Englands historie

Artikkelen inngår i serien om Storbritannias historie
Kronologisk
Prehistorisk Britannia Romersk Britannia Angelsaksisk bosetning i Britannia Middelalderens Britannia Tidlig moderne Britannia Det moderne Storbritannia
Geografisk
Englands historie Irlands historie Skottlands historie Wales’ historie
Tematisk
Det britiske imperiet

Englands historie begynte da de første mennesker kom til øygruppen for tusener av år siden. England har tallrike levninger fra mesolittisk, neolittisk tid, og fra bronsealderen, som Stonehenge og Avebury. I løpet av jernalderen var England, som resten av øya Storbritannia sør for Firth of Forth, befolket av mennesker som snakket et keltisk språk, kjent som britonere. I år 43 e.Kr. begynte den romerske erobringen, og romerne beholdt kontrollen over sin provins Romersk Britannia fram til utpå 400-tallet.

Romernes tilbaketrekning åpnet for innvandring fra det nordlige Europa, av germansktalende folkegrupper som samlet kalles for angelsaksere, og som generelt blir sett på som opprinnelsen til England og det engelske folk. Angelsakserne etablerte flere kongedømmer i det som ble de viktigste maktområdene i det som i dag er England og deler av det sørlige Skottland. Angelsaksiske språk, eller gammelengelsk, erstattet tidligere britonske (keltiske) språk. Angelsakserne utfordret og var hyppig i strid med britonske stater i Wales, Cornwall, og Hen Ogledd («Gamle nord», britonsktalende deler av det nordlige England og det sørlige Skottland) og med hverandre. Fra rundt 800 ble England herjet av norrøne folkegrupper, vikinger, fra hovedsakelig Norge og Danmark. De norrøne tok kontroll over store deler av det som i dag er England, særlig den nordligste delen. I løpet av denne tiden forsøkte flere konger å forene de ulike angelsaksiske kongedømmene, noe som til sist førte til at kongedømmet England oppsto på 900-tallet.

I 1066 invaderte fransktalende normannere fra Normandie, og erobret til sist hele England. Forbindelsen til kontinentet ble langt tettere, men i løpet av middelalderen var England preget av flere borgerkriger og langvarige kriger med andre nasjoner. Kongedømmet England var en selvstendig stat fram til styret til Rikard I av England, som gjorde det til en vasallstat under Det tysk-romerske rike i 1194. I 1212, under styret til hans bror Johan I av England, ble kongedømmet en tributtbetalende vasall av Den hellige stol, noe som varte fram til 1300-tallet, da kongedømmet England avviste dette overherredømme og etablerte seg på nytt som en selvstendig stat. I renessansen var det huset Tudor som hersket. England hadde erobret Wales på 1100-tallet, og ble deretter forent med Skottland tidlig på 1700-tallet for å danne kongedømmet Storbritannia. Den økonomiske veksten som kom med den industrielle revolusjon, førte til at Storbritannia styrte verdens største imperium. I kjølvannet av at koloniene ble avviklet på 1900-tallet, ble det meste av imperiet uavhengig, men landets kulturelle betydning er omfattende i mange land den dag i dag.

Forhistorie

Utdypende artikkel: Prehistorisk Britannia

Stonehenge, antatt å ha bli reist i tiden 2500-2000 f.Kr.

Englands eldste historie har de siste ti årene blitt avdekket gjennom det tverrfaglige Ancient Human Occupation of Britain project. East Anglia var befolket av Homo heidelbergensis om lag 700 000 år siden, mens Boxgrovefunnet i Sussex daterer det britiske Heidelberg-mennesket til 500 000 f.Kr. På denne tiden var England en halvøy på Kontinentet. Om lag 450 000 år siden la det tykke Anglian-isdekket seg over området, og det ble først befolket igjen etter 50 000 år av forgjengerne til Europas neandertalere. Ved Swanscombe i Kent lagde de håndøkser inntil isdekket igjen vendte tilbake for 380 000 år siden. I de påfølgende varmeperiodene innvandret neandertalere, men til et livsmiljø som var hardere å klare seg i enn i de to tidligste befolkningsperiodene. Om lag 200 000 år siden opplevde neandertalere i England en enestående hard kuldeperiode, og etter den nest siste istiden vandret det ikke inn mennesker i det hele tatt da hjort, elefanter, neshorn, hyener og flodhester vendte tilbake, kanskje fordi England etter issmeltingen ble en øy.

Neandertalerne var tilbake 60 000 år siden ved Lynford, og jaktet mammut, reinsdyr og hest. Men før siste istid nådde kuldetoppen for 25 000 år siden fikk neandertalerne konkurranse av Homo sapiens, som holdt ut i etpar tusen år og kom tilbake først for 15 000 år siden og deretter for godt omkring 9500 f.Kr., da siste istid ebbet ut. En rekke arkeologiske funn indikerer at den sørlige delen av øya Storbritannia ble bosatt av mennesker lenge før resten av De britiske øyer, da klimaet i sør var mer gjestmildt mellom og i de ulike istidene. Ved Cheddar Gorge har man gravd ut redskaper i reinsdyrbein og andre levninger fra holocen i mer enn hundre år, mest kjent er skjelettet av Cheddar-mannen, og andre levninger med kuttmerker som kan være tegn på kannibalisme. Vintrene var på denne tiden kaldere og tørrere enn i dag, og hele kanalen og det sørlige Nordsjøen («Doggerland») var en tørrlagt landbro. Da yngre dryas satte inn med kulde 11000 f.Kr., ble hesten og andre byttedyr fortrengt og menneskene kan ha forsvunnet også fra Sør-England.

Yngre dryas ble for 9 000 år siden avløst av subtropisk klima, hvor flodhest og andre tropiske dyr spredte seg nord til Themsen i England. Det varme klimaet holdt seg i nesten 4 000 år, inntil England ble en øy for 5-6 000 år siden. På denne tiden nådde også den vesteuropeiske, megalittiske perioden England med mange funn av kjempegraver og steinmonumenter, deriblant Stonehenge. Veien Sweet Track i Somerset Levels er den eldste kjerreveg brolagt med planker som er oppdaget i Nord-Europa, og er blant de eldste veger i verden. Den ble bygget i 3807 eller 3806 f.Kr.

Siden Britannia lå i den vestlige utkanten av Europa, mottok det teknologiske og kulturelle nyvinninger langt senere enn man gjorde på fastlandet i Europa. Historien om oldtidens Britannia har tradisjonelt blitt forstått som en suksessiv og kontinuerlig bølge av innvandrere fra det kontinentale Europa som brakte med seg nye kulturer og teknologier. Langt nyere arkeologiske teorier har endret denne fortolkningen og argumentert for et langt mer komplekst forhold mellom Britannia og kontinentet. Mange av endringene i de britiske samfunnene som er påvist gjennom arkeologiske spor, antas å ha skjedd fordi den innfødte befolkningen tilpasset seg utenlandske skikker framfor å stadig bli underkastet nye invaderende folkegrupper.

I neolittisk tid ble jordbruket innført, og befolkningen gikk fra å være jegere og samlere til å få en mer bofast tilværelse, med en økende industriell framstilling av flint og senere tinn, som ble eksportert til kontinentet. Det første historiske vitnemålet om regionen kommer fra Massaliote Periplus, en tapt reisemanual for handelsmenn som er antatt å stamme fra 500-tallet f.Kr., skjønt kultur- og handelsforbindelser med kontinentet hadde eksistert i tusen år før dette. Pytheas fra Massalia skrev om sin sjøreise til Britannia en gang rundt 324 f.Kr.

Senere skribenter som Plinius den eldre (som siterte den greske historikeren Timaios) og Diodorus Siculus (som antagelig benyttet seg av grekeren Poseidonios), nevnte tinnhandelen fra det sørlige Britannia, men det er få detaljer om folket som levde der. Tacitus, som heller ikke selv besøkte Britannia, skrev at det var liten forskjell mellom språket til folket i det sørlige Britannia og folket i det nordlige Gallia, og merket seg at de ulike gruppene britonere hadde de samme fysiske karaktertrekkene som deres kontinentale naboer.

Romersk Britannia

Hadrians mur sett fra Vercovicium

Utdypende artikkel: Romersk Britannia

Den romerske generalen Julius Cæsar invaderte det sørlige Britannia i 55 og 54 f.Kr., og skrev i De Bello Gallico at befolkningen i det sørlige Britannia var meget store og hadde mye til felles med Belgae i nederlandene. Fra mynter og arbeid av senere romerske historikere har man funnet navn på en del av høvdingene av de uensartede stammene og deres intriger i Britannia. Fram til den romerske erobring var britonere antatt å snakke ulike avarter av keltisk språk, og disse er generelt antatt å være forgjengere til moderne brytoniske språk.

Julius Cæsars invasjon ble oppgitt, og romerne begynte sin andre invasjon og påfølgende erobring i 43 e.Kr. mens Claudius var keiser. De underla seg hele det området som i dag utgjør det moderne England og Wales i løpet av de neste førti år, og i perioder kontrollerte de også det meste av lavlandet i det sørlige Skottland.

Det finnes få historiske kilder for det romerske England – for eksempel finnes bare én setning som beskriver årsakene til at Hadrians mur ble bygget. Claudius’ invasjon er vel beskrevet, og Tacitus skriver i sin historie om Boudiccas (eller Boadiceas) opprør i år 61. Fra det annet århundre har imidlertid romerske historikere bare med små fliker av informasjon fra denne fjerntliggende provinsen. Romernes tilstedeværelse tiltok og avtok i styrke gjennom årene, men fra 400-tallet var deres innflytelse så svekket at Britannia ikke lenger kunne regnes som romersk provins og andre folkeslag tok over.

Angelsaksiske England

Angelsaksernes erobring

Kong Ecgberts stein i Dore i Sheffield, til minne om et slag i 829.

Foto: Gregory Deryckère

I kjølvannet av at romerne forlot øya på begynnelsen av 400-tallet, immigrerte flere germanske stammefolk, først til de sørlige og østlige områdene. Blant dem var anglere, saksere, jyllendere, og også store antall frisere og frankere som var blitt fordrevet fra kontinentet. Den romersk-britiske befolkningen klarte ikke å samle seg mot disse nye gruppene, men ble assimilert eller drevet nord- og vestover. Invasjonen av England kalles gjerne (men nokså upresist) den saksiske, eller angelsaksiske, erobringen.

I løpet av 300-tallet hadde mange britonere flyktet eller utvandret over Den engelske kanal fra Wales, Cornwall og Sør-England med sine høvdinger, krigere, familier, munker og prester, og dannet en ny gruppe i Aremorica i Vest-Gallia (Frankrike). Strømmen av britonere synes å ha økt da romerne trakk seg ut av Britannia, og angelsaksernes plyndringer og landevinninger tiltok. De britiske emigrantene gav regionen sitt nåværende navn, Bretagne, og bidro til utviklingen av det bretonske språket. Navnet Bretagne (engelsk Brittany, «lille Britannia») oppstod på denne tiden for å skjelne landsdelen fra Storbritannia.

Den angelsaksiske progresjonen på 500-tallet er uklar. En gang rundt 495 i slaget ved Mons Badonicus påførte britonene en angelsaksisk styrke et større nederlag som begrenset den videre ekspansjonen vestover. Arkeologisk materiale fra hedenske angelsaksiske graver antyder at en del bosetninger ble forlatt og grensen mellom angriperne og de innfødte ble presset tilbake i tiden rundt 500. Den angelsaksiske ekspansjonen fortsatte på 500-tallet, skjønt kronologien for framgangen er uklar. En av få enkeltstående hendelser før 600-tallet som framstår med en viss klarhet, er slaget ved Deorham i 577, hvor en vestsaksisk seier førte til erobringen av Cirencester, Gloucester og Bath, brakte den angelsaksiske framgangen fram til Bristolkanalen og skilte den britonske befolkningen i sørvest (Cornwall og Devon) fra den i Wales. Northumbrias seier i slaget ved Chester kan ha hatt en tilsvarende effekt i å skille Wales fra britonene i Cumbria i nord.

Gradvis saksisk ekspansjon gjennom West Country, den sørvestlige delen av dagens England, fortsatte gjennom 600-, 700- og 800-tallet. I mellomtiden – i løpet av midten av 600-tallet – hadde anglerne presset britonene tilbake til de tilnærmede grensene for dagens Wales i vest og elven Tamar i sørvest. Nordover ekspanderte de så langt som til elven Forth.

Heptarkiet og kristningen

Britannia og dets kongedømmer omkring år 800

Utdypende artikkel: Heptarkiet

Kristningen av det angelsaksiske England begynte en gang rundt år 600, og var påvirket av keltisk kristendom fra nordvest og den romersk-katolske kirke fra sørøst. Augustin, den første erkebiskop av Canterbury ble innsatt i 597. I 601 døpte han den første kristne angelsaksiske konge, Æthelbert av Kent. Den siste hedenske angelsaksiske konge, Penda av Mercia, døde i 655. Den siste hedenske konge i England skal ha vært den jyske kongen Arwald på Isle of Wight, som ble drept i 686. Fra 700-tallet var kirken i England så etablert at angelsaksiske misjonærer virket på kontinentet, og bidro til kristningen av praktisk talt hele Frankerriket ved år 800.

Gjennom 600- og 700-tallet vekslet makten mellom de større kongedømmene. Skribenten Bedas nedtegnelser forteller at Æthelbert av Kent var den mest dominerende av disse på slutten av 500-tallet, men makten synes å ha blitt flyttet nordover til kongedømmet Northumbria, som ble dannet gjennom sammensmeltingen av Bernicia og Deira. Ifølge Beda dominerte Edwin av Northumbria (også stavet Ædwine) det meste av Britannia, men Beda var selv hjemmehørende i Northumbria og det kan ha påvirket hans framstilling. Arvefølgekriser betydde at Northumbrias hegemoni ikke var konstant, og Mercia forble et mektig kongedømme, særlig under Penda. To store militære nederlag var det som endret Northumbrias dominans: slaget ved Trent i 679 mot Mercia, og ved Nechtanesmere i 685 mot pikterne.

Den såkalte «mercianske overhøyheten» dominerte 700-tallet, skjønt denne makten var heller ikke alltid konstant. Æthelbald og Offa, de to mektigste kongene, oppnådde høy status. Offa ble betraktet som overherre over det sørlige Britannia av Karl den store. At Offa kunne samle så store ressurser som å bygge Offas dike, en lang jordvoll som skilte hans rike fra waliserne, er et vitnemål om hans makt. Et stadig mektigere Wessex og utfordringer fra mindre kongedømmer, førte til at Mercias dominans etter hvert avtok, og tidlig på 800-tallet var kongedømmets overhøyhet over.

Denne perioden har blitt beskrevet som heptarkiet, skjønt dette begrepet har siden blitt mindre vanlig i akademisk bruk. Det oppsto på grunnlag av at det fantes syv konkurrerende kongedømmer: Northumbria, Mercia, Kent, East Anglia, Essex, Sussex og Wessex. Nyere historieforskning har påvist at andre også kongedømmer også var politisk betydningsfulle i løpet av den samme perioden: Hwicce, Magonsæte, Lindsey og Midt-Anglia.

Vikingene og framveksten av Wessex

Mynt preget av kong Alfred, som var konge av Wessex og London, fra 880 (basert på et romersk forbilde). Den viser kongen med kongelige bånd sett i profil og teksten ÆLFRED REX, «Kong Ælfred».

Utdypende artikler: Danelagen, vikingtiden og Alfred den store

De første nedtegnelser om angrep fra vikinger er fra 793 ved klosteret Lindisfarne i det nordlige England, bevitnet i Den angelsaksiske krønike. Norrøne bosetninger var allerede godt etablert på De britiske øyer i Orknøyene og Shetland, og før Lindisfarne fant det sannsynligvis sted både angrep og fredelig handel fra norrøne sjøfarere (hovedsakelig fra Danmark og Norge) som ikke ble nedtegnet. I tiden fram til midten av 800-tallet fulgte stadig hyppige plyndringstokt fra vikingene.

I 865/66 ankom en stor hær, sannsynligvis fra Danmark, som er blitt kjent som den store hedenske hær. På kort tid klarte denne hæren å få kontroll over det meste av dagens England: York ble erobret i 867, og de norrøne fikk med det kontroll over Northumbria, East Anglia ble erobret i 869 og mesteparten av Mercia i 873. I alle disse kongedømmene fortsatte angelsaksiske konger å regjere, men nå som lydkonger under de norrøne. I 878 hadde de norrøne for en periode kontroll over det meste av eneste gjenværende selvstendige kongedømmet Wessex, men Alfred den stores seier ved Ethandun i 878 stanset den videre norrøne ekspansjonen i England.

Erobringen av Northumbria, det nordvestlige Mercia og East Anglia av danene førte til utstrakt dansk bosetning i disse områdene. Det var hovedsakelig nordmenn som slo seg ned langs kysten mot Irskesjøen, men for angelsaksere var det liten forskjell mellom daner og nordmenn, og mange av de norrøne var også født på De britiske øyer. Tidlig på 900-tallet hadde norske herskere tatt over det danske kongedømmet i York, eller Jorvik som de norrøne kalte det. De norrøne bosetningene hadde stor nok innvirkning til å etterlate seg betydelige spor i det engelsk språket; mange vesentlige ord i dagens moderne engelsk er avledet fra norrønt, selv om brorparten av dagens engelsk naturlig nok er av angelsaksisk opprinnelse. Tilsvarende er mange stedsnavn i områder med dansk og norsk bosetning av norrøn opprinnelse, eksempelvis alle stedsnavn som slutter på «-by».

Ved slutten av Alfreds styre i 899 var han den eneste gjenværende angelsaksiske konge som var selvstendig fra danskene, og deler av Mercia var i praksis blitt en besittelse av Wessex, styrt av hans svigersønn, ealdorman Æthelred av Mercia. Cornwall (Kernow) var underlagt vestsaksisk dominans, og de walisiske kongedømmene anerkjente Alfred som sin overherre (men opprettholdt sin uavhengighet).

Engelsk samling

Adalstein, avbildet i et verk av Beda om sankt Cuthbert av Lindisfarne, ca. 930.

Æthelred II, med tilnavnet «den rådville», tapte England to ganger.

Utdypende artikler: Adalstein av England og Edgar av England

Alfred av Wessex, av senere historikere karakterisert som «den store», døde i 899, og ble etterfulgt av sin sønn Edvard den eldre. Edvard og hans svoger Æthelred av (det som var igjen av) Mercia, satte i gang et politisk og militært program for ekspansjon ved å bygge borger og byer slik Alfred hadde gjort tidligere i Wessex. Ved Æthelreds død fortsatte hans hustru Æthelflæd, søster av Edvard, å styre som «mercianernes frue» og utvidet sine områder på de norrønes bekostning. Ved Edvards død var det Adalstein av England som etterfulgte som herre av Mercia, og, etter hans halvbror Ethelweards død, også kongedømmet Wessex. Adalstein huskes i norsk historie for at han var fosterfar til Håkon den gode, sønn av Harald Hårfagre, siden også kalt for «Håkon Adalsteinsfostre».

Adalstein fortsatte den ekspansjonen som hans far og tante hadde påbegynt, og ble den første kongen som oppnådde direkte herredømme over det området som i dag utgjør England, etter at han erobret York og Northumbria i 927. Titlene som er tilskrevet ham i charter og på mynter, antyder ytterligere dominans eller innflytelse. Hans ekspansjon skapte uro blant andre kongedømmer i Britannia, og han beseiret en felles skotsk-norrøn hær i slaget ved Brunanburh. Samlingen av England var dog ikke endelig. Under hans etterkommere Edmund II og Edred, tapte og gjenvant de engelske kongene stadig kontrollen over Northumbria. Det var Edgar, som regjerte fra 959 til 975 og hersket over omtrent det samme området som Adalstein, som konsoliderte kongedømmet, og det forble deretter samlet og forent.

England under danene og normannere

Utdypende artikler: Knut den mektige og Normannernes erobring av England

Det kom nye norrøne angrep på England mot slutten av 900-tallet. Æthelred II, med tilnavnet «den rådville», hadde en lang regjeringstid, men tapte til sist kongedømmet til Svein Tjugeskjegg av Danmark, skjønt han fikk det kortvarig tilbake ved dennes død. Da Æthelreds sønn, Edmund II, døde kort tid etter lå vegen åpen for at Sveins sønn, Knut, ble konge av England. Under hans styre ble kongedømmet sentrum for en regjering og et nordsjørike som også omfattet Danmark og løselig Norge.

Knut ble etterfulgt av sine sønner, men i 1042 kom den opprinnelige angelsaksiske kongefamilien tilbake til tronen med Edvard Bekjenneren, sønn av Æthelred II. Edvard døde i 1066 uten en sønn og arving, noe som førte til en voldsom konflikt om arvefølgen. Hans tidligere maktkamp mot jarl Godwin av Wessex, kravene til Knuts norrøne etterfølgere og ambisjonene til normannere som Edvard selv hadde introdusert for engelsk politikk for å støtte sin egen posisjon, fikk hver av disse fraksjonene til å kjempe om kontroll over England etter hans død.

Godwins eldste sønn, Harald Godwinson, ble konge. Han var sannsynligvis, men ikke nødvendigvis, utpekt av Edvard på dødsleiet og støttet av witenagemot, «møte av de kloke menn». Vilhelm Bastarden, hertug av Normandie, Harald Hardråde, konge av Norge (med støtte fra Harald Godwinsons forviste bror Toste) og senere også Svein Estridsson, konge av Danmark), hevdet alle krav på den engelske krone. Det sterkeste arvelige kravet tilhørte dog Edgar Ætheling, den siste angelsaksiske ætling til tronen, men hans lave alder og mangel på mektige tilhengere førte til at han ble forbigått, og han spilte ingen større rolle i kampene i 1066, skjønt han ble gjort til konge for en kort tid av witenagemot rett etter Harold Godwinsons død.

I september 1066 gjorde Harald Hardråde landgang i det nordlige England med en styrke på rundt 15 000 mann og 300 langskip. Med han var den tidligere jarl Toste. Etter innledende suksess ble nordmennene overrasket i slaget ved Stamford Bridge av Harald Godwinson, og både Harald Hardråde og Toste ble drept.

Den 28. september 1066 invaderte Vilhelm av Normandie England med en styrke av normannere, etter å ha blitt forsinket av en storm i Den engelske kanal. Etter å ha marsjert sin utmattede hær hele vegen fra Yorkshire, gikk Harald Godwinson den 14. oktober i kamp mot normannerne i slaget ved Hastings, hvor Englands hær ble beseiret og kong Harald drept. Ytterligere opposisjon mot Vilhelm i støtte til unge Edgar Ætheling falt snart sammen, og Vilhelm ble kronet til konge 1. juledag 1066. I løpet av de neste fem årene møtte han en rekke engelske opprør i flere deler av landet, og en halvhjertet dansk mot-invasjon, men han var i stand til å undertrykke all motstand, og etablerte et håndfast og langvarig styre.

Middelalderen

Det normanniske England

Henrik I av England var den yngste og femte sønnen av Vilhelm Erobreren, og den som hadde minst sjanse til å bli konge.

Den normanniske erobringen førte til fundamentale endringer i det engelske samfunnet. Fra å være orientert rundt Nordsjøen med forbindelser til de norrøne landene, som Danmark og Norge, ble det knyttet tette bånd over Den engelske kanal til først og fremst Normandie, og deretter til de ulike franske besittelsene. Vilhelm Erobreren, som han ble hetende, ble en hersker med en eneveldig makt som knapt hadde sin like i Vest-Europa på denne tiden. Han beordret sammenstillingen av Dommedagsboken, en undersøkelse av hele den engelske befolkningen og deres land og eiendommer; hensikten var å finne grunnlag for beskatning.

Boken viste at innen tyve år etter erobringen hadde den engelske herskende klasse blitt bortimot fullstendig avsatt, og erstattet av normanniske, fransktalende landeiere. Normannerne tok også over regjeringen, administrasjonen og kirken. Vilhelm og hans adelsmenn snakket og holdt hoff på normannisk-fransk, i England såvel som i Normandie. Aristokratiets bruk av anglo-normannisk vedvarte i århundrer og etterlot et uutslettelig merke på det engelske språkets utvikling, som gikk fra gammelengelsk eller anglosaksisk (fram til 1100-tallet) til mellomengelsk (1100–1300), og videre til moderne engelsk (fra 1400-tallet og fram til i dag).

Engelsk middelalder var preget av borgerkrig, internasjonale kriger, utstrakte intriger blant den aristokratiske og monarkiske elite og stundom opprør. England var mer enn selvforsynt når det gjaldt produksjon av blant annet kjøtt- og meieriprodukter. Nasjonens internasjonale økonomi var basert på ullhandel, hvor ull fra sauegårder i det nordlige England ble eksportert til tekstilbyer i Flandern, hvor råvarene så ble vevd til klær. Middelalderens engelske utenrikspolitikk var i like stor grad formet av forholdet til Flanderns tekstilindustri som den var av de dynastiske hendelsene i det vestlige Frankrike. En engelsk tekstilindustri ble først etablert på 1300-tallet, noe som ble grunnlaget for en rask engelsk kapitaloppsamling.

«Det hvite skip» går på grunn og synker, og kong Henriks sønn og arving omkommer (illustrasjon i et manuskript fra 1100-tallet).

Henrik I, som var den fjerde sønnen til Vilhelm Erobreren, kom uventet til å etterfølge sin eldre bror Vilhelm Rufus da denne ble drept av et vådeskudd på jakt (eller muligens myrdet på sin brors ordre). Vilhelm Erobrerens aller eldste sønn, Robert Curthose, ble hertug i Normandie. Denne arven splittet Vilhelm Erobrerens rike ved Den engelske kanal, noe som ble en kilde til strid og krig i århundrer framover. Som konge var Henrik I reformvennlig og delvis innstilt på å stabilisere riket og forsone det angelsaksiske folket med deres normanniske herrer. Han gikk til krig mot broren Robert og erobret Normandie, som da ble underlagt England, og ikke omvendt, som tilfellet var under Vilhelm Erobreren. Tapet av hans eneste legitime sønn William Adelin i skipsulykken med «Det hvite skip» i november 1120 underminerte hans reformer, og tapet av en mannlig arving kastet lange skygger over Englands historie i årene framover.

Henrik I hadde krevd av de mektigste blant adelen, kirken og myndighetspersonene i Normandie og England at de sverget en ed på å akseptere hans datter, Matilda (også benevnt Maud), som keiserinne og hans arving da hun giftet seg med Henrik V av Det tysk-romerske rike. I England var man langt mindre entusiastisk når det gjaldt å akseptere en fremmed kvinne, men hun ble Englands første kvinnelige hersker. Stefan, en fjern slektning, grep imidlertid sjansen i hennes fravær og lot seg krone til konge av England, støttet av en velvillig adel som heller så en svak konge enn en kvinne på tronen.

I løpet av forvirringen, kaoset og de urolige tilstandene som styret til Stefan medførte, svingte maktbalansen mellom de føydale herrene da borgerkrig og lovløshet brøt ut. I et forsøk på å stoppe herjinger over grensene fra Skottland og Wales, delte Stefan ut store landområder. Hans konflikter med keiserinne Maud førte til en opprivende borgerkrig i tiden 1139–1153, som er benevnt «det engelske kaos under Stefan». Konfliktene med Maud ble hans undergang. Hun avventet situasjonen i Frankrike, før hun høsten 1139 invaderte England. Borgerkrigen gikk ikke i Stefans favør.

Stefan ble tatt til fange, og Maud ble dronning, men hun kom snart i konflikt med sine undersåtter, og ble kastet ut av London. En tid med opprør og borgerkrig uten avgjørelse eller overtak for noen av partene fulgte fram til 1148, da Maud vendte tilbake til Frankrike. Da Stefans sønn og etterfølger, Eustace, døde brått i 1153, inngikk en syk Stefan avtale med Maud om å la hennes sønn, Henrik av Anjou fra huset Plantagenet, bli hans etterfølger. Avtalen holdt, og etter Stefans død i 1135 etterfulgte Mauds sønn Stefan som konge av England som Henrik II. Henrik II ble en av Englands største konger, og skaffet seg mye makt på bekostning av føydalherrene og kirken. Hans regjeringstid innebar sentral lovgivning og slutten på føydalismen.

England under huset Plantagenet

Henrik II av England (1133–1189) var den første som brukte tittelen «konge av England» – i motsetning til «konge av de engelske».

Henrik II, sønn av Maud og Geoffrey V, greve av Anjou, var allerede greve av Anjou, hertug av Normandie og hertug av Aquitaine da han gikk i land i England. Med sine franske besittelser inngikk kongeriket England i en større kontinental union som i ettertiden har blitt kalt for Angevin-riket. Henrik ødela de gjenværende opprørsborgene i England og utvidet sin makt inn i Irland, Skottland, Wales, Flandern, Auvergne, Bretagne, Maine, Poitou, Touraine, Gascogne, Anjou, Aquitaine, og Normandie på forskjellig vis og på ulike nivåer.

Hans styre representerte en tilbakevending fra adelens makt til en sterk monarkisk stat i England. Det skjedde også en utjevning av kirkens makt til fordel for kongedømmet, noe som dog førte til konflikter, og som toppet seg i mordet på erkebiskop Thomas Becket i 1170. Hans periode bebudet også nytenkning og endring i lovgivningen og et radikalt skifte fra føydalisme. Under hans styre utviklet det seg et nytt aristokrati i treenigheten England, Angevin og Aquitaine, men uten den samme selvstendige makt som det tidligere anglonormanniske aristokratiet en gang hadde.

Henrik II var formelt sett, ved sine franske besittelser, en føydal vasall av den franske kongen, men i virkeligheten eide han større områder, hadde større inntekter og var langt mektigere enn sin franske overherre. Som konge av England var han dessuten jevnbyrdig og likestilt med den franske kongen. Henrik IIs plan om å dele sine omfattende besittelser og titler, skapte sjalusi og førte til at hans sønner gjorde opprør flere ganger. Det skjedde med oppmuntring og støtte fra deres mor, Eleonore av Aquitaine, ofte med den franske kongen som alliert. At to av dem døde, i 1183 og 1186, endret ikke opprørslysten og viljen til å gå imot faren.

Da Henrik II begynte å eldes, ble han angrepet av sin sønn Rikard, som i fellesskap med Filip II August av Frankrike beseiret ham i 1189. Henrik II ble tvunget til en ydmykende fredsavtale, og døde selv to dager etter. Rikard etterfulgte ham, og fikk tilnavnet «Rikard Løvehjerte». Tilnavnet fikk han for sine mange kriger hvor han hevdet seg med stor kløkt og dyktighet, hovedsakelig mot Frankrike, hvor han forsvarte sine besittelser mot den franske konge Filip II August, men også gjennom hans deltagelse i det tredje korstog, hvor han nesten inntok Jerusalem. Rikard Løvehjerte har også blitt karakterisert som «den fraværende konge». I løpet av sitt ti år lange styre oppholdt han seg kun rundt seks måneder i England. Hans lange fangenskap i Tyskland gav den engelske økonomi store anstrengelser, og det samme gjorde hans mange kriger. Hans lange fravær betydde dog at den engelske statsadministrasjonen ble bygget opp til å klare seg uten kongens nærvær, noe som var blant de første forutsetningene for det kommende engelske parlament.

Magna Carta

Magna Carta

Parlamentet samlet foran kongen, manuskript fra ca. 1300.

Kongedømmet England var en eneveldig og selvstendig stat fram til kong Rikard kom på tronen, da han gjorde det til en nominell vasallstat av Det tysk-romerske rike i 1194 som følge av de løsepenger som måtte betales for å få ham løslatt fra fangenskapet. Rikards bror Johan som etterfulgte ham, hadde ikke den samme dyktighet i krig og statsmannskunst. Hans tilnavn «Johan uten land» henspilte opprinnelig på at han som den yngste sønnen av kong Henrik ikke arvet landområder, men som konge ble tilnavnet like karakteristisk. Han tapte Normandie og tallrike andre franske territorier som en følge av det katastrofale tapet i slaget ved Bouvines.

Ansikt til ansikt med indre uro gjorde Johan kongedømmet England i 1212 til en betalende vasallstat av Den hellige stol, noe England forble fram til 1300-tallet da kongedømmet avviste pavens overherredømme og etablerte seg på nytt som et selvstendig kongedømme. Fra 1212 og framover hadde Johan en stødig politikk med å opprettholde et nært forhold til paven, noe som delvis forklarer hvordan han overtalte paven til avvise lovligheten av Magna Carta.

Johan greide å få den føydale adelen og ledende skikkelser innenfor kirken til fiender i en slik grad at de i 1215 ledet et væpnet opprør mot ham og tvang ham til å signere Magna Carta, noe som satte rettslige rammer for kongens personlige makt. Det var en avtale som ble inngått mellom den engelske kongen, adelen og geistligheten. Den gav adel og prester fordeler i blant annet skattespørsmål, og tvang også kongen til å dele makten med de to øverste stendene. Slagordet «ingen skatt uten representasjon» var svært essensielt, hvilket også senere gjorde seg gjeldende i den amerikanske frigjøringskampen.

Johans sønn Henrik III av England var bare ni år gammel da han ble konge. Hans styre var preget av tallrike opprør og borgerkriger, ofte framprovosert av inkompetanse og feilvurderinger i regjeringen og Henriks altfor store tillit til franske hoffmenn, noe som hindret engelsk adels innflytelse. En av disse opprørene, ledet av en misfornøyd adelig hoffmann, Simon de Montfort, var bemerkelsesverdig ved at den besto av en av de tidligste forløpere til den engelske parlament. I tillegg til å kjempe i Den andre baronenes krig gikk Henrik III til krig mot Ludvig IX av Frankrike, men ble beseiret i løpet av Saintongekrigen, skjønt den franske kongen unnlot å dra fordeler av denne seieren, blant annet for at han fokuserte på sitt kommende korstog, og at han respekterte sin motstanders rettigheter.

Styret til Edvard I av England var langt mer suksessfullt. Edvard fikk i gjennom en rekke lover som styrket makten til hans regjering og han sammenkalte det første offisielt godkjente engelske parlament (Se Modellparlamentet av 1295). Han erobret Wales og gjorde flere forsøk på å få kontroll over Skottland i en tid da det skotske kongedømmet i nord hadde problemer med arverekkefølgen til tronen. I motsetning til krigen i Wales ble krigene i Skottland en kostbar prosess hvor han ikke klarte å erobre landet og heller ikke fikk en avgjørelse.

Edvards sønn, Edvard II av England, ble en ulykke for England. Til tross for at han i det ytre lignet på faren, høy og kraftig, var han en svak konge som var mer opptatt av fornøyelser og sine yndlinger. Hans styre ble et mislykket forsøk på å kontrollere adelen som bare ble mer og mer fiendtlig innstilt mot ham. I nord begynte den skotske lederen Robert Bruce å gjenerobre, stykke for stykke, festning for festning, det skotske området som Edvard I hadde erobret. En stor engelsk hær ble slått i slaget ved Bannockburn, og Edvard II greide bare med nød og neppe å slippe levende unna. En av de favoritter som kongen viste særlig velvilje og ga store begunstiger til var Piers Gaveston, en ridder av beskjeden bakgrunn. Selv om det er en utbredt oppfatning at Edvard II og Gaveston var homofile, er det dog ingen konkrete historiske bevis; de var begge gift og hadde barn med sine hustruer. Kongens fiender, inkludert kongens bror Thomas av Lancaster, angrep Gaveston i et bakhold og myrdet ham i 1312.

Edvards fall kom i 1326 da hans franske dronning Isabella reiste til Frankrike, og etterhvert samlet en hær på kontinentet sammen med sin elsker Roger Mortimer, 1. jarl av March. Til tross for at invasjonshæren var liten og spinkel fikk de rask engelsk støtte for sin sak. Kongen tok flukten med sin nye yndling, Hugh Despenser. Sistnevnte ble tatt til fange og offentlig henrettet, og til sist ble også kongen tatt til fange og satt i internering i Gloucestershire hvor han ble myrdet på bestialsk vis en gang i løpet av høsten 1327, antagelig av agenter av Isabella og Mortimer. Sistnevnte styrte England på vegne av barnekongen Edvard III av England inntil denne ble myndig og tok makten på egen hånd, isolerte sin mor og henrettet Mortimer.

Svartedauden

Plakett i Weymouth som markerer ankomsten av svartedauden i England i 1348.

Svartedauden var en epidemi av byllepest som spredte seg over hele Europa. Sykdommen kom til i England i 1348 og tok livet av mellom en tredjedel og halvdelen av befolkningen på grovt regnet 6 millioner. Pesten kom til De britiske øyer via havnen i Weymouth, først rapportert i juni 1348. Den nådde London samme høst, og i løpet av den neste sommeren var hele landet rammet. Først i desember 1349 var utbruddet bortimot over. Det er vanskelig å anslå dødeligheten, men den seneste forskningen har justert tallet oppover. Justeringen er et resultat av forskning på bondesamfunnet, som utgjorde 90 prosent av befolkningen. Mens det tidligere ble antatt at en tredjedel eller bortimot halvparten av befolkningen døde ut, er det siste anslaget mest akseptert i dag, og en del mener antallet var høyere.^{[trenger referanse]}

Det er påfallende i hvilken grad de engelske myndighetene håndterte krisen uten at landet havnet i kaos, religiøs galskap og totalt sammenbrudd, slik som i Frankrike. Den største effekten var antagelig i spørsmålet om krig, da ingen større hærtokt i Frankrike ble utført før i 1355. Allerede før svartedauden var det tegn på at det føydale England hadde en befolkningsvekst som landet hadde problemer med fø på, med hungersnød som resultat (se blant annet Den store hungersnøden 1315–1317). Etter svartedauden ble de livegnes stilling faktisk forbedret, da det var større rift om deres tjenester. Etter relativ kort tid vokste befolkningen og dekket befolkningstapet. Mens andre land, som Norge, fikk en varig knekk av pesten, synes det som om pesten på mange vis revitaliserte det engelske samfunnet.

Edvard III var en av de mer suksessfulle engelske monarker i middelalderen. Han gjeninnførte den kongelige autoritet etter det ødeleggende styret til sin far Edvard II og omformet England til en av de mest slagkraftige militærmakter i Europa. Hans styre så nødvendigheten av utvikling av lovgivningen og regjeringen, særlig utviklingen av det engelske parlament. Han styrte England gjennom svartedaudens herjinger og forble på tronen i femti år; ingen annen engelsk monark hadde regjert så lenge siden Henrik III, og ingen ville før Georg III som konge av Storbritannia.

Fra hundreårskrigen til rosekrigene

Edvard III av England

Utdypende artikler: Hundreårskrigen og Rosekrigene

Edvard III ble kronet da han var 14 år, og da han var 17 år ledet han et kupp mot regenten, Roger Mortimer. Etter å ha beseiret, men ikke underkastet, kongedømmet Skottland, erklærte han seg selv som den rettmessige arvingen til Frankrikes trone i 1338, noe som ble begynnelsen på hundreårskrigen. Etter innledende nederlag gikk krigen meget godt for England, og flere seirer førte fram til en meget gunstig avtale i freden i Bretigny. Under hans styre kom et opprør i Wales ledet av den walisiske prins Owain Glyndŵr. Dennes nederlag i 1412 for prins Henrik (den senere kong Henrik V av England) representerte det siste større militære forsøket til waliserne på å kaste av seg engelsk herredømme. Edvards senere år var dog markert av en rekke internasjonale feilslag og innenlands strid, hovedsakelig et resultat av hans egen treghet og eventuelt dårlige helse.

Edvard III ga landområder til mektige adelsfamilier, inkludert mange av kongelig slekt, og ettersom land var likestilt med makt kunne disse mektige menn gjøre krav på tronen. Etterkommeren til Edvard III ble sønnesønnen Rikard II, og hans eneveldige og arrogante styre tjente kun til å gjøre adelen fiendtlig. Den upopulære og barnløse kongen ble til sist avsatt ved et kupp i 1399 ledet av hans fetter Henrik IV, og kongen ble holdt innestengt til han antagelig ble myrdet eller sultet i hjel året etter. Den nye kongen klarte ikke å dempe urolighetene i landet. Henrik IV benyttet det meste av sitt styre til å forsvare seg mot sammensvergelser, opprør og forsøk på å myrde ham. Hans siste år var preget av sykdom, blant annet en ondartet hudsykdom som det har blitt spekulert på om var spedalskhet. Da han døde i 1413 ble hans sønn Henrik V konge. Hans styre huskes hovedsakelig for seieren over franskmennene ved Agincourt i 1415 under hundreårskrigen.

Henrik V døde av dysenteri i 1422 og etterlot seg flere ufullførte planer, blant annet å lede et nytt korstog for å gjenerobre Jerusalem fra muslimene. Hans sønn Henrik VI etterfulgte ham som konge. England led nederlag i hundreårskrigen i 1453 og kongen fikk et mentalt sammenbrudd som varte fram til julen 1454. Hans manglende kontroll fikk adelen til igjen å gjøre opprør, og en borgerkrig brøt ut i 1455, i ettertiden kjent som rosekrigene (etter huset Lancasters røde og huset Yorks hvite rose). Selv om krigshandlingene var sporadiske og små brøt monarkiets generelle autoritet sammen. Henriks fetter, avsatte ham i 1461, og innsatte seg selv som Edvard IV, men klarte ikke å gjeninnføre kongelig autoritet. Han beseiret huset Lancaster i slaget ved Mortimer's Cross i 1461, men ble midlertidig avsatt i tidsrommet 1470–1471 da Richard Neville, jarlen av Warwick, brakte Henrik VI tilbake til makten. Seks måneder senere greide Edvard å beseire og drepe Warwick i et slag i 1471 og ta tronen tilbake. Henrik VI ble fengslet i Tower of London og døde etter sigende av melankoli det samme året, men ble mest sannsynlig myrdet på ordre av Edvard IV.

Prinsene i tårnet, Edvard og Richard, var en trussel mot tronen og forsvant, antatt myrdet. I 1674 ble det funnet likrester som muligens stammet fra guttene.

Rikard III var konge av England i to år, fra 1483 og til han døde i 1485. Han var den siste konge av huset York og den siste av huset Plantagenet. Da hans bror Edvard IV døde i april 1483 ble Rikard utnevnt til Lord Protector for kongeriket for Edvards sønn og etterfølger, den 12 år gamle kong Edvard V. Da den nye kongen reiste til London ble han møtt av Rikard og eskortert til Tower of London hvor han senere ble forent med sin yngre bror Richard. En offentlig kampanje ble satt i gang med den hensikt å fordømme Edvard IVs ekteskap med guttenes mor, Elizabeth Woodville, som ugyldig, noe som gjorde barna illegitime og derfor ikke arveberettiget til tronen. Den 25. juni støttet en forsamling av lorder og borgere disse kravene og den neste dagen begynte Rikard III offisielt sitt styre og ble kronet i juli. De unge guttene forsvant i august og det er antatt at de ble myrdet av den nye kongen.

Det kom to betydelige opprør mot Rikard II. Den første kom i 1483, men det falt sammen. I 1485 kom det neste opprøret, ledet av Henry Tudor, 2. jarl av Richmond (den senere kong Henrik VII) og hans onkel Jesper Tudor. Opprørerne besto hovedsakelig av leiesoldater, og i slaget ved Bosworth Field falt Rikard III, den siste engelske konge som døde i et slag. Rikard IIIs nederlag var det avgjørende slaget i rosekrigen og er tidvis blitt sett på som slutten på middelalderen i England.

Tudor-dynastiet

Utdypende artikkel: Tudortiden

Henrik VII

Henrik VII av England i midten og hans rådgivere, sir Richard Empson og sir Edmund Dudley

Da Henrik VII av England overtok tronen ebbet rosekrigene ut, men det var likevel neppe noen som i samtiden ville ha spådd eller trodd at huset Tudor ville herske over England i de neste 118 år. Han gjorde krav på kronen ved erobring og Guds dom i slag. Det engelske parlamentet anerkjente ham raskt som konge, men huset York var langt fra beseiret. Da han giftet seg med Edvard IVs eldste datter Elizabeth av York i januar 1486 ble huset York formelt forent med huset Lancaster.

De fleste europeiske herskere trodde ikke at Henrik ville overleve særlig lenge, og var derfor villig til å gi beskyttelse og hjelp til andre som gjorde krav på tronen. Konspirasjonene mot ham ble ingen alvorlig trussel før Rikard IIIs nevø John de la Pole, jarl av Lincoln, klekket ut et nytt forsøk i 1487. Ved å benytte seg av en bondegutt ved navn Lambert Simnel som utga seg for å være Edward, jarl av Warwick (mens den virkelige Warwick satt innelåst i Tower of London), ledet de la Pole en hær på 2 000 tyske leiesoldater (betalt av Margaret av York, hustru av hertug Karl I av Burgund) inn i England. Opprørerne ble beseiret og de la Pole drept i slaget ved Stoke Field. Da kongen innså at Simnel kun var en bedrager, forledet av voksne, lot han gutten bli ansatt i det kongelige kjøkkenet.

En mer seriøs trussel var Perkin Warbeck, en ungdom fra Flandern som utga seg for Edvard IVs sønn Richard. Igjen med økonomisk støtte fra Margaret av York invaderte han England fire ganger før han til sist ble tatt til fange og plassert i Tower of London. Både Warbeck og jarlen av Warwick var farlige, selv i fangenskap, og Henrik fikk dem begge henrettet i 1499, i god tid før Ferdinand II av Aragón og Isabella I av Castilla tillot at deres datter Katarina av Aragón fikk komme til England og gifte med seg med Henriks sønn Arthur. I 1497 oppsto et opprør mot skattene i Cornwall og rundt 20 000 marsjerte mot London. Henrik VII viste at han kunne bruke militær makt når han måtte og nedkjempet opprørerne ved elven Ravensbourne. Resten av hans styre ble relativt fredelig, til tross for en mindre uro for arverekkefølgen da hans hustru Elizabeth av York døde i 1503.

Henrik VIIs utenrikspolitikk var fredelig. Han dannet en allianse med Spania og med den tysk-romerske keiser Maximilian I, men i 1493, da de gikk i krig mot Frankrike, ble også England trukket inn i konflikten. Med en slunken statskasse og et usikkert grep om makten hadde Henrik liten lyst på krig. Han oppnådde raskt en forståelse med franskmennene og frasa seg alle krav på franske områder, unntatt havnen Calais. Til gjengjeld lovte Frankrike å anerkjenne ham som konge og slutte å gi beskyttelse til andre kongsemner. Kort tid etter ble franskmennene opptatt av Italia og vendte oppmerksomheten bort fra England. Henrik oppnådde også en forståelse med Skottland, og forhandlet fram et ekteskap med sin datter Margaret Tudor til den skotske kongen Jakob IV.

Da Henrik ble konge arvet han en regjering som var meget svekket av rosekrigene og med en bortimot tom statskasse. Gjennom en hard skattepolitikk og en tidvis hensynsløs skatteinnsamling og konfiskasjoner greide han å fylle statskassen igjen innen han døde. Han gjenoppbygget også regjeringens administrasjon. I 1501 døde hans sønn Arthur av sykdom i en alder av 15 år etter at han hadde giftet seg med den spanske prinsessen Katarina av Aragón. Arvingen til tronen ble derfor den neste eldste sønnen, Henrik VIII, som uten motstand ble Englands neste konge, og kunne gifte seg med sin avdøde brors hustru Katarina da hun sverget på at det første ekteskapet ikke var blitt fullbyrdet.

Henrik VIII

Henrik VIII av England

Utdypende artikkel: Henrik VIII av England

Henrik VIII begynte sitt styre med stor grad av optimisme. Den flotte, atletiske unge kongen sto i skarp kontrast til sin forsiktige, gnieraktige far. Henriks overdådige hoff førte raskt til at den skattekiste som han hadde arvet ble tømt. Han giftet seg med enken etter sin bror, Katarina av Aragón, og de fikk flere barn sammen, men den eneste som overlevde barndommen var datteren Maria.

I 1512 gikk den unge kongen til krig mot Frankrike. Selv om England var en alliert med Spania, en av Frankrikes hovedfiender, kom krigen kom hovedsakelig grunnet Henriks ønske om personlig ære, til tross for det faktum at hans søster Maria Tudor var gift med Ludvig XII av Frankrike. Krigen førte til lite; den engelske hæren led tungt av sykdom og ufyselig vær. En trefning, som Henrik beskrev som en større seier, var egentlig bare en kort trefning hvor franskmennene slo retrett nesten umiddelbart da de to styrkene møttes. Hendelsen fikk navnet Battle of the Spurs («Sporeslaget»), ettersom sporene var det eneste «våpen» som ble brukt.

I mellomtiden aktiverte Jakob IV av Skottland sin allianse med Frankrike og erklærte krig mot England (til tross for at han var Henriks andre svoger). Mens Henrik var i Frankrike var Katarina regent i hans sted, og hun og hennes rådgivere ble nødt til å stå imot trusselen fra nord. I slaget ved Flodden Field den 9. september 1513 gikk skottene på ett av sine største nederlag hvor det meste av den skotske adelen og kongen selv ble drept. Da Henrik kom tilbake ble han hyllet for denne seieren som han ikke hadde tatt del i.

Til sist var det ikke lenger mulig for Katarina å få flere barn, og kongen ble i økende grad nervøs for muligheten at hans datter Maria skulle arve tronen. Englands eneste erfaring med et kvinnelig overhode, Maud av England på 1100-tallet, hadde vært svært uheldig. Til sist bestemte han seg for å la seg skille fra Katarina og finne seg en ny dronning. Kirken kunne ikke akseptere dette, men Henrik siterte et avsnitt fra Tredje Mosebok: «Når en mann gifter seg med sin brors kone, er det en skammelig gjerning. Han vanærer sin bror; de skal ikke få barn» Katarina insisterte imidlertid på at hun og Arthur aldri hadde fullbyrdet deres kortvarige ekteskap og at det bibelske forbudet derfor ikke var gyldig. Tidspunktet for Henriks sak var ikke heldig. I 1527 var paven blitt tatt til fange av keiser Karl V av Det tysk-romerske rike, nevø av Katarina, og den mektigste herskeren i Europa ved siden av sin erkefiende Frans I av Frankrike. Det var ikke mulig for kirken å tillate skilsmisse under disse omstendigheter. Henriks neste skritt var like dramatisk som enkelt, han løsrev England fra den katolske kirke, en prosess som har blitt kjent som den engelske reformasjon.

Den nyetablerte engelske kirke var i hovedsak fortsatt en katolsk kirke, forskjellen var at det var kongen, og ikke paven, som var dens overhode. Det tok en del år før atskillelsen var fullført, og i prosessen ble mange mennesker henrettet for å motsette seg kongens religiøse politikk, mest kjent er forfatteren og statsmannen Thomas More. Under oppløsningen av Englands klostre i tiden 1538 og 1541 ble de katolske klostrene i England oppløst og deres eiendommer overtatt av den engelske kronen.

Henrik VIIIs seks koner
Katarina av Aragón
Anne Boleyn
Jane Seymour
Anna av Kleve
Katarina Howard
Katarina Parr

I 1530 ble Katarina forvist fra hoffet. Deres ekteskap ble erklært ugyldig, noe som gjorde Maria til illegitim. Fram til sin død i 1536 levde Katarina ensomt i en isolert herskapsbolig på landet. Henrik giftet seg med sin elskerinne Anne Boleyn som snart ble gravid. Den 7. september 1533 fødte hun til kongens store skuffelse en datter, Elisabeth. I 1536 da Anne var gravid på nytt ble Henrik kvestet i en ridderturnering, og forskrekket over dette fødte hun for tidlig et dødfødt barn, en gutt. Kongen ble da overbevist om at dette ekteskapet var forhekset og fant seg et nytt dronningemne, Jane Seymour. Han fengslet Anne i Tower of London, anklaget for det meste, blant annet hekseri og utroskap med sin egen bror. Hun ble halshugget sammen med fem menn (hennes bror inkludert), og ekteskapet erklært ugyldig. Elisabeth, som hennes halvsøster Maria, ble erklært som illegitim.

Henrik giftet seg øyeblikkelig med Jane Seymour som ble gravid bortimot like raskt. Den 12. oktober 1537 fødte hun en gutt, Edvard, som ble mottatt med store feiringer. Kongens leting etter en sønn var endelig over så lenge Edvard kunne holde seg frisk. Imidlertid døde dronningen av barselfeber ti dager senere, og Henrik VIII sørget tungt. Da han selv døde ni år senere ble han gravlagt ved siden av henne.

Kongen giftet seg på nytt for fjerde gang i 1540 til tyske Anna av Kleve for å inngå en politisk allianse med hennes protestantiske bror, hertugen av De forente hertugdømmene Jülich-Kleve-Berg. Henrik håpet også på enda en sønn som reserve i tilfelle noe skulle skje med Edvard. Dronningen var en skuffelse, og han oppfattet henne som kjedelig og ikke attraktiv, og han klarte ikke å fullbyrde ekteskapet. Raskt fikk han skilt seg fra henne, og hun ble i England og overlevde ham. Henrik giftet seg igjen med den 19 år gamle Katarina Howard som kom fra den mektige Howard-familien. Da det ble gjort klart for ham at hun verken var jomfru ved bryllupet og heller ikke trofast etter fikk han henne henrettet og ekteskapet erklært ugyldig. Hans siste ekteskap var til Katarina Parr som fungerte mer som en sykepleier for ham enn noe annet, ettersom hans helse hadde forfalt drastisk siden ulykken i ridderturneringen i 1536.

I 1542 gikk han inn i en ny krig mot Frankrike, men ulikt hendelsene i 1512 fikk han store vanskeligheter. Krigen skaffet England byen Boulogne, men ikke noe mer, og Frankrike gjenerobret byen i 1549. Skottland erklærte krig på nytt og i slaget ved Solway Moss gikk skottene igjen på et alvorlig nederlag.

Henriks paranoide vrangforestillinger ble verre i hans siste år. Det totale antallet henrettelser som ble utført under hans 38-årige styre kom opp i flere tusener. Han døde i januar 1547 i en alder av 55 år og ble etterfulgt av sin sønn.

Edvard VI, Jane Grey og Maria den blodige

Maleri av familien til Henrik VIII av England, ca. 1545. Fra venstre til høyre: «Mother Jak», prinsesse Maria, prins Edvard, Henrik VIII, Jane Seymour, prinsesse Elisabeth og hoffnarren William Sommers.

Edvard VI var kun ni år gammel da han ble konge i 1547. Hans onkel, Edward Seymour, 1. hertug av Somerset, hadde forfalsket Henriks testamente slik at han selv fikk mye av kongens makt gjennom tittelen Riksforstander. Mens en del historikere har sett på Edvard VI som en høysinnet idealist, førte hans manglende grep om makten til en krise i 1549 da mange provinser brøt ut i opprør. Ketts opprør i Kent og Bønnebokopprøret i Devon og Cornwall kom samtidig med at man fryktet invasjon fra Skottland og Frankrike. Regentskapsrådet mislikte hertugen av Somerset på grunn av hans egenrådige fremferd, og han ble til sist fjernet av John Dudley, Lord President av Northumberland. Han fortsatte i noenlunde samme stil, men ikke mer enn at han ble godtatt av rådet. Det var i Edvards tid at England ble en protestantisk nasjon.

Da Edvard VI lå for døden av tuberkulose i 1553 la Dudley planer om å sette Lady Jane Grey på tronen og gifte henne bort til sin sønn, slik at han kunne beholde grepet om makten. Statskuppet var mislykket, og Maria I overtok tronen under demonstrasjoner til hennes fordel i London. Hun fikk henrettet Jane Grey som var dronning i kun ni dager. Maria var en fanatisk katolikk, påvirket av den katolske kongen av Spania og den tysk-romerske keiser Karl V, og forsøkte å gjeninnføre katolisismen i England. Inkvisisjonen ble iverksatt, og 274 protestanter ble brent, derav hennes tilnavn «Maria den blodige». Hun var svært upopulær blant folket, og blant hoffet på grunn av hennes mann Filip II av Spania og hans folk i England. Maria tapte Calais, den siste engelske besittelsen på kontinentet, og ble dermed enda mer upopulær (unntatt blant katolikker), men slo tilbake et opprør ledet av sir Thomas Wyatt den yngre. Hun fikk aldri barn, men hadde to innbilte svangerskap som førte til offentlige feiringer, og døde antagelig av kreft i november 1558, førtito år gammel. Hennes halvsøster Elisabeth var den neste av Henrik VIIIs barn som arvet tronen.

Elisabeth I

Utdypende artikler: Elisabethansk tid og Engelsk renessanseteater

Elisabeth I i kroningskjole, smykket med Tudor-roser og trimmet med hermelin.

Elisabeth Is styre etter at hun besteg tronen i 1558, bragte en viss stabilitet til riket, etter uroen under Edvard og Maria. Religionsspørsmålet som hadde splittet landet siden Henrik VIII ble bilagt ved en religionsbåndleggelse, hvor den engelske kirken ble gjort til omtrent det den er i våre dager. Elisabeths største suksess var å balansere puritaneres og pavetro katolikkers interesser. Hun klarte å unngå å støte noen av dem bort, men mot slutten av sin regjeringstid, da England nærmet seg krig med Spania, undertrykket hun katolikkene.

Under Elisabeth vedvarte freden innenlands, bortsett fra Nordjarlenes opprør i 1569, som egentlig viste hvor effektivt hun hadde økt sin egen makt på adelens bekostning. En av de mest kjente hendelser i engelsk historie fant sted under hennes styre, da den spanske armada ble slått tilbake av sir Francis Drake i 1588, selv om krigen ble meget kostbar også for England, og ikke endte før etter Elisabeths død. Hennes regjering gjorde mye for å fullføre arbeidet Thomas Cromwell hadde påbegynt under Henrik VIII, for å utvide regjeringens rolle og gjøre allmenne rettsregler og administrasjon virksomme i hele riket. I løpet av hennes styre og kort tid etter vokste befolkningen betydelig, fra rundt 2 millioner i 1520 til rundt 4-5 millioner i 1600. Av befolkningen bodde 10 % byene og halvparten av disse (altså 5 % av landets befolkning) i London.

Tudortiden regnes gjerne som en avgjørende tid, hvor mange spørsmål ble stilt som måtte få svar i det kommende århundret og under den engelske borgerkrigen. Dette gjaldt maktbalansen mellom konge og parlament og hvem som skulle kontrollere hvem. Noen historikere mener at Thomas Cromwell medvirket til en «Tudorrevolusjon», og det er ubestridt at parlamentet fikk mer makt under hans kanslerembede. Andre mener at «Tudorrevolusjonen» egentlig varte til slutten av Elisabeths regjeringstid, da alle endringene ble tømret fast. Det kongelig rådet (Privy Council, Geheimråd) fikk mindre betydning etter Elisabeth, men mens hun levde var det fremdeles virkningsfullt.

Striden mellom Elisabeth og hennes kusine, dronning Maria Stuart av Skottland, som var en hengiven katolikk, har blitt berømt. Maria Stuart var blitt tvunget til å abdisere da Skottland ble protestantisk og flyktet til England hvor Elisabeth fikk henne arrestert. Maria tilbrakte de neste 18 årene i fangenskap, men hun var altfor farlig levende da de katolske maktene i Europa betraktet henne som Englands rettmessige hersker, og ikke Elisabeth. Hun ble til sist stilt for retten for forræderi, dømt til døden og halshugget i februar 1587.

Elisabeth døde barnløs i 1603, og ble etterfulgt av sin nærmeste slektning, kong Jakob VI av Skottland (ironisk nok sønn av Maria Stuart), som da også ble Jakob I av England.

1600-tallets England

Unionen mellom kronene

Mynt preget i 1609-1625, kong Jakob av England og Skottland, bærer den skotske krone, rikseple og septer.

Den skotsk-engelske kongen Jakob I & VI, som han formelt ble benevnt, ble den første monark som hersket over hele øya Storbritannia, skjønt det var en union mellom de selvstendige nasjonene England og Skottland, og begge land forble adskilte politiske enheter fram til 1707.

Det ble gjort flere forsøk på å myrde kong Jakob, blant annet Maine-komplottet i nærheten av dagens Le Mans i Frankrike av engelske katolikker, og Bye-komplottet, også i 1603. Det som ble mest berømt var kruttsammensvergelsen i 1605, av en gruppe katolske konspiratører ledet av Guy Fawkes og det førte til stor antipati i England mot den katolske tro. Da Jakob ble konge inngikk han øyeblikkelig fred med Spania, og i løpet av den første halvdelen av 1600-tallet forble England stort sett ikke deltagende i europeisk politikk.

Englands kolonier

En statue i Jamestown som minnes den første faste bosetning i Den nye verden.

Foto: National Park Service, Colonial National Historic Park

I 1607 grunnla England en bosetning ved Jamestown i Den nye verden. Det ble begynnelsen på den engelske koloniseringen av Nord-Amerika. Mange engelskmenn bosatte seg i Nord-Amerika av religiøse eller økonomiske grunner. Rundt 70 prosent av utvandrerne fra England som kom i tiden mellom 1630–1660 var kontraktstjenere. Ved år 1700 hadde plantasjeeiere i Chesapeake Bay innført omtrent 100 000 kontraktstjenere, mer enn 75 prosent av alle europeiske innvandrere til Virginia og Maryland. Engelske handelsmenn som holdt plantasjer i de varme sørlige delene av Amerika benyttet først indianere som slaver, men gikk raskt over til å benytte seg av importerte afrikanere for å kultivere plantasjene og selge råmateriale (særlig bomull og tobakk) til Europa. Engelske handelsmenn som var involvert i kolonisering oppsamlet formuer tilsvarende den rikdommen som de aristokratiske landeierne hadde i England, og deres penger, som ga vekst til en voksende mellomklasse, endret for alltid den politiske maktbalansen i England.

De amerikanske koloniene ble i det lange løp ikke inntektsgivende for moderlandet. Pennsylvania og Delaware ble hjem for en stor befolkning av selvforsynte bønder fra ulike deler av Europa, særlig Tyskland. New York handlet med pirater og smuglere, og koloniene i New England frustrerte stadig den engelske regjeringens forsøk på å utnytte områdets skoger for skipsbygging. Kun områdene i Virginia og Chesapeake Bay produserte en nyttig salgbar avling, tobakk, men den utarmet raskt jorda. Ved slutten av 1700-tallet hadde tobakksindustrien i Virginia blitt fullstendig ruinert ved utmagring av jorda og lave priser. Faktisk var de små sukkerproduserende øyene i Karibien mer verdt enn alle de 13 koloniene i Amerika samlet.

De engelske koloniene hadde ikke en selvstendig utenrikspolitikk, men på alle andre områder var de overlatt til å håndtere sine egne anliggender. Dette var svært forskjellig fra den autoritære kontrollen som Frankrike og Spania håndhevet for sine kolonier. Det var gradvise inngrep i rettighetene til koloniene på begynnelsen av 1760-årene som førte til den amerikanske uavhengighetskrigen, noe som ikke var mulig i de franske og spanske koloniene.

Den engelske borgerkrigen

Utdypende artikkel: Den engelske borgerkrigen

Kart over de områdene som ble holdt av rojalistene (rødt) og parlamentets hær (grønt) i løpet av den engelske borgerkrigen (1642–1645)

Den første engelske borgerkrigen brøt ut i 1642, hovedsakelig grunnet en rekke konflikter mellom Jakobs sønn Karl I av England og Det engelske parlamentet. Da den kongelige hæren ble beseiret av parlamentets hær, New Model Army, i slaget ved Naseby i juni 1645 overga Karl I seg til den skotske hæren ved Newark og ble til sist overgitt det engelske parlamentet tidlig i 1647. Han flyktet og det ble utbruddet av den andre engelske borgerkrigen, skjønt det ble en kortvarig konflikt da parlamentshæren raskt sikret landet. Pågripelsen og den påfølgende rettssak mot kongen førte til at han ble halshugget i januar 1649 ved Whitehall Gate i London, og det gjorde England til en republikk. At det engelske folk kunne henrette sin egen konge sendte sjokkbølger gjennom resten av Europa. Kongen selv argumenterte til det siste at kun Gud kunne dømme ham.

New Model Army, under kommando av Oliver Cromwell, vant avgjørende seirer mot de rojalistiske hærene i Irland og Skottland. Cromwell ble gitt tittelen Lord Protector eller riksforstander i 1653, noe som gjorde ham til «konge i alt unntatt navnet» i henhold til hans motstandere. Etter at han døde i 1658 ble han etterfulgt av sin sønn Richard Cromwell, men han manglet sin fars stridighet og glød, og ble tvunget til å abdisere innen et år. For en tid lå det an til en ny borgerkrig da New Model Army delte seg i ulike fraksjoner. Tropper stasjonert i Skottland under ledelse av George Monck marsjerte til sist til London og gjeninnførte orden og kontroll.

Gjenopprettelsen av monarkiet

Monarkiet ble gjeninnført i 1660 da kong Karl II av England kom til London. Etter nederlaget for Cromwell hadde han levd i eksil i Frankrike.

Karl II.

I 1665 ble London herjet av en pestepidemi, og i 1666 ble hovedstaden hardt skadet av den store brannen. Den raste i fem dager, og ødela rundt 15 000 bygninger.

Etter at monarkiet var gjeninnført var kronens makt blitt redusert, og ved 1700-tallet var England bortimot like fritt som Nederland for folket, de lavere klasser unntatt. Karl II ble populært kjent som «Merrie Monarch», den lystige monarken, med referanse til både det glade livet og hedonismen ved hans hoff, åpningen av teatrene og en friere presse, og den generelle lettelse å kunne vende tilbake til det normale etter det mørke eller gledeløse styret til Cromwell og puritanerne. Dronningen fødte ham ingen barn, men Karl II anerkjente minst 12 barn utenfor ekteskap med ulike elskerinner. Kongen selv var sympatisk innstilt til katolisismen, og da kongens bror Jakob, hertug av York, var katolikk utløste det en politisk krise i årene 1678–1681 for å få ham ekskludert fra arveretten til tronen. Krisen førte til opprettelsen av de politiske partiene, toriene, som motsatte seg ekskluderingen, og whigene, «landpartiet», var tilhenger av ekskluderingen.

Den ærefulle revolusjonen

Utdypende artikkel: Den ærerike revolusjon

Vilhelm av Oranien sto for den siste vellykkede invasjon av England.

I 1680 oppsto arvefølgekrisen på grunn av de omfattende protestene mot at en katolikk skulle bli konge av England da Jakob, hertug av York, var den åpenbare arving til kong Karl II. Ved kongens død i 1685 ble likevel kongens katolske bror kronet som kong Jakob II & VII. Kongens eneveldige ambisjoner, opprettelsen av en stor stående hær, og ansettelse av katolikker i ledende stillinger førte til at ulike politiske fraksjoner presset på for at den hollandske protestantiske prins Vilhelm av Oranien skulle erstatte kong Jakob II. Vilhelm av Oraniens berettigelse var at han var gift med protestantiske Maria, datter av Jakob II. Hun var også hans fetter. Denne prosessen ble kjent som den ærerike revolusjon.

I november 1688 gikk Vilhelm i land i England med en invasjonsstyrke på rundt 40 000 mann (omtrent det dobbelte av den spanske armada). Det kom til to avgjørende slag, og store antikatolske opptøyer i flere byer, blant annet London. Det var tvil om lojaliteten til kong Jakobs soldater. En av hans kommandanter, John Churchill, 1. hertug av Marlborough, deserterte til Vilhelm av Oranien. Jakob II tilbød frie valg og amnesti til opprørerne, men i virkeligheten hadde han allerede tatt beslutningen om å flykte fra England da han fryktet å bli halshugget. Natten mellom 9. og 10. desember 1688 forsøkte kongen og hans sønn, prinsen av Wales, å flykte til Frankrike, men ble tatt til fange av noen fiskere. Da Vilhelm ankom London ble han feiret av befolkningen med oransje bånd. Det ble gitt ordre om at hvis Jakob ønsket å reise skulle ingen hindre ham, og således ikke skape en martyr for den katolske saken. Den 23. desember 1688 dro den avsatte kongen til Frankrike.

Maria ble kronet sammen med sin mann Vilhelm III som dronning og konge, og etter hennes død fortsatte han som konge. Deres felles regjeringstid refereres ofte til som Vilhelm og Marias tid. Selv om hun var regjerende dronning, og ikke bare gemalinne, var det i realiteten Vilhelm som fungerte som monark det meste av tiden.

I slaget ved Boyne i 1690 ble den katolske Jakob II endelig beseiret.

I desember 1689 ble et av de viktigste konstitusjonelle dokumenter i engelsk historie, Bill of Rights, Loven om rettigheter, godkjent. Loven som endret og bekreftet mange tidligere forskrifter etablerte restriksjoner for kongelig forrett. Loven sikret blant annet at kongen ikke kunne utsette lover som var blitt godkjent av parlamentet, pålegge skatter uten parlamentets godkjennelse, innskrenke retten til å protestere, holde en stående hær i fredstid uten parlamentets godkjennelse, nekte protestanter retten til å bære våpen, urimelig innblanding i valg til parlamentet, straffe medlemmer av enten overhuset eller underhuset for hva som blir sagt i politiske debatter, kreve utilbørlige kausjoner eller påføre grusomme og uvanlige straffer. Vilhelm var ikke velvillig til å godkjenne slike begrensninger i monarkens makt, men valgte å ikke gå inn i en konflikt med parlamentet og sa seg enig i å følge lovene.

Jakob II gjorde forsøk på å gjenerobre tronen med makt gjennom krigen på Irland, referert til som både Vilhelmittkrigen og Jakobittkrigen, eller Striden om de to konger. Katolikkene ble kalt for jakobitter ved at de var lojale til Jakob II. Den avsatte kongen ble endelig beseiret av Vilhelm III i slaget ved Boyne i 1690, et slag som fortsatt blir feiret av protestantene i Nord-Irland.

I deler av Skottland og Irland forble katolikkene lojale til Jakob II og ga ikke opp håpet om at han skulle gjeninnsettes som konge. Det fulgte flere blodige opptøyer. Som et resultat av disse ble enhver som nektet å sverge lojalitet til den seirende kong Vilhelm III straffet strengt. Det mest beryktede eksempelet på denne politikken var Glencoemassakrene i 1692. Jakobittenes opprør fortsatte fram til midten av 1700-tallet inntil sønnen til den siste katolske fordringshaveren til tronene, James Francis Edward Stuart (Jakob VIII og III), satte i gang det siste felttog i 1745 fra Skottland. Jakobittstyrkene til prins Charles Edward Stuart, som også huskes av skottene som «Bonnie Prince Charlie», ble endelig beseiret i det blodige slaget ved Culloden i 1746.

Fra 1700-tallet til moderne tid

I tråd med vanlig praksis regnes «Englands historie» fram til unionen vedtas i 1707

Utdypende artikkel: Storbritannias historie

England var i voldsom vekst på 1700-tallet, økonomisk, befolkningsmessig og teknologisk, og tidlig i århundret var det rundt 10 millioner mennesker som levde i England. Samtidig er det beregnet at rundt to millioner var «omvandrende landstrykere, prostituerte, tiggere eller nødlidende». I 1700-tallets England var minst halvparten av befolkningen tidvis eller sesongmessige avhengig av former for veldedighet for å overleve. Under de engelske fattiglovene var et arbeidshus et system hvor mennesker som ikke kunne understøtte seg selv i England, Wales, Skottland og Irland hadde et sted hvor de kunne leve og arbeide. Ved 1776 hadde rundt 1 912 arbeidshus blitt etablert i England og Wales og huset rundt 100 000 trengende.

Dannelsen av Storbritannia

Palace of Westminster i London.

Acts of Union, Forordningene om union, mellom kongedømmet England og kongedømmet Skottland var to lover som ble vedtatt av begge parlamentene i 1707. Begge ble oppløst for å danne kongedømmet Storbritannia, regjert av et felles britisk parlament i henhold til unionstraktaten. Forordningen forente begge kongedømmene (tidligere adskilte stater med adskilte lovverk, men med samme monark) til et kongedømme, Storbritannia.

De to landene hadde delt en monark siden Kronenes union i 1603 da kong Jakob VI av Skottland arvet den engelske trone etter Elisabeth I av England. Han forlot Skottland og kom aldri mer tilbake. Det hadde vært gjort tre forsøk tidligere; i 1606, 1667 og 1689, på å forene de to nasjonene, men det var ikke før på begynnelsen av 1700-tallet det var vilje i begge parlamenter, skjønt av ulike grunner. Den underliggende politiske hensikten med unionen var ifølge historikeren Rolf Hobson å svekke dynastiet Stuarts maktbase.

Forordningene fikk effekt fra den 1. mai 1707. På denne dato ble det skotske parlamentet og det engelske parlamentet forent for å danne Storbritannias parlament, i Palace of Westminster i London, det tidligere sted for Englands parlament slik at forandringen for England ikke ble stor. Historikeren Simon Schama har sagt om unionen at «Hva som begynte som en fiendtlig sammenslåing endte til sist opp i et fullt fellesskap i det mektigste konsern i verden... det var en av de mest forbausende omforminger i europeisk historie.»

I 1714 endte styret til dronning Anne av Storbritannia. Hun var den siste monark av huset Stuart. Hun ble etterfulgt av sin tremenning, Georg Ludwig av Hannover, som nedstammet fra Stuartene gjennom sin bestemor på morsiden, Elisabeth av Bøhmen, datter av Jakob VI & I. Han lærte seg imidlertid aldri flytende engelsk, og det ble kun snakket tysk ved hoffet i hans regjeringstid. Han var den første britiske monark av huset Hannover, som regjerte Storbritannia frem til dronning Victoria døde i 1901.

Acts of Union av 1800 assimilerte formelt Irland innenfor den britiske politiske prosess og fra 1. januar 1801 ble det opprettet en ny stat som ble kalt Det forente kongerike Storbritannia og Irland, noe som forente kongedømmet Storbritannia med kongedømmet Irland for å danne en politisk enhet. Den engelske hovedstaden London ble gjort til hovedstad for unionen.

Den industrielle revolusjon

Spinning Jenny.

Foto: Markus Schweiß

Statsminister Winston Churchill med sitt berømte seierstegn i form av en V.

I løpet av slutten på 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet var det betydelige sosiale omveltninger, da det tidligere hovedsakelig jordbrukssamfunnet ble omformet ved teknologisk framgang og økende mekanisering i det som beskrives som den industrielle revolusjon. Store deler av arbeidsstokken på landet og i jordbruket ble flyttet inn til byene som var sentrene for produksjonen da dampdrevet produksjon kunne utkonkurrere den tradisjonelle hjemmebaserte ullindustrien.

Den påfølgende overbefolkning og trangboddhet i områder med manglende infrastruktur for å håndtere befolkningen førte til dramatiske sosiale problemer som barnedødelighet. Overgangen til industrialismen ble ikke bare møtt med begeistring. Mange så sitt levevis med rette truet av prosessen. Mot slutten av 1800-tallet begynte derimot arbeiderne og de lavere klassene å få økt politisk makt og de sosiale forskjellene utjevnet seg gradvis, særlig inn på 1900-tallet.

Politiske strider

Etter flere år med politisk og militær agitasjon for irsk selvstyre, «Home Rule», etablerte Den anglo-irske traktat av 1921 Den irske fristaten (i dag republikken Irland) som en atskilt stat, men etterlot det protestantiske Nord-Irland som en del av Storbritannia. Det offisielle navnet for sistnevnte ble da Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland.

Konstitusjonelt forble Skottland en selvstendig stat selv om landet ble styrt fra London, men det har i hele unionstiden hatt en egen forvaltning, inkludert eget juridisk og rettslig system som bygger på andre prinsipper enn de engelske. Etter en folkeavstemning ble det egne skotske parlamentet gjenopprettet i 1999.

England (og Skottland) som en del av Storbritannia ble medlem av Det europeiske fellesskap (EEC) i 1973 som igjen ble til Den europeiske union i 1993. Storbritannia (med England, Nord-Irland, Skottland og Wales) gikk ut av EU 1. januar 2021, i det som er allment kjent som Brexit.

Litteratur

• Hobson, Rolf, Europeisk politisk historie 1750–1950, Cappelen Damm Akademisk, Oslo 2015, ISBN 978-82-02-24316-6
• Davies, Norman (1999): The Isles, A History, Oxford University Press, ISBN 0-19-513442-7
• Downham, Clare (2008). Stefan Brink og Neil Price, red. The Viking World: Vikings in England. New York: Routledge. s. 341–350. ISBN 0-203-41277-X. 
• Schama, Simon (2000): A History of Britain: At the Edge of the World, 3500 BC – 1603 AD, BBC/Miramax, ISBN 0-7868-6675-6
• Schama, Simon (2001): A History of Britain, Volume 2: The Wars of the British 1603–1776, BBC/Miramax, ISBN 0-7868-6675-6
• Schama, Simon (2002): A History of Britain – The Complete Collection on DVD, BBC 2002 ASIN B00006RCKI
• Trevelyan, G. M. (1944): English Social History: A Survey of Six Centuries from Chaucer to Queen Victoria, Penguin Books (1970, 2000)

Eksterne lenker

• «British History in-depth», fra BBC
• History of England, fra nettstedet history-world.org