Gutnisk
Gutnisk er navnet på de nordiske dialektene som tales på øya Gotland.
| Gutnisk | |||
|---|---|---|---|
| Gutniska | |||
| Brukt i | Sverige | ||
| Region | Gotland | ||
| Antall brukere | 15 000[1] | ||
| Lingvistisk klassifikasjon | Indoeuropeisk Nordgermansk Oldgutnisk | ||
| Skriftsystem | det latinske alfabetet | ||
| Språkkoder | |||
| ISO 639-3 | ingen | ||
Det er forskjell mellom Gutamål som et selvstendig (autoktont) språk og gotlandsk som svensk dialekt[2]. Dagens gutnisk eller Gutamål har utviklet seg fra oldgutnisk (forngutnisk), som er en av de tre grenene av den nordiske språkfamilien. Gutnisk og Oldgutnisk står altså ved siden av de vestnordiske og de østnordiske språkene. Det karakteristiske for språket er de mange diftongene, i motsetning til de østnordiske språkene dansk og svensk, men i overensstemmelse med vestnordisk (stein i stedet for sten på dansk og svensk). Med hensyn til syntaks, bøyning og ordforråd avviker gutamål ellers bare litt fra fellesnordiske formene. De eldste kjente språkdokumentene er Gutalagen og Gutasagaen fra omkring 1350. Gutamålet ble under hanseatiden påvirket av lavtysk, i den danske perioden fram til 1645 av dansk og siden da av svensk. Det skilles mellom dialekten pâ hovedøya (Storlandsmål), hvor Laumålet fra Lau Sogn ble etterhånden normgivende, og på Fårø (Fårømål).
Referanser
redigerLitteratur
rediger- Per Ehn: ABC-bok på gutniska – Gutnisk stavningarbók, Gotlandica förlag 2011, ISBN 978-9186103293
- Lars Jakobsen: Gutamålet – ett språk med gamla rötter, Visby 2002, ISBN 91-85446-25-4
- Herbert Gustavson: Gutamålet – inledning till studium. 3. oplag. Barry Press Förlag, Visby 1977.
- Bengt Pamp: Svenska dialekter. Natur och Kultur, Stockholm 1978, ISBN 91-27-00344-2, sider 75–79.