Wikipedia

Hardangervidda

norsk høyfjellsplatå

Hardangervidda er et norsk høyfjellsplatå beliggende i fylkene Buskerud, Telemark og Vestland. Ved Haukelifjell avgrenses den mot Setesdalsheiene i sør, og langs Bergensbanen avgrenses den mot Golsfjella, Valdres og Hallingskarvet i nord. Hardangervidda omfatter et område på ca. 8 000 km² og er Nord-Europas største høyfjellsplatå. I vest og nord er landskapet kupert, mens det fra vannskillet og østover har en utpreget viddekarakter.[1] I 1981 ble Hardangervidda nasjonalpark opprettet på de sentrale delene av vidda. Begrepet vidda/-en/-o er av nyere dato, ettersom det gamle navnet var Hardanger Fjeld.[trenger referanse]

Hardangervidda
Hardangervidda ved Langesjøen
Høyde Sandfloegga 1721 moh.
LandNorge
Kommune(r)Hol, Nore og Uvdal, Tinn, Vinje, Ullensvang, Eidfjord, Ulvik
OmrådeSkogløse områder i Langfjella
Buskerud
Telemark
Vestland
FjellrekkeDe skandinaviske fjellene
Kart
Hardangervidda
60°03′07″N 7°01′05″Ø

Natur og geografi

rediger
 
Ved Sandfloeggi
 
Hardangervidda om vinteren, ved Store Skrekken.
 
Hårteigen
 
Solfonn, en isbre i den sørvestlige delen av Hardangervidda

Vidda strekker seg fra Røldal i Ullensvang kommune i sør og til Finsedalen ved Bergensbanen i nord. Platået har en generell høyde på ca. 1 100–1 200 moh, men i nord hever Hardangerjøkulen seg til nesten 1 900 moh og i sør når Nupsegga i Vinje opp til 1 674 moh. Hardangerviddas høyeste isfrie punkt er Sandfloegga som rager 1 721 moh. Andre topper er Hårteigen 1 690 moh., Nupsegga 1 674 moh., og Solfonntaggen 1 674 moh.

Hardangerjøkulen er en platåbre, og en av de større breene i Norge. De største innsjøene på Hardangervidda er Møsvatn, Totak og Songevatnet, alle tre i Vinje i Telemark, samt Ustevatn i Hol i Buskerud. De største elvene som har sitt utspring på Hardangervidda er Lågen, Hallingdalselva og Skiensvassdraget.

Grunnplatået består av om lag 1 milliard år gammelt prekambrisk grunnfjell, i hovedsak dominert av hard gneis og granitt på østvidda. Vidda er i sør og øst en del av det svekonorvegiske grunnfjellsskjold. For ca 600 millioner år siden var grunnfjellet erodert helt ned til peneplanet, mens områder lengre sør (Setesdalsheiene) sank ned under havet. Dagens flate landskap på Hardangervidda skyldes denne nedslitingen av fjellmassene i sen prekambrium. Under den kaledonske fjellkjedefolding 200 millioner år senere ble havbunns-sedimenter lagt over grunnfjellet, slik at skyvedekker og fyllitt fortsatt er viktig i geologien i nordvest (Hårteigen, Hardangerjøkulen, Hallingskarvet), med gneisplaten bevart bare helt øverst på de høyeste fjellene. Man finner ellers de nederste (eldste) lagene av dette fyllitt-dekket så langt sørøst som ved Haukeli. Noen steder førte fjellfoldingen til at eldre gneis ble lagt som en kappe over de foldede fyllittmassene. I tertiær-tiden ble vidda hevet opp, særlig i vest.[1] Elvedannelse og kvartære isbreer bidro til å erodere bort og fjerne mye av fyllitten, og i vest er landskapet nesten blankskurt. I sør og vest er vidda sterkt preget av bunnmorene, som i områder med fyllitt gir til dels fruktbare forhold for plantelivet. Mange steder har også bunnavsatte eskere av grus og sand.

Hardangervidda har et plante- og dyreliv som er typisk for sørnorske fjellområder. Plantedekket er mest frodig i de kalk- og fyllitt-rike traktene ved Haukeli og i vest og nord. Ved Haukeli vokser søterot, som ellers er mer vanlig i Setesdalsheiene i sør. Orkideene brudespore og kvitkurle finner man langs vandringsstiene til og fra Hårteigen. Her vokser også store mengder reinrose, samt rødsildre, bergveronika, reinmjelt og flekkmure. Rundt Finse er berggrunnen tilsvarende gunstig, med de samme artene samt blindurt, og sørgrensen for småsøte.[2] Vidda danner sørgrense for utbredelsen av en rekke plante- og dyrearter i Norge.

I øst er grunnen surere, men musøre på bakken og reinlav på morenemassene her er svært viktig for rein-bestanden. Villreinstammen på Hardangervidda er Norges og Europas største, og her finner man blant annet rester etter den opprinnelige europeiske fjellreinen (som ellers er utdødd). Stammen er ideelt sett på 12.000 dyr, men det hender ofte at bestanden vokser seg langt større. Reinen tilbringer gjerne vinter i øst og vår og sommer lengre vest på Hardangervidda. Kalvingsområdet er særlig Veigdalen.[3]

Samtidig har vidda flere karakterarter for høyfjell, eksempelvis jaktfalk, kongeørn, og tidvis snøugle som har sin sørgrense her. Også jerv streifer på vidda, men det er ikke kjent at jerven holder til der permanent. Fjellreven ble nesten utryddet på 1900-tallet på grunn av pelsverket, og fredningen fra 1930 har ikke fått bestanden særlig opp igjen. Den holder gjerne til ved Finse, og med lemenår bare hvert fjerde-femte år tar bestanden seg bare sakte opp.

I og rundt de rike våtmarks- og myrområdene i fjellet finnes også ellers et stort artsmangfold. I de mange grunne vannene på vidda er ørreten enerådende i kalkrike fyllittområder i vest og nord, noe som er unikt i et så stort område på verdensbasis. I øst og sør er det større innslag av røye.

Historie

rediger
 
Historikeren Peter Andreas Munchs håndtegnede kart over Hardangervidda, på grunnlag av studiereiser somrene 1842 og 1843

Hardangervidda ble isfri for omkring 9 000 år siden. Etter hvert vokste det fram et dekke av lav, som ga næringsgrunnlag for villreinen. Man antar at mennesket inntok vidda omtrent samtidig med at reinen etablerte seg der, og det er funnet omkring 250 steinalderboplasser der. De eldste er fra ca. år 6 500 f.Kr. ved Finsevatnet - og fra ca. 6 300 f.Kr., med rester av en skinngamme fra omkring 5 600 f.Kr., ved Finnsbergvannet hvor reinen passerte 12 km sørøst for Finse.[4] På Sumtangen ved Finnsbergvannet har folk bodd ved reintråkket gjennom hele steinalderen, bronesealderen og jernalderen.[5]

På vidda finnes det mange fangstanlegg fra tidligere tiders jakt på elg og rein. Svært mange stedsnavn har navn etter rein, mens mange navn også har urgamle navn forbundet med veiretning, veiviser eller ledemerke. Nordmannsslepa, som er de eldste ferdselrutene innlands mellom Østlandet og Vestlandet, går tvers over vidda. På vidda finnes ulike stedsnavn som vitner om handelsplasser, plasser for omsetning av salt, med mer. Mange pilspisser og skraper etter jakt er funnet nord på vidda, rundt Finse, Halnefjorden, og Ustevatnet.

I jernalderen ble det utvunnet jern i myrene på vidda, og ved Møsvatnet finnes rester av jernvinning på 1.400 ulike steder. Det var antakelig ennå større jernproduksjon i Sysendalen. Jernvinna var i bruk på Hardangervidda trolig til utpå 1300-tallet.[6] De såkalte slepene, eller ferdselsårene over Hardangervidda, kan ha sitt navn av at hester slepte jern etter seg over vidda og ned i dalene.[6]

I hele middelalderen ble det utnyttet beite på vidda med utstrakt stølsdrift, hvor bøndene i dalene bragte dyr på sommerbeite. Dette tok seg opp utover den lille istida mot 1800-tallet. Samtidig fortsatte også jaktbruket. På Sumtangen står fortsatt to buer fra middelalderen, og det finnes reinsdyrknokler i hauger her som stammer tilbake fra 1300-tallet. Man antar at buene gikk ut av bruk i og med svartedauden, men siden ble tatt i bruk igjen og var brukt som fangstplass inn i moderne tid.[6]

I moderne tid kjøpte ofte driftekarer hester og annet bufe nede i Vestlandsbygdene, og drev dem sommerstid over Hardangervidda for salg på Østlandet om høsten. På 2000-tallet er det fortsatt sommerbeite for 50-60 000 sau på vidda.[6]

Dagens kjøreveier over vidda følger i stor grad gamle stiger og drifteveier. På 1600-tallet finnes det skriftlig omtale av drifteveier fra bygdene i Hardanger, og det blir for eksempel nevnt at noen gårder har "5 Mile til Setters om Sommeren".[7]

Et stort antall stedsnavn på Vidda, opp mot 15000, vitner om langvarig og omfattende menneskelig bruk av området.[8]

 
Scavenius-kartet over Stavanger bispedømme, trykt av Joan Blaeu og Cornelius Bleau i 1638. «Hardanger field» er avmerket mellom Eidfjord og Hallingdal

Fra 1200-tallet omfattet Stavanger bispedømme Agder, Rogaland, Hallingdal, Valdres, Eidfjord og store deler av Hardangervidda. Bispene reiste trolig over Hardangervidda via Eidfjord på visitas til de øvre dalene, mens noen reiser gikk om Sogn. Scaveniuskartet (tilskrevet Laurits Clausen Scabo) trolig fra 1618 viser «Hardangerfield» og bygdene rundt (Hallingdal og Hardanger).[9]

rediger

Biskop Jens Nilssøn skrev i 1595 at «...it Field heter Vijd», og samme navn er brukt i to diplomer fra 1485. På 1600-tallet er Hardangervidda også omtalt som «Halnefjeld»,[7] mens man kan finne skrivemåten «Hardangerfjeld» på kart fra 1826[10].

Forvaltning og bruk av området

rediger

Hardangervidda er et populært turmål for mange og Den Norske Turistforening (DNT) har mange turisthytter der. I påsken er det populært for mange å gå fra hytte til hytte på Hardangervidda.

Referanser

rediger
  1. ^ a b Honoria Bjerknes Hamre, Fjellet, Cappelen 2006, side 152.
  2. ^ Honoria Bjerknes Hamre, Fjellet, Cappelen 2006, side 153.
  3. ^ Honoria Bjerknes Hamre, Fjellet, Cappelen 2006, side 154.
  4. ^ Honoria Bjerknes Hamre, Fjellet, Cappelen 2006, side 155.
  5. ^ Honoria Bjerknes Hamre, Fjellet, Cappelen 2006, side 155-156.
  6. ^ a b c d Honoria Bjerknes Hamre, Fjellet, Cappelen 2006, side 156.
  7. ^ a b Bremnes, Per Meyer (1983). Gamle ferdslevegar frå Eidfjord over Hardangervidda. Eidfjord: Eidfjord kommune. 
  8. ^ Hardangervidda. Oslo: Grøndahl. 1979. ISBN 8257402877. 
  9. ^ Fønnebø, Reidar (1988). Langs Nordmannsslepene over Hardangervidda. [Oslo]: Universitetsforl. ISBN 8200184315. 
  10. ^ Carpelans kart over det sydlige Norge, 1826. Kartverket.no, besøkt 3. august 2017.

Litteratur

rediger

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Hardangervidda&oldid=24162641»
  NODES
Done 1
punk 1