Fyrlykt
Fyrlykt er tradisjonelt sett et ubemannet fyr med begrenset rekkevidde.[1] Fra midt på 1800-tallet er det i Norge bygd opp et nett av fyr og fyrlykter som gjorde det mulig å ferdes i skipsleia langs norskekysten også i mørke. Det er rundt 21 000 navigasjonsinnretninger langs norskekysten, og i dag (på 2020-tallet) er det rundt 1900 fyrlykter langs norskekysten satt opp for å gi lys i definerte sektorer,[2] og for å gjøre ferdsel langs kysten tryggere og mer forutsigbar.[3]
Fyrtårnene har vært bemannet, mens fyrlyktene var ubemannet. I dag er også fyrene ubemannet og derfor betegnes nå de fleste ubemannede, automatiske fyr som fyrlykt. Mens fyr har høyde og synlighet over store avstander er fyrlykter lavere og synlige kun over kortere avstander.
Kjennetegn
redigerKjennetegn for de fleste fyrlykter er at de har rødt tak og hvit skrog. Fasongen varierer fra de eldre åttekantede malmlyktene til moderne sekskantede. Det finnes noen unntak hvor fyrlykten er integrert inn i forskjellige bygningsmasser slik som i flytårnet på Molde lufthavn, Årø, i Molde.
Litus Lux-fyrlyktene er utviklet av Kystverket som den nye generasjonens fyrlykt. Foruten å være Kystverkets primære sektorlykt, kan den utstyres med fasadebelysning (indirekte belysning) om nødvendig, og kan også benyttes til ytterkantsmarkering i seilingskorridor. Fyrlykten er en solcelledrevet sektorlykt bygget i et komposittmateriale som er bortimot vedlikeholdsfritt. Lykta er en sekskantet konstruksjon som visuelt oppfattes tilnærmet identisk med eldre fyrlykter.[4]
Lyssignaler med fargekoder
rediger
En fyrlykt sender ut lys i sektorer med ulik farge. Sektorer av farget glass (eller plast) er plassert i lyktene til disse lysene. Lyset vil da vise disse fargene når visse peilinger observeres. Peilinger som refererer til en sektor er gitt i grader sann nord, som observert fra sjøen.[6] Selv om fargene på lyset vil endre seg, vil ikke egenskapene det. Endringen av farge er ikke brå. Overgangen gjøres gjennom en usikkerhetsbue på 2° eller mer.
Fargene som brukes, er i samsvar med det vedtatt systemet IALA Maritime Buoyage[7] som er designet av International Association of Lighthouse Authorities:[8]
- hvit - denne sektoren er i midten av den sikre kanalen
- rød - indikerer babord kant (venstre) til kanalen for fartøy som nærmer seg lyskilden
- grønn - indikerer styrbord (høyre) kant av kanalen for fartøy som nærmer seg lyskilden.
Et skip som seiler i trygt vann og deretter ser den røde (eller grønne) fargen på lyset, må gjøre en kursendring. Fartøyer som styrer mot et fyr skal holde seg i hvit sektor. Rødt lys forteller at man er for langt til babord, grønt lys at man er for langt til styrbord.[2]
Ulike standarder
redigerVerden har forskjellige navigasjonsstandarder administrert av IALA (International Association of Lighthouse Authorities). For eksempel bruker USA og Canada en signalstandard som er det motsatte av Europa. I USA indikerer det røde lyset styrbord side av kanalen for havnebundne fartøyer, mens det grønne lyset indikerer babord side av samme kanal. Et amerikansk uttrykk for å minne om dette er «red on right returning» («rød på høyre retur»).[9][10]
Termoelektriske fyrlykter
redigerRussland
redigerPå øde steder langs den russiske arktiske kystlinjen står rundt 1000 fyrlykter drevet av radioisotopiske termoelektriske generatorer.[11] En av dem lå faktisk bare noen titalls meter fra norskegrensen.[12][11] Generatorene inneholder svært radioaktive strontium-90-kilder, og disse kildene utgjør en lokal forurensningsfare. Manglende fysisk sikring av kildene gjør dem lett tilgjengelige for uvedkommende og befolkningen generelt. Generatorene består av radioaktive strontium-90-kilder som produserer varme og som igjen driver en generator. Denne generatoren produserer elektrisitet som driver lampen i fyrlykten. Sr-90 og Y-90, som begge sender ut betastråling, utgjør en potensiell ekstern strålingsfare på to måter, både i form av betastrålingen selv og i form av gamma- og røntgenstråling som oppstår i kildekapslingen og det omliggende materialet.[11]
Russland har også rundt 100 RTG-fyrlykter i området rundt Finskebukta.
Tidligere og på 2000-tallet (før Russlands krigføring i Ukraina), har Norge i en tiårsperiode aktivt støttet sikkerhet og forbedring av atomkraft i nordvestlige Russland. I løpet av denne perioden har den norske regjeringen brukte omtrent 150 millioner dollar på en rekke industrielle prosjekter, blant annet spesifikke forbedringer innen radioaktivt avfallsbehandling og lagring, fysisk sikkerhet og infrastruktur.[13]
Det har vært rapportert hendelser og ulykker knyttet til anleggene: I 1999 i St. Petersburg; i 2001 i Kandalaksjabukta, Murmansk; i 2001 i Georgia; i 2002 i vestlige Georgia; i 2003 nær Kurgolovo i regionen til St. Petersburg; 2003 i øy i Kvitsjøen.[13][11]
Referanser
rediger- ^ «fyrlykt», NAOB
- ^ a b «Fyrlykter», Kystverket
- ^ «Om Kystverket», Kystverket
- ^ Litus Lux – fyrlykter med led-belysning og solceller (PDF), Kystverket
- ^ Myers, J. A. L., red. (1991). Symbols and Abbreviations Used on Admiralty Charts (1995 utg.). Taunton: United Kingdom Admiralty Hydrographic Office. s. 45, 47. OCLC 980318575.
- ^ Hobbs, Richard R (1974): Marine Navigation 1. Vol. Piloting (1981 red.). Annapolis, MD: US Naval Institute. ISBN 978-94-011-7372-8; s. 84–85.
- ^ Maritime Buoyage System (PDF), Puertos.es
- ^ «IALA Buoyage System», Cult of Sea
- ^ «Red on right returning», Boatsmartexam.com
- ^ «Red Right Returning, understanding the buoys, correctly», Itayachtscanada.com 25. juli 2019
- ^ a b c d Alimov, Rashid (1. april 2005): «Radioisotope Thermoelectric Generators», Bellona
- ^ Nilsen, Thomas (1992): «Nuclear Powered Lighthouses», Oslo: Bellona Working Paper N5:92
- ^ a b Sneve, Malgorzata K. (september 2006): Remote Control (PDF), IAEA bulletin 48
Eksterne lenker
rediger- (en) Sector lights – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
