Wikipedia

Eurovision Song Contest 1964

niende utgave av EBUs årlige sangkonkurranse

Eurovision Song Contest 1964 var den niende utgaven av Eurovision Song Contest, EBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen fant for første gang sted i Skandinavia og Danmark, som følge av landets seier i 1963 med Grethe og Jørgen Ingmanns «Dansevise». Sendingen ble arrangert og produsert av Danmarks Radio og ble holdt lørdag 21. mars 1965 i Tivolis Koncertsal i København. Programleder var Lotte Wæver.

Eurovision Song Contest 1964
Datoer
Finale: 21. mars 1964
Vertskap
Sted: Danmarks flagg Tivolis Koncertsal, København, Danmark
Programleder: Lotte Wæver
Sjefdirigent: Kai Mortensen
Regi: Poul Leth Sørensen
Konkurransesjef: Miroslav Vilček
Kringkaster: Danmarks Radio (DR)
Deltakelse
Deltakere: 16
Vinner: Italias flagg Italia
«Non ho l'età»
Gigliola Cinquetti
Debuterte: Portugals flagg Portugal
Trakk seg: Sveriges flagg Sverige
Kart over deltakere
     Deltakere     Deltatt før, men ikke dette året
Eurovision Song Contest
◄ 1963        1965 ►

Sverige trakk seg fra konkurransen på grunn av en nasjonal artiststreik, mens Portugal debuterte. Dermed holdt deltakerantallet seg på 16 land, som de tre årene i forveien.

Italia vant sin første seier med «Non ho l'età», fremført av 16 år gamle Gigliola Cinquetti. Italia vant med den største seiersmarginen i konkurransens historie: 49 poeng mot andreplassen Storbritannias 17 poeng. Vinnersangen ble også populær i Europa etter seieren, og i Norge lå den 16 uker på VG-lista. Monaco ble nummer tre, mens Frankrike og Luxembourg delte fjerdeplassen. Norge deltok for femte gang, og for første gang med en mannlig artist. Arne Bendiksen fremførte «Spiral», skrevet av Sigurd Jansen og Egil Hagen. Det norske bidraget endte på åttendeplass med 6 poeng – alle fra Norden.

Bakgrunn

rediger
 
Tivolis Koncertsal, arena for konkurransen.

Etter å ha vunnet med «Dansevise» året før, sto Danmark vertskap for Eurovision Song Contest dette året. For en liten kringkaster som Danmarks Radio var konkurransen en stor økonomisk utfordring. DR besluttet likevel i juni 1963 å ta på seg arrangørjobben.[1] Kringkasteren la finalen til Tivolis Koncertsal i hjertet av Tivoli i København. Dette var første gang konkurransen fant sted i Skandinavia, og det skulle gå elleve år før konkurransen igjen ble arrangert i Skandinavia.

Finalen ble lagt til lørdag 21. mars 1964, og sendingen varte i rundt 1 time og 35 minutter.[2] Programleder var den da 22 år gamle danske kanalverten Lotte Wæver. Siden fortalte Wæver at Sejr Volmer-Sørensen, mannen bak vinnerbidraget «Dansevise», ønsket å lede sendingen.[3] Volmer-Sørensen var en stor skikkelse i den danske underholdningsbransjen på den tiden, og han hadde vært programleder for de danske Melodi Grand Prix-finalene fra 1957 til 1961.[4] Wæver ble imidlertid valgt fordi hun «så godt ut» og «klarte seg hederlig på engelsk og fransk».[3]

Format

rediger

Hvert deltakerland deltok via en kringkaster som var medlem av EBU. Landene stilte med ett bidrag hver, og dette skulle fremføres av en solist eller en duo. Spania omgikk denne regelen da de deltok med tremannsgruppen Los TNT.[2][5] Gruppen besto av brødene Edelweiss «Tim» Croatto og Hermes «Tony» Croatto samt søsteren Argentina «Nelly» Croatto. I konkurranse stilte bandet under navnet «Nelly med Tim og Tony». Reglene tillot nemlig korister i tillegg til solisten eller duoen. De to brødrene koret, mens søsteren stilte som solist.[2][6]

Sverige var rammet av en langvarig artiststreik, og SVT måtte derfor avlyse den svenske Melodifestivalen og trekke seg fra Eurovision Song Contest. Portugal gjorde sin debut i konkurransen, og dermed holdt deltakerantallet seg på 16 land – det samme antallet som årene før. Rekkefølgen ble avgjort ved loddtrekning, og Luxembourg ble trukket til å starte, mens Spania avsluttet. Norge ble trukket til å starte som nummer tre.

Sendingen

rediger

Finalen ble avholdt lørdag 21. mars 1964 fra klokken 22.00–23.35 sentraleuropeisk tid.[7] I Norge gikk imidlertid sendingen fra 23.00–00.35 på grunn av norsk sommertid.[8] Sendingen ble produsert i svart-hvitt.

Showet startet med et musikkstykke fremført av Tivoligardens musikkorps.[2] Deretter kom programleder Lotte Wæver ut på scenen anført av en fanfare. Etter en kort introduksjon på dansk, engelsk og fransk startet gjennomgangen av de 16 deltakermelodiene.[2] Melodiene ble akkompagnert av et 42-musikers orkester, delvis satt sammen for anledningen. Orkesterleder var Kai Mortensen, men de fleste landene hadde med egne dirigenter.

Luxembourg åpnet konukrransen, mens Spania avsluttet. Nederland ble det første landet til å sende en artist uten europeisk opphav, for Anneke Grönloh hadde indonesisk mor.[9] 

Etter at alle land hadde fremført melodiene sine, fulgte et fem minutter langt ballettstykke kalt Harlequinade. På scenen opptrådte ballettdansere fra Det Kongelige Teater. Hoveddansere var Solveig Østergaard og Niels Kehlet, som skulle forestille skikkelsene Harlekin og Columbine.[2] Orkesteret akkompagnerte danserne med musikkstykket Columbine Polka Mazurka.[2]

Avstemningen

rediger
 
Gigliola Cinquetti skaffet Italia sin første seier. Her fra Sanremo-festivalen samme år.

Før avstemningen ble EBUs konkurransesjef introdusert for første gang. Dette året var Miroslav Vilček sjef og oppsynsmann for avstemningen.[2]

For tredje året på rad innførte EBU et nytt poengsystem. Hvert land hadde nå en jury på ti medlemmer der ingen skulle være del av platebransjen.[8] Hvert medlem hadde tre stemmer som kunne fordeles etter eget ønske – men ikke til sangen fra sitt eget land. Landet som fikk flest stemmer fra de ti jurymedlemmene, ble tildelt 5 poeng. Andreplassen fikk 3 poeng, mens tredjeplassen fikk 1 poeng fra juryen. Dersom bare to land fikk stemmer fra jurymedlemmene, fikk favoritten 6 poeng og andreplassen 3 poeng. Dersom alle jurymedlemmene ga alle sine stemmer til ett og samme land, fikk dette landet samtlige 9 poeng fra juryen.[2] Dette poengsystemet ble også brukt i 1965 og 1966.

 
Gigliola Cinquetti (venstre) etter å ha vunnet Sanremo-festivalen med «Non ho l'età». Sangen fikk stor kommersiell suksess etter seieren.

Avstemningen ble raskt en seiersparade for Italia, som fikk toppoeng fra hele åtte juryer. Med 49 poeng vant 16 år gamle Gigliola Cinquetti og «Non ho l'età» den klareste seieren i konkurransens historie. Italia fikk nesten tre ganger så mange poeng som andreplassen Storbritannias 17. Dette var britenes fjerde andreplass i konkurransen. Den norske juryen ga ingen poeng til vinneren, men 5 poeng til Storbritannia, 3 til Finland og 1 til Danmark. Fire land delte sisteplassen uten poeng: Tyskland, Sveits, Jugoslavia og debutanten Portugal. Dette var første gang et debutantland endte sist uten poeng.

Fenomenet med nabostemming ble synlig dette året. Blant annet utvekslet Monaco og Frankrike toppoeng, og de nordiske landene ga poeng seg imellom, noe som ble møtt med latter og humring i salen.[2]

Suksess for vinneren

rediger

Utdypende artikkel: Non ho l'età

Vinnerlåten fikk kommersiell suksess både i Italia og ellers i Europa. For første gang nådde en vinnerlåt singellisten i Storbritannia, der låten lå hele 17 uker.[10] Cinquetti spilte dessuten inn sangen på flere språk – engelsk: «This is My Prayer», spansk: «No tengo edad», fransk: «Je suis à toi», tysk: «Luna nel blu» og til og med på japansk, kalt «Yumemiru omoi». En rekke artister har også spilt inn egne versjoner av «Non ho l'età», blant annet bulgarske Lili Ivanova og Rebecca Pan fra Hongkong.[11][12][13][14]

I Norge lå sangen på den offisielle singellisten i 16 uker, med en tredjeplass som beste notering.[15] Dette var den største italienskspråklige slageren i Norge siden Rocco Granatas «Marina» i 1960, og det ble også den siste på rundt to tiår.[16][17]

 
Arne Bendiksen var Norges første mannlige representant. Foto: Sverre Alex Børretzen

Norges bidrag

rediger

Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 1964

Norge deltok i konkurransen for femte gang og ble for første gang representert av en mann: Arne Bendiksen. Han sang «Spiral», skrevet av Sigurd Jansen og Egil Hagen. Bendiksen hadde fremført sangen med Kringkastingsorkestret i den norske finalen 15. februar. Der hadde han blant annet beseiret sin egen låt, «La meg være ung», fremført av Wenche Myhre. Denne ble en stor slager i Norge dette året.

Norge var det tredje ut bidraget på scenen i København, og Karsten Andersen dirigerte det danske orkesteret under Bendiksens fremføring. Odd Grythe kommenterte sendingen for NRK Fjernsynet og NRK Radio.[18]

«Spiral» fikk bare poeng fra to land – nabolandene Danmark og Finland. Danmark ga full pott, 5 poeng, mens Finland ga 1 poeng. Dette var likevel nok til å sikre Norge en åttendeplass, landets beste resultat på tre år.

For første gang leste Sverre Christophersen de norske poengene fra NRK Marienlyst.[18] Christophersen skulle senere lese de norske stemmene en rekke ganger frem til 1995. Den norske juryen stemte slik:

Poeng Land
5   Storbritannia
3   Finland
1   Danmark

Deltakere og resultat

rediger

Liste over deltakerne og det offisielle resultatet.[19] Tabellen er rangert etter startrekkefølge, plasseringen og poengsummen finnes i kolonnene til høyre.

Startnr. Land Artist Sang Plass Poeng
01   Luxembourg Hugues Aufray «Dès que le printemps revient» 4 14
02   Nederland Anneke Grönloh «Jij bent mijn leven» 10 2
03   Norge Arne Bendiksen «Spiral» 8 6
04   Danmark Bjørn Tidmand «Sangen om dig» 9 4
05   Finland Lasse Mårtenson «Laiskotellen» 7 9
06   Østerrike Udo Jürgens «Warum nur, warum?» 6 11
07   Frankrike Rachel «Le chant de Mallory» 4 14
08   Storbritannia Matt Monro «I Love the Little Things» 2 17
09   Tyskland Nora Nova «Man gewöhnt sich so schnell an das Schöne» 13 0
10   Monaco Romuald «Où sont-elles passées» 3 15
11   Portugal António Calvário «Oração» 13 0
12   Italia Gigliola Cinquetti «Non ho l'età» 1 49
13   Jugoslavia Sabahudin Kurt «Život je sklopio krug» 13 0
14   Sveits Anita Traversi «I miei pensieri» 13 0
15   Belgia Robert Cogoi «Près de ma rivière» 10 2
16   Spania Nelly med Tim og Tony «Caracola» 12 1

Tilbakevendende artister

rediger
Artist Land Deltok i
Anita Traversi   Sveits 1960

Bidrag og låtskrivere

rediger

Oversikt over bidrag, låtskrivere, tekstens språk og oversettelse på norsk. Tabellen er sortert i alfabetisk rekkefølge etter deltakerland.[20][21]

Land Sang Komponist Tekstforfatter Språk Norsk oversettelse
  Belgia «Près de ma rivière» Robert Cogoi Fransk I nærheten av min elv
  Danmark «Sangen om dig» Aksel V. Rasmussen Mogens Dam Dansk Sangen om deg
  Finland «Laiskotellen» Lasse Mårtenson Sauvo Puhtila Finsk Sløving
  Frankrike «Le chant de Mallory» André Popp Pierre Cour Fransk Mallorys sang
  Italia «Non ho l'età» Nicola Salerno Mario Panzeri Italiensk Jeg er ikke gammel nok
  Jugoslavia «Život je sklopio krug» Srđan Matijević Stevan Raičković Bosnisk Livet er en lukket sirkel
  Luxembourg «Dès que le printemps revient» Hugues Aufray Jacques Plante Fransk Så snart våren kommer igjen
  Monaco «Où sont-elles passées» Francis Lai Pierre Barouh Fransk Hvor har de dratt?
  Nederland «Jij bent mijn leven» Ted Powder René de Vos Nederlandsk Du er mitt liv
  Norge «Spiral» Sigurd Jansen Egil Hagen Norsk –
  Portugal «Oração» João Nobre Francisco Nicholson, Rogério Braçinha Portugisisk Bønn
  Spania «Caracola» Fina de Calderón Spansk Konkylie
  Storbritannia «I Love the Little Things» Tony Hatch Engelsk Jeg elsker de små tingene
  Sveits «I miei pensieri» Giovanni Pelli Sanzio Chiesa Italiensk Tankene mine
  Tyskland «Man gewöhnt sich so schnell an das Schöne» Rudi von der Dovenmühle Niels Nobach Tysk Man venner seg så fort til det vakre
  Østerrike «Warum nur, warum?» Udo Jürgens Tysk Hvorfor bare, hvorfor?

Poengtavle

rediger

Tavlen er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen.[22]

Deltakerland Poenggivende land Sum Plass
                               
  Luxembourg 3 3 5 3 14 4
  Nederland 1 1 2 10
  Norge 5 1 6 8
  Danmark 1 3 4 9
  Finland 3 3 3 9 7
  Østerrike 5 1 5 11 6
  Frankrike 1 3 5 3 1 1 14 4
  Storbritannia 1 5 3 1 1 1 5 17 2
  Tyskland 0 13
  Monaco 3 5 3 1 3 15 3
  Portugal 0 13
  Italia 5 5 5 5 5 3 3 5 5 3 5 49 1
  Jugoslavia 0 13
  Sveits 0 13
  Belgia 1 1 2 10
  Spania 1 1 12

Toppoeng

rediger

Hver jury ga 1, 3 og 5 poeng til sine tre favorittsanger. Under er hvert lands 5-poenger:

Antall Deltakernasjon Toppoeng fra:
8   Italia Belgia, Finland, Jugoslavia, Luxembourg, Nederland, Portugal, Storbritannia, Østerrike
2   Storbritannia Norge, Sveits
  Østerrike Italia, Spania
1   Frankrike Monaco
  Luxembourg Tyskland
  Monaco Frankrike
  Norge Danmark

Hendelser

rediger

Tv-opptaket mangler

rediger

I likhet med 1956-konkurransen finnes det ingen tv-opptak av sendingen. Lenge gikk det rykter om at DRs eget opptak gikk tapt i en arkivbrann i 1970-årene, men det mest sannsynlige er at DR aldri sikret seg et opptak av sendingen, kun noen korte utdrag fra starten av sendingen.[23][24] Trolig har heller ingen andre kringkastere tatt vare på opptaket fra København.[6] Tross iherdige forsøk fra fans, har det ikke lykkes å oppdrive et tv-opptak fra sendingen, men i desember 2021 fikk en fan tak i et nær tre minutter langt opptak fra slutten av sendingen fra finske Yle.[24] Lydsporet for det aller meste av finalen eksisterer imidlertid, og det finnes noen filmopptak av Gigliola Cinquettis vinnerfremføring.[2]

Politisk strid og konkurransens første scenestorming

rediger

Dette året bød på sin første «skandale», da en mannlig demonstrant løp opp på scenen like etter det sveitsiske bidraget. Mannen kom fra den venstreradikale ungdomsgrupperingen «Gruppe 61».[25][26] Med seg hadde han en plakat med påskriften «boikott Franco og Salazar» – med henvisning til de daværende diktatorene i henholdsvis Spania og Portugal.[6] I forkant av konkurransen var den spanske og portugisiske deltakelsen omstridt, og flere hadde tatt til orde for at de to landene måtte ekskluderes fra Eurovision Song Contest.[6] På lydopptaket fra sendingen kan man høre romstering og løping på scenen og summing fra publikum.[2] Tv-seerne fikk imidlertid ikke med seg hendelsen, for produsenten skiftet raskt til et bilde av poengtavlen og europakartet.[6][25] Programleder Lotte Wæver fortalte siden at hun la merke til at mannen kom opp på scenen, men at hun ikke lot seg affisere særlig av hendelsen.[3] Demonstranten ble raskt eskortert av scenen og fikk senere en bot på 5000 danske kroner.[3]

Det skulle gå 46 år før konkurransen ble forstyrret av en ny scenestormer, da Jimmy Jump stormet scenen under det spanske bidraget under Eurovision Song Contest 2010 på Fornebu.[27]

Dirigenter

rediger

Mens Kai Mortensen var sjefdirigent, hadde flere av landene med sin egen dirigent. Under er en liste over deltakerlandenes dirigenter, listet etter startrekkefølgen.[28]

Land Dirigent
  Luxembourg Jacques Denjean
  Nederland Dolf van der Linden
  Norge Karsten Andersen
  Danmark Kai Mortensen
  Finland George de Godzinsky
  Østerrike Johannes Fehring
  Frankrike Franck Pourcel
  Storbritannia Harry Rabinowitz
  Tyskland Willy Berking
  Monaco Michel Colombier
  Portugal Kai Mortensen
  Italia Gianfranco Monaldi
  Jugoslavia Radivoje Spasić
  Sveits Fernando Paggi
  Belgia Henri Segers
  Spania Rafael Ibarbia

Kommentatorer og poengopplesere

rediger

Poengopplesere

rediger

Hvert land hadde en talsperson som annonserte sitt lands poeng over telefon på engelsk eller fransk. Under er talspersonene i samme rekkefølge som under avstemningen.

  1.   Luxembourg – Ukjent
  2.   Nederland – Pim Jacobs
  3.   Norge – Sverre Christophersen
  4.   Danmark – Pedro Biker
  5.   Finland – Poppe Berg
  6.   Østerrike – Walter Richard Langer
  7.   Frankrike – Jean-Claude Massoulier
  8.   Storbritannia – Kenneth Kendall[29]
  9.   Tyskland – Lia Wöhr
  10.   Monaco – Ukjent
  11.   Portugal – Maria Manuela Furtado
  12.   Italia – Rosanna Vaudetti
  13.   Jugoslavia – Saša Novak
  14.   Sveits – Alexandre Burger
  15.   Belgia – André Hagon
  16.   Spania – Julio Rico

Kommentatorer og sendinger

rediger

Alle 16 deltakerlandene, i tillegg til Irland og Sverige, kringkastet finalen. Oversikt over kommentatorer, dirigenter og poengopplesere under Eurovision Song Contest 1964:[30][31]

Land Kringkaster Kanal Kommentator Kilde
  Belgia BRT BRT Nederlandsk: Herman Verelst [32][33]
RTB RTB Fransk: Paule Herreman [33][34][35]
  Danmark Danmarks Radio DR TV Ingen kommentator [7][36]
DR P1
Musikradioen
  Finland Yle Suomen Televisio Finsk: Aarno Walli [37][38]
Yleisohjelma Finsk: Erkki Melakoski
Ruotsinkielinen ula-ohjelma Svensk: Ukjent
  Frankrike ORTF Première Chaîne Robert Beauvais [34][35][39]
  Italia Rai Programma Nazionale Renato Tagliani [40][41]
  Jugoslavia JRT Televizija Beograd Serbisk: Miloje Orlović [42]
Televizija Ljublijana Slovensk: Tomaž Terček [43][44]
Televizija Zagreb Kroatisk: Gordana Bonetti [42][45]
  Luxembourg CLT Télé-Luxembourg Brukte Frankrikes kommentator [34]
  Monaco Télé Monte-Carlo Brukte Frankrikes kommentator [46]
  Nederland NTS NTS Ageeth Scherphuis [33][47][48][49]
NRU Hilversum 2 Ukjent [33]
  Norge NRK NRK Fjernsynet Odd Grythe [50]
NRK Radio
  Portugal RTP RTP Gomes Ferreira [51]
  Spania TVE TVE Federico Gallo [52][53]
RNE RNE Ukjent, sendt med 1 times forsinkelse [53]
  Storbritannia BBC BBC1 David Jacobs [54][55]
  Sveits SRG SSR TV DRS Tysk: Theodor Haller [56][57]
DRS 1 Tysk: Ukjent, sendt i redigert opptak 23. mars [57]
TSR Fransk: Robert Burnier [39]
RSR 1 [58]
TSI Brukte Italias kommentator [59]
Radio Monte Ceneri
  Tyskland ARD Deutsches Fernsehen Hermann Rockmann [57]
  Østerrike ORF ORF Willy Kralik [60]

Kommentatorer for ikke-deltakende land

rediger
Land Kringkaster Kanal Kommentator Kilde
  Irland RÉ Telefís Éireann Ukjent [61]
  Sverige Sveriges Radio Sveriges Radio TV Sven Lindahl [11][62]

Referanser

rediger
  1. ^ «Norge skal delta i neste års Melodi Grand Prix». Nordlandsposten. 20. juni 1963. s. 5. 
  2. ^ a b c d e f g h i j k l «Eurovision Song Contest 1964». DR/EBU via YouTube. 21. mars 1964. Besøkt 19. juli 2023. 
  3. ^ a b c d Hermann, Henrik (28. april 2001). «Dengang i 1964 | fyens.dk». fyens.dk (på dansk). Besøkt 19. juli 2023. 
  4. ^ «Sejr Volmer-Sørensen | lex.dk». Dansk Biografisk Leksikon (på dansk). 28. mai 2014. Besøkt 19. juli 2023. 
  5. ^ «Tim, Nelly and Tony». eurovision.tv (på engelsk). Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 19. juli 2023. 
  6. ^ a b c d e «Copenhagen 1964». eurovision.tv (på engelsk). Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 19. juli 2023. 
  7. ^ a b «Lørdag 21. marts 1964». Alle tiders programoversigter. Danmarks Radio. Besøkt 19. juli 2023. 
  8. ^ a b «Melodi Grand Prix 1964 i Eurovisjonssending fra København». Moss Dagblad. 20. mars 1964. s. 6. 
  9. ^ Knoops, Roy (17. september 2018). «The Netherlands: Anneke Grönloh (76) has passed away». ESCToday (på engelsk). Besøkt 19. juli 2023. 
  10. ^ «Gigliola Cinquetti». UK Official Charts. Official Charts Compay. Besøkt 19. juli 2023. 
  11. ^ a b Thorsson, Leif (2006). Melodifestivalen genom tiderna: de svenska uttagningarna och internationella finalerna. Stockholm: Premium Publishing AB. s. 48–49. ISBN 91-89136-29-2. 
  12. ^ «Gigliola Cinquetti discography - RYM/Sonemic». Rate Your Music (på engelsk). Besøkt 19. juli 2023. 
  13. ^ «Gigliola Cinquetti - 夢見る想い = Non Ho L'Età / 瞳にいっぱいの涙 = Penso Alle Cose Perdute» (på engelsk). 1964. Besøkt 19. juli 2023. 
  14. ^ «Gigliola Cinquetti - Luna Nel Blu (Non Ho L'Età)» (på engelsk). 1964. Besøkt 19. juli 2023. 
  15. ^ «Gigliola Cinquetti». topplista.no. IFPI Norge. Besøkt 7. mars 2022. 
  16. ^ Eivind M. Sætre (15. januar 2015). «Gigliola Cinquetti - Non ho l'eta». GV-musikk.no. Arkivert fra originalen 27. oktober 2016. Besøkt 6. februar 2017. 
  17. ^ «Rocco Granata». topplista.no. IFPI Norge. Besøkt 7. mars 2022. 
  18. ^ a b «NRK P1 1964.03.21 : programrapport». Programrapporter. Norsk rikskringkasting. 21. mars 1964. Besøkt 3. september 2022 – via Nasjonalbiblioteket. 
  19. ^ «Final of Copenhagen 1964 – Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 19. juli 2023. 
  20. ^ «1964 – Diggiloo Thrush». www.diggiloo.net. Besøkt 18. juni 2023. 
  21. ^ «Participants of Copenhagen 1964». eurovision.tv. Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 18. juni 2023. 
  22. ^ «Eurovision Song Contest 1964 – poeng land for land». eurovision.tv. Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 18. juni 2023. 
  23. ^ Jan Dohrmann (20. mars 2019). «BILLEDER: I denne uge er det 55 år siden, Danmark holdt sit første Eurovision i Tivoli». DR (på dansk). Danmarks Radio. Besøkt 7. mars 2022. 
  24. ^ a b Susanna Marsiglia (16. desember 2021). «Watch: Exclusive footage of Eurovision 1964 retrieved from Yle's archives by a Reddit user». wiwibloggs (på engelsk). Besøkt 7. mars 2022. 
  25. ^ a b «Dramatikk som ikke kom på TV-skjermen». Fremtiden. 23. mars 1964. s. 1. 
  26. ^ «Gruppe 61». www.leksikon.org. Besøkt 19. juli 2023. 
  27. ^ Hverven, Marit (30. mai 2010). «'Jimmy Jump': – Jeg er en artist». NRK. Besøkt 7. mars 2022. 
  28. ^ «And the conductor is …». And the Conductor Is. Besøkt 23. april 2017. 
  29. ^ Roxburgh, Gordon (2012). Songs for Europe: The United Kingdom at the Eurovision Song Contest. Vol. One: The 1950s and 1960s. Prestatyn, Wales, Storbritannia: Telos Publishing. s. 291–299. ISBN 978-1-84583-065-6. 
  30. ^ Roxburgh, Gordon (2012). Songs For Europe The United Kingdom at The Eurovision Song Contest Volume One: The 1950s and 1960s. UK: Telos. s. 326. ISBN 978-1-84583-065-6. 
  31. ^ «The Eurovision Song Contest (1964)». imdb.com. Besøkt 21. juli 2017. 
  32. ^ Adriaens, Manu; Loeckx-Van Cauwenberge, Joken (2003). Blijven kijken!: vijftig jaar televisie in Vlaanderen. Lannoo, Belgia. ISBN 90-209-5274-9. 
  33. ^ a b c d «Radio – Televisie». Limburgs Dagblad (på nederlandsk). Heerlen, Nederland: – via Delpher. 21. mars 1964. s. 19. 
  34. ^ a b c «Radio-Télévision». Luxemburger Wort (på fransk og tysk). Luxembourg by, Luxembourg: viewer.eluxemburgensia.lu. 21. mars 1964. s. 18. Besøkt 27. desember 2022. 
  35. ^ a b «1964 – Copenhague». songcontest.free.fr. Besøkt 20. juli 2023. 
  36. ^ «Programoversigt – 21/03/1964». Larm.fm. LARM. Arkivert fra originalen 19. desember 2022. Besøkt 20. juli 2023. 
  37. ^ «Radio ja televisio» . Helsingin Sanomat (på finsk). 21. mars 1964. s. 31. Besøkt 7. november 2022. 
  38. ^ Pajala, Mari (2013). «Intervision song contests and Finnish television between East and West'». Airy Curtains in the European Ether: 215. Besøkt 20. juli 2023. 
  39. ^ a b «Programme TV – samedi 21 mars». Radio TV – Je vois tout (på fransk). Lausanne, Sveits: Héliographia SA: Scriptorium Digital Library. 12. mars 1964. s. 29. Besøkt 20. juli 2023. 
  40. ^ «Oggi sul video». La Stampa. Torino, Italia: www.archiviolastampa.it. 21. mars 1964. s. 11. Besøkt 20. juli 2023. 
  41. ^ «TV – sabato 21 marzo». Radiocorriere TV (på italiensk). 15. mars 1964. s. 48–49. 
  42. ^ a b «Eurovision 1964 Yugoslavia: Sabahudin Kurt – "Život je sklopio krug"». Eurovisionworld (på engelsk). Besøkt 20. juli 2023. 
  43. ^ Carter, Ford (20. mai 2021). «The Longest-Serving Eurovision Commentators». aussievision (på engelsk). Besøkt 6. april 2023. 
  44. ^ «Televizija – sobota – 21. marca» (PDF). Glas. Kranj, SR Slovenia, Jugoslavia. 21. mars 1964. s. 11. Arkivert (PDF) fra originalen 27. desember 2022. 
  45. ^ «Televizija – Subota, 21. ožujka». Slobodna Dalmacija. Split, SR Kroatia, Jugoslavia. 21. mars 1964. s. 8. Besøkt 20. juli 2023. 
  46. ^ «Monaco – Copenhagen 1964». eurovision.tv (på engelsk). Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 20. juli 2023. 
  47. ^ «Anneke en Ageeth al in Kopenhagen». De Waarheid (på nederlandsk). Amsterdam, Nederland: – via Delpher. 19. mars 1964. s. 1. Besøkt 20. juli 2023. 
  48. ^ «Nederlandse televisiecommentatoren bij het Eurovisie Songfestival». www.eurovisionartists.nl. Besøkt 18. juli 2023. 
  49. ^ «Kijk en luister: Dokumentaire over Schiermonnikoog». Leeuwarder Courant. Mediahuis Noord – De Krant van Toen. 23. mars 1964. s. 5. Besøkt 20. juli 2023. 
  50. ^ «NRK P1 1964.03.21 : programrapport». Programrapporter. Norsk rikskringkasting. 21. mars 1964. Besøkt 3. september 2022 – via Nasjonalbiblioteket. 
  51. ^ «Boletim do dia». Diário de Lisboa. casacomum.org. 21. mars 1964. s. 15. Besøkt 23. april 2023. 
  52. ^ LOS40 (28. mars 2018). «Todos los comentaristas de la historia de España en Eurovisión (y una única mujer en solitario)». LOS40 (på spansk). Besøkt 15. januar 2023. 
  53. ^ a b «Radio y TV» . La Vanguardia (på spansk). Barcelona, Spania: Hemeroteca – La Vanguardia. 21. mars 1964. s. 44. Besøkt 27. desember 2022. 
  54. ^ «Eurovision Song Contest Grand Prix 1964». Radio Times. BBC Genome Project. 21. mars 1964. Besøkt 20. juli 2023. 
  55. ^ Roxburgh, Gordon (2012). Songs For Europe The United Kingdom at The Eurovision Song Contest Volume One: The 1950s and 1960s. Prestatyn: Telos. s. 348–358. ISBN 978-1-84583-065-6. 
  56. ^ Carter, Ford (20. mai 2021). «The Longest-Serving Eurovision Commentators». aussievision (på engelsk). Besøkt 10. april 2023. 
  57. ^ a b c «Radioprogramm / Fernsehprogramm». Neue Zürcher Nachrichten (på tysk). Zürich, Sveits: e-newspaperarchives.ch. 21. mars 1964. s. 19. Besøkt 20. juli 2023. 
  58. ^ «Programmes radiophoniques – samedi 21 mars». Radio TV – Je vois tout (på fransk). Lausanne, Sveits: Héliographia SA. 12. mars 1964. s. 62–64. Besøkt 20. juli 2023 – via Scriptorium. 
  59. ^ «Radio–TV». Libera Stampa (på italiensk). Lugano, Sveits: Sistema bibliotecario ticinese. 21. mars 1964. s. 7. Besøkt 20. juli 2023. 
  60. ^ «Eurovision 1964 Austria: Udo Jürgens – "Warum Nur, Warum?"». Eurovisionworld (på engelsk). Besøkt 20. juli 2023. 
  61. ^ «To-Day's TV Programmes» . The Irish Times. 21. mars 1964. s. 8. Besøkt 19. desember 2022. 
  62. ^ «TV idag». Expressen. 21. mars 1964. Besøkt 19. juli 2023. 

Eksterne lenker

rediger
Autoritetsdata
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Eurovision_Song_Contest_1964&oldid=24813771»
  NODES
Intern 1
mac 1
musik 6
Note 1
OOP 1
os 31
todo 1