Grete Faremo
Grete Faremo (født 16. juni 1955 i Arendal) og oppvokst i Bygland kommune i Aust-Agder er en norsk jurist, næringslivsleder og tidligere statsråd for Arbeiderpartiet. Siden 2014 har hun innehatt stillingen som undergeneralsekretær i FN og leder for FNs kontor for prosjekttjenester (UNOPS).[1][2] Hun gikk av som sjef for UNOPS i 2022 på grunn av økonomiske uregelmessigheter i avdelingen.[3]
| Grete Faremo | |||
|---|---|---|---|
 Grete Faremo i 2010 | |||
| Født | 16. juni 1955 (69 år)Arendal (Aust-Agder) | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, jurist, forretningsdrivende | ||
| Akademisk grad | Cand.jur. (1978) | ||
| Utdannet ved | Universitetet i Oslo | ||
| Ektefelle | Magne Lindholm (2014–) | ||
| Far | Osmund Faremo | ||
| Barn | Oda Faremo Lindholm | ||
| Parti | Arbeiderpartiet | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| FNs undergeneralsekretær og leder for FNs kontor for prosjekttjenester | |||
| august 2014 – mai 2022 | |||
| Forgjenger | Jan Mattsson | ||
| Norges justisminister | |||
| 11. november 2011 – 16. oktober 2013 | |||
| Regjering | Stoltenberg II | ||
| Forgjenger | Knut Storberget | ||
| Etterfølger | Anders Anundsen | ||
| 4. september 1992 – 25. oktober 1996 | |||
| Regjering | Brundtland III | ||
| Forgjenger | Kari Gjesteby | ||
| Etterfølger | Anne Holt | ||
| Norges forsvarsminister | |||
| 20. oktober 2009 – 11. november 2011 | |||
| Regjering | Stoltenberg II | ||
| Forgjenger | Anne-Grete Strøm-Erichsen | ||
| Etterfølger | Espen Barth Eide | ||
| Norges olje- og energiminister | |||
| 25. oktober 1996 – 18. desember 1996 | |||
| Regjering | Jagland | ||
| Forgjenger | Jens Stoltenberg | ||
| Etterfølger | Ranveig Frøiland | ||
| Norges bistandsminister | |||
| 3. november 1990 – 4. september 1992 | |||
| Regjering | Brundtland III | ||
| Forgjenger | Tom Vraalsen | ||
| Etterfølger | Kari Nordheim-Larsen | ||
| Stortingsrepresentant | |||
| 1993 – 1997 | |||
| Valgkrets | Oslo | ||
Hun har tidligere vært bistandsminister 1990–1992, justisminister 1992–1996 og 2011–2013, olje- og energiminister i 1996, forsvarsminister 2009–2011 og stortingsrepresentant for Oslo 1993–1997.
Liv og virke
redigerHun ble født i Arendal og vokste opp på Byglandsfjord i Setesdal.[4] Hun er datter av stortingsrepresentant og ordfører Osmund Faremo og husmor Tora Aamlid, og vokste opp i et sosialdemokratisk arbeiderhjem hvor solidaritetstanken var noe av det mest fremtredende, sterkt påvirket av Osmund Faremos forhistorie som Nacht und Nebel-fange under den andre verdenskrig.[5] Hun giftet seg i 2014 med sin mangeårige samboer, skuespilleren Magne Lindholm. Sammen har de datteren Oda Faremo Lindholm.[2]
Hun tok examen artium i 1973 og studerte jus ved Universitetet i Oslo med folkerett som spesialområde. Hun hadde et sommeropphold ved Folkerettsakademiet i Haag i 1978 og tok sin juridiske embedseksamen samme år. Faremo var saksbehandler i Finansdepartementet og NORAD før hun i 1984 ble byråsjef i Departementet for utviklingshjelp. I 1986 ble hun forhandlingsleder i Aker Eiendom, så i 1988 kulturdirektør på Aker Brygge.[5][6]
Hun var direktør i Norsk Arbeiderpresse da hun i 1990 ble, etter eget utsagn overraskende, utnevnt til bistandsminister i Brundtland-regjeringen. Som bistandsminister ønsket hun å sette bistanden inn i en bredere utenrikspolitisk sammenheng, bidra til økt utvikling gjennom bedre samordning mellom giverland, enklere systemer for bistandsoverføringer, og et tettere samarbeid mellom Norge og internasjonale bistandsorganisasjoner.[5]
I 1992 overtok hun som justisminister, og var særlig opptatt av trygghet og rettssikkerhet for den enkelte. Hun mottok forøvrig kritikk for å være for lite konsekvent i blant annet tilbakesendingssaker av asylsøkere.[5] I 1993 ble hun valgt til stortingsrepresentant for Oslo, men Per Skau møtte så lenge Faremo var statsråd.[6]
I oktober 1996 valgte Gro Harlem Brundtland å gå av som statsminister, og Faremo ble olje- og energiminister i den nye Jagland-regjeringen. Samme år ble det kjent at Berge Furre hadde blitt overvåket av Politiets overvåkningstjeneste mens han var medlem av Lund-kommisjonen. Faremo måtte ta det politiske ansvaret for dette, som hadde pågått mens hun var justisminister, og gikk av som statsråd den 18. desember 1996. Faremo betegnet hendelsene som førte til hennes avgang som «politisk røvertokt» og skal ha følt seg offentlig ydmyket.[7] Hun tok sin plass på Stortinget, og var nestleder i Stortingets energi- og miljøkomité frem til hun gikk ut av Stortinget i 1997 uten å ha søkt gjenvalg.[6]
Etter at hun gikk ut av politikken, var hun konserndirektør i Storebrand 1997–2003, deretter direktør for lovgivning og samfunnskontakt i Microsoft i Nord- og Vest-Europa 2004–2008. Hun drev også konsulentvirksomhet og skjøttet en rekke verv i offentlige og private virksomheter, som styreleder i Statnett 2000–2005, styreleder i Norsk Folkehjelp 2003–2007, nestleder i styret ved Forsvarets forskningsinstitutt 2006–2009, nestleder i styret i Norsk Hydro 2006–2009, styremedlem i COWI 2008–2009 og styreleder i Norsk Helsenett i 2009. Hun var også medlem av Pressens Faglige Utvalg 1998–2004.[5][6]
I oktober 2009 vendte hun tilbake til politikken, da hun ble utnevnt til forsvarsminister i Stoltenberg-regjeringen. I november 2011 ble hun justisminister, og satt frem til regjeringsskiftet høsten 2013.
I 2014 ble hun ny direktør for FNs kontor for prosjekttjenester (UNOPS) og er også undergeneralsekretær i FN[8]. Hun fratrådte sin stilling med hos UNOPS 8. mai 2022 da det ble kjent at to av hennes ansatte var involvert i økonomiske misligheter.[9] Dette blir av tidligere FN-sjef Mukesh Kapila karakterisert som "en stor politisk flause for Norge".[10]
Regjering
rediger- 1990 – 1992: Bistandsminister i Gro Harlem Brundtlands tredje regjering
- 1992 – 1996: Justisminister i Gro Harlem Brundtlands tredje regjering
- 1996 – 1996: Olje- og energiminister i Thorbjørn Jaglands regjering
- 2009 – 2011: Forsvarsminister i Jens Stoltenbergs regjering
- 2011 – 2013: Justisminister i Jens Stoltenbergs regjering
Referanser
rediger- ^ «Brende: - Gratulerer Faremo som ny leder for FNs kontor for prosjekttjenester (UNOPS)». regjeringen.no. 7. mai 2014. Besøkt 10. oktober 2018.
- ^ a b Risvik, Øyvind (4. september 2015). «Sjef for 7.000». Ukeavisen Ledelse: 16–18.
- ^ Hjetland, Geir Bjarte (11. mai 2022). «Tidlegare FN-sjef om Faremo: – Dette er ein stor politisk flause for Noreg». NRK (på norsk nynorsk). Besøkt 14. mai 2022.
- ^ «Austegd i regjeringen». Agderposten. 20. oktober 2009.
- ^ a b c d e «Grete Faremo». Norsk biografisk leksikon.
- ^ a b c d «Grete Faremo». Stortinget.
- ^ «Grete Faremos revansj». NRK Nyheter. 20. oktober 2009.
- ^ «Grete Faremo». UNOPS (på engelsk). Arkivert fra originalen 29. desember 2019. Besøkt 26. januar 2020.
- ^ «Grete Faremo går av som FN-topp etter avsløring», VG, 8. mai 2022
- ^ Tidlegare FN-sjef om Faremo: – Dette er ein stor politisk flause for Noreg, nrk.no
Eksterne lenker
rediger- (en) Grete Faremo – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Grete Faremo på Internet Movie Database
- (no) Grete Faremo hos Stortinget
- (no) Grete Faremo hos Virksomme ord
- (no) Grete Faremo i PolSys hos Sikt – Kunnskapssektorens tjenesteleverandør
- «(no) Grete Faremo» i Norsk biografisk leksikon.
- «Grete Faremo». Justis- og beredskapsdepartementet.