Helgelandsskjelvet

Helgelandsskjelvet, også kalt Lurøyskjelvet, var et jordskjelv som inntraff på Helgeland 31. august 1819. Det er anslått til å ha hatt en styrke på mellom 5,8 og 6,2 på Richters skala, og regnes vanligvis som det kraftigste kjente jordskjelvet i Norge i historisk tid fram til 2008. Det er usikkert hvor skjelvets episenter var, men det ble meldt om sterke rystelser ved Ranfjorden og omkringliggende områder, blant annet Lurøy. Konservator Per Bøe har anslått at episenteret kan ha vært i Båsmoforkastningen, som går mellom Plurdalen i Rana og fjorden Sjona i grenseområdet mellom dagens Rana, Lurøy og Nesna kommuner. Forsker Robert Muir Wood mener at episenteret antakelig lå på kysten nær grensa mellom Lurøy og Nesna.

Helgelandsskjelvet
Aldersundet i Lurøy, et av områdene der jordskjelvet i 1819 ble følt sterkest
Basisinformasjon
Dato		31. august 1819
Magnitude		5,8 ML
Episentrum		Helgeland
Berørte områder		Norge, Sverige
Posisjon
Helgelandsskjelvet (Norge)

Skjelvet og virkninger

Utløpet av fjorden Sjona i grenseområdet mellom Nesna, Lurøy og Rana kommuner, i området der episenteret for jordskjelvet i 1819 kan ha vært.
Foto: Finn Rindahl

Skjelvet inntraff rundt klokka 14.30 tirsdag 31. august 1819 og varte i flere minutter. Rystelsene skal ha vært så sterke at folk og husdyr flere steder ikke klarte å holde seg oppreist på flatmark, og mange jord- og steinras ble utløst. Enkelte bygninger ble skadet og skorsteiner falt ned, men skjelvet forårsaket likevel relativt få skader på bygninger, og det ble ikke meldt om skadde eller omkomne mennesker. At folk ikke kom til skade kan delvis skyldes at det den dagen var godt vær på Helgeland, etter tre uker med regn og vind, og folk var ute på slåttemarkene for å berge høyet i hus.

Det ble rapportert om steinras blant annet ved Lurøy gård på Lurøya og i Liatinden på fastlandssida av Aldersundet i Lurøy, i Rana, Bodø og Lofoten, og et leirras på Storstrand ved Utskarpen i Rana. På sjøen oppsto det kraftige bølger og uvanlig flo, og mange ble skremt av en tordenlignende dur som varte lengre enn selve skjelvet. På Lurøya og ved prestegården i Saltdal ble vannet i flere bekker og kilder blakket av steinstøv eller leire og gjort udrikkelig i flere dager. En gammel skorstein raste sammen i Overhalla i Nord-Trøndelag, og skjelvet ble merket godt også andre steder i Trøndelag samt i Nord-Østerdalen. Skjelvet ble følt så langt unna som i Troms, Stockholm, og muligens på Kolahalvøya og i Oslo. I dagene etter hovedskjelvet var det en rekke mindre etterskjelv, det siste så sent som 20. oktober.

Kilder for opplysninger om skjelvet

Det fantes ingen seismografer i Norge i 1819 – den første norske seismografen ble installert på Bergen Museum i 1905. Beregningen av styrken til jordskjelvet i 1819 er derfor gjort på grunnlag av beretninger om skjelvet og virkningene det hadde. En viktig kilde for opplysninger om dette skjelvet er gårdbruker og handelsmann Isak Jørgen Dass på Lurøya, hvis notater om skjelvet ble samlet av sogneprest Debes og sendt til geolog Baltazar Mathias Keilhau ved Universitetet i Christiania. Andre viktige kilder er sogneprestene Iver Ancher Heltzen på Hemnesberget i Hemnes og Søren Christian Sommerfelt på Rognan i Saltdal. Den britiske forfatteren Arthur de Capell Brooke, som reiste langs kysten nordover til Nordkapp i 1820, og legen og ornitologen Lars Johan Prytz fra Åbo i Finland, som året etter reiste over land til Nordkapp, fortalte også om jordskjelvet i sine reiseberetninger. Det var ingen aviser i Nord-Norge da jordskjelvet på Helgeland skjedde, men i 1848 kom det fram nye opplysninger om skjelvet i et innlegg i avisen Tromsø-Tidende. Så sent som i 1985 kom det flere opplysninger om skjelvet i en artikkel i den lokalhistoriske årboka Lurøyboka.

Ny analyse

I en doktorgradsavhandling ved Universitetet i Bergen i 2003 analyserte Tarek Kebeasy jordskjelvet i 1819 på nytt, og kom fram til at det mest sannsynlig ikke var så kraftig som det tidligere er blitt antatt. Han mente at skjelvet hadde en styrke på 5,1 på Richter-skalaen, ikke 5,8-6,2. Grunnlaget for denne beregningen var blant annet simuleringer av bølgefeltet, at skjelvet gjorde relativt begrenset skade på bygninger, og at det tilsynelatende ikke ble merket mange steder der man ellers skulle forvente at det ville bli følt, tatt i betraktning at det ble rapportert om rystelser så langt unna som i Stockholm og på Kola. Han mener også at mange av rasene som ble utløst, hovedsakelig kom av at jord- og steinmasser var blitt ustabile etter flere ukers regnvær, og at det da bare trengtes et mindre jordskjelv for å utløse rasene. Høye bølger på sjøen og uvanlig flo mener han kan skyldes undersjøiske ras. Kebeasy stiller også spørsmål ved jordskjelvobservasjonene fra Stockholm og Kola. Til tross for Kebeasys analyse, oppgir andre pålitelige kilder i 2012 fremdeles styrken på skjelvet på Helgeland til 5,8.

Hovedkilder

• Per Bøe: Helgelandsskjelvet i 1819 - det kraftigste i manns minne (i Ottar nr. 3 2002, s. 34-39)
• Robert Muir Wood: The Scandinavian Earthquakes of 22 December 1759 and 31 August 1819 (i Disasters Volume 12 Number 3, s. 223-236)
• Eystein S. Husebye & Tarek Rashad M. Kebeasy: A re-assessment of the 31st of August 1819 Lurøy earthquake – Not the largest in NW Europe (i Norwegian Journal of Geology nr. 1 2004, s. 57-66)

Referanser

Autoritetsdata