Epilepsi er en nevrologisk tilstand som kjennetegnes av spontane epileptiske anfall grunnet en funksjonsforstyrrelse i hjernens nerveceller. Det finnes en rekke forskjellige typer epileptiske anfall. Noen hvor vedkommende bevarer bevissthet og andre hvor man får større eller mindre grad av bevissthetstap. Epilepsi kan være en selvstendig tilstand uten at man kan påvise noe årsak, men er i mange tilfeller et symptom til bakenforliggende andre funksjonsforstyrrelser, skader eller forandringer i hjernen.

Epilepsi
Registrering av et epileptisk anfall med EEG
Område(r)Nevrologi, epileptologi
Ekstern informasjon
ICD-10-kodeG40-G41
ICD-9-kode345
ICPC-2N88
DiseasesDB4366
MedlinePlus000694
eMedicine1184846
MeSHD004827

Årsaken til epilepsien varierer altså fra person til person, og kan være nær sagt alle former for sykdom eller skade i hjernen. I over halvparten av tilfellene klarer en ikke å påvise noen sikker årsak. Et epileptisk anfall er uttrykk for en forbigående funksjonsforstyrrelse i hjernen. Denne skyldes en plutselig og ukontrollert forstyrrelse av hjernebarkens elektriske aktivitet.

Historie

rediger

Epilepsi ble først beskrevet av «legevitenskapens far» Hippokrates ca. 400 år f.kr. som en somatisk lidelse. Dessverre gikk hans viten i glemmeboken og personer med epilepsi har opp gjennom historien blitt behandlet med alt fra kastrasjon til lobotomi. Svært mange har også blitt brent på bål som hekser på grunn av andres frykt for epilepsidiagnosen.

Etiologi og patogenese

rediger

En rekke forskjellige sykdommer og utløsende faktorer kan fremkalle epilepsi, og en del sykdommer kjennetegnes ved epileptiske anfall. Epilepsi deles etiologisk (årsaksmessig) i to hovedgrupper, idiopatisk epilepsi og symptomatisk epilepsi.

Anfallsutløsende årsaker

rediger

Anfall kan utløses av en rekke forskjellige årsaker. Det er imidlertid viktig å merke seg at dette ofte er forskjellig fra person til person. Søvnmangel, menstruasjon/eggløsning hos kvinner, stress og lavt blodsukker er vanlige anfallsutløsende årsaker. Cirka 5 % av epilepsipasientene får anfall utløst av kraftig blinking med lys. Blitzlys og lysshow ved enkelte konserter kan fremkalle epileptiske anfall.

Idiopatisk epilepsi

rediger

Med idiopatisk menes det at man ikke kan finne noen påvisbar skade eller annen klar årsak til sykdommen. Dette er slett ikke uvanlig ved epilepsi. Man tror at mange av disse epilepsiene har en genetisk bakgrunn.

Symptomatisk epilepsi

rediger

Symptomatisk epilepsi betyr at epilepsien har en klart definert årsak. Et eksempel på dette kan være epilepsi som oppstår etter et hjerneslag, en trafikkulykke eller ved fødselsskader. Ofte kan det påvises skadet hjernevev med billeddiagnostikk som CT, MR, SPECT eller scintigrafi. Hjernesvulster utløser ofte epiletiske anfall.

Kryptogen epilepsi

rediger

Med «kryptogen epilepsi» menes epilepsi hvor man mener det er en kjent årsak, men hvor årsaken ikke kan identifiseres gjennom billeddiagnostikk.

Noen av de mest kjente epilepsisyndromene[1]

rediger

Diagnostikk

rediger
 
Electroencefalogram som viser karakteristiske spike-wave potensialer og polyspikes, som ofte ses ved epilepsi. Pasienten har her trolig en fjernhet

Diagnosen epilepsi stilles ved anamnese-gjennomgang, klinisk undersøkelse og vanligvis understøttet av medisinske undersøkelser som for eksempel EEG og MR.

Klassifisering

rediger

International League Against Epilepsy (ILAE) foreslo i 1981 en klassifikasjon av de epileptiske anfallene. Denne ble noe justert i 1985 og i 1989, men er aldri blitt offisiell klassifikasjon. På tross av dette er forslaget i bruk over hele verden. Den bygger på både anfallenes utseende og på EEG. Klassifikasjonen tok utgangspunkt i at anfallene kunne utgå fra hele hjernen såkalte generaliserte anfall, eller fra en liten del av hjernen; fokale (partielle) anfall. Anfallets utforming (semiologi) har sammenheng med hvilke del av hjernen som påvirkes under anfallet. En enkel måte å forklare dette på er at dersom anfallet påvirker de deler av hjernen som har med bevegelse av hånd eller fot så kan det føre til at personen får rykninger i en hånd eller en fot.

Det er nå internasjonalt antatt at et skille mellom fokale og generaliserte anfall er kunstig og ikke gjenspeiler den kliniske virkelighet. Det er ikke sikkert vist at fullstendig generaliserte anfall finnes. På den andre siden er det økende belegg for at fokale anfall også har patologisk hjerneaktivitet i andre områder enn de som gir symptomer.

Innen epilepsifeltet har det lenge vært enighet om at anfallsklassifikasjonen fra 1981 har gått ut på dato. ILAE startet derfor i 2010 arbeidet med en ny anfallsklassifikasjon. Etter en langvarig prosess er en ny klassifikasjon vedtatt. Den ble publisert i april 2017.[2]

Kategorisering av anfall

rediger

Det fins om lag 40 ulike typer epileptiske anfall. De har vanligvis varighet fra få sekunder til flere minutter. Epileptiske anfall deles hovedsakelig opp i to kategorier: fokale anfall (påvirker kun en del av hjernen) og generaliserte anfall (angis å påvirke hele hjernen). Omtrent 30 % av pasienter med epilepsi har generaliserte anfall. Blant de generaliserte anfallstypene er det GTK de fleste forbinder med epilepsi, hvor pasienten har kramper i armer og ben.

Fokale anfall

rediger

FB: fokalt anfall med bevart bevissthet (tidligere enkle partielle anfall (EPA))

rediger

Disse anfallene varierer svært i utforming avhengig av hvilket område i hjernen de springer ut fra. Anfallene kan for eksempel arte seg som rykning, rar følelse i benet, underlig smak, lukt eller sug i magen. Enkelte har også psykiske symptomer som angst eller frykt. Felles for denne anfallstypen er at bevisstheten hele tiden er bevart.

FR: fokalt anfall med redusert bevissthet (tidligere komplekse partielle anfall (KPA))

rediger

Også disse anfall kan variere svært i utforming. Felles for FR er at bevisstheten er redusert. Pasienten blir fraværende, stopper ofte å snakke, kan fomle med klærne, gjøre tyggebevegelser, fukte leppene, svelge, repetere om og om igjen ting de holder på med. Noen kan reise seg og gå litt planløst rundt.

FTK: fokalt anfall med utvikling til et bilateralt tonisk-klonisk anfall (tidligere sekundært generalisert tonisk-klonisk anfall)

rediger

Kalles også fokale anfall med generalisering. Fokale anfall som sprer seg til den andre hjernehalvdelen og utvikler seg til et tonisk-klonisk anfall.[3]

Generaliserte anfall

rediger

GTK: generalisert tonisk-klonisk anfall (tidligere primært generalisert tonisk-klonisk anfall)

rediger

Pasienten mister bevisstheten, faller, stivner først i kroppen for deretter å få symmetriske kramper både i armer og ben. Under anfallet vil pustebevegelsene stanse, det kan komme fråde fra munnen og av og til kan det være ufrivillig avgang av urin og avføring.

Toniske anfall

rediger

Kraftig tilstivning i hele kroppen eller bare armer / ben, oppadgående bevegelse med øynene, utvidete pupiller. Samtidig stopper pasienten å puste, noe som leder til blekhet, etter hvert også cyanose (blålig misfarging av huden).

Kloniske anfall

rediger

Anfall med rykninger

Atoniske anfall

rediger

Korte tap av muskelkraft og bevissthet fører til plutselige fall. Dette kan ofte sees som hodenikk, at pasienten plutselig stuper fremover eller svikt i knærne med påfølgende fall.

Myoklonier (kvepp)

rediger

Myoklonier er kortvarige rykninger av et par sekunders varighet oftest i armene og skuldrene. Pasienten er bevisst under anfallet.

Absencer (tidligere kalt: Petit mal)

rediger

Absencer er kortvarige episoder med bevissthetstap der pasienten plutselig stopper med det han holder på med, virker fjern og ikke svarer på tiltale. Absencene varer bare noen få sekunder og kan opptre mange ganger daglig. Disse sees oftest hos barn.

Anfall som kan mistolkes som epileptiske

rediger

Psykogene ikke-epileptiske anfall (PNES)

rediger

PNES er en egen anfallslidelse. Anfallene kan ligne på epilepsianfall, men skyldes ikke forstyrrelser i hjernens elektriske aktivitet, slik som ved epilepsi. PNES-anfall skyldes bakenforliggende psykiske årsaker, der årsaksforholdene varierer fra person til person. Det er viktig å understreke at PNES ikke er det samme som å simulere eller spille anfall, men er en kroppslig reaksjon på psykisk stress. PNES kan være vanskelig å diagnostisere på grunn av likheten med epilepsi. Samtidig er det også mulig å ha begge diagnosene på en gang.[4]

Epilepsilignende anfall hos barn

rediger

Feberkramper, affektanfall, selvstimulering, innsovningsmyoklonier, parasomnier, hypoglykemiske anfall og gastroøsofageal refluks kan ligne og bli forvekslet med epilepsi hos små barn. Hos større barn kan dagdrømming minne om absenser. Somnambulisme (vandring i søvne), sængevæting, bruksisme (gnissing av tenner), migrene, aggresjonsutbrudd kan også ses hos større barn uten at det er koblet til epilepsi. Utviklingshemmede og særlig de med autisme kan ha atferd eller stereotype bevegelser som kan minne om epileptiske automatismer.[5]

Andre tilstander

rediger

Narkolepsi, bevegelsesforstyrrelser som tics ved Tourettes syndrom, svimmelhetsanfall, transitoriske iskemiske anfall (TIA), transitorisk global amnesi (TGA) er ikke-epileptiske tilstander som kan forveksles med epilepsi.[5]

Behandling

rediger

Medikamentell behandling

rediger

Omtrent 70 % av pasienter med epilepsi blir anfallsfrie ved bruk medisiner. Antiepileptika er en hel gruppe medisiner. De gamle er fenemal, fenytoin og karbamazepin. Det er mange nyere antiepileptika som også benyttes i behandlingen av alvorlige psykiatriske tilstander.

Under langvarige anfall er det vanlig å gi Stesolid (med virkestoffet diazepam) som oppløsning i endetarmen eller Buccolam / epi-status (med virkestoffet midazolam) i munnvikene eller nesen. Medikamentet suges opp raskere fra endetarmen og slimhinnene i munnen / nesten, enn om det ble gitt intamuskulært, siden væske i muskulaturen tar en del tid å gå over i blodet. Mange mennesker med epilepsi har diazepamoppløsning i lomma, eller/og på alle vanlige oppholdsteder. For barn med epilepsi kan foreldre, andre nære slektninger, venners foreldre, lærere og barnehagepersonell bli utstyrt med slike rektioler/miniklyster. I dag finnes også Epistatus midazolam som kan gis i munnen.

Ikke-medikamentell behandling

rediger

Kirurgisk behandling ved epilepsi

rediger

Kirurgisk behandling kan være et alternativ for en del pasienter som ikke blir anfallsfrie med medisiner. I Norge behandles årlig 30 – 40 pasienter med kirurgi for sin epilepsi. Av disse blir 50 %–80 % anfallsfrie – avhengig av type epilepsi. Ved epilepsikirurgi forsøker man å stoppe epilepsien ved å fjerne det epilepsigivende området i hjernen som kalle epilepsigivende fokus. Hvis det ikke foreligger et avgrenset område som kan fjernes, kan man i noen tilfeller utføre inngrep for å hindre at epileptisk aktivitet skal spre seg i hjernen og på dette vis kan man begrense omfanget av anfallene. En viktig forutsetning for epilepsikirurgi er at man kan finne et klart avgrenset område i hjernen hvor anfallene starter og som er mulig å operere uten å påføre pasienten tilleggsproblemer. Best effekt av epilepsikirurgi har man oppnådd når man kan påvise et epileptisk fokus i tinninglappene, men man kan også oppnå god effekt ved operasjon av andre områder av hjernen.

Epilepsikirurgi er i Norge en landsfunksjon ved Oslo universitetssykehus. Epilepsisenteret – SSE (Spesialsykehuset for epilepsi) i Bærum har landsfunksjon for utredning av pasienter før epilepsikirurgi og for behandling av visse grupper epilepsipasienter.

Vagus stimulator

rediger

Omtrent 50 pasienter får årlig operert inn en vagus-nervestimulator. Disse tilbys til pasienter som ikke blir anfallsfrie på medisiner og hvor man ikke kan tilby kirurgi. Femti prosent av pasientene har glede av stimulatoren og noen blir helt anfallsfrie.

Ketogen diett anvendes en del. Dette er en vanskelig behandling å gjennomføre, men har god effekt for noen pasienter.

Status epilepticus

rediger

Dersom de vanlige anfallene ikke gir seg etter 5-10 minutter, eventuelt etter gitt akuttmedisin, bør lege og ambulanse tilkalles med henblikk på innleggelse på nevrologisk avdeling eller intensivavdeling, eventuelt medisinsk avdeling om nevrologisk avdeling er langt unna. Status epilepticus er et sjeldent forekommende langvarig anfall som kan trenge intensiv medikamentell behandling for å stoppe anfallet. Langvarige status epilepticusanfall kan være livstruende.

Å leve med epilepsi

rediger

De aller fleste kvinner med epilepsi kan bli gravide og få friske barn, men det skjer store endringer i kroppen hos en gravid kvinne. Mengden av enkelte hormoner i kroppen øker enormt. Hos enkelte resulterer dette i færre anfall, mens ca 25 % opplever at anfallene kommer hyppigere.[6] Flere medikamenter vil på grunn av endringer i nedbryting og utskillelse få kraftig endret blodkonsentrasjon hos gravide. Dette kan medføre flere anfall. Enkelte antiepileptika kan være skadelig for fosteret og kan berettige redusert bruk av forebyggende medisiner under et svangerskap.

Epilepsi ved bilkjøring og flyging

rediger

Siden pasienten under et anfall gjerne ikke har tilstrekkelig bevissthet for å styre bil, fly eller andre farlige maskiner må pasienten slutte med bilkjøring, flyging og bruk av farlige maskiner når epilepsien gir sine første tegn.

Ved søknad om flysertifikat og seilflysertifikat må den nærmeste pårørende gi egen skriftlig erklæring om at kandidaten ikke har hatt kramper eller bevisstløshet. I lovverket har leger plikt til å melde om epilepsi til fylkeslegen når det gjelder sertifikat for bil, og til Legenemnda for flygere når det gjelder flysertifikat. Ved anfallsfrihet i ett år eller i tilfeller hvor anfallene ikke anses å påvirke evnen til bilkjøring kan mennesker med epilepsi få igjen sertifikat for bil.

Referanser

rediger
  1. ^ Nakken, Karl Otto (2019). «Det finnes mange forskjellige epileptiske anfall og epilepsiformer». Epilepsi. Oslo: Cappelen Damm Akademisk. ISBN 9788202603762. 
  2. ^ Henning, Oliver; Nakken, Karl O. (13. november 2017). «Ny klassifikasjon av epileptiske anfall». Tidsskrift for Den norske legeforening (på norsk) (21). ISSN 0029-2001. doi:10.4045/tidsskr.17.0894. 
  3. ^ «Anfallstyper ved epilepsi». www.helsenorge.no (på norsk). 3. januar 2019. Besøkt 1. august 2021. 
  4. ^ «HVA ER EPILEPTISKE ANFALL?». Epilepsiforbundet. Besøkt 1. august 2021. 
  5. ^ a b Nakken, Karl Otto (2019). «Anfall som kan mistolkes som epileptiske». Epilepsi. Cappelen Damm Akademisk. ISBN 9788202603762. 
  6. ^ Norsk Epilepsiforbund. «Epilepsi». epilepsi.no. 

Litteratur

rediger

Eksterne lenker

rediger
  NODES
Intern 2
os 30