Garrigue (fransk, fra provençalsk garrigo) er et plantesamfunn av lave, eviggrønne busker i middelhavsområdet. Buskene er som regel ikke mer enn én halv meter høye, og vegetasjonsdekket er brutt av åpne partier med nakent berg og grus.

Garrigue i det franske departement Hérault
Blomstrende garrigue på Korsika i slutten av april med Cistus og lavendel
Phlomis lychnitis vokser i garrigue i Spania og Frankrike

Denne vegetasjonstypen finnes i middelhavsklima med tørre og varme somre, spesielt på kalkbunn. Den dekker store områder og har mange navn, tomilares i Spania, gariga i Italia, frygana i Hellas og batha i Israel.

Buskene er ofte tornete med små, nålelignende blader, eller de er dekket av ullgrå hår. Vegetasjonen er svært artsrik og inneholder både forvedede planter, og ett- og flerårige urter. Buskene dufter ofte sterkt, og mange kjente krydderurter vokser i garriguen. Det er mange planter med løk eller knoll i velkjente slekter som tulipan, krokus, Iris, perleblom, Fritillaria, fuglestjerne, løk, Orchis og flueblom. Vegetasjonen er svært fargerik når den blomstrer i april, men om sommeren er garriguen tørr og forbrent med inntørkede fruktstander og støvgrå busker.

Garriguen er ikke en naturlig vegetasjonstype, men er skapt av ulike menneskelige påvirkninger som avskogning, beiting, jordbruk og økt hyppighet av branner. Den er en del av en økologisk suksesjon som ser slik ut: naken jord — steppe med gras – garrigue – lav maquis – høy maquis – skog. De ulike typene maquis degenererer til hver sin type garrigue, og det finnes derfor en rekke ulike artssamfunn i garriguen.

Vanlige planter i den østlige frygana-vegetasjonen er Sarcopoterium spinosum, Thymbra capitata, Thymelaea, Euphorbia acanthothamnos, Hypericum empetrifolium og noen busker som også vokser i maquisen, som kermeseik og Cistus. Den spanske tomilares er preget av arter i leppeblomstfamilien som timian, lavendel, salvie og Phlomis.

Litteratur

rediger
  • M. Blamey og C. Grey-Wilson (2004). Wild Flowers of the Mediterranean (2 utg.). London: A & C Black. s. 10–11. ISBN 0-7136-7015-0. 
  • O. Polunin og A. Huxley, norsk utgave P. Sunding (1978). Middelhavsflora. NKI-Forlaget. s. 14–15. ISBN 82-562-0490-7. 
  • J. Blondel og J. Aronson (2005) [1999]. Biology and Wildlife of the Mediterranean Region. Oxford University Press. ISBN 0-19-850035-1. 

Eksterne lenker

rediger
 
Sarcopoterium spinosum er karakteristisk for den østlige frygana-vegetasjonen
  NODES