Galateia
Galateia eller Galatea (gresk: Γαλάτεια; «den melkehvite») [1] er et navn som har blitt brukt om en statue av elfenbein som forestiller Pygmalion fra Kypros. Ifølge gresk mytologi ga gudinnen Afrodite statuen liv av medynk for Pygmalion, fordi hun så at han var dypt forelsket i den. Dikteren Theokrit fra Syrakus bruker navnet Galateia i sine hyrdedikt Idyller VI og XI. I disse diktene er Galateia gjenstand for kyklopen Polyfemos' begjær. Polyfemos og Galateia finner vi også igjen i myten om Akis og Galatea i Ovids Metamorfoser.
Galatea-skikkelsen
redigerSelv om navnet Galatea har blitt knyttet til antikkens Pygmalion både i diktning andre kunstneriske verker, er dette likevel en forbindelse som har oppstått langt senere. Ingen bevart tekst fra antikken nevner noen gang statuen ved navn.[2] På Parissalongen i 1763 stilte billedhuggeren Étienne Maurice Falconet ut en skulptur med tittelen «Pygmalion aux pieds de sa statue qui s'anime» («Pygmalion ved foten av sin statue i det den blir levende»). Denne skulpturen, som i dag befinner seg i Walters Art Museum i Baltimore, kalles i dag «Pygmalion og Galatea».
Flere av den greske antikkens forfattere (Homer, Hesiod, Apollodorus) nevner en Galatea som en av mytologiens nereider (havnymfer). Nereidene var de femti døtrene til den tidlige havguden Nerevs og okeaniden Doris[3][4][5]
Ifølge den amerikanske akademikeren Meyer Reinhold (1909–2002) ble navnet «Galatea» først utbredt i bruk etter at Jean-Jacques Rousseau i 1762 ferdigstilte sitt scène lyrique (musikkdrama) Pygmalion. Myten om Akis og Galatea var allment kjent i den skolerte del av befolkningen; og komponisten Georg Friedrich Händel skrev en opera kalt Acis and Galatea som ble urfremført i 1718. Videre bærer en av den franske poeten Honoré d'Urfés figurer i hyrderomanen L'Astrée navnet Galatea.
Pygmalion-myten
redigerInnhold
rediger
Den tidligste forekomsten av fortellingen om Pygmalion som er kjent i vår tid, finner vi i et hellenistisk verk av Filostefanos. Verket bærer navnet De Cypro («Kypros»). Der er Pygmalion konge på Kypros.[6] Vi finner den senere gjenfortalt i den romerske dikteren Ovids Metamorfoser. [7] I Ovids verk har kong Pygmalion blitt til en billedhugger som forelsker seg i en elfenbeinsstatue han selv har laget. Som svar på hans bønner ga Venus (Afrodite) statuen liv, og lot deretter billedhuggeren gifte seg med den levende statuen. Ovids Pygmalion-versjon ble den mest kjente varianten av myten om Pygmalion og Galatea, fram til slutten av 1600-tallet. Tropen om en levendegjort statue fikk fornyet interesse på 1700-tallet.[8]
Et element i denne myten er at statuen ble levende fordi Afrodites daimon har tatt bolig i den, og at Galatea siden fødte Pygmalions sønn Pafos — som ble grunnleggeren av en by som ble kalt opp etter sin grunnlegger (eponym). I andre versjoner fikk Pygmalion og Galatea også en datter, Metharme.
Nok en versjon sier at Kinyras, som kanskje var sønn av Pafos,[9] og kanskje frieren som giftet seg med Metharme, grunnla med Afrodites hjelp grunnla byen Pafos på Kypros og bygde et stort tempel for gudinnen der. Bibliotheke, et hellenistisk sammendrag av myter, nevner at Pygmalion hadde en datter som het Metharme.[10] Hun var gift med Kinyras og mor til Adonis, en yngling så vakker at han vakte Afrodites begjær. Men atter andre versjoner forteller at Adonis' mor var Myrrha, som igjen var datter av Kinyras. På romersk tid ble det sagt at billedhoggeren Praxiteles' Afrodite fra Knidos i gudinnens tempel i byen Knidos var så vakker, at mange menn sørget for å bli stengt inne i tempelet slik at de fikk tilbringe en natt hos denne statuen.[11]
Tolkninger (utvalg)
redigerRobert Graves er en av mange som har forsøkt å forklare eller gi en tolkning av hvordan myten om Galatea og Pygmalion skal eller kan forstås.[12]
Referanser
rediger- ^ «Galene» i: Smith Classics Dictionary. Endelsen -teia eller -theia betyr «gudinne», som i andre navn på nereider: Amatheia, Psamathe, Leukotheia, Pasitheia, etc. Hesiod har både en Galene («Vindstille hav») og en Galateia navngitt som nereider. Galateia som vindstille eller rolig hav-gudinne synes å være en sannsynlig referanse; begrunnelsen for Galateia som «melkehvit» (som ved elfenbein eller marmor) kommer fra adjektivformen av galaktos, galakteia.
- ^ Law, Helen H. (1932): «The name Galatea in the Pygmalion myth» i: The Classical Journal, 27, s. 337-342; Reinhold, Meyer (1971): «The Naming of Pygmalion's Animated Statue» i: The Classical Journal 66.4, s. 316-319: Reinhold bemerker at førsteutgaven Lemprière's Bibliotheca classica fra 1788 ikke har noe oppslag for «Galatea», og at dette ble satt i senere utgaver.
- ^ Homer, Iliaden, 18. sang, linje 45
- ^ Hesiod, Thegonien, linje 250
- ^ Apollodorus, Bibliotheca, 1.2.7
- ^ Reinhold, Meyer (1971): «The Naming of Pygmalion's Animated Statue», s. 316.
- ^ Ovid: Metamorfoser x.243ff.
- ^ Carr, J.L. (1960): «Pygmalion and the philosophes: the animated statue in eighteenth-century France» i: Journal of the Warburg and Courtauld Institutes 23, s. 239-255.
- ^ I henhold til romerske Gaius Julius Hyginus: Fabula 142, var Kinyras en sønn av Pafos, således legitim i den patriarkalsk skikk, men Bibliotheke gjør Kinyras til en inntrenger, som kommer med noen av sitt folk fra Kilikia, det nærmeste stedet på kysten av Anatolia, og er således en frier utenfra i matrilineær skikk.
- ^ Pseudo-Apollodorus: Bibliotheke, iii.14.3.
- ^ Nedtegnet i en Erōtes fra 100-tallet e.Kr. som tradisjonelt (og feilaktig) har blitt tilskrevet Lukian.
- ^ Graves, Robert (1960): The Greek Myths. ISBN 0-14-017199-1. s. 64.1.
Eksterne lenker
rediger- Galatea the Nereid in classical literature and art
- «The Golden Harpsichord of Michele Todini (1616–1690)», Galatea avbildet med Polyfemos på en gyllen cembalo av Michele Todini, Roma, 1675, i dag ved The Metropolitan Museum of Art