Gråhval

pattedyrart

Gråhval (Eschrichtius robustus) er en bardehval og eneste art i slekten Eschrichtius som er monotypisk i gråhvalfamilien (Eschrichtiidae). Nyere forskning indikerer imidlertid at sørlig vågehval trolig er nærmere beslektet med gråhval enn andre finnhvaler, noe som reiser spørsmål om inndelingen. Gråhvalen har blitt spesielt kjent for sin komplekse sang, kalt hvalsang.

Gråhval
Nomenklatur
Eschrichtius robustus
Lilljeborg, 1861
Populærnavn
gråhval
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlassePattedyr
OrdenHvaler
FamilieFinnhvaler
Økologi
Habitat: marint
Utbredelse:
vestkysten av Nord-Amerika og kysten av Nordøst-Asia
Inndelt i
  • østlig gråhval
  • vestlig gråhval

Beskrivelse

rediger

Gråhvalen er flekkete mørkt grå til lysere grå i fargen og sterkt begrodd med andeskjell og hvallus. Arten mangler regulær ryggfinne, men har en serie med pukler langs den bakre tredjedelen av ryggraden. Den har to dype furer på halsen, som gjør at kjeften kan åpnes maksimalt når den beiter på byttedyr. Gråhvalen bruker bardene (som er hvite) til å filtrere mat fra havbunnen, den er den eneste hvalart som finner primærføden i sedimentene på havbunnen, og som alle bardehvaler har den to blåsehull, som sitter på toppen av bakhodet/øverst i nakkeregionen.

Hunnene er generelt noe større enn hannene. Hunnene blir gjerne 12,8–15,2 meter lange og kan veie opp mot 31–34 metriske tonn når de er drektige. Hannene blir gjerne 11,9–14,3 meter lange og veier gjerne omkring 16 tonn.

Utbredelse og habitat

rediger

Det finnes to populasjoner av gråhval; østlig gråhval og vestlig gråhval, som begge er endemiske for det nordlige Stillehavet. Gråhvalen finnes typisk i kystnære farvann, med en maksimaldybde på ca. 100 meter. Østlig gråhval holder til langs vestkysten av Nord-Amerika, fra Baja California i sør til Beringstredet i nord. Vestlig gråhval til langs østkysten av Nordvest-Asia, fra kysten av Sør-Korea i sør til Okhotskhavet i nord.

Tidligere fantes det også en stamme av gråhval i Atlanterhavet. Det er ikke nøyaktig kjent når den ble utryddet, men det kan ha skjedd tidlig på 1700-tallet, og skyldtes sannsynligvis hvalfangst.

Det har i nyere tid vært flere tvilsomme rapporter fra Atlanterhavet. Den 9. mai 2010 ble det derimot gjort en sikker observasjon i det østre Middelhavet, utenfor kysten av Israel. Den samme hvalen ble sett utenfor Barcelona i Spania 30. mai 2010.[1] I 2013 ble det sett en gråhval utenfor kysten av Namibia, den første observasjonen på den sørlige halvkule.[2] Disse hvalene kan ha svømt gjennom Nordvestpassasjen, som nå er enklere å passere på grunn av klimaendringer.[3]

Atferd

rediger

Gråhvalen er kjent for sine lange migreringer (opp mot 20 000 km eller mer tur/retur) mellom vinterbeite og parings- og kalveplassene sommerstid. Den er også kjent for hvalsangen sin, som er den mest komplekse blant alle hvalarter.

Gråhvalen filtrer mat fra sedimentene på havbunnen, gjennom å legge seg på siden og gulpe i seg mudderet, som så filtreres gjennom bardene når hvalen stiger til overflaten. De bygger opp fettreservene i vinterhalvåret (i nord) og lever av disse i paringstiden og kalvingen ( i sør).

Klassifisering

rediger
 
Gråhval i Laguna Ojo de Liebre i Baja California Sur i Mexico

En større ny studie av hvalens fylogeni og evolusjon, gjort av Laura May-Collados og Ingi Agnarssons og publisert i 2005, der hele 64 (63 anerkjente) hvalarter inngikk, antyder at endringer i tidligere klassifisering av noe hvalarter, slekter og familier kan være nødvendig. May-Collados og Agnarssons studie viser blant annet at sørlig vågehval (Balaenoptera bonaerensis) er nærmere beslektet med gråhval (Eschrichtius robustus), enn med seihval (Balaenoptera borealis) og dvergbrydehval (Balaenoptera edeni).[4]

Referanser

rediger
  1. ^ Matt Walker (8. juni 2010). «Mystery gray whale sighted again off Spain coast». BBC Earth News. Besøkt 18. august 2013. 
  2. ^ «First grey whale spotted south of the equator». The Guardian. 14. mai 2013. Besøkt 18. august 2013. 
  3. ^ «Nordvestpassasjen isfri andre år på rad». Adressa. 17. april 2012. Arkivert fra originalen 16. oktober 2017. Besøkt 17. oktober 2017. 
  4. ^ May-Collado, Laura og Agnarsson, Ingi. 2005. «Molecular Phylogenetics and Evolution xxx (2006) xxx–xxx – Cytochrome b and Bayesian inference of whale phylogeny». Science Direct Arkivert 27. september 2007 hos Wayback Machine.

Kilder

rediger

Eksterne lenker

rediger


  NODES