Heksesabbat

Heksesabbat eller heksemesse var, ifølge europeisk folketro og katolsk tradisjon i middelalderen og seinere, en fest eller samling der hekser, det vil si trollkvinner og -menn, møtte Djevelen og demonene hans. Slike sammenkomster eller stevner foregikk angivelig som nattlige «sabbatsfeiringer» og «messer» på øde plasser, for eksempel på fjellet Blokksberg i Tyskland. Der var det ville orgier med sex, menneskeofringer og rituell feiring av Djevelen, som gjerne opptrådte som geitebukk med store horn; her fikk tjenerne hans ordre, inngikk kontrakter og utførte avskyelige handlinger. Samlingene foregikk flere ganger i året og på bestemte tidspunkt, ofte julenatta, men også i påska, valgborgs- eller sankthansnatta. Til sabbaten kom heksene flygende på sopelimer, husdyr, smådemoner eller mennesker, oftest ved hjelp av en spesiell heksesalve, eller ved å omskape seg til dyr eller fugler.

Historikk

Miniatyrmaleri fra manuskriptet Du Crisme de Vauderye (1460) som viser hekser og valdensere som tilber en geitebukk. Valdenserne var et religiøs samfunn som oppstod i Frankrike på 1170-tallet og ble forfulgt på samme måte som katarene.

Tidlige opptegnelser og bakgrunn for troen på hekser

Forestillingene om heksesekter, hemmelige heksesamfunn og en heksesabbater antas å ha oppstått i forbindelse med religionsforfølgelsen av katarene i seinmiddelalderen. Dette var en gnostisk gruppe som holdt til i det sørlige Frankrike og nordlige Italia. Den første heksa ble brent i Toulouse i 1275. Inkvisitorene i Toulouse og Carcassonne anklaget på 1330-tallet kvinner for å ha deltatt i sabbaten og praktisert djeveltilbedelse som et uttrykk for en dualistisk religion. Tilståelser som ble tvunget fram under tortur, inneholder grelle beskrivelser av maleficia, det vil si skadebringende trolldomskunster og svart magi. Tilståelsene gir også en fordreid versjon av katarenes lære der Gud og Satan blir likestilt som herskere over henholdsvis himmel og jord.

Flygende natthekser har forbilder og inspirasjonskilder i flere folkelige forestillinger. Blant disse er romernes hvinende, kjøttetende nattvesen strix (i flertall striges og strigae). Dette var kvinner som var omskapt til demoner, ugler eller ravner på jakt etter amorøse eventyr eller spedbarn å spise. Troen på uhyggelige, kannibalistiske hekser kommer også til uttrykk i den germanske lovsamlinga «Saliske lov» (Lex Salica) fra 500-tallet. Det samme gjelder seinere folkelige forestillinger om striga (også skrevet stria, tilsvarer heksevampyren strigoi i rumensk folklore) som kunne fortære en mann innenfra og fly gjennom natta. Slike forestillinger ser ut til å ha vært vanlig blant en rekke germanske folkeslag tidlig i middelalderen.

Det var også en utbredt tro på at det foregikk en hedensk dyrking av de gamle romernes jakt- og månegudinne Diana som overnaturlig leder for en kult av natthekser. Den samme rollen hadde også Herodes' datter Herodias samt den flygende Frau Holle. Frau Holle, som også ble kalt Holda og Hulda, er en sagnfigur i tysk, mellom- og nordeuropeisk folketro som var knyttet til spinning, husdyr og barnefødsler, men også vinter, hekser og huldre.^[1] Skriftlige hentydninger til dette ble anført i Canon Episcopi fra cirka 905, et verk som inngikk i biskopen Buchard av Worms' Codex Iuris Canonici, den katolske lovkanon. Dette skriftet hevder imidlertid at påstander om «Diana-ritt» er falske og at slike «åndereiser» ikke skjer i virkeligheten.

I renessansen

Det var likevel først under renessansen at folkelige fortellinger, bøker og beskyldninger om slike hendelser ble vanligere. Sabbaten blir nevnt i Errores Gazariorum, «Feilgrep av katarene» (det vil si hekser), fra 1437. Det samme gjelder prekentekstene til den italienske fransiskanerpredikanten Bernardinus av Siena (1380–1444) som har vært viktige for den seinere forståelsen av fenomenet. Andre hentydninger til møter mellom hekser og demoner finnes i «Heksehammeren» (Malleus Maleficarum) fra 1486, inkvisisjonens håndbok i heksejakt. I De lamiis et phitonicis mulieribus (kjent som Hexenbüchlein, «den lille hekseboka») fra 1489, en traktat om hekseri som fikk stor utbredelse særlig i tyskspråklig område, avviste Ulrich Molitoris forestillinger som nattlige ritt, heksesabbaten, og djevelavkom etter kjønnslig omgang mellom hekser og djevelen. Molitoris, som var kirkelig rettslærd, avviste også tilståelser etter tortur, men er blant de forfattere som i praksis innsnevret heksebegrepet til kvinnekjønnet og gikk inn for dødsstraff for hekser. Den tyske biskopen Peter Binsfeld (1545–1598) hevder i sin «heksetraktat» Tractatus de confessionibus maleficorum et sagarum fra 1591 at deltakelse i heksesabbater er et bevis for at en person utøver heksekunst.

Samlingssteder

«Heksesabbaten» (El Aquelarre) av den spanske kunstneren Francisco de Goya ca. 1798 viser hekser med barnelik og Djevelen i form av en stor geitebukk.

Ifølge folketroen ble heksesabbatene holdt på isolerte plasser, særlig i skoger og på fjell. Noen av stedene der overnaturlige vesener samlet seg, var:

I Norge: Blokksberg (Brocken i Tyskland), Blåkollen, Hekkelfjell eller Hekkenfjell (Hekla på Island), Hornelen, Dovrefjell, Domen i Finnmark, Lyderhorn m.m.
I Sverige: Blåkulla eller Häklefjäll
I Danmark: Bloksbjerg eller Hekkenfjeld
I Finland: Kyöpelinvuori
I Island: Vala kirke
I Tyskland: Blocksberg (Brocken) og Schwarzwald
I Frankrike: Puy de Dôme
I Polen: Łysa Góra i Świętokrzyskiefjella.
I østslavisk område: Lysa Hora
I Spania: Zugarramurdi og El Bailadero de Anaga.
I Ungarn: Jernporten (Vaskapu)
I England: Stonehenge og Bald Mountain

I Baskerland ble det sagt at sabbatene, som der ble kalt akelarre (på spansk aquelarre) eller «geitas åker», ble avholdt på avsidesliggende jorder.

I Norge

I Norge er det flere steder som har blitt ansett som samlingsteder for heksesabbater: Blokksberg eller Blåkollen, Hekkelfjell eller Hekkenfjell (Hekla på Island), Hornelen i Bremanger, Dovrefjell, Lyderhorn ved Bergen og andre mer lokalt bestemte berg eller åser. På 1600-tallet ble tre navngitte kvinner, Ragnhild Myklebust, Lussi Hole og Brite Veiteberg, brent for å ha vært med på heksesabbat på Vora i Gloppen kommune. De skulle ha vært sammen med flere andre hekser fra Nordfjord og Sunnfjord. Etter dommen hadde de møtt Djevelen på fjellet. Det er i senere tid reist et minnesmerke for de brente heksene ved Anda. Også fjellovergangen Domen like vest for Bussesundet i Vardø kommune i Finnmark er kjent fra hekseprosessene. Omkring 63 kvinner og jenter og to menn ble mellom 1621 og 1663 anklaget og deretter henrettet for forsverging, forgjøring av folk, fe og eiendom, hamskifte, å ha andre guder, dans på Domen og utukt med Satan. Av 132 personer som var anklaget for trolldom i hele Finnmark, ble 76 av dem anklaget i Vardø.

Blokksberg

Heksesabbat på Brocken, på tysk, dansk og norsk også kalt Blocksberg og liknende. Illustrasjon fra 1829 til Goethes drama om Faust. Det tyske fjellet har i folketroen blitt forbundet med heksemesser valborgsnatta.

Heksesabbat framstilt i astronomen Johannes Praetorius' Blockes-Berges Verrichtung utgitt i Leipzig 1668

Fjellnavnet Blokksberg, også skrevet Blocksberg og liknende, er i nordeuropeisk folketro særlig blitt knyttet til Brocken i Harz. Med sine 1 141 meter over havet er det den høyeste fjelltoppen i Nord-Tyskland. Det ble sagt at heksene samlet seg der hvert år for å feire valborgsnatta (Walpurgisnacht mellom 30. april og 1. mai) sammen med Djevelen. Denne forestillingen ble særlig spredt med Goethes Faust fra 1808, et skuespill om sagnskikkelsen Johann Faust som på 1500-tallet inngikk en pakt med Djevelens sendebud Mephistopheles. I Faust nevner forfatteren også tradisjonen med heksesabbater på fjellet. Goethe kan ha fått inspirasjon fra to steinformasjoner på toppen av Brocken: Teufelskanzel («Djevelens prekestol») og Hexenaltar («heksenes alter»). For øvrig er brockenspekteret et vanlig fenomen på dette disige fjellet, der sol, skygge og tåke skaper en optisk effekt av forvrengte skyggebilder.

Også høyder i Brandenburg, Mecklenburg og andre steder, blant annet Gellért-hegy (på tysk kalt Sankt Gerhardsberg) ved Budapest, har blitt kalt Blocksberg på folkemunne.

Den legendariske heksesabbaten på Ivan Kupala, den slaviske sankthansaften, inspirerte Modest Mussorgskij til å skrive sitt symfoniske tonedikt fra 1867 som på norsk fikk tittelen En natt på Bloksberg.

På tysk kalles hekser gjerne Bockenhexen («hekser fra Blokksberg»).

Det norske uttrykket «dra til Blokksberg!» brukes for å avvise noe eller noen og betyr da omtrent «jeg tror ikke på deg!» eller «kom deg vekk!».

Blåkulla i Sverige

I Sverige ble sagt at heksene fløy på sopelimer til Blåkulla for å feste med Djevelen på skjærtorsdag. Navnet ble tidligere også skrevet Blockula og er trolig en forsvenskning av Blocksberg, fjellet der Satan hadde sitt hjem. Påskeorgiene på Blåkulla skal ha pågått til påskeaften eller påskemorgen da heksene fôr hjem igjen. Slike samlinger skal også ha foregått på valborgsmesseaften da store bål ble tent for å jage dem vekk. I Sverige er det største massehysteriet under hekseprosessene der blitt kalt «Det stora blåkullabullret» eller «Det stora oväsendet». Det pågikk fra 1668 til 1676. Da ble omkring 300 personer henrettet av i alt 400 fra 1492 til 1704.

Se også

Teaterplakat for en amerikansk oppsetning av Goethes Faust 1887 viser Mefistofeles som samler sine demoner på det tyske fjellet Brocken på walpurgisnatta.

Referanser

^ Norman Cohn Europas indre demoner : demoniseringen av kristne i middelalderen (Humanist forl., 1997)

Eksterne lenker

(en) Witches' Sabbath – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Digital blakopi av Karl Milton Hartveits Djevelen danser (Gyldendal, 1993)
Digital blakopi av Ronald Grambos Djevelens livshistorie (Ex libris, 1990)

[1] Norman Cohn Europas indre demoner : demoniseringen av kristne i middelalderen (Humanist forl., 1997)

[1]