Fruktbarhetsreligion

Fruktbarhetsreligion er et begrep som har blitt benyttet som analytisk term av religionshistorikere og teologer for å betegne religiøse ritualer og forestillinger som kretser rundt tilvekst på marker og i dyrebudskap, og barnefødsler.

Venus fra Willendorf. Naturhistorische Museum i Wien.

Ritualer knyttet til fruktbarhet er vel kjent i alle verdensdeler. I den eldre religionshistorie representert ved James Frazer og andre, ble ofte jødisk og kristen religion stilt opp mot fruktbarhetsreligionene. Man hevdet at den jødiske og kristne religion var monoteistiske og fruktbarhetsreligionene var polyteistiske. I nyere religionshistorisk forskning har man i stor grad gått bort fra dette, ettersom det finnes vesentlige momenter av fruktbarhetstenkning også i jødisk og kristen tenkning.

De typiske fruktbarhetsguddommer i det gamle Egypt var Khnum (fremstilt med geitehode), Sobek (fremstilt med krokodillehode) og Min (fremstilt som med ereksjon, gjerne sammen med bilder av korn). Men også flere andre guder som Osiris, Isis og Ptah kjennetegnes vesentlig ved deres kraft til gjenfødelse og til å skape liv. På lignende måte gjaldt de babylonske guddommene Inanna, Am-aharus og Ishtar. I Syria var Ba'al, Adonis og Tammuz, og i en periode den filistinske guddommen Dagon typiske fruktbarhetsguddommer. I gresk mytologi hadde Pan, Hera og Afrodite slike roller. I norrøn religion har Frøy, og Frøya vært særlig knyttet til fruktbarhet, og deres kult har sannsynligvis vært viktigere enn det man kan se i våre skriftlige kilder.

Selv om noen guder særlig har vært knyttet til en fruktbarhetsreligion, betyr ikke dette at disse gudene eksklusivt har denne rollen. Gudene tilhører oftere folkeslag og steder, og tar på seg ulike roller alt etter situasjonen, så den samme gud kan være krigsgud, fruktbarhetsgud og gud for lærdom. Den samme guden kan også finnes i flere ulike varianter med noe ulik personlighet, som for eksempel Istar fra Ninive og Istar fra Arbela.

Det er typisk at man feirer en årlig fest for naturguddommer på de stedene hvor det er templer for disse gudene. Det er tydelig å se at de opprinnelige israelittiske festene som skildres i Det gamle testamente i hovedsak var landbruksfester (2 Mosebok 23:14-17; 34:18, 22-23; 3 Mosebok 23:23-32; 4 Mosebok 29:1-11; 5 Mosebok 16). Etterhvert utviklet de jødiske forfatterne av Det gamle testamente disse festene mer og mer til å minnes historiske hendelser, og på den måten å løsrive dem fra en syklisk historieforståelse, og å mer skape en lineær eller progressiv historieforståelse. På samme måte synes de eldre dionysiske festene i Hellas mer å ha vært knyttet til landbruk og fruktbarhet, for siden å mer gå over til å bli kulturbegivenheter med videre aspekt av mening.

Noen arkeologer har tolket megalittmonumenter, hulemalerier, venusfigurer og hellerisninger som spor etter tidlig europeisk fruktbarhetsreligion. Men man har begrenset grunnlag til å vite hva slags funksjon disse fortidsminnene kan ha hatt.

Ritualer for tilvekst på marker og i dyrebuskap

Mange ritualer, særlig i såkalt primitiv religion fokuserer på å skape regn, og gi grøde. Her er kanskje særlig kjent de indianske regndanser, og de australske totemfestene. Fra det gamle testamentet har vi en beskrivelse av en slik regndans etter en tre års tørkeperiode i Israel. Forfatteren er negativ til dette ritualet, og det styrer beskrivelsen:

26 Så tok de den oksen han hadde gitt dem, stelte den til og ropte på Ba’al fra morgen til middag. «Svar oss, Ba’al!» sa de. Men det kom ikke en lyd; det var ingen som svarte. Imens hinket de omkring det alteret de hadde reist. 27 Da det var blitt middag, begynte Elia å spotte dem og sa: «Rop høyere! Han er jo gud. Han er vel falt i tanker, eller han er gått avsides eller er ute på reise. Kanskje han sover og må våkne først.» 28 Så ropte de enda høyere og rispet seg med sverd og spyd, som de hadde for skikk, til blodet rant ned over dem. 29 Da det led over middag, kom de i profetisk henrykkelse. Slik holdt de på til den tid da grødeofferet blir båret fram. Men det kom ikke en lyd; det var ingen som svarte og ingen som enste dem.

1 Kongebok 18:26-29

Ritualer for graviditet og fødsel

Ritualer for graviditet og fødsel hadde, og har fremdeles en sentral plass i mange religioner. Ut fra formen av de gammeleuropeiske venusfigurene (se bildet) virker det sannsynlig at den kan ha representert graviditet og barnefødsel. Et klassisk studie over kvinner som oppsøker tradisjonell religion for å gjennomgå et isoma-ritual for å avhjelpe barnløshet er gitt i Victor Turners studie av Ndembu-stammen i Sentral-Afrika. I dette ritualet går kvinnen gjennom en prosess hvor hun først blir avkledd av den gamle ufruktbare tilstanden, for så å bli påkledd en ny og fruktbar tilstand. I 1 Samuelsbok kapittel 1 har vi også en beskrivelse av hvordan Hannah oppsøker tempelet og lover å dedikere barnet som prest for Jahve hvis hun skulle bli gravid. Denne løfteavleggelsen var også en rituell handling. Man kjenner fra babylonske og egyptiske kilder til flere tekster som inneholder bønner og besvergelser både for kvinner som ønsker å bli gravide, og kvinner som ber om beskyttelse og hjelp under fødselen. Her er et eksempel fra en bønn til Marduk, som synes å ha vært benyttet under selve fødselen:

Kvinnen med veer har vansker med å føde... Hun ligger i sitt blod som en helt etter et slag. Lyset i øynene hennes har slørnet, så hun ikke lenger kan se noe; hennes lepper er sammenpresset så hun ikke lenger kan snakke... Gråt dekker hennes munn, hennes ører hører ikke lenger... «Hjelp meg gjennom din besvergelse, nåderike Marduk! Hva slags forvirring! Jeg er omringet, bryt gjennom! Dra ut den forseglede, gudevesenet! Måtte menneskevesenet komme ut, og se det skinnende lyset!»

Iraq 31 (1969)

Seksuelle ritualer

Forholdet mellom prostitusjon, religion og fruktbarhet har vært grunnlag for mye litteratur, både faglig og skjønnlitterær, men det er lite historisk materiale å bygge dette på. Det såkalte Hieros Gamos eller hierogami (Gresk: ιερός γάμος, ιερογαμία, hellig bryllup) opptok mange forskere i første halvdel av 20. århundre, og refererer til seksuelt samkvem mellom en mannlig gud og en gudinne, særlig når dette er blitt dramatisert i et symbolsk ritual hvor menneskelige deltagere representerer gudene. Slike ritualer er kjent bare fra ganske få kilder, som i det hellige bryllupet mellom en konge i en sumerisk bystat og overprestinnen av Inanna. Dette ritualet hadde ifølge noen forskere praktisk nytte. Vanlige mennesker benyttet denne anledningen til seksuelt samkvem mellom ektefeller, og på den måten koordinerte man barnefødsler til vinteren, da det var bedre tid til å ta seg av spedbarn.

Det synes å ha vært en utstrakt praksis at prostitusjon ble utført i tilknytning til templer (se hovedartikkel: Tempelprostitusjon). Man har ofte tolket dette i retning av at seksualakten var del av et religiøst rituale. Det mangler forøvrig kilder som peker i denne retning, så det virker mer sannsynlig at templene organiserte dette av økonomiske hensyn. Det var også slik at kvinner som i en nødsituasjon hadde avgitt et løfte om å ofre til en guddom selv ikke hadde råd til å gjennomføre dette offeret. Den eneste enkle mulighet for mange kvinner til å tjene penger var ved prostitusjon. Den ofte siterte beretningen av Herodot om hvordan alle babylonske kvinner prostituerer seg en gang i livet beror følgelig på en feiltolkning. Herodot hadde selv aldri vært i Babylonia:

Det er en praksis blant disse folkene som er fullstendig skammelig: enhver kvinne som er fra landet må en gang i sitt liv gå og sette seg i Afroditetempelet og der gi seg selv til en fremmed mann. [...] Så snart kvinnen har tatt sin plass, kan hun ikke gå hjem før en mann har kastet en sølvmynt i fanget hennes, og tatt henne utenfor for å ligge med henne. Når han kaster mynten må mannen si: 'I navnet til gudinnen Mylitta' - som er det assyriske navnet for Afrodite. [...] Når hun har ligget med ham, er hennes plikt til gudinnen utført, og hun kan gå hjem.

Herodot Historie 1:199

Se også

• Tempelprostitusjon
• Tantra
• Hellig bryllup
• Nerthus
• Frøy