Fredrik Karl av Preussen
Fredrik Karl Nikolaus av Preussen (1828–1885) var en prøyssisk prins og generalfeltmarskalk. Han var sønn av prins Karl, bror av keiser Wilhelm og prinsesse Marie av Sachsen-Weimar, og er regnet som en av de største prøyssiske feltherrer i sin tid.
| Fredrik Karl (= Friedrich Karl) Prins av Preussen | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 20. mars 1828[1][2][3] Berlin[4] | ||
| Død | 15. juni 1885[1][2][3] (57 år) Jagdschloss Glienicke | ||
| Beskjeftigelse | Offiser, yrkessoldat | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität | ||
| Ektefelle | Maria Anna von Anhalt-Dessau (1854–)[5] | ||
| Far | Karl av Preussen | ||
| Mor | Marie von Sachsen-Weimar-Eisenach | ||
| Søsken | Anna av Preussen Marie Luise Anna av Preussen | ||
| Barn | Prinsesse Marie Elisabeth Anna, Arvelig Storhertuginne av Oldenburg Prinsesse Anna Victoria Louise Margaret, Hertuginne av Connaught og Strathearn Prins Fredrik | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Preussen | ||
| Medlem av | Corps Borussia Bonn[6] | ||
| Utmerkelser | 6 oppføringer
Ridder av Det gyldne skinns orden
Sankt Aleksander Nevskij-ordenen Andreasordenen 4. klasse av Sankt Georgsordenen Ridder storkors av den militære Wilhelmsordenen (1878) 2. klasse av Sankt Georgsordenen | ||
| Annet navn | Friedrich Carl Nicolaus | ||
| Fyrstehus | Hohenzollern | ||
| Signatur | |||
 | |||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Biografi
redigerFra 1842 til 1846 fikk Fredrik Karl undervisning i de militære disipliner av major Albrecht von Roon. Han var også hans militære ledsager, da prinsen studerte ved universitetet i Bonn fra 1846.
Etter å ha fullført sine studier deltok prinsen i 1848 i felttoget i Schleswig som kaptein i følge med general Wrangel og utmerket seg ved slagene ved Schleswig og Dybbøl ved personlig mot.[trenger referanse] I 1849 deltok han som major i generalstaben i felttoget i Baden og ble som sjef for en husarskvadron sterkt skadet ved stridigheter ved Wiesenthal.
I den følgende fredstiden, hvor han i 1852 ble forfremmet til oberst, i 1854 til generalmajor og i 1856 til generalløytnant, viet han seg til militære vitenskaper. Han holdt foredrag for offisersvenner og utgav litografiske avhandlinger. Av de siste ble det uten prinsens viten i 1860 utgitt Eine militärische Denkschrift von P. F. K., som på grunn av sine vidtgående reformforslag fikk stor oppmerksomhet.[trenger referanse] Som kommandør før 3. armékorps (siden 1860) gjennomførte han mange av disse reformene. Han brukte sitt korps for å prøve ut sine militære idéer og gjorde seg store fortjenester ved utviklingen av den prøyssiske armé.[trenger referanse]
I 1864] fikk prinsen, som i mellomtiden var blitt befordret til general av infanteriet, overkommandoen over de prøyssiske tropper i Schleswig-Holstein. Her klarte han blant annet å bemektige seg Danevirke fra danskene. Etter at Wrangel hadde lagt ned sin kommando i mai ble prinsen øverstkommanderende for den allierte arméen og erobret Jylland og 29. juni Alsen.
I 1866 ble han utnevnt til øverstkommanderende under den prøyssisk-østerrikske krig for den 1. armé (2., 3. og 4. korps), og rykket inn i Bøhmen ved Oberlausitz. Den 26. og 27. juni slo han de østerriksk-saksiske tropper under Clam-Gallas ved Liebenau og Podol, den 28. ved Münchengrätz og den 29. ved Gitschin. Den 3. juli angrep han de østerrikske stillinger i slaget ved Königgrätz. Under slaget klarte han å holde stand mot den tallmessig overlegne fienden lenge nok til at kronprins Fredrik rakk å inntreffe til høyre i slagfeltet, og general Eberhard Herwarth von Bittenfeld i venstre flanke. Deretter marsjerte prinsen frem til Wiens forland.
I den konstituerende nordtyske riksdagen i 1867 representerte han den østprøyssiske valgkrets Labiau-Wehlau.
I den fransk-prøyssiske krig hadde han overkommandoen over den 2. tyske armé. Han holdt franskmennene tilbake ved slaget ved Vionville og gjennom seieren 18. august ved Gravelotte sikret han seieren over den fransk Rhinarméen. Deretter fikk han overkommandoen over både den 1. og 2. tyske armé, og ledet kringsettelsen av Metz. Han slo alle Bazaines utfall tilbake og tvang ham til kapitulasjon den 27. oktober. Den 28. oktober ble han utnevnt til generalfeltmarskalk, og begav seg i ilmarsj den 2. november med tre armékorps i retning Loire, for å hindre den franske Loirearméen fra å trenge seg frem i retning i Versailles og Paris. Etter å ha slått franskmennenes angrep tilbake, gikk han til offensiv den 3. desember, og besatte 4. desember Orléans og drev den fiendtlige arméen tilbake til Bourges og Le Mans.
I januar 1871 slo han Chanzy ved Le Mans i flere sammenstøt (6.-12. januar) og knuste hans hær så fullstendig, at ethvert forsøk på å unnsette Paris fra vest ble umuliggjort.
Etter krigen ble han generalinspektør for den tredje arméinspeksjon i den tyske rikshær og inspektør for det prøyssiske kavaleriet. Tsar Alexander II av Russland utnevnt ham til russisk feltmarskalk. Han var dessuten sjef for flere prøyssisk, russiske og østerrikske regimenter.
Fredrik Karl foretok flere reiser til Orienten, om den siste i 1883 til Egypt og Syria utkom et praktverk (Berlin 1884).
Familie
redigerPrinsen ble 29. november 1854 gift med prinsesse Maria Anna (født 14. september 1837), datter av hertug Leopold IV av Anhalt-Dessau. De hadde følgende barn:
- Prinsesse Marie (født 14. september 1855, død 21. juni 1888) – 23. august 1878 gift med Henrik av Nederland, etter dennes død (13. januar 1879) den 6. mai 1885 gift med prins Albert av Sachsen-Altenburg;
- Prinsesse Elisabeth (født 8. februar 1857, død 1895) – 18. februar 1878 gift med storhertug Fredrik August av Oldenburg;
- Prinsesse Louise Margareta (født 25. juli 1860) – 13. mars 1879 gift med Arthur av Sachsen-Coburg-Gotha, prins av Storbritannia, hertug av Connaught.
- Prins Fredrik Leopold (født 14. november 1865, død 13. september 1931).
Æresmedlemskap i DNT
redigerPrins Fredrik Karl ble i 1880 ble utnevnt til Den Norske Turistforenings andre æresmedlem, ti år etter Peter Christen Asbjørnsen. Han hadde to ganger sommeren 1874 fått karjoltskyss opp for å besøke foreningens grunnlegger, Thomas Heftye på Sarabråten, nemlig den 23. og 26. juli. Ved siste anledning var også dikteren Henrik Ibsen med familie og redaktør Christian Friele med frue blitt innbudt for å feire ham. Claus Helberg har ikke funnet andre plausible årsaker for utnevnelsen enn at Oscar II hadde et sterkt ønske om å normalisere og bedre forholdet til prøysserne. Det ville imidlertid ha vakt atskillig oppsikt, ikke minst i Danmark, om det ble gjort offisielt. Dermed kan de ha sett det som en utvei, at DNT, hvor hele kongefamilien hadde løst medlemskap, kunne tre inn og tjene et slikt formål.[7]
Referanser
rediger- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Frederick Charles, prince of Prussia, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Frederick-Charles-Prince-of-Prussia, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b The Peerage, oppført som Friedrich Karl Nikolaus Prinz von Preußen, The Peerage person ID p10583.htm#i105822, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage person ID p10583.htm#i105822, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ Biografisches Corpsalbum des Corps Borussia zu Bonn 1821–2008[Hentet fra Wikidata]
- ^ Claus Helberg: «DNT i storpolitisk spill?» (s. 158-161). Den Norske Turistforening. Årbok 1988.