Hærmaur

Hærmaur eller vandremaur er maur som kjennes ved at de

1. Ikke bygger noe permanent bol, reir eller tue – men har midlertidige oppholdssteder, dvs. en nomadisk tilværelse.
2. Er utpregede rovdyr som marsjerer i kolonner eller svermer på jakt etter mat, og som kan nedlegge større byttedyr ved masseangrep – gruppepredasjon.
3. Danner store kolonier med tusenvis av arbeidere, men vanligvis med bare én dronning .

Afrikanske hærmaur, Dorylus på jakt

Soldat av hærmauren Eciton burchelli fra tropisk Amerika. Soldatene blir opptil 12 mm, arbeiderne 4-5 mm

Store kolonier og gruppepredasjon forekommer også blant mange andre maur. Mange maur kan forlate bolet og bygge seg et nytt, og opprettelse av datterkolonier ved utvandring er vanlig blant maur. Forskjellen er at hærmaur helt og holdent lever en nomadisk tilværelse.

Hærmaur, som definert ovenfor, har utviklet seg flere ganger uavhengig av hverandre hos ulike grupper maur (konvergent evolusjon). Innen familien maur (Formicidae) finnes hærmaur i minst fem underfamilier som ikke er nærmere beslektet. Hærmaurene utgjør altså ingen enhetlig taksonomisk gruppe.

Utseende

Hærmaur varierer mye i størrelse, både mellom artene og innen samme art. Som hos de fleste maur er kjønnsindividene langt større enn arbeiderne, og noe større enn soldatene (hvis slike finnes). Hos Eciton burchelli blir dronningene opptil 5 cm (dvs. som dronningen av japansk kjempeveps) og er de største av alle maur, soldatene opptil 12 mm (dvs. som en liten arbeider av jordveps), og arbeiderne 4–5 mm (som en liten norsk skogmaur). Som de fleste maur er hærmaur slanke og langbente med stort hode, bortsett fra at dronningene hos noen arter kan ese en del ut når de er fulle av egg. De fleste hærmaur har store, sigdformede kjever – og stikkebrodd. Arbeiderne hos bl.a. Dorylus-artene er blinde. Eciton-artene har små øyne, men ser neppe godt. Antagelig spiller synet liten rolle hos de fleste hærmaur – mange av dem er dessuten nattaktive eller lever under jorden. Hærmaur er trolig følsomme for vibrasjoner. Som hos andre maur spiller luktesansen en viktig rolle, ikke minst i kommunikasjonen mellom individene.

Kastesystemet

Som hos andre sosiale insekter finnes forplantningsdyktige hunner (dronninger), hanner og arbeidere (hunner med mangelfullt utviklede kjønnsorganer). Noen arter har soldater (hærmaur er også kalt soldatmaur – men betegnelsen er misvisende, både fordi ikke alle hærmaur har soldater, og fordi soldater også finnes blant mange andre maur, samt termitter). Som hos andre maur er arbeiderne vingeløse, hannene har vinger, og dronningene er vingeløse eller river av seg vingene når de grunnlegger et nytt samfunn. Hannene dør kort etter paringen.

Utbredelse

De fleste arter av hærmaur (og alle de mest berømte) finnes bare i tropene, særlig i regnskogene. Enkelte forekommer i den tempererte sone. De mest kjente hærmaur tilhører slektene Dorylus og Annoma i Afrika, og Eciton i tropisk Amerika. To Dorylus-arter forekommer i Sørvest-Europa, og en art i den nærstående slekt Aenictus er funnet på de dodekanesiske øyer i Egeerhavet. I USA forekommer hærmaur nord til Virginia og Iowa. Også i Asia og Australia finnes hærmaur.

Levevis

Eciton burchellii på jakt etter mat

Noen hærmaur veksler mellom en stasjonær fase, hvor de kan bygge et midlertidig reir eller bol – og en nomadisk fase, hvor de oppholder seg i en slags bivuakk bare i den tiden de ikke er på jakt. Faseskiftet kan skje regelmessig eller mer uregelmessig, avhengig av arten.

De fleste artene av hærmaur fører et underjordisk liv, og generelt er disse artenes biologi lite kjent.. De mest kjente – til dels berømte – artene marsjerer i skogbunnen eller hjemsøker trær og busker. Både i Afrika og i tropisk Amerika finnes arter som kan gå på husbesøk. Selv griser og andre husdyr kan bli drept hvis de ikke slippes løs, men noen steder hilses maurene velkommen fordi de rensker huset for kakerlakker, mus osv. Og i løpet av noen timer forsvinner maurene. En Anomma-arbeider kan løpe i 4 cm/s, men kolonnene beveger seg langsommere.

En Dorylus-kolonne kan rykke fremover med ca. 0,02 km/t. (Wilson 1974) Forestillinger om hurtiggående hærmaur synes altså ikke å ha rot i virkeligheten.

Mange arter er aktive om dagen, mens f.eks. hærmaur i slekten Leptogenys er nattaktive. Mange arter foretar bare én jakt i løpet av dagen (eller natten); enkelte foretar to eller tre.

Koloniene varierer mye i størrelse mellom artene. Leptogenys-artene i Sørøst-Asia ser ikke ut til å danne samfunn på mer enn 50 000 individer, mens samfunnene til enkelte Dorylus-arter kan bli på over 20 mill og er blant de største insektsamfunn vi kjenner.

Hærmaurene marsjerer ikke alene

De fleste av de mest kjente hærmaurene marsjerer i tette kolonner, ofte med soldater på fløyene. Bl.a. Eciton burchelli gjennomfører masseangrepene i vifteform. (Wilson 1974, s. 58). Maurene marsjerer ikke alene. I kolonnene finnes ulike arter av maurkopier, med et hærmaur-lignende utseende som kan skremme enkelte insektetende dyr (mimikry). Som mange andre maur holder hærmaurene seg ofte med ulike maurgjester, dvs. insekter som blir passet på eller iallfall tolerert av maurene. Noen av disse går selv; andre blir båret av arbeiderne. Og i utkanten av kolonnene finnes ofte fugler som delikaterer seg på de smådyrene som blir skremt vekk av de fremrykkende maurene.

Ernæring

Hærmaurene er rovdyr. Føden for de fleste av dem består hovedsakelig av insekter og andre leddyr. Enkelte har spesialisert seg på f.eks. andre maur, termitter, tusenben eller skolopendere – eller de foretrekker å plyndre vepsebol for larver og pupper. Andre spiser det de treffer på der de kommer marsjerende – også øgler, slanger, frosk osv. De som jakter i trærne kan ta egg og unger i fuglereir. Flyvende, hoppende og hurtiggående dyr kommer seg som regel unna. Noen snegler klarer seg dels ved hjelp av det harde skallet, dels med store mengder slim. I trærne kan noen edderkopper og sommerfugllarver redde seg ved å slippe seg ned i en silketråd til maurene har dratt sin vei. Enkelte biller stoler på det harde skallet. Hvis maurene angriper vepsebol (noe hærmaur ikke er alene om), kan stikkeveps i underfamilien Vespinae sette seg kraftig til motverge. De kan prøve å tette igjen inngangen til bolet med kroppen, eller forsøke å drepe eller bære vekk inntrengerne. Likevel klarer vepsene sjelden å slå tilbake angrepet. Andre stikkeveps rømmer bolet – likeså enkelte maur, som også kan prøve å redde med seg larver og pupper.

Opprinnelse og systematikk

Hærmaur utgjør ingen enhetlig systematisk (taksonomisk) gruppe; deres egenskaper har oppstått flere ganger uavhengig av hverandre. Vi finner noen arter hærmaur i underfamiliene Ponerinae og Myrmicinae – samt alle i underfamiliene Ecitoninae, Dorylinae, Leptanillinae og Leptanilloidinae. Genetiske studier kan tyde på at Ecitoninae og Dorylinae har én felles stamfar, som i midtre kritt, for vel 100 mill. år siden, utviklet seg på Gondwana-kontinentet. Dette delte seg senere i Afrika og Amerika. Etter denne oppfatningen, som ikke deles av alle, bør Ecitoninae og Dorylinae samles i én underfamilie.

Hærmaur i skjønnlitteratur og skrekkfilmer

En flokk med millioner av maur på marsj kan virke fryktinngytende nok. Hærmaurene er blitt ytterligere potensert i skjønnlitteraturen og skrekkfilmsjangren - både maurenes tenkeevne og fysiske egenskaper.

Klassikeren innen sjangren er novellen Leiningens Kampf mit den Ameisen (Leiningens kamp med maurene) fra 1937, mer kjent i Carl Stephensons oversettelse Leiningen vs the Ants fra 1938. Novellen er også oversatt til norsk. Handlingen foregår i Brasils regnskog, hvor Leiningen (bare etternavnet oppgis) driver en kaffeplantasje med over 400 ansatte, alle trolig indianere. Plantasjen trues av en armé hærmaur (Ten miles long, two miles wide—ants, nothing but ants!). Hver maur er lang som en tommelfinger (ca. 5 cm), så det må ha vært ca. 64 milliarder av dem. Vi får vite at maurene kan skjelettere en bøffel - et dyr som hører hjemme i Afrika - før en rekker å spytte tre ganger.

Men Leiningen nekter å forlate plantasjen, som han har brukt tre år på å bygge opp. Han baserer forsvaret på et sinnrikt system av kanaler, vollgraver, en elv som renner gjennom området, og olje som sprøytes ut på vannet for så å settes i brann. Maurene biter imidlertid av millioner av blader på trær som henger utover vannet og bruker dem som båter, og forsvarerne drives fra skanse til skanse…

I USA er Leiningen vs the Ants flere ganger sendt som radiohørespill. Filmen The Naked Jungle (1954) er basert på novellen, med Charles Heston i hovedrollen, men handlingen er lagt til en kokaplantasje i Peru. Scener fra filmen har vært brukt i en TV-serie.

Historien er parodiert flere ganger. I tegneserien "Candy and the Ants" slåss John Candy med en sverm marinemaur. Humormagasinet National Lampoon publiserte en novelle ved navn "Leiningen and the Snails", hvor hovedpersonen og plantasjen hans ble truet av en flokk armésnegl. I Norge er armésnegl kjent fra Donald Duck & Co 16/1963, hvor deres hjemsted er flyttet til Afrika, men hvor de ved en snegle-feil ble innført til Andeby. De donaldistiske armésneglene holdt seg riktignok til plantekost, men til gjengjeld kunne de felle store trær og dessuten galoppere fortere enn hester.

Også i mer sakprosapregede skildringer av hærmaur forekommer skjønnlittertære grep - f.eks. når Eciton burchelli beskrives som «fucking huge», noe bare dronningene har gjort seg fortjent til.

Litteratur

Wilson, E.O. 1974: The Insect Societies. ISBN 0674454952; ISBN 978-0674454958