Geirfugl
Geirfugl (Pinguinus impennis), som døde ut i siste halvdel av 1800-tallet, var en stor flygeudyktig pelagisk dykkende sjøfugl som tilhørte alkefamilien (Alcidae). Den var betydelig større enn alle andre kjente alkefugler og utbredt i Nordatlanteren og langs kystene rundt, men arten ble jaktet til utryddelse av våre forfedre.
| Geirfugl | |||
|---|---|---|---|
| |||
| Nomenklatur | |||
| Pinguinus impennis Linnaeus, 1758 | |||
| Synonymi | |||
| Alca impennis | |||
| Populærnavn | |||
| geirfugl | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyreriket | ||
| Rekke | Ryggstrengdyr | ||
| Klasse | Fugler | ||
| Orden | Vade-, måse- og alkefugler | ||
| Familie | Alkefugler | ||
| Underfamilie | Alcinae | ||
| Miljøvern | |||
| IUCNs rødliste:[1] | |||
ver 3.1  EX — Utryddet | |||
| Økologi | |||
| Habitat: | Kyst- og havstrøk | ||
| Utbredelse: | |||
 | |||
Etymologi
rediger
Det norske navnet på denne fuglen stammer trolig fra det norrøne uttrykket geirr, som betyr kile- eller vinkelformet spydodd. Det viser sannsynligvis til det spisse, kraftige nebbet, som har en karakteristisk «knekk» som gir den ytre delen et kileformet preg.
«Penguin» (pingvin), som er det opprinnelige engelske navnet på geirfuglen, mener man har sin opprinnelse i det walisiske ordene pen (hode) og gwyn (hvitt). Man kan tenke seg at det var walisiske fiskere som først oppdaget fuglen og gav den et navn som siden ble hengende ved den. Det siktes da til den hvite flekken fuglen har på hodet.
Ifølge en nyere teori om navnets opprinnelse var det ikke fuglene, men øya ved Newfoundland som ble omtalt som Penguin. Fuglekolonien på øya lå nemlig på en odde som stakk ut som et hode, og mengden fugleskitt var så stor at den farget berget hvitt. Slik kan man tenke seg at øya ble omtalt som «øya med hvitt hode», Penguin Island. Bakgrunnen for teorien er at det er navnet på øya som er den første kjente bruken av ordet Penguin. Den hvite flekken på fuglens hode er ikke så stor at den kan ses på avstand. Bortsett fra denne flekken er hodet svart, og det skulle derfor ikke være så nærliggende å omtale fuglen som «hvitt hode». De første dokumenterte omtalene av fuglen var som penguin fowles. Man kan tenke seg at fuglene ble omtalt som «fuglene fra Penguin Island».
Biologi
redigerGeirfuglen hadde likheter med dagens pingviner, men den var ikke i slekt med disse. Hodet var nesten helt svart, med unntak av en stor hvit flekk mellom øynene og nebbet på begge sider av pannen. Nebbet var svart og kraftig, med nedoverbøyd culmen og den ytre delen kileformet. Fjærdrakten var generelt svart på oversiden og hvit på undersiden. Vingene var korte og underutviklet for flyging, men de fungerte ypperlig som luffelignende svømmeredskaper i vannet. De lengste vingefjærene var kun cirka 10 cm lange.
Geirfuglen var omkring 75–85 cm høy og veide cirka 5 kg. Egget var omkring 12,4 cm langt og gulaktig eller lys okerfarget med små grå, sorte og brunaktige prikker, flekker og stripemønstre.
Geirfuglen var en dyktig svømmer som levde av fisk langs kysten av Nordatlanteren. Den var en flokkfugl som hekket i spredte kolonier, på egnede steder langs kysten av Norge, Skottland, Shetland, Orknøyene, Færøyene, Island, Grønland, Labrador, Baffinøya og Newfoundland. Geirfuglen svømte lynraskt gjennom vannet og fanget fisk, mens den var ganske klumsete og lett å fange på land. Ute på havet kunne man finne fuglene svømmende i store flokker, men de var raske til å dykke under overflaten hvis man nærmet seg dem.
Utryddelsen
redigerI møddinger (avfallsdynger) fra boplasser langs kysten fra steinalder og bronsealder har man funnet mange levninger etter geirfuglen. Den er også godt kjent fra vikingtiden og middelalderen. Imidlertid begynte geirfuglen å forsvinne fra fuglekoloniene i Nord-Europa allerede i middelalderen, og på grunn av stort jakttrykk ble arten nesten utryddet allerede på 1400-tallet.
I andre deler av Nordatlanteren var den vanlig så sent som på 1700-tallet. Geirfuglen hadde overlevd på Island og Grønland, og særlig på Newfoundland, der den hadde fått være i fred for europeernes fuglefangst. Da europeerne oppdaget Newfoundland på slutten av 1400-tallet, ble også geirfuglen gjenoppdaget. Langt ute i havet, nordøst for Newfoundland, var det en isolert øy med en svær koloni med store mengder geirfugl. Øya med kolonien ble kalt «Penguin Island» av britiske fiskere, som kom over havet for å utnytte de svære torskebankene i området. Øya heter i dag Funk Island.
Fiskerne oppdaget raskt at geirfuglene var lette å fange. Store mengder av dem kunne omringes, bord ble lagt fra berget og over i fiskebåtene, og så kunne geirfuglene drives rett ombord. Slik ble tusener av geirfugler fanget og brukt som skipskost, ikke bare blant fiskerne, men også blant andre langveisfarende som trengte forsyninger underveis. Særlig aktiv var denne formen for anskaffelse av forsyninger på 1700-tallet. Helt på slutten av århundret var det nesten ingen geirfugler igjen på Penguin Island. De siste geirfuglene på Penguin Island ble drept i 1801–1802.
Da geirfuglene forsvant fra Newfoundland og også var blitt sjeldne andre steder, var det klart at fuglen kom til å bli utryddet. Da startet et absurd kappløp mellom de naturhistoriske museene i Europa om å skaffe seg en utstoppet geirfugl før det var for sent. Store summer ble utlovt for å skaffe til veie en død geirfugl som så kunne konserveres. Jakten på de siste geirfuglene ble intensivert, og hvis det i det hele tatt hadde vært en viss mulighet for at bortgjemte grupper av geirfuglen skulle kunne overleve, var fuglen dødsdømt nå.
Den siste populasjonen med geirfugl hekket på Eldey (Island). Ubekreftede observasjoner av geirfugl ble gjort i Vardø i 1848, da 25-åringen Lauritz Odin Brodtkorb muligens drepte den siste i Norge, og på Grønland flere ganger i 1850-årene. Det siste paret som ruget på et egg ble drept på Eldey den 3. juni 1844, da islendingene Jon Brandsson og Sigurdur Islefsson vred om nakken på begge foreldrene, og Ketil Ketilsson ved et uhell trampet i stykker egget. Den siste sikre observasjonen av levende geirfugl skjedde på Newfoundlandsbankene i 1852.[2][3]
Navnet «Penguin» lever videre hos pingvinene. Det var Francis Drake som gav de flygeudyktige fuglene i Sørishavet dette navnet, da han så dem ved Ildlandet i 1578. Navnet fikk de fordi fuglene lignet på geirfuglen.
Litteratur
rediger- Hella, Asle (2016) Geirfuglens grufulle skjebne. NRK, 5. juli 2016.
Referanser
rediger- ^ BirdLife International 2012. Pinguinus impennis. In: IUCN 2012. IUCN Red List of Threatened Species. Version 2012.1. Arkivert 15. januar 2012 hos Wayback Machine. Besøkt 2012-07-03.
- ^ Halliday, T.R. (1979). «The Great Auk». Oceans (på engelsk) (12): 27–31.
- ^ Petersen, Ævar (1995). «Brot úr sögu geirfuglsins». Náttúrufræðingurinn (på islandsk). 65 (1–2): 53–66. ISSN 0369-5921.
Eksterne lenker
rediger- (en) geirfugl – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
- (en) geirfugl i Global Biodiversity Information Facility
- (no) geirfugl hos Artsdatabanken
- (sv) geirfugl hos Dyntaxa
- (en) geirfugl hos Fauna Europaea
- (en) geirfugl hos Fossilworks
- (en) geirfugl hos ITIS
- (en) geirfugl hos NCBI
- (en) Kategori:Pinguinus impennis – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- (en) Pinguinus impennis – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- Pinguinus impennis – detaljert informasjon på Wikispecies
