Buksesmekk

Buksesmekk, bukseklaff eller gylf betegner to overlappende stoffdeler med en åpne- og lukkeinnretning foran på bukser eller andre beinklær. Innretningen har vanligvis én eller flere knapper eller en glidelås. Slike lukninger gjør at buksene blir videre rundt livet når de åpnes. Dermed blir det enklere å ta dem av og på. Åpninga gjør det også lettere for gutter og menn å tisse. Ekstra tildekking med stoff skjuler åpninga og dekker den for vind og vær. Gylfer finnes også i noen kjoler og skjørt.

Jeans med lukket gylf eller buksesmekk. Bildet viser også knapp, smygstol og lomme.		Jeans med åpen gylf med glidelås.

Trange boksershorts-formede underbukser med buksesmekk med knapper.		Moderne, korte herretruser med gylf eller «tissehull» uten knapper.

Ordet gylf betegner en skjult, vertikal lukning med knapper og tøyklaffer på såvel jakker, frakker som bukser. Åpninger der knapper og knappehull er skjult bak en slik tøykant, var imidlertid sjeldne før 1800-tallet. På 1700-tallets knebukser ble splitten og knapperaden foran isteden dekket av en brei klaff eller klapp, et tøystykke med to vannrette knappehull i sidene som ble knappet fast til bukselinninga. Slike buksesmekker ble avløst av gylfen i herrebuksene omkring 1850.

Breie, klaffeformede buksesmekker er imidlertid beholdt i for eksempel tradisjonelle bunadsbukser, såkalte klaffebrøker, og tyske lederhosen.

Buksesmekk og gylf

Pieter Bruegel den eldres Slaraffenland fra 1567 med kjøpmann i strømpebukseformet hosebrok der splitten foran er lukket med en tøylapp eller -klaff med snøring. Dette ble forløperen for seinere buksesmekker. Soldaten bak har belgformet skamkapsel.

Tresnittet «Den forheksede stallgutten» av Hans Baldung fra 1544 viser datidens trange buksemote med tøyklaff eller enkel kamkapsel.		Alonso Sánchez Coellos maleri av Carlos, prins av Asturias ca. 1558 viser en 13-årig iført spansk drakt: gresskarformet pludderbukse med skamkapsel, hermelinfôret schaube, flat barett og vams med smal pipekrage.

James Gillrays karikatur av den engelske kronprins Georg som storeter 1792 viser buksesmekken på 1700-tallets knebukser: en brei klaff med knapper. Buksa har også klokkelomme. Klaff er beholdt i klaffebrøker og lederhosen.		Britiske fiskere ca. 1845 i vide langbukser med frontklaff, arbeidsklær som utviklet seg til matrosdresser og moderne slengbukser. Den ene i tidsriktig flosshatt. Foto: David Octavius Hill

Historikk

Svensk folkedrakt (söndagseftermiddagsdräkt) fra Ny socken i Värmland. Knebuksa er en klaffebrok med dekorative knapper. Tegning: Nordiska Museet, Emelie von Walterstorff (1871–1948) I middelalderen brukte mennene hoser under trøyer og kjortler. Dette var strømper og løse buksebein som ble båret sammen med skrevkleder eller andre korte underbukser. Da de ettersittende hosene ble sydd sammen til ett plagg på 1400-tallet, og dermed ble bukser, oppstod behovet for en åpning som enkelt kunne åpnes og lukkes uten at man måtte ta av seg plagget. De første buksesmekkene var ofte bare splitter foran på buksene, eventuelt dekket med tøystykker, og lukket med dekorative knapper, snorer eller bånd. Disse utviklet seg snart til imponerende skamkapsler i den europeiske herremoten: overdrevne, belgformede og polstrede dekkposer som både skjulte og framhevet mannens kjønnsorganer. Slike lukkeinnretninger ble imidlertid erstattet av gradvis breiere klaffer og smekker. Dette var vanlig på culottes og breeches, knebuksene på 1600- og 1700-tallet. Herrebuksene ble dermed «avseksualisert» i forhold til tidligere tiders iøynefallende skrittdeksler. Etter den franske revolusjonen sist på 1700-tallet ble de gammeldagse knebuksene etterhvert avløst av langbukser, og da den smale gylfen kom på 1830-tallet, ble den utformet så diskret som mulig med knappene skjult bak en fald; helst skulle ikke buksesmekken synes i det hele tatt. En ytterligere forbedring kom med glidelåsen på 1930-tallet. Parallelt med den nye oppfinnelsen fortsatte en likevel å sy bukser med knapper i smekken. I norske folkedrakter var klaffebukser (klaffebrøker) vanlig, enten det gjaldt korte knebukser eller langbukser. Bukser med gylf kom imidlertid på slutten av 1800-tallet som et motetrekk utenfra.

Ordbakgrunn for gylf og fly

Ordet gylf betegner tøyklaffen som dekker åpningen i et plagg. Ordet gylf, og det danske gylp og gamle svenske julp, er lånt fra nedertysk og nederlandsk gulp. Opprinnelsen er uviss, men har i skredderfaget blitt brukt om det tøystykket som knapphullene i en åpning på et plagg sitter på, eller også om den tøystrimmelen eller smale klaffen som dekker det; tøystolpen med glidelås eller knapper i kan således kalles undergylf, mens tøykanten som dekker knapperekka eller glidelåsen, kan kalles overgylf. Den britiske betegnelsen fly om buksesmekk skal være hentet fra «flygende» (flagrende) klaffer på teltduker. Første kjente bruk av ordet fly som navn på «åpning på ei bukse» er fra 1840. En mer presis betegnelse er fly-front closure.

Annet

Det blir fortsatt ansett som ufint, komisk og pinlig å gå med (ufrivillig) åpen buksesmekk. Tidligere var det også upassende å vise underbuksene offentlig. Ungdomsmoten med saggebukse har imidlertid gjort dette akseptabelt i mange miljøer. Denne moten innebærer at vide jeans bæres med bukselivet omkring rumpa slik at underbuksene under blir synlige, Sagging ble vanlig i USA på 1990-tallet.

Se også

• Skamkapsel, belgformet frontstykke på beinklær for menn på 1500-tallet

Referanser

Autoritetsdata