmen med samme navn. Hans opus magnum, Earthly Powers (Jordiske makter), ble utgitt i 1980. Burgess var også en habil komponist og lingvist.

John Fowles' (1926–2005) roman Den franske løytnantens kvinne (1969) ble filmatisert i 1981 etter manus av Harold Pinter.

Patrick O'Brian (1914–2000) fikk en renessanse etter at han ble relansert i USA tidlig på 1990-tallet, og ikke minst i forbindelse med filmatiseringen av Master and Commander: The Far Side of the World. Filmen inneholder utvalgte hendelser fra tre av de 20 historiske sjøromanene i Aubrey/Maturin-serien.

Journalisten Giles Foden (født 1967) skrev The Last King of Scotland i 1998, en fiktiv skildring av den afrikanske diktatoren Idi Amins regime i Uganda. Douglas Adams (1952–2001) fornyet science fiction-sjangeren i det humoristiske og absurde fembindsverket Haikerens guide til galaksen.

Man Booker Prize for Fiction blir årlig utdelt til den beste romanen skrevet på engelsk av en innbygger i Samveldet, Irland eller Zimbabwe. Prisen har så høy status at bare det å bli nominert gir stor omtale og salg, og er derfor også av stor betydning for bokbransjen. Bookerprisen har ført en rekke forfattere av lødige romaner fram i lyset siden den første utdelingen i 1968.

Blant britiske prisvinnerne fra senere år er Pat Barker (født 1943) med romanen The Ghost Road i 1995, det tredje bindet i en trilogi som følger britiske offiserer skadet av bombesjokk under den første verdenskrig. Graham Swift (født 1949) vant prisen i 1996 med Last Orders som utforsker forholdene til en gruppe krigsveteraner i London. Den produktive Ian McEwan (født 1948) fikk prisen i 1998 for Amsterdam, en moralsk fortelling om en avisredaktør og en komponist. Alan Hollinghurst (født 1954) fikk prisen for sin femte roman Den skjønne linje i 2004 som følger den homoseksuelle hovedfiguren mot et bakteppe av hykleri, aids, rikdom og galskap.

Salman Rushdie vant i 1981 Bookerprisen for sin episke roman Midnattsbarn, en bok som ved hjelp av magisk realisme skildrer Indias overgang fra britisk kolonialisme til uavhengighet. Under prisens 25-årsjubileum i 1993 ble Midnattsbarn kåret til den beste prisbelønte boka så langt, og under 40-årsjubiléet i 2008 ble Rushdie tildelt en lignende pris for samme bok.

Se også

• Amerikansk litteratur
• Walisisk litteratur
• Skotsk litteratur
• Irsk litteratur
• A Short Biographical Dictionary of English Literature

Eksterne lenker

• Romantic Movement in English Literature – nettsted for den romantiske bevegelsen i engelsk litteratur
• Luminarium: Anthology of Middle English Literature (1350–1485) – antologi av mellomengelsk litteratur
• Luminarium: 16th Century Renaissance English Literature (1485–1603) – 1500-tallets engelske renessanse
• Luminarium: Seventeenth Century English Literature (1603–1660) – 1600-tallets engelske litteratur
• BritishLit.com
• Norton Anthology of English Literature – antologi over engelsk litteratur
• A Bibliography of Literary Theory, Criticism and Philology, Red. José Ángel García Landa, (Universitetet i Zaragoza, Spania) – bibliografi over litterær teori, kritikk og filologi
• Groves of Academe – diskusjonsforum for litterær teori og kritikk