Wikipedia

Nintendo Entertainment System

spillkonsoll
(Omdirigert fra «Famicom»)

Nintendo Entertainment System eller NES er en spillkonsoll lansert av Nintendo i Nord-Amerika, Europa og Australia. I Japan og Sør-Korea er den kjent under navnet Nintendo Family Computer eller Famicom. I Russland og andre land fra det tidligere Sovjetunionen er den kjent som Dendy Junior. NES er et 8-biters system som bruker en form for kassett for å lagre spillene på. Da konsollen ble sluppet på 1980-tallet ble den raskt ett av datidens mest populære hjemmebaserte spillsystem.

Nintendo Entertainment System
ProdusentNintendo
TypeSpillkonsoll
GenerasjonTredje
UtgittJP 15. juli 1983
NA 18. oktober 1985
EU 1986
AU 1987
MediumNES-kassetter
Eksemplarer61,91 millioner[1]
ToppspillSuper Mario Bros.
ForgjengerColor TV Game
EtterfølgerSNES

Historie

rediger

Nintendo Family Computer

rediger

Videospillmarkedet opplevde en periode med rask og uventet vekst og popularitet sent på 1970-tallet og tidlig på 1980-tallet. Konsoller som Atari 2600 og Intellivision viste seg å være veldig populære, og mange tredjepartsutviklere dukket opp for å kunne utnytte dette voksende markedet. Nintendo var en av dem og hadde i løpet av 1982 opplevd suksess med forskjellige arkadespill som Donkey Kong som senere ble konvertert og pakket sammen med Colecovision-konsollen i Nord-Amerika. På denne tiden annonserte de sine intensjoner om å produsere sin egen konsoll. Under ledelse av Masayuki Uemura hadde Nintendos forskningsgruppe arbeidet i all hemmelighet med å lage et system som skulle originalt bestå av en 16-biters CPU og en diskettstasjon. Dette skulle selges for 75–100 dollar. Men disse spesifikasjonene viste seg å være for urealistiske og sluttproduktet ble noe redusert. Den endelige Nintendo Family Computer (Famicom) var en 8-biters maskin som var begrenset til å bruke kassett-baserte spill.

Famicom ble sluppet i Japan 15. juli 1983 og kostet da 14800 japanske yen. Blant titlene som ble sluppet samtidig med konsollen var Donkey Kong, Donkey Kong Junior og Popeye. Det var meningen at selve konsollen skulle minne om et leketøy. Det røde og hvite designet og to fastkoblete kontrollere var uvanlig om ikke enestående for konsoller fra denne tidsperioden. Konsollen hadde en 15-pinners ekspansjonsport for å kunne imøtekomme tilleggsutstyr som lyspistol, Power Pad, tastatur for å programmere i BASIC og andre spesialiserte kontrollere. Det ble produserte flere slike enheter for konsollen men mange av dem, blant annet en karaokemaskin, 3D-briller og Famicom Disk System som innlemmet diskettstasjonen som ble droppet i de originale spesifikasjonene, ble aldri sluppet utenfor Japan.

 
Nintendo Family Computer (Japan)

I løpet av det første året var det mange som kritiserte Famicom som ustabil, flere programmeringsfeil og ofte systemkræsj. Snart etter tilbakekalte Nintendo alle solgte Famicom-systemene og utsatte midlertidig produksjonen av enheten mens man fikset disse problemene. Systemet ble senere relansert med et nytt hovedkort. Etter dette spratt populariteten i været og solgte bedre enn sin hovedkonkurrent, Sega Master System. Rundt 470 000 enheter ble solgt i 1983 og 1,65 millioner ble solgt i 1984.

NES internasjonalt

rediger

Med bakgrunn i sin suksess i Japan vendte Nintendo snart sin oppmerksomhet mot det større amerikanske markedet. Derimot var det mange som mente at videospill bare var et døgnfluefenomen som snart var over. Dette kom i kjølvannet av det såkalte videospillkrakket i 1983-1984. Derfor måtte Nintendo, som en ny konsollprodusent, overbevise et skeptisk publikum til å omfavne systemet deres. For å lette dette gikk Nintendo inn i forhandlinger med Atari for å lansere Famicom under Ataris navn som "Nintendo Enhanced Video System". Dette gikk ikke igjennom, og Atari bestemte seg for å konsentrere seg om sin egen 8-bits konsoll – Atari 7800, og igjen ble Nintendo overlatt til seg selv.

I juni 1985 presenterte Nintendo sin egen konsoll under navnet Nintendo Entertainment System (NES) på Consumer Electronics Show (CES) for skeptiske spillere og folk fra spillindustrien. Som en del i sin strategi for å overvinne potensiell kritikk lovde Nintendo å kjøpe tilbake eventuelle usolgte konsoller fra forhandlerne. Nintendo prøvde å distansere sitt produkt fra det tradisjonelle amerikanske videospillsystemet – det nye navnet skulle understreke det mye større underholdningspotensialet, der man brukte «packs» i stedet for det tradisjonelle «cartridge» (en forskjell som er teknisk meningsløs). Selve konsollen hadde fått et helt nytt design uten faste kontrollere og kassettene ble nå satt inn i fronten slik at de ble skjult. I tillegg ble det nå brukt en ny, grå kasse som skulle gjøre at enheten så mindre «lekeaktig» ut. Dessverre førte disse endringene til at NES-en ble mer utsatt for feil og å bli ødelagt. Mekanismen for å holde kassettene på plass var notorisk kjent for å gradvis feile noe som gjorde at spillerne måtte ty til forskjellige metoder for å få spillene til å fungere skikkelig (som å blåse på kontaktene, sette inn kassettene bare delvis, etc.). Hovedårsaken til mange av disse problemene var den 72-pinners kontakten som holder fast kassetten. Mange NES-enheter ble vekket til live igjen ved å erstatte denne kontakten, selv om det ikke var offentlig støttet av Nintendo. Det er mange forskjellige alternative kilder for å anskaffe denne kontakten (noen har fortalt at de har fått de direkte fra Nintendo) og å skifte den er rimelig enkelt.

På den andre siden, og igjen som en bieffekt av videospillkrakket, for at NES-maskinene skulle lykkes på det amerikanske markedet, kunne det ikke sees på som kun et videospillsystem. Mange amerikanske forhandlere hadde kuttet tilbake, eller stoppet helt, deres salg av slike enheter. For å nå tilbake igjen valgte Nintendo igjen å distansere seg fra andre spillutviklere. Som en del av denne strategien inkluderte avsløringen av NES på CES R.O.B. (Robotic Operating Buddy) – en plastrobot som kunne kobles til NES-en og rørte seg som en del av et spill som foregikk på skjermen. R.O.B. overbeviste forhandlere at mulighetene til NES gikk langt forbi tradisjonelle videospillsystemer og hjalp til for å skaffe seg støtte blant leketøysforretninger som tok en sjanse på Nintendos produkt. Til slutt ansatte Nintendo Worlds of Wonder som hadde produsert Laser Tag og Teddy Ruxpin for å markedsføre NES.

Nintendo lanserte sitt system i USA i 1985 for å teste markedet i New York der de 100 000 enhetene raskt ble utsolgt. Snart fulgte en nasjonal lansering i to versjoner: Et såkalt «Super Set» der man fikk med R.O.B., Zapper-lyspistolen, to håndkontrollere, og tre spill (Super Mario Bros., Duck Hunt, og Gyromite), og ble solgt for $ 249. I tillegg ble det lansert et nedskalert «Action Set» som utelot R.O.B. og Gyromite. Mens NES-en skulle få oppleve en suksess uten sidestykke skjedde det ikke med R.O.B. Selv om det var en viktig faktor for å bygge opp støtte for systemet, hadde den allerede feilet i Japan og det gikk ikke mye bedre i USA. Det ble kun produsert to spill for enheten; Gyromite og Stack-up.

NESen ble også lansert i Europa der den mottok en mye mindre entusiastisk respons fra de europeiske spillerne. Den var sent ute på markedet, mange tredjeparts forhandlere gikk heller for den tekniske overlegne Sega Master System og Nintendo hang etter når det gjaldt å skaffe seg markeds- og forhandlerandeler. NES klarte å selge mer enn Master System i Australia, men med en mye mindre margin enn i Nord-Amerika.

I det tidligere Sovjetunionen på slutten av 1980-tallet og tidlig på 1990-tallet ble det produsert en ulisensiert tredjeparts klon kalt Dendy Junior. På utsiden var det helt lik den originale Famicom med kun forandring i fargene og merking for å gjenspeile sitt eget navn. Dessuten ble de faste håndkontrollene utelatt og heller erstattet med avtagbare håndkontrollere som man kunne koble i front med DE-9 seriellkkontakter – identiske til dem som ble brukt på Atari 2600 og Ataris serie av 8-bits datamaskiner.

De senere år (1987–1995)

rediger

Den suksessfulle lanseringen av NESen sendte Nintendo rett i fronten av videospillindustrien. På slutten av åttitallet var Nintendo den ubestridelige kongen av hjemmevideospill. I kjølvannet av suksessen slo salget av NES spill packs alle rekorder: Super Mario Bros. 3 som ble sluppet i 1989 tjente inn over 500 millioner dollar, og solgte over 7 millioner kopier i Amerika og 4 millioner kopier i Japan, noe som gjorde spillet til det mest suksessrike hjemmevideospill i spillhistorien. I 1990 hadde NES-en en større brukergruppe i USA enn noen annen konsoll tidligere og gikk enkelt forbi den tidligere rekorden satt av Atari 2600 i 1982. Fruktene av denne suksessen førte til at Nintendo gikk forbi Toyota samme år som det meste suksessrike foretak. På slutten av produksjonen hadde over 20 millioner NES enheter blitt solgt i USA alene, og solgte mer enn sine hovedkonkurrenter, Atari 7800 og Sega Master System, i Nord-Amerika med god margin. Det fantes en NES i mer enn hvert tredje hjem i Amerika og Japan.

Sega lanserte i 1989 Sega Mega Drive (omdøpt Sega Genesis i Nord-Amerika) i Japan. Når denne viste seg å være teknisk overlegen i forhold til NES så Nintendo at markedsandelens deres begynte å minke. Nintendo svarte i 1991 med Super Famicom (Super NES i Nord-Amerika) – NES-ens 16-bits etterfølger. Selv om Nintendo kunngjorde at deres intensjon var å fortsatt støtte Famicom ved siden av deres nye konsoll, strømmet flere og flere spillere og utviklere til det nyere tilbudet, og Famicomens nedtur akselererte.

NES-en etter 1995

rediger

NES fikk sin nedtur rundt 1991–1995, der Sega Mega Drive og Nintendos egen Super Nintendo Entertainment System spiste mer og mer av markedsandelene, og neste generasjons CD-ROM-baserte systemer var på trappene. Men selv om NES-en ikke ble produsert etter 1995 i Nord-Amerika hadde den etterlatt seg millioner av spillkassetter. Bruktmarkedet – videospillutleiere, Goodwill i USA, garasjesalg, loppemarkeder, spill ompakket av Game Time Inc. / Game Trader Inc. og solgt hos detaljhandlere som K-Mart – blomstret. Samtidig, eller kanskje på grunn av dette, var det mange mennesker som gjenoppdaget NES-en i denne tiden, og rundt 1997 var det mange eldre NES-spill som ble populære hos samlere.

Noe annet skjedde også samtidig: Programmerere som i tillegg var NES entusiaster begynte å utvikle emulatorer som kunne gjenprodusere det indre i en NES på en moderne datamaskin. Når disse ble brukt sammen med et såkalt ROM-image – en nøyaktig kopi av programkoden til kassettene – kunne spillene bli spilt på en datamaskin. Ulovlige kopierte ROM-filer ble utvekslet på forskjellige BBS-er, og etter hvert som det ble mer vanlig og tilgjengelig, også på internett. ROM-filer var vanskelig å få tak i, og emulator hadde ofte mange bugs – og i enkelte tilfeller var de laget for å bare kunne spille ett spesielt spill.

Men emulering gjorde det mulig å få tilgang til mange sjeldne spill, spill det var vanskelig å finne, og som ellers ville ha vært tapt. Dette gav spillere en mulighet til å ha en mye større utvalg av spill enn det noen gang ville ha vært mulig med den originale konsollen. Emulatorene hadde også flere innebygd funksjoner som forandret spillopplevelsen, for eksempel det å kunne lagre spill på et spesielt punkt og senere starte igjen fra det samme punktet.

Bloodlust Software lanserte den 2. april 1997 NESticle 0.2 – en emulator som var særlig stabil, kompatibel og enkel å bruke etter datidens standard (et produkt av – ifølge sin skaper Sardu – «to ukers kjedsomhet») og kan sies å ha revolusjonert spillemuleringsmiljøet og frembrakte mange etterligninger og konkurrenter. Etter dette ble emulatorer raskt forbedret og ROM-filer mer tilgjengelig, noe som har gjort flere mennesker interessert i NES emulering, noe som i sin tur ble en katalysator for videre utvikling både for NES og andre konsollemulatorer.

Nintendo så ikke blidt på denne utviklingen, og ble den mest fremtredende motstander av ROM-utveksling. Nintendo og deres støttespillere hevder at ROM utveksling ikke er annet enn piratkopiering. Tilhengere av ROM-utveksling mener på sin side at emulering bevarer mange klassiske spill for fremtidige generasjoner, på utsiden av de mer skjøre kassettformatene.

Gjenoppstanden til NES roet seg til en viss grad ned i 2000 etter at bruktmarkedet begynte å tilby mindre eller forlange samlerpriser, og det å finne ROM'er ikke var en utfordring slik det hadde vært tidligere. Men utviklingen fortsetter, og NES i tillegg til SNES, ser ut til å tiltrekke seg store mengder av fans i flere år fremover. Det finnes også et sterkt uavhengig samfunn av utviklere som spesialiserer seg på å produsere demoer og spill for NES.

Nintendo Classic Mini

rediger

14. juli 2016 offentliggjorde Nintendo at det skal lanseres en miniutgave av NES-en med 30 forhåndsinstallerte klassiske NES-spill. Konsollen skal hete Nintendo Classic Mini: Nintendo Entertainment System, og vil være en miniatyr av den originale konsollen. Konsollen vil bli utgitt 11. november 2016.[2]

Følgende spill medfølger:

Forskjeller mellom Famicom og NES

rediger
 
Famicom håndkontrollene (japansk) hadde et enkelt design

Selv om den japanske Famicom og den internasjonale NESen hadde essensielt den samme maskinvaren, var det enkelte nøkkelforskjeller mellom de to systemene:

  • Forskjellig utforming av boksen. Man satte inn kassettene på toppen av Famicomen, det var en ekspansjonsport på frontpanelet, og fargene var i rødt og hvitt. Man lastet inn kassettene i front av NESen (som for spøk ble sammenlignet med en brødrister), og en mer dempet grå og svarte farger. Ekspansjonsporten var plassert under og bak enheten.
  • 60-pinners mot 72-pinners kassetter. Den originale Famicom og den relanserte AV Famicom benyttet begge seg av en 60-pinners kassettdesign, noe som førte til noe mindre kassetter enn NES (og NES 2) som benyttet seg av 72-pinners design. Grunnen til forskjellen er uklart, og det ser ikke ut til å hatt noe effekt på selve spillene. Mange tidligere spill som ble sluppet i Nord-Amerika var ganske enkelt Famicomkassetter som hadde en adapter på seg som gjorde at de passet til NESen.
  • Fastmonterte håndkontrollere. Den originale designen til Famicom hadde ikke-avtakbare håndkontrollere. I tillegg hadde den andre håndkontrollen en intern mikrofon som kunne brukes med enkelte spill. Både håndkontrollene og mikrofon ble i etterkant fjernet fra den omdesignede AV Famicom til fordel for to syv-pinners kontrollerporter på frontpanelet som ble brukt på NES fra begynnelsen av.
  • Audio/video output. Den originale Famicom brukte en RF modulatorplugg for audio/video output, mens den originale NES-en hadde både en RF-modulator og RCA composite output cables.
  • Famicom Disk System (FDS). Selv om den ikke kom med det originale systemet ble det i Japan sluppet en populær diskettstasjon som periferiutstyr. Siden disketter var billigere enn Nintendos proprietære (merkebeskyttede) kassettformat og disksystemet hadde ekstra funksjoner, var det mange utviklere som produserte titler for systemet som ble solgt billig i kiosker hos detaljforhandlere. Nintendo slapp aldri Famicom Disk Systemet utenfor Japan, grunnet bekymring for piratkopiering, men mange FDS-titler konvertert til kassettformat for siden å bli sluppet i resten av verden. Særlige spill som ble sluppet for FDS inkluderer Doki Doki Panic (Ble sluppet som Super Mario Bros. 2 i resten av Europa og Nord-Amerika), Konamis Castlevania serie, og det originale Super Mario Bros. 2, som senere ble sluppet for Super NES som The Lost Levels som en del av Nintendos Super Mario All-Stars samling.

Lisensierte titler vs. ulisensierte titler

rediger

Nintendos nærmeste monopol på videospillmarkedet ga det en grad av innflytelse over industrien som overgikk selv den Atari hadde i sine glansdager tidlig på 1980-tallet. Mye av forretningspraksisen i løpet av denne perioden har i ettertid blitt sterkt kritisert, og kan ha spilt en rolle i minskingen av Nintendos markedsandel gjennom 1990-tallet. Nintendo forutså at tredjeparts programvareutviklere skulle involvere seg i konsollen, og var villig til å jobbe med slike selskap, skjønt kun på Nintendos premisser.

10NES bekreftelseschipper ble plassert i hver enkelt konsoll, og i hver enkelt av offisielle kassetter. Hvis konsollens chip ikke kunne finne sitt motstykke inne i kassetten ville ikke spillet kjøre. Nintendo kombinerte dette med en markedsføringskampanje som lanserte Nintendo Seal of Quality (Nintendos kvalitetsforsegling). I reklamefilmer kunne man se en trollmann med lilla kappe som instruerte forbrukerne om at Nintendo Seal of Quality var den eneste forsikringen spillet var bra, og hevdet dermed underforstått at alle andre spill var dårlige.

På forretningssiden betydde dette at spillutviklere var nødt til å betale en lisensavgift til Nintendo. Som en del av denne avtalen testet Nintendo og produserte alle spill ved sine egne fasiliteter (som en del av avgiften eller for en tilleggsavgift), de reserverte også rettigheten til å bestemme pris, sensurerte material de ikke mente var akseptabelt, bestemte hvor mange kassetter de ville produsere av hvert spill og satte grenser for hvor mange titler en utgiver kunne produsere over en viss tid (fem per år).

Denne siste begrensningen førte til at flere utgivere etablerte eller brukte subsidier for å omgå Nintendos policy (eksempler: Konami subsidierte Ultra; Acclaim Entertainment subsiderte LJN). Denne praksisen ble ikke brukt bare for å holde utviklerne i tøyler, men også for å manipulere selve markedet: I 1988 arrangerte Nintendo en bevisst spillmangel for å øke etterspørselen. Kalt «inventarforvaltning» av hovedpressetalsmann Peter Main for Nintendo of America, nektet Nintendo å imøtekomme alle forhandlerbestillingene. Forhandlere, der inntektene fra Nintendo-basert hardvare og programvare utgjorde en stor del av total omsetning (ved et tidspunkt rapporterte Toys "R" Us at 17 % av salget og 22 % av inntektene kom fra Nintendovarer), kunne lite gjøre for å stoppe denne praksisen. I 1988 ble over 33 millioner NES-kassetter solgt i USA, men beregninger viser at den faktiske etterspørselen var nærmere 45 millioner.

Siden Nintendo kontrollerte produksjonen av alle kassettene, kunne de påtvinge disse reglene på tredjepartsutviklere. Denne begrensede produksjonen ville skade flere mindre programvareutviklere. Selv om etterspørselen for deres spill var høy, kunne de bare tjene så mye som Nintendo lot dem gjøre.

Flere selskap begynte å produsere ulisensierte spill, enten fordi de nektet å betale lisensavgiften eller fordi de ble avvist av Nintendo. De fleste av de ulisensierte spillene brukte et mellomledd (dongle) som skulle kobles til et lisensiert spill, for å kunne benytte seg av 10NES låschipen. Noen selskaper produserte kretser som brukte et spenningssjokk for å sette ut autentiserings enheten i NESen. I noe som må være et av de mer frekke piratkopieringsmetodene når det gjelder videospill, stjal Tengen ganske bokstavelig fra United States Patent and Trademark Office, noe som tillot dem å produsere falske autentiseringsbrikker. Selv om Nintendo hadde varierende hell med å saksøke slike selskap (for eksempel vant Galoob og deres Game Genie enhet i saken Lewis Galoob Toys, Inc. v. Nintendo of America, Inc.), ble de fleste tvunget til å stoppe produksjonen på grunn av saksomkostninger i langvarige rettssaker og saksøkinger forårsaket av kjempen mot disse synderne. Et merkbart unntak var de spillene fra Color Dreams under navnet Wisdom Tree der det religiøse innholdet hindret Nintendo i å saksøke grunnet frykt for tilbakeslag fra publikum.

Med introduksjonen av Segas vellykkede Mega Drive møtte Nintendo virkelig konkurranse i industrien, og ble tidlig på 1990-tallet tvunget til å revurdere sitt standpunkt mot utviklerne, der mange hadde begynt å gå over til andre systemer. Når konsollen ble relansert som AV Famicom og NES 2, ble 10NES brikken utelatt fra konsollen, noe som markerte slutten på Nintendos makt over sine tredjeparts utviklere.

I Skandinavia ble også en liga med piratkopierere tatt i 1991 etter at de hadde ulovlig kopiert en rekke småspill både fra Commodore 64-maskinene og andre Nintendo-spill. De kopierte spillene ble samlet på èn kassett som de kalte 350-In-One, og solgt ulovlig. Flere av 350-in-One-kassettene er fremdeles i omløp.

Selskaper som produserte ulisensierte spill eller tilbehør for det nordamerikanske markedet:

Hardvarekloner

rediger

Grunnet sin berømmelse og seiglivhet skulle NES bli en av verdens mest klonede videospillkonsoller. I noen områder, særlig i Sør-Amerika og i det tidligere Sovjetunionen, der NES-en aldri ble offisielt sluppet av Nintendo, var slike kloner ofte det eneste tilgjengelige videospillsystemet. Dette var tilfellet med det tidligere nevnte Dendy Junior, en særlig vellykket NES-klon som oppnådde utstrakt popularitet i Russland og de tidligere sovjetiske republikkene tidlig på 1990-tallet. Andre steder kunne man til og med noen ganger finne slike systemer side om side med offisiell Nintendo hardvare – noe som ofte førte til rask rettslig reaksjon. Mange av disse tidlige systemene var like NES eller Famicom ikke bare i sin funksjon men også i utseende, og forskjellen var ofte ikke mer enn et nytt navn og en annen logo som erstattet Nintendos.

Markedet for NES kloner har fortsatt å eksistere og faktisk blomstret, selv etter Nintendo egen produksjonsstopp av NES-en. Slike kloner selger fortsatt selv etter år 2000. Men mens NES-en selv går i glemmeboken, har disse systemene typisk etterlignet de mest populære spillkonsollene i sin tid. NES-kloner som ser ut som Sega Mega Drive, SNES og også nåværende systemer som Nintendo GameCube, Sony PlayStation 2 og Microsoft Xbox har blitt produsert. Noen av de mer eksotiske av disse systemene har gått videre enn funksjonaliteten til originalhardvaren og har inkludert variasjoner som et håndholdt system med farge-LCD-skjerm. Andre har blitt produsert med tanke på enkelte spesialiserte markeder, eksempler er forskjellige «educational computer packages» som inkluderer kopier av noen av NES-ens utdanningstitler og andre med en klon av Famicom BASIC tastaturet – noe som omformer systemet til en ganske primitivt personlig datamaskin.

Den teknologien som har blitt brukt i slike kloner har også utviklet seg i løpet av årene. Mens de tidligste klonene hadde et trykt kretskort som inneholdt egenproduserte eller tredjeparts integrerte kretser (IC-er), har nyere kloner (etter 1996) benyttet seg av enklere utforminger, med en egenprodusert IC som emulerer funksjonaliteten til den originale hardvare, og har ofte med et eller flere spill på selve kretskortet.

Kanskje i et forsøk på unngå rettslig oppmerksomhet fra Nintendo er få av disse systemene åpent merket som «NES-kompatibel». De er veldig ofte solgt i veldig attraktive og villedende esker, og viser skjermbilder fra nyere (og kraftigere) systemer og prydet med villedende, eller rett og slett gale, sitater som forteller «…ultimate videogame technlology [sic]…» eller «…crystal clear digital sound, multiple colors and advanced 3D graphics». Noen produsenter velger å bruke en noe mindre villedende tilnærmelse, og beskriver systemet mer generelt som et «videospill», «8-biters konsoll», eller «multi-spill-system», men selv ikke disse eksemplene sier noe som skulle tilsi kompatibilitet med NES hardvaren.

Siden ingen av disse ulisensierte klonene inneholder 10NES autentiseringsbrikken kan de fleste kjøre spill som den offisielle NES modellen ikke ville kjøre. I tillegg kommer mange moderne NES-kloner med et innebygd utvalg av spill, typisk lagret på en intern ROM som kan gå fra 128 KiB opp til flere mebibyte i størrelse. Disse innebygde spillene er ofte ment for å supplere heller enn å erstatte den tradisjonelle kassettinngangen, selv om enkelte enheter utelater en slik inngang totalt – noe som fører til at man kun kan spille de innebygde spillene. Typiske antall for de innebygde «forskjellige» spillene spenner fra så lavt som tre til så mange som femti eller hundre spill for dyrere produkter. Antall «forskjellige» spill er viktige, fordi mens mange NES-kloner hevder å ha som mange som 10000 innebygde spill er forskjellen på de fleste slike spill ingenting annet enn små grafiske endringer, eller hacks som gjør at man kan starte det samme spillet på forskjellige nivåer eller med forskjellig antall liv. NES kloner av god kvalitet kommer derimot med mer enn 20 forskjellige spill, selv om de fleste av dem er under 64 KiB i størrelse

Som tilfellet var med ulisensierte har Nintendo tradisjonelt hatt en ganske uklar holdning når det gjelder ulisensierte og ofte ulovlige klonet hardvare. Så sent som i 2004 saksøkte Nintendo of America produsentener av Power Player Super Joy III, en NES klon som har blitt solgt i Nord-Amerika og Europa.

Referanser

rediger
  1. ^ «IR Information : Sales Data - Hardware and Software Sales Units». Nintendo Co., Ltd. Besøkt 3. juli 2017. 
  2. ^ «Reis tilbake til 80-tallet med Nintendo Classic Mini». Arkivert fra originalen . Besøkt 14. juli 2016.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 29. august 2016. Besøkt 3. august 2016. 

Litteratur

rediger
  • Van Burnham. Supercade: A Visual History of the Videogame Age, 1971–1984. Cambridge, Massachusetts: MIT Press. pp. 375. ISBN 0-262-52420-1

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Nintendo_Entertainment_System&oldid=24788697»
  NODES
Bugs 1
INTERN 6